Ole Horgen forteller. Side 2 og 3.

Ole Horgen fortsetter å skrive sine notater i jaktdagboka. Her kommer side 2 og side 3.

SiB_010215w SiB_010216

 

SiB_009791

Jørn fikk lommeboka etter sin bestefar og i den var det notater av mange slag.

 

 

SiB_009794

Her har vi kjemikaliene som skal til for å garve kanin- og ekornskinn.

 

Advertisements

Ole Horgen forteller. Side 1 og side 2.

Del 1 – side 1 og side 2.

Ole Horgen forteller:

Innledning /v Arne Temte:

Jørn Bjerkeseth har i lang tid vært en bekjent som jeg har hatt mye kommunikasjon med. Han er etterkommer etter «Lange Jørn» som er omtalt bl.a. i Nora Mikkelsens fortelling annet sted på denne bloggen. Han tilhører således den store «Jørnsærslekta» på Nedre Eiker. Han er barnebarnet til Ole og Marie Horgen og via henne er han også i slekt med den store «Møllær-slekta».

Jørn har delt med meg bestefarens jaktdagbok fra 1920 og 1930-åra + mange fine bilder. Her får jeg innblikk i en verden som jeg ikke har vært en del av tidligere. Jeg er nok flinkere til å «skyte» med kamera og med kulepenn (uten kuler og krutt).     Det er bikkjer og våpen og uteliv. Det er spreke folk som kjenner skauen og skaulivet. Vi hører om spelljakt på Tiur og Røy og Orrfugl. De jakter på elg og rådyr og rev og hare. Jeg får vite om garving av skinn og får oppskrifter på hva som kreves av kjemikalier.

Ole eller Ola Horgen som vi kalte han, fikk jeg litt kjennskap til  den tida han drev en slags kafevirksomhet på hytta si på Yttervannet på Krokstadskauen. Han var en fargerik person –  en personlighet som det går historier om. Han var også en god forteller som så mange av hans generasjon var. Jeg fortalte om dette til min 100 år gamle nabo. Hennes mann er født på samme sted som Ole. Hun fortalte: «Han blei gift med ei Møllærjente og jeg husker at hun var så veldig pen».

OlaMarie

Ungdomsbilde av Ola og Marie Horgen. Flott kar og nydelig dame. Bildet fra Jørrn Bjerkesets samling.

Jaktopplevelser fra 1920 og 1930-åra skrevet av Ole Horgen:

SiB_010214

SiB_010215w

Fra Bedehusgata.

Her ser vi deler av Bedehusgata sett fra Erland Holmens eiendom. Huset til venstre er gamlegården til «Tilla» Somdahl og neste er samme eiendoms sidebygning og deretter Bedehuset.  Bildet må være tatt ca 1962 for gutten på sykkel er min bror Øyvind og jeg tipper at han er ca 10 år der. I sidebygningen til Tilla Somdahl bodde vi til januar 1946 og i første etasje bodde Olav Rugkåsa til ca 1957.

Bedehgataw

Parti fra Bedehusgata ca 1962. Ukjent fotograf. Bildet er fra «Syklistens» private album.

.

Ordføreren kom likevel

Om ordførerens møte med en som fylte hundre år:

Jeg hadde hverken ønska meg eller regna med så mye oppmerksomhet, men det fulgte heldigvis noe godt med det. Gerd fikk besøk av en ydmyk ordfører. Han gjorde en utmerket innsats og Gerd fortalte meg at ordføreren var en fin man. De hadde hatt en koselig prat om både det ene og det andre. Hun hadde bl.a. vist han hvilke øvelser hun tar hver dag. Hun må jo trene for å holde seg i form.

Hun hadde fortalt at hun hadde venta på han på 100-årsdagen og hadde satt fram stol til han og at hun ble veldig skuffa da han ikke kom.

Til og med jeg hadde vært nevnt i samtalen og hun mente at hun ikke ville klart å bo aleine uten gode naboer. Jeg er stadig innom henne og hjelper henne med småting som å skifte lyspærer og kjøpe melk eller andre ting og av og til kontakt med kommunen. Bare selvfølgeligheter blant naboer som har kjent hverandre i nesten hele livet. Det viktigste er likevel at vi får oss en hyggelig prat til gjensidig glede. Ordføreren repliserte at han også kjente meg som en kjekk kar. Så bra.

Takk til ordføreren som virkelig gjorde en «fin figur» og klarte å snu dette til en veldig positiv ting.

Jeg er jo stadig inne hos henne og hun var «sprekkeferdig» av begeistring. Hun hadde også blitt gjort stas på på Bråta – hun er jo der hver fredag. I går ble hun møtt med flagg og sang og til og med kake og klemmer og godord av alle slag. Hun mente at hun ikke fortjente så stor ære, hun som aldri hadde gjort noe stort i livet.

Det måtte jeg protestere på og så snakka vi om barn og barnebarn og at alle hadde tedd seg vel. Hun har gjort en god jobb i verdens viktigste jobb det er å oppdra barn. Vi snakka om henne som familiens «overhode» og ikke minst familiens samlingspunkt. Da ble vi enige om at hun gjør og har gjort noe veldig bra i livet hun også. For meg er hun verdens beste nabo og en interessant samtalepartner. Hun er blant annet mitt siste tidsvitne om livet i Krokstadelva på 1920 og 1930-tallet.

Så snakka vi om at hun var nesten å regne for rikskjendis for en dag og at hun til og med hadde gjort inntrykk på finansminister Siw Jensen – såpass at hun vil sørge for at kommunene heretter får adgang til å finne ut gjennom folkeregisteret hvem som fyller 100 år i sin kommune.

 

Hurra for Gerd og hurra for ordføreren som kom likevel!

Her er det rørende intervjuet:

Ordføreren kom likevel – gratulerer med dagen
http://www.nrk.no/buskerud/glemte-100-aring-1.12282801

 

Birkebeineren.

Morsomt å lese i gamle aviser – særlig når gamle kjente blir nevnt.

Birkebeineren.   Referat fra fotballkamp i Fremtiden en gang i 1934.

Bikebeineren  7- Venesla AIL 0

Kretsmesteren i Vestagder fotballkrets har vært på en Østlandsturne og har hatt 2 kamper i distriktet.

Sin første kamp spilte de på Vestfoss mot hjemmelaget og vant 3 – 1. Søndag kom laget til Krokstadelva for å spille mot Birkebeineren.

Kampen var godt besøkt tross de mange utflukter St. Hansdagen. Birkebeineren vant målvalget, og spillet begynte kvikt fra begge hold. og Vennesla hadde øyeblikkelig et hårdt skudd som keeper redder. Birkebeineren får et opløp med et nesten helt gjennomført godt spill og Veneslas ene back blir driblet – og stopper ballen med hånden innefor feltet. Straffespark ble helt korrekt dømt og Bj. Stufsrud sender en ball i nettet uten noen som helst chanser for redning fra keeperens side.

I det det 36 minutt scoret Reidar Haugen for Birkebeineren. Først i annen omgang gikk Venesla inn for redusering, men laget greide ikke å bryte igjennem det gode forsvar. Birkebeineren spiltet seg fremover og Stufsrud scoret, men målet blev riktig annulert for offside, men så kommer Sudfsrud atter med en ball og setter nr 4 i det 12. minutt.

Harry Øen legger inn nr. 5 i 16 min, og Arne Berntsen nr 6 i 23. minutt. Reidar Haugen scoret det syvende og siste mål like før kampens slutt.

Veneslas lag var meget sympatisk og tok nederlaget med godt humør. –

Birkebeinerens lag spilte godt – og er i fremskritt – kanskje i sin aller tids beste form.

Dommeren Hjalmar Stensland dømte som vanlig godt.

 

(1934)

Fra «Fremtiden»

 

Krokstadelva.

Fra Krokstadelva omring 2000 – 2003. Bildet er tatt fra kokeriet på Krogstad Cellulosefabrikk. Kokeriet ble revet i mars 2004 og jeg gjetter på at det er tatt i periode 2000 – 2003. Vi ser at det er mange forandringer siden da.

SiB__007559

Bildet er tatt fra taket på kokeriet på Krogstad Cell. Vet ikke hvem som er fotografen, men jeg har det fra Eiker Arkiv. Jo da, nå vet jeg: Det er Frode Caspersen på Eiker Arkiv som har stått på taket av kokeriet og tatt en hel serie med bilder.

.

Hvor var ordføreren?

Hvor var ordfører og prest?

Nå har jeg strøket dette innlegget. Dette fordi ordføreren besøker. 100-åringen i dag pga at han har fått høre om det pga mitt innlegg. De beklager og sier at de ikke har tilgang til folkeregisteret.

Bra! – men jeg foreslår at det lages et system som fanger opp alle. Det må enten være alle eller ingen.   F.eks. tror jeg at alle i Nedre Eiker som nærmer seg 100 år på en eller annen måte er i kontakt med hjemmehjelpstjenesten.

 

Kjære Gerd! Gratulerer med hundreårsdagen!

  1. mars 2015.

I dag er min kjære nabo Gerd Evelyn Horgen. 100 år.

Hun ble født i Bedehusgata i Krokstadelva den 24. mars 1915. Hun er datter til Klara f Gommerud, som ble født  på Gommerud i Øvre Eiker, 20.11.1884, og Erik Sannerud, født i Krokstadelva 17.6.1882.

Det ble etter hvert en stor familie, mor og far og 8 barn: Harriet, Margit, Laila, Gerd, Synnøve, Ingerid, Ernst og Sonja. Det er stor etterslekt.

Gerd ble gift med Kåre Horgen fra Øvre Eiker og de har 2 barn, Harald og Ragnhild.

Jeg ble født rett over gata for Gerds barndomshjem og har derved kjent familien hele livet. Så ble det også slik at vi etter hvert begge fikk vårt hjem på Temtejordet helt på grensen mot Øvre Eiker, den grenda som har blitt hetende Horgen.

Da Gerd og Kåre gifta seg flyttet de til Oslo og familien bodde på StHanshaugen i hele 45 år. Det var der barna ble født og det var der de levde i den travle delen av livet med arbeid og barn og det aktive voksenlivet. Det var ikke så greit bestandig for da de starta samlivet ble det krig i Norge, men hun beskriver det som lykkelige år.

I 1957 sikra de seg tomt på Eiker da Agnes Temte solgte ut «Nordjordet» fra Temtegården til tomter. Det var ikke langt fra Kåres barndomshjem og her bygde de hytte hvor de tilbrakte alle sommerferier og mye tid ellers. I 1982 bygde de enebolig på tomta og flyttet tilbake til hjembygda Eiker.

Gerd har vært min gode nabo siden 1968 da jeg flyttet opp hit. Det er ikke mulig å få bedre naboer enn dem. Etter at hun ble enke har vi kanskje hatt enda mere kontakt. Med mine interessert for lokalhistorie har det blitt mange koselige samtaler. Hun er jo et av de siste «tidsvitner» fra Krokstadelva f. eks i 20-åra.

Gerd er tross sin høye alder åndsfrisk og fullstendig klar. Hun bor aleine og ordner seg med middag og andre måltider hver dag. Bare søndag får hun ferdig middag fra Solberglia. Hver fredag blir hun hentet til Bråta for samvær med andre eldre. Det er et fint tiltak som hun gleder seg til hver uke.

Vi har en god prat for det meste et par ganger i uka til felles glede. Hun gleder seg også til hvert eneste minutt hun får sammen med familien. Hun har 6 barnebarn og foreløpig 6 oldebarn. Hun snakker med minst en av dem i telefonen hver eneste dag. Ellers er hun ikke ute og går lengre, men det er ikke lenge siden hun hadde sin daglige treningstur ned til postkassene ute ved Klommesteinveien. Og før det hadde hun sitt kjøretøy som hun brukte ned til Krokstadelva når hun skulle i butikken eller til Bedehuset.

Vi kan ikke snakke om Gerd uten å snakke om Bedehuset. Hun nærmest vokste opp på Krokstad Bedehus og tida i Oslo var også preget av det samme miljø der.

Nå gleder jeg meg til en prat med deg og dine like etter klokka ett i dag.

Gratulerer med dagen, kjære Gerd!

Hilsen Sickan og Arne og hele «Horgengrenda»!

Om pottiter og tøLakniv eller motsatt.

Om tøLakniv og pottiter:

Har vært innom Facebook og «Eikerdialekta». Ser at det er fine diskusjoner og greie uenigheter. Det blir i hvertfall litt liv og røre. Søstra mi er ute med ordet «tøLakniv» og jammen ender det opp med å diskutere ordet «pottiter».

ATjr1945

Liten gutt med stor kniv. Det er 9. mai 1945 og det har blitt fred. Vi ser at den lille «nasjonalisten» bærer norskt flagg på brystet. Jeg trur at han sa «potteter» og ikke poteter eller pottiter – og ikke tollekniv men tøLakniv.

 

Her er jeg knapt 6 år – det er 9.5.1945. Se den store «TøLakniven». Nå er det vel ikke lov engang å utstyre en seksåring med kniv.

Pottit og pottiter har aldri vært mitt språk heller, men noen brukte det og noen bruker det kanskje fortsatt – og de fleste anerkjenner at det i alle fall har vært en del av Eikerdialekten. Når en snakker om «Eikerdialekten» eller -dialekta og andre dialekter må en ta i betraktning at talemålet forandrer seg hele tida. Jeg synes det er rart at vår dialekt har holdt seg så godt som den har, med massevis av påvirkning fra «alle stann», eller rettere sagt mange steder. Det er massiv påvirkning fra radio og TV. Tenk også på at Nedre Eiker hadde bare ca. 8500 innbyggere i 1945 og nå har vi 25.000 , det vil si tusenvis av innflyttere med andre dialekter. Morsomt, interessant og sterkt at Eikerdialekten/-a fortsatt er så utpreget/holder så godt stand.

Skulle vel vært på Facebook, men her har jeg mere kontroll.