Krokstadelva på 18-hundretallet

Jeg fant dette i et virvar av kopierte avissider hentet fra Eiker Arkiv. Det er et intervju med Martin Nilsen. Martin ble født i 1871 og vokste opp i Fabrikkroken i Krokstadelva. Han jobba først på Spikerfabrikken og da den ble nedlagt gikk han over til Krogstad Cellulosefabrikk. Her ble han formann på tomta. Han bodde resten av livet på «Spirstøen», som han selv kalte for «Spørstia». Veien til eiendommen gikk ned fra Bedehusgata, like ovenfor Bedehuset, men han kunne gå gjennom Krogstadtomta på jobb. Martin snakka med klar røst og hadde en flott Krokstadelva-dialekt. Det finnes flere lydopptak av han.
Aksel Stake er også nevnt i Kronikken. Han bygde i sin tid hus i Bedehusgata (huset ble senere overtatt av Arne Holmen). Aksel var en av de som var med å utvikle bygda, bl. a. i Krokstadelven Bygningskommune.

Dette er en fin fortelling om livet i Krokstadelva på 1800-tallet. Forfatteren har skrevet kronikken i sin egen språkdrakt, men han siteren i Krokstadelvadielekt («i anførselstegn») enkelte steder.

DEN LILLE KRONIKK

Som én stor familie

Av Sigfred L. Eier

De fleste i Krokstadelva bodde i småstuebygninger, mest bare på ett rom med et lite kjøkken, stundom med et lite kammers ved siden av. Det var skorstein i kjøkkenet, men av inventar i alminnelighet ikke stort mer enn noe kjøkkentøy, et skap og noen taburetter. I stuen var det gjerne et roaskap, kanskje et stueur og noen enkle stoler, samt en sengebenk og en seng til å trekke ut, slik som det var i barndomshjemmet til Martin Nilsen. «I den sov mor (faren var død), og begge mine søstre, mens vi fire guttene fikk dele sengebenken. Så hadde vi ei dragkiste til å ha klær i, og to stue-ur, ett åttedagersverk og et jevndøgnsverk, men det ene måtte vi selge. Inngangen til huset var gjennom en liten svalgang til kjøkkenet. Det var mange slike stuebygninger her. De fleste hadde en liten jordlapp med gris og ofte ei ku, alt på bygslet tomt og leid jord.

Gamle Oluf Olsen, «Oluf Kjører», fortalte: «Det stod et hus på Sagastuebakken. Det bestod av et rom på 3,5 ganger 4 meter. I denne stua bodde 11 personer, 3 voksne og 8 barn. Om sommeren krabbet flere av ungene opp på hjellen gjennom en glugge. Der var det så lavt under taket at de hverken kunne sitte eller stå, men de kunne jo ligge der.

Med mat var det ofte dårlig. Fattigfolk måtte gå og be om en del av sitt underhold. Det bestod av mel av groveste sort, og så måtte de gå omkring på gårdene og få en sleiv her og en sleiv der. Hadde ikke bonden grovt nok mel, måtte de komme igjen en annen gang.  I kontanter hadde de 11 øre dagen eler 3 skilling av bygda.  Ofte bestod middagsmaten ikke av annet enn poteter som de duppet i salt. Jeg husker to guttonger som kom hit fra en gård lenger nede og hadde noe arbeid for husbonden. Maten de hadde  med for denne dagen var sur melk og graut som var så hard at den måtte skjæres.»

Den som visste mest om hvordan Krokstadelvingene ellers hadde det før i tiden, var Martin Nilsen:

«Om vinteren var det garnsild, dels saltmakrell, det var billig mat. Om sommeren var det litt av hvert, saftsuppe og skogsbær vi plukket, og surprim vi hentet på setrene, som det var mange av rundt i skogene. Surprimen var billig, 7 øre marken – 28 øre kiloen. Så hadde vi mye graut, alminnelig melgraut, sommetider med flesk i, når vi hadde noe. Potetklubb hadde vi også, den ble bakt hos a Malene, for vi hadde ikke bakerovn hjemme. Av kaffe slang det litt hver dag, men det var lite ordentlig kaffe, mest kokt på kaffegrut, sikori eller erter, og melk når mor hadde fått med seg noe fra gårdene hun arbeidet på. Folk var også svære til å bake lefse på takken, de puttet også salt sild i den og rullet den sammen.
Utover høsten kom driftekarer – mest hallinger – med sine drifter og solgte krøtter til de som kunne kjøpe. De solgte også f. eks. vadmel som de hadde vært på Vestlandet og kjøpt. Især var det menge handelskarer fra Hemsedal. Numedøler var det også, men de holdt seg på Mjøndalssiden. Betalingen for krøtter og slikt skulle erlegges i 3 terminer, jul, Marken og St. Hans, hvis det ikke var annen avtale, men det var ikke alltid hallingene og de andre fikk sin betaling. Hallingene hadde også ofte smør og ost som de dro videre til Drammen og solgte, ja, de dro naturligvis videre også med krøtter og andre varer de ikke solgte i Krokstadelva.

I klesveien hersket den samme enkelhet som i matveienn. Flere skreddere, ja kvinnfolk med, sydde klær.  Det var mest grove, hjemmevevede klær som ble lappet og bøtet så godt som mulig. Folk går flottere antrukket på fabrikken nå til dags enn de var i kjærka den tid. Mang en Krokstadelving sto brudgom i støvlene til far sin. Alminnelig var bukser og en busserull både til hverdag og helg. Men de fleste hadde nå et sett helgedagstøy, ja det hendte en så folk i bonjour og floss, noen i Krokstadelva hadde det, og de som skulle «fine» seg ekstra, lånte ofte stasen av den som hadde.  Hattene var mest filthatter. Folk gikk i arbeidsklær hele dagen. På bena hadde de mest tresko eller de gikk barbent om sommeren. Ja, nesten alle på Spikerverket gikk i tresko både sommer og vinter.  Folk laget dem til – av to-toms planker eller av svart-or som ble klyvd. De spikket dem til og slo lær over med en rem over vristen. Hele dagen gikk folk i slike hjemmegjorte tresko.

I annet hvert hus var det vevstol, de vevde verken og vadmel, og lin ble avlet på gårdene til ut i 70-årene. Hjemmevevingen falt bort i slutten av 80-årene, da det kom billigere fabrikkvarer i handelen og mer penger blant folk, så det ikke lønte seg å sitte og veve selv.

Brensel hentet spikerarbeiderne i skogen. Ingen bønder nektet oss å ta ved av kvist, nedfall og tørr-trær – eller la krøttera til folk få gå i skogshavna til bøndene om sommeren. – Det var i det store og hele et godt forhold mellom bønder og arbeidsfolk, en kunne gå til en bonde og få hjelp, og så kunne bøndene få en håndsrekning til gjengjeld.  Arbeidsstokken ved Spikerverket var også svært hjelpsomme mot hverandre, det var et sjeldent godt forhold mellom familiene – rent som det skulle være én stor familie. Var en blitt syk, dro andre veden hjem til ham, for eksempel.»

Ellers var det ikke meget en hadde å hjelpe seg med i sykdomstilfelle. Veien til doktor var lang, helt til Dramen eller Hokksund, dit måtte de også etter jordmor.  Men det manglet ikke på «kloke koner» og menn også forresten – som blant annet kunne stanse blod. Det var en sykekasse som spikerarbeiderne selv holdt med støtte av bedriften, og arbeiderne fikk fri hest av Spikerverket til brylluper, jordmordskyss etc.

Veien til butikken var også lang, mest måtte en til Landfalløya i Drammen.  Der handlet en krokstadelving som ga «på krita» og brukte broren til å innkassere tilgodehavender.  Han passet på hos spikerfolka når de fikk lønning, men denne handelsmannen «satte ut» for meget og gikk konkurs. – Å trøste og hjelpe oss, sa kjerringa, da han stengte.

Det første handelsstedet for Krokstadelva var nok på Møllenhof, der fløtningsinspektør Johan Grundt drev forretning, vesentlig for å forsyne Stenbergarbeiderne I 1870-årene kom den første handelsmannen i Krokstadelva på Tråkka.

I sin tid var det et gjestgiveri med brennevinssjenking og stor dansesal på Sand i Krokstadelva, men det brant omkring 1870.  Kundene var mest folk  som kjørte veien fra Drammen til Hokksund og videre, og de som rodde elva eller kjørte den vinterstid. Ferdselen var ganske stor.

I min oppvekst, sa Martin Nilsen, var det ikke så lite av oppbyggelse i husene og på låvene sommerstiden. Hans Nilsen Hauge var mest i Solbergelva (Spinneriet), men opptrådte også i Krokstadelva, er det fortalt.

En gang bodde det en halling på gjestgiveriet. Han laget bråk søndag morgen, var tørst og ville ha øl og brennevin. Men det var strengt med slikt søndag formiddag. Hvis en 
ikke var i kirken, satt husfaren og leste dagens evangelium fra Bibelen eller huspostillen, og barna slapp ikke ut for å leke så lenge presten sto på prekestolen. Det hendte vi stjal oss ut av og til, men det var ikke riktig. Vi slapp ikke ut før henimot klokka 1. Det var mest mannen i huset som leste, men var han borte, leste kona. Salmebok og bibel var det i hvert hus», fortalte Martin Nilsen.

Moro og adspredelser var det etter tiden bra med i Krokstadelva.  17. mai ble det gjerne holdt sammenskudds-lag, ….. folk betalte 50 øre hver, og tilstelningen ble holdt på St. Hanssletta.  Der var adskillig kortspill, men gikk gjerne pent for seg. Om sommeren samlet ungdom seg til dans på «bråtane» i skogkanten. Der slang det også en dram av og til.  Noen dro til Øgaardshallen i Hokksund eller til de store Frysjuhallen og Andershallen i Drammen. Kiøsterud holdt St. Hans-fester for folkene og konene deres så lenge spikerfabrikken gikk. Det var stor stas med hornmusikk fra Drammen. Festen ble holdt  i en svær sal, der det var lagerrom for spikerkasser.  Når alle folkene var kommet inn, ble porten låst og tilsynsmenn for festen tatt ut. Eierne deltok i festen, og det ble kunngjort at den som innlot seg på slagsmål og spetakkel, behøvde ikke komme på fabrikken neste morgen. Kvinnene svinset rundt i skaut alle i hop, for ingen kjerring den tid hadde kåpe eller hatt, det var sjelden ting å se i det hele tatt, kanskje de snøtt nok hadde bukser.  De fleste hadde vel ikke et slikt plagg engang, og de ble ikke brukt hverken vinter elle somer. Det var etter gammel skikk. At de ikke frøs ihjel, kan en undre seg over, sa Martin Nilsen.

Lørdagskveldene, ja, søndagene også, var det moro på setrene som hørte til Krokstadgårdene, Lysaker-, Eknes- og Horgensetra- med beljespill og dans. Og tett i tett kunne en se nyinger ved skogsvannene, der folk lå på fiske etter abbor og aure. Den siste setra ble lagt ned i 1890-årene, men av og til var de på seteren senere også, især i tørre somrer og så lenge setrene sto.

Om vinteren gikk krokstadelvingene ofte på skøyter på elva ned til Drammen, for eksempel under Drammensmarken. 
Vinterkveldene var det også svært almindelig at folk besøkte hverandre rundt i husene. «Der var ikke store plassen, men moro lell. En kone meldte oss fordi vi danset om søndagskveldene, og gamle sogneprest Christoffer Knudsen, senere kirkestatsråd, hadde det oppe på prekestolen, at det var helgebrøtt at vi dro ved om søndagene. Men vi hadde ikke annen tid å gjøre det på. Kjerringa som meldte oss, skulle ikke gjort det, for det ble diktet to mindre pene viser om henne»

Hver jul pleide Kiøsterud å dele ut en del bøker til arbeiderne, alle fikk juegratiale og ved  Spikerfarikken stoppet arbeidet åtte dager før jul. Da kom sag og øksa i sving over alt i vedskjulene bortover, og mens juleveden ble hugget, besøkte de hverandre i vedskjulene og slo av en prat. Det kunne også hende at de sjenket hverandre og at noen ble «døktig» påseilet.
Det var koseligere før, mente Aksel Stake – folk snakket mer om gamle dager og hvordan det var da. På vinterstiden, når det ble «skromlemørkt», hadde vi skreddetimen. Da satt vi og prata om hulder og haugtusser og spøkeri og slikt. Ungene ble så redde at de torde ikke gå ut om kvelden.  Det var på den tiden at skredde og skomaker gikk fra hus til hus og fra gård til gård og arbeidet, det fulgte hygge med dem au.

I romjula brukte spikerarbeiderne å gå på besøk til hverandre. Hvis det av en eller annen grunn ikke passet å gå inn et sted, gikk de bare videre til neste hus. Det ble gjerne litt traktering der de kom, alt etter som anledningen gaes, men det var ikke slik at det absolut skulle være bevertning. På disse sammenkomstene var det sang, og praten gikk livlig. «Det var mere sang blant folk her før, de sang så det ljoma i åsene her, til og med gamle kjerringer sang viser og stubber, og det var mye mere liv den gangen både innedørs og utendørs – nå hører vi ikke noe om det …….», sa Martin Nilsen.

Disse sammenkomstene i julen gjaldt bare mellom arbeidskameratene på spikerfabrikken, de brukte ikke «nedi gata». 
«Det var vennsaap uten like, og stor enighet blant folk, det var rent rart åssen samholdet var blant spikerarbeiderne her.»

Her slutter historien brått – antagelig fordi jeg ikke hadde kopiert hele avissiden. Så da får slutten bare «henge i lufta» en stund. Det er «coronastengt» på Arkivet for tida og jeg får derfor ikke leita fram avisa før vi starter opp igjen. Håper at vi kan få mer normal drift igjen til høsten.

«Musikken» fra Krokstadelva.

«Musikken» En personlighet fra Krokstadelva
som var en som spredde glede rundt seg.

Reportasje i Fremtiden 25. juni 1980. Skrevet av Bengt Arne Røine.

Reportasje i Fremtiden – skrevet av Bengt Arne Røine. «Musikken» 75 år. Avfotografert på Eiker Arkeiv.

 

 

 

 

 

Snille menn og Krokstadelvingers ferieparadis.

Snille menn og Krokstadelvingers ferieparadis.

Eiker Arkiv i dag den 4. januar 2019.
I dag er det 115 år siden Idrettsforeningen Birkebeineren ble stiftet. Da er det greit å finne fram litt Krokstadelvastoff.

Har du hørt om «De snille menns klubb» i Krokstadelva? Ikke jeg heller – før nå.
Det er Arnt som spør og han viser meg «dagens avis» og dagen er  den 26. juli 1969. Det er «Drammens tidende» som hadde hørt om klubben som feiret 5 års-jubileum.

Da jeg fikk se var det mange kjente humørspredere med Laura Odnes i spissen som feirer seg sjøl og godt humør på hytta på skauen.

Ikke nok med det, men samme avis vier nesten en og en halv side til
«vårt lokale Ferieparadis på «Krokstadskauen».
Det er fullt belegg på hyttene og «julidagen sto varm og solblendende over alle skoger og tjern.» ……… «Og nå skulle livet leves – og livet ble levet på sunneste og riktigste hyttemaner». «Krokstadelvinger har sitt ferieparadis rett utenfor stuedøra – og de vet å benytte det – og lovprise det.»

Da er det bare å lese og nyte avisa som kom ut for nesten 50 år siden

Drammens Tidende 26.7.1969

 

 

Ved Sagstedbrua og litt om familien Myhre.

Eiendommer ved Sagstedbrua og litt om Myhrefamiliens opphav.

På bildet nedenfor ser vi Sagstedbrua som fører Lysakerveien over Krokstadbekken.
På venstre side før brua var den gamle brannstasjonen, rett over for Hasselgården.
På høyre side etter brua ser vi (iflg. Kåre Bakkens beskrivelse) Bottolv Sjønnegårds hus, opprinnelig eid av C.L. Myhre og solgt til Johan Kathrud, Bottolvs far.
Bakenfor denne er Julius Johansens gård. Han var gift med Inga Gulbrandsen og hadde barna Oskar, Aslaug, Ruth, Reidar, Edith, Ingrid og Josef (Solvang). Ovenfor ligger «Pålsærjordet», egentlig Sagjordet. Dette tilhørte Johan Paulsen, far til Petter og Kristian Johansen (kontorsjef på Krokstad), og dessuten Inga, gift med Johan Kristoffersen. «Lifa» ligger på denne eiendommen. Som vi vet er Lifabygningen omgjort til leiligheter.

(Opplysninger «lånt» fra Arne Temte, som har hånd om Kåre Bakkens beskrivelse av eiendommene rundt omkring i Krokstadelva

DETTE BILDET TILHØRER ROY OG NORA A. SØFTING SOM LA DET INN PÅ FACEBOOKGRUPPEN «VI SOM VOKSTE OPP I KROKSTADELVA» 9. FEBRUAR 2017. DE FIKK BILDET AV BETTY OG BOTTOLV SJØNNEGÅRD.

Julius Johansen m/fam bodde i 1910 på Gnr. 37, Bruksnummer 52 – Solvang.

Bjarne Vidar Øen:
Julius Johansen var min bestefar, og eiendommen het Solvang. Mine tanter og onkler tok dette navnet som etternavn. Julius var forøvrig brannmester på den nevnte brannstasjon – ingen brannbil men en kjerre på den tiden. Bestefar døde tidlig,men jeg var mye sammen med Bebi, som vi kalte vår bestemor Inga.

Carl Ludvig Myhre, født i Røyken i 1863
er i Folketellinga i 1900 oppført som «Graastensmurer og politibetjent».
Han var gift med Josefine Marie, født i Modum i 1858. De bodde i 1900 på eiendommen Bakken, Gnr 37/33 med barna Kaja Matilde, Johan Ludvig, Nelly Amanda, Magnhild Marie (alle født før de kom til Nedre Eiker).
De tre neste barna er født i Nedre Eiker: Bjarne (1895), Trygve (1897) og Sigrid 1899.
På eiendommen bodde også «Galogefabrikarbeider» Nils Zimmermann (født i Drammen 1867) med sin kone Marta.

Ingjerd Sjevling Caspersen Kopperud:

Jeg husker godt noen av søsknene. Nelly, gift med Anton Blomkvist, var naboene våre, og Magnhild bodde jo i Bedehusgt. gift med Jens Larsen og var moren til Åsmund som vi kjenner som sangforfatter, og Johan som var organist.
Sigrid hadde jeg aldri hørt om før i senere år, døde sikkert tidlig og Trygve flyttet til Oslo. Han møtte jeg aldri heller. Vet ikke når Kaja døde heller, men vet jo at moren min hadde en bråte søskenbarn som heter Bakken.
*)

Visste at oldefar Carl Myhre var en slags valgt politimann.

I flg. Nils Johnsen hadde «flere indvaanere i Krokstadelven i 1896 anmodet herredsstyret om å ansætte en politibetjent p.g.a. at det ofte forekom uroligheter, særlig lørdag og søndag aften». – Etter en del fram og tilbake med komiteer og utsettelser osv. så ble Karl Myhre av fogden ansatt som politibetjent fra 1. januar 1899 med en «løn av 200 kroner aarlig». – Senere ble Aksel Stake ansatt som politibetjent i Krokstadelva.

NB! Ovenstående er hentet fra Facebookgruppen «Vi som vokste opp i Krokstadelva». Plukket og redigert av Viggo Temte, 4. august 2018.

*)       I artikkelen om Anna og Sverre Skogen: Les her:
kan vi lese at Sigrid født 1.10.1899 ble gift med Harald Skogen. De fikk sønnen Sverre født 21. juli 1919 mens de bodde i Ålvik i Hardanger.  Sigrid døde 16. mars 1926 bare vel 26 år gammel. Den 7 år gamle Sverre flyttet da til sin tante Magnhild i Krokstadelva

 

Krogstad Cell. «Livlig virksomhet – mange ordres».

Om Krogstad Cellulosefabrikk i 1936.   Se tidligere artikkel på bloggen: https://eikerbygda.wordpress.com/2016/08/26/inntagelse-ved-krogstad-ar-1936/

I denne trykksaken framgår det at det ble inntatt – altså ansatt i alt 68 mann i løpet av året 1936. Hva kan årsaken være til at det ble ansatt så mange? Det har vært antydet at det kunne ha vært permitteringer og at mange ble gjeninntatt, men av artikkelen nedenfor ser det ikke sånn ut.

Av denne artikkelen ser det ikke ut som det pr juni  1936 hadde vært konflikter eller nedbemanninger/permitteringer i det året.  Ing. Selmer er på dette tidspunktet i gang med oppførelse av nytt blekeri og at det betyr beskjefigelse for flere personer hos Selmer i byggeperioden og at det også vil bety behov for å ansette 10-15 mann på Krogstad når blekeriet er ferdig oppført.

Artikkel i Fremtiden 8. juni 1936. Avfotografert ve Eiker Arkiv. Det er «Livlig virksomhet og mange ordres».

 

Krogsstad Cellulose utvider.
Selmer skal opføre blekeri for bedriften. Arbeidet er allerede igangsatt.

Livlig virksomhet og mange ordres.
__

Efter hvad «Fremtiden» erfarer har Krogstad cellulose besluttet å opføre eget blekeri ved sin bedrift.
Ved henvendelse til disponent Sæther får vi dette bekreftet. Likeledes at blekeriet vil skaffe mange mann arbeide.
–Hvor mange?, spør vi.
__ Nøiaktig er det ikke godt å si ennu, men antagelig blir det arbeide for nye 10-15 mann.
Disponenten kan også fortelle at arbeidet med opførelse av blekeriet er overdratt ing, Selmer, og at arbeidet allerede er igangsatt. Også dette vil bety mere beskjeftigelse.
På forespørsel kan disponenten bekrefte at det for tiden er en livlig virksomhet, og at det er et rolig stabilt marked å arbeide med. Fabrikken går med full styrke.
Maskinene til det nye blekeri skal leveres av Myrens verksted i Oslo.

 

Jakt og fiske i gamle dager.

Utdrag fra Martin Fjeldstads jaktdagbok + intervju med nittiårsjubilanten Johan Andersen. Det var nok mere vilt å høste på i skauen den gangen. Jakt var matauk.

Marthin Fjeldstads jaktdagbok. Avfotografert på Eiker Arkiv. (Det er barnebarnet Ole Martin som har gitt meg tilgang til boka).

 

 

.

 

 

 

 

 

Johan Andersen, Krokstadelva – intervjuet av Roar Bråthen.

 

 

 

 

 

Spikerfabrikken

Spikerfabrikken.

En av følgerne til bloggen har spurt meg om jeg ville finne fram til mere historie omkring Spikerfabrikken i Krokstadelva. Akkurat nå er det ferie ved Eiker Arkiv og ikke så lett å finne stoff der. Burde først og fremst ha snakket med Randi Stensmyren som er en av dem som kan mye om emnet. Jeg har ikke mye kunnskap om bedriften, men har i all hast funnet fram noe – og så får vi utdype dette emnet etter ferien.

Etableringen av spikerfabrikken førte til at det ble et eget lite samfunn oppe i Spikerkroken (eller «Fabrikkkroken» eller bare «Kroken.) Jeg har skjønt at samholdet blant de som bor der og bodde der og som har tilhørighet dit, er veldig sterkt. Spikerfabrikken som var i drift fra 1762 til 1893, førte til av vi fikk innflytting til Krokstadelva fra hele Østlandet – noen kom også fra Sverige. Innflytterne hadde blant annet stor påvirkning på «Krokstadelvadialekten». De ble Krokstadelvinger og i dag er jo «halve Krokstadelva» etterkommere etter Spikerfabrikkarbeidere, f.eks. Bjurstrømslekta.

(Anders Magnus Bjurstrøm, f. 8. oktober 1833 i Högsäter i Värmland. (Døde i Krokstadelva 25. juli 1925). Han flyttet til Norge i 1866 og kom først til Tistedalen og til Krokstadelva i 1873. Han fikk jobb som spikersmed på Spikerfabrikken. Han giftet seg med Krokstadelvingen Maren Olsdatter, f. 22. april 1859. (Hun døde på Casperplassen i Krokstadelva 29. april 1930).

Anders Magnus og Maren fikk 3 barn som vokste opp: Alfred f. 3. mars 1890, Severin f. 13. november 1897 og Olaf født 31. mars 1900.

Det er stor etterslekt i Krokstadelva.
(Slektsopplysninger ved Jonn Eriksen.))

En annen  var Conrad Fjeldheim som var med å stifte Birkebeineren. Han var sønn av Karl Hansen f. 15.9.1853  (d. Krokstadelva 28.4.1927) – som kom til Krokstadelva og  Spikerfabrikken fra Fet kommune i Akershus og hadde aner fra både Østfold og Sverige.

Vi som bor i Krokstadelva nå tenker nok sjelden på hvor mye av vår kultur som kommer fra industrien og tilflyttingen av folk i forbindelse med den.

Artikkel fra «PM

 

 

Jeg har funnet fram til 2 artikler om Spikerfabrikken. Den første er fra «P.M.» «Bedriftsblad for A/S Askim Gummivarefabrik, A/S Den Norske Kalosje- og Gummivarefabrik og A/S Vestlandske Gummivarefabrik». Det er Martinius Hamarstrøm som forteller. Martinius var faren til Åse, Erling og Ragnar. Martinius var i sin tid en sentral person i Eiker Historielag.

 

 

 

 

 

Den andre er en fin artikkel i Fremtiden 12. juli 1958. Det er Krokstadelvingen Roar Bråthen som intervjuer Aksel Stake og Martin Nilsen. De forteller om miljøet i Krokstadelva og bl.a. barnearbeid på Spikerfabrikken.

Fremtiden 12. juli 1958 – avfotografert på Eiker Arkiv.

Her er skisse over Spikerfabrikken og bygningene fra boka: «Fra spiker til cellulose». – som ble gitt ut i 1968

.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jørn Bjerkeseth har eksempel på flere som kom til Spikerfabrikken (Jfr. kommentar): Erik Johansen/Marie Olsdatter kom fra Aker til Cappelens Fossesholm som Møller i 1858.
Han er senere møller ved Lysaker mølla, som må ha ligget like der Rakel/Kåre Lysaker bodde, og Lars Kåre bor i dag.(Møllebakken)
Sønnen,Ole Kristian Julius Eriksen f 1852 fikk 10 barn i Krokstadelva,og det ble starten på «Møllær Slekta».
Arbeidsulykker.
Ole Kristian, mistet en 15 år gammel sønn i reima på Spikerfabrikken 28 mai 1890, Karl Kristiansen f.1875. Senere druknet hans bror Erik Kristiansen, født 1876, 16 august 1931 i Cellulosedammen omtrent på samme sted.
Erik og Marie fikk en sønn til på Lysaker, Hans Petter Eriksen f 1861. Han finner vi fra 1900 til ut på 1920 tallet i Maridalsveien 39 i Oslo. Han var jo oppvokst med spikerfabrikken, og fortsatte sitt arbeidsliv ved DEN NORSKE HESTESKOSØM Fabrikk som smed. Denne er i dag en del av Mustad Fabrikker.
Kanskje det er også sant som de gamle Krokinger sa, at Abreham Lincoln i det Hvite Hus, hang lua si på en spiker, fra Krokstadelva?

Krokstadelva før og nå.

Noen betraktninger om Krokstadelva før og nå.

Krokstadelva, der har jeg bodd hele livet.
Klart jeg er glad i hjemstedet mitt og hele bygda der jeg hører til, inkludert Ytterkollen, Åsen, Mjøndalen og Steinberg på sørsida av elva og også Solbergelva på «henne sida».

Krokstadelva er nesten ikke til å kjenne igjen sammenligna med slik den var i min barndom og ungdom. Birkebeineren har flytta til Årbogen – et idyllisk sted med fin beliggenhet og etter hvert har det blitt et flott anlegg. Den gamle Birkebeinerbanen er i ferd med å bli omdanna til en fin plass det også. Bekken forbi Brannstasjonen og nedover parallelt med riksveien har blitt veldig fin. Hele bygda bærer preg av mere rikdom. Klart nye generasjoner blir like glad i sitt hjemsted – kanskje de til og med får bedre barndomsminner enn det jeg har.?
I 1946 var jeg 7 år og i hele Nedre Eiker bodde det så vidt over 4200 innbyggere. Alle kjente alle. Norge var et fattig land og Krokstadelva var ikke noe unntak. Det var bare det at få stakk seg ut for nesten alle var forholdsvis like fattige.  De fleste hadde det bra, men det var nok ikke godt å vokse opp i et «belasta hjem» – du blei dømt – for alle kjente jo alle.
Nå bor det nesten 25000 innbyggere i Nedre Eiker og du visste kanskje ikke at Nedre Eiker er tettere befolka enn Drammen!?
Nedre Eiker er både by og bygd og er et fint sted å bo i. Nye steder er bebygd og i eldre bebygde områder er utbygd og fortetta. Krokstadelva er selvfølgelig mitt favorittsted. Jo da det er mindre aktiviteter på Folkets Hus og vi går mindre på kino og Birkebeineren har flytta og butikkene har flytta til Stranda – på  «Spareland». Mye annet er forandra og vi i mimrealderen liker jo ikke alt vi ser.
Vi har fått nye byggefelt mange steder og de som vokser opp i dag har flere tilbud til aktiviteter enn det vi hadde i min oppvekst.  Det er bare det at dere er ikke så flinke til å fortelle om det enda – så jeg får ikke høre om åssen det er nå og hvordan det det har vært for alle dere som er født etter krigen.

Hver generasjon har sine opplevelser og minner. Jeg har vært forholdsvis flink til å fortelle om mine. Jeg utfordrer dere som er yngre enn meg til å fortelle. Det skulle vært moro å høre mere om og fra de som hadde barndommen sin i Krokstadelva og Nedre Eiker forøvrig, i 1950-åra, 1960-åra og 1970-åra og gjerne de som er yngre også.

Dere som er yngre enn meg bør også forte seg å spørre ut foreldre og besteforeldre og onkler og tanter. Ta bilder og ta lydopptak – gjør det før det er for seint.

Hei alle sammen! Det «en gang så levende Krokstadelva», lever visst fortsatt – og mye er mye bedre enn før – bare annerledes. Krokstadelva er et fint sted å bo i og et fint sted å vokse opp i. Ungdommen ser stort sett ut til å leve gode liv.
I min tid var narkotika noe vi hørte om at jassmusikere fra Amerika dreiv på med, mens vi var bedre kjent med hjemmebrent med skikkelig fuselsmak og skallebank. Det var et stort drikkepress og stort alkoholforbruk. Det var massevis av fyll blant folk flest på fest f. eks. på Folkets Hus.  St. Hans-fest på Årbogen var gjeve greier og minst halvparten var stup fulle.
De ungdommene jeg ser i dag er mye prektigere enn hopen var i min ungdom. Det er færre som roter seg bort med rusmidler i dag, men det er bare det at mange av stoffene er så mye farligere og de som roter seg bort i det, mister det meste av verdighet og leveverdig liv.

Leve Krokstadelva – leve Nedre Eiker uansett åssen disse politikerne roter det til.
https://eikerbygda.wordpress.com/category/trakka/

 

Skolebilde fra 1889.

Artikkel i Fremtiden 2. april 1952

Krokstad Skole.

Denne artikkelen i Fremtiden for 2. april 1958 kom min gode «Arkiv-kompis» Olav med og lurte på om det var noe for meg. Selvfølgelig var det det. Fine skolebilder fra 1889. Skulle gjerne hatt et bedre foto.

Fra artikkel om Krokstad skole før 1890 – i Fremtiden 2. april 1958.

Ser min bestefar Jørgen nr. 2 fra venstre bakerst – og ellers flere slektninger og andre kjente. Her er det nok mange Eikerværinger som kan finne sine aner. Disse barna er født ca 1880. Morsomt med bilder hvor alle navnene er kjente.

 

 

 

 

Se også: https://eikerbygda.wordpress.com/2015/11/02/skolehistorie/

Følk bruker beina for lite.

Følk bruker beina for lite.

Drammens Tidende og Buskerud Blad 25. oktober 1961:

Martin Nilsen intervjuet av Drammens Tidende og Buskerud Blad – 25. oktober 1961. Avfotografert på Eiker Arkiv.

Her er Krokstadelvingen Martin Nilsen, f. 1871, intervjuet og en av hans påstander er at «I dag bruker følk beina for lite». Det har antagelig ikke forandra seg mye siden den gangen, men jeg ser i alle fall at veldig mange driver aktiv trening og det jeg observerer også at damene ser ut til å være mere aktive enn mennene nå for tida. Noe var kanskje bedre før, men stort sett har vi det vel mye bedre nå. Folk er stort sett både friskere og lever mye lengre enn før. Det er skrevet mer om Martin Nilsen, se «Nora forteller». Nora var datteren til Martin.