Med Bergans meis og bambusstong. Del 12.(Avslutning).

MED BERGANS MEIS OG BAMBUSSTONG, Del 12. (avslutning)

Av Finn Skogly.

ROEN OG STILLHETEN OG RENT VANN

Noe av det vi setter høyest med hytta på skauen er stillheten vi føler når vi er der og dette er vel noe vi i framtida vil sette enda større pris på. Det kan bli et enda større privilegium å ha et sted hvor en kan nyte stillheten i et samfunn som er mer preget av motordur og elektronisk lyd enn det vår generasjon var vant til.

Jeg får av og til besøk av venner fra Tyskland, de vet å sette pris på stillheten på skauen. Og en ting som også imponerer våre venner fra utlandet er at de nesten hvor som helst kan drikke vann fra bekker og tjern. Det er viktig prioritere å ta vare på dette i framtida. Selvfølgelig må vi tillate å bruke både strømaggegat og motorsag når vi har behov for det. Jeg er sikker på at i framtida vil mange sette enda større pris på å ha muligheten til å kjenne på det velværet det kan være å bare sitte der og nyte det å «lytte til stillheten».

Hilsen

Finn Skogly

———

 

Sluttord:

Dette var det siste kapittelet i Finns fortellinger om hyttelivet på skauen. Takk til Finn for at han ville dele dette med meg – og med oss. Jeg kommer ikke til å glømme Finn. Særlig kommer jeg til å huske fortellergleden. Jeg kommer også til å huske at han ga meg så stor tillit. Han følte seg trygg på at jeg,  og de andre som han hadde kontakt med, var hans sanne venner. Han fortalte om de personene han hadde møtt, sånn som i disse historiene. Han var sikker på at alle de personene han fortalte om ville godta å bli nevnt med navn. Han var sikker på at de ville skjønne at han følte samhold og respekt for dem og at han rett og slett var glad i dem.. Han var jo også selv en av disse personlighetene.

Jeg er sikker på at hvis det finnes en Gud så har han sørget for at Finn har fått en fin plass hvor han kan sitte og betrakte oss. Han vil i så fall kose seg hver gang vi drar ei historie om han.

En definisjon på et liv etter døden, er at vi i alle fall kan være sikre på at vi på en måte «lever» så lenge det er noen som husker oss. Det er mange som vil huske Finn veldig lenge.

 

Hilsen Arne

Med Bergans meis og bambusstong, Del 11.

MED BERGANS MEIS OG BAMBUSSTONG. Del 11

HYTTERADIO OG HYTTE-TV

På slutten av 40 og femti tallet kom hytteradioen i form av den store og tunge Kurer batteriradio. Bare batteriet var et løft for seg, men for en framgang i forhold til krystallapperatet. Sistnevnte var innretning med hodetelefoner. Moskva var like tydelig som Oslo. Med «Kureren» kom Luxemburg på mellombølga. Jeg tror at en av de første som hadde kurer på Solbergvannet var Oddmund Stenberg (Osj). Hvis det var fin underholdningsmusikk så satte Oddmund Kureren på en tabubrett utafor døra og delte underholdningsgleden med alle. Etter hvert kom mindre og hendigere utgaver av batteriradioer. Så kom batteritv´n i svart hvitt, men mange mente at skauen og hyttelivet burde holdes TV-fritt. Bare noen få har klart det til nå. Vi kjøpte vår første hytte-TV til VM i fotball i Mexico i 1972. Den ble kjøpt hos Hovland Radio i Mjøndalen for 645 kroner, og det var en liten formue den gangen. VM-kampene ble sett sammen med hyttenaboer utendørs, det ble for trangt inne. TVen sto på en taburett i blåbærlyngen Jo, verden går framover og dekningen er bedre fra Parabolen på hyttetaket enn det var fra den gamle «strikkepinne-antenna».

Kommunikasjon mellom hyttene og til bygda har også foregått på forskjellig vis. Noen hytter hadde skaffa seg «Valkie-Talkie», men etter hvert kom mobiltelefonen. De første var så store som en hendig weekendkoffert. Utviklingen har gått fort, men mobiltelefon ble ikke allemannseie før de små kom.

Fremdeles plundrer vi ofte med å finne posisjonen til å få god mobildekning. Jeg rodde forbi en hyttenabo som sto på taket på hytta. Jeg spurte om han skulle feie pipa, men det var kontakt på mobilen han trengte.

 

MATEN PÅ SKAUEN: «JOIKA-KAKER OG TURISTPROVIANT»

Dette var to viktige menyer i skaukjøkkenet, og kanskje makrell i tomat i tillegg. Flesk og egg var også viktig. Ellers kan jeg ikke glemme mammas hermetiserte kjøttkaker på Norgesglass. De var riktig gode. Hun sendte også med meg sin egenproduserte appelsinmarmelade. Den var riktig god, men sur som bare det. En gang vi satt rundt bordet på Vesle-Ula påsto min far at under produksjonen av appelsinmarmeladen var det tomt for sukker. Min mor var av det morsomme slaget. Ellers var bærsanking og åbborfiske et stort tillegg til menyen. Ørret var sjeldnere kost. Hvis vi fikk ørret så ble det som regel middagsmat av den. Nede ved uthuset hadde vi ei stor rabarbrarot, og det var godt med kald rabarbrasuppe med knust kavring. Jeg må også nevne ertesuppa kokt på saltknoke. Det var ypperlig påskemat. Mange hadde noen «renner» med pottiter på hytta. Da var man i alle fall ikke matlaus. Jeg veit i alle fall en som har pottitstøkke på hytta fremdeles. Vi husker også at posesuppene kom, Disse holdt seg lenge i skapet, men mye ble musemat. En sommer på slutten av femtitallet hadde vi ei spekeskinke på hytta. Den sommer´n var det ikke bare leverpostei på boks som var pålegg.

Det var et problem å få ferskmaten til å holde seg selv om mange hadde gode kjellere på hytta. På hytta vår var kjelleren så lite kald at far min mente at den egna seg best til å holde maten varm. På 60- og 70-tallet kom propankjøleskapet, og du verden for en framgang. Jeg husker jeg serverte Torbjørn Holmen isbiter i pjolteren. Han fikk nesten tårer i øya og blei helt «rørt», som han sjøl sa.

 

SKAUKARER

Det går ikke an å skrive om Solbergvannet uten å nevne Nilsen-guttane, Arne, Nils og Åge. De holdt til i hytta bort i «Bustehølet», og fisking var den store lidenskapen. I sin tid gravde de og kultiverte Vadalsbekken til å bli en bedre gytebekk.

Innimellom lagde de hjemmebrygga øl, som ble ferdig på 3-4 dager. Det blir ikke noe bedre av å dra det over langen, sa Åge. De likte seg virkelig på hytta borte i Lia. Bakte brød selv der inne gjorde de også.

Med Bergans meis og bambusstong, del 10.

MED BERGANS MEIS OG BAMBUSSTONG, Del 10.

Av Finn Skogly.

BÆRING OG SLIT, DET ER Å HA HYTTE PÅ SKAUEN.

Slik var det i alle fall før, det var et slit, om så et høyst frivillig slit. En sommerkveld satt to karer på Vollen på Eknessetra og hvilte – da kom en kar fra bygda i godt trav med en koieovn på ryggen. Karene ville jo slå av en prat med han med ovnen på ryggen, men han sa: «Itte heft meg guttær, je skal inn på hytta med ommen og så ske je ner igjen etter en sementsekk». Ja, ja det var tæl i de gamle gutter. Mye er forandra fra den gangen. Bilveier har gjort sitt og i de senere år har snøscooter og traktor og til og med helikopter gjort sitt inntog. A´ gammalt var jo også hesten en nødvendighet til hyttetransport, og det fortelles at en av sjefane på spikerfabrikken oppdaget at både hest og slea var brukt i helga. Dette ble «Oluf Kjører» som var hestekar på spikerfabrikken, konfrontert med på mandas morran. Oluf sa det som det var, «je har kjørt ei dør og et vønje (vindu) og noe småtteri til Ulevannet i helga». Det hele gikk bra. Siden har nok mange hestekarer gjort de samma turane. Utover på femtitallet begynte John Olausen med «Gråtass» med halvbelter, og ingen har vel kjørt så mye hyttematerialer som han. Bjørn Martin Stenklev som i flere år jobba for John, kunne fortelle at det kunne være så mye småtteri i hyttelassa at det kunne ta lengre tid å lesse lasset enn å kjøre det. Når man først hadde kjøreleilighet så var det om å gjøre å få med mest mulig.

JAKT OG FISKE I HYTTELIVET PÅ SKAUEN

Jeg tror vi med sikkerhet kan slå fast at disse to aktivitetene, altså jakt og fiske, var hovedhensikten da de første hyttene ble bygd på skauen.

Det var vel ikke mengder med fisk og vilt den gangen heller, selv om bestanden var noe større enn i dag. Det var nok flere sportsfiskere og småviltjegere den gangen. Disse to aktivitetene dreiv de på med hele hytteoppholdet, og uten tvil var hovedgrunnen behovet for matauk. Dette ble drevet året rundt og det hendte at under storfuglleiken om våren kunne det smelle. Selv om dette var ulovlig så syntes få at det var en katastrofe.

En tidlig vår morra kom jeg kjørende på hjemvei fra tiurleik på. Nederst i Raubråtabakk sto to durkdrevne skaukarer med hver si hagle. Jeg ga klar melding at dette ikke var tida for jakt. Nei da Finn, vi jakter ikke, vi er bare ute etter Rugdetrekk.

Når det gjelder fisket var kultivering av bestanden en langvarig dugnad. Jeg husker vi satt flere ettervinterdager og sydde åbborruser. Dette var for alvor begynnelsen av tynningsfiske og så kom kalkinga av vanna. Der gikk Solbergvannet foran som et eksempel. Første året ble sjuogtjue tonn spredd ut av ivrige hytteeiere. En gang ble det fanga et utyske av en stor åbbor. Denne fikk Nils Jensen til å koke fiskesuppe på. Abborsuppa ble nok litt for sterk og feit, for Nils ble dårlig, men kom seg fort.

Hvert år settes ørret fra anlegget til DOFA, Drammen og omland fiske-administrasjon. De leier fiskevanna fra grunneierne, og DOFA eies av kommuner og omliggende jeger- og fiskeforeninger. Under fiskeutsettinga et år ville en av hytteeierne sette hele plastsekken med settefisk foran sin egen hytte. «Hvorfor det?», spurte en. «Det er her jeg fisker», var svaret. En høst etter fisket var slutt fikk Bjørn Myhre besøk av en fiskekortkjøper. Han ville ha igjen penga for kortet for han hadde ikke fått fisk. Først trodde Bjørn mannen drev gjøn med han men mannen mente det på alvor.

Vi får også ta med historien om den store ulovlige felte elgoksen under krigen. Den datt i Storåsen, og var skikkelig stor i vekt og hønnet på hue var gedigent. Huet med krona ble senka i vannet inne i Storula. Og der ligger det vel fortsatt.

En jeger møtte elgejegeren Anders Kønnerud (Kornerud) ei natt. Anders med bikkja og «Kragen». «Hvem har du leid terreng av», ble det spurt. «Jeg er Vår Herres jeger», svarte Anders.

Olaf Olausen ble budsendt tidlig første morran i elgjakta for transport av elg i fra «Møllær-gutta». Om natta hadde det vært frost og elgen var stiv av kulde. Det var dermed ikke tvil om at den var felt før jakta starta. «Hvis ikke vi hadde tatte´n så hadde noen andre tatt´n», sa Villy til Olaf. Han hadde kanskje rett for det var ikke så mye elg den gangen.

Med Bergans meis og bambusstong. Del 9.

MED BERGANS MEIS OG BAMBUSSTONG, Del 9.

Av Finn Skogly.

VÆRET FÅR VI IKKE GJORT NO´ MED.

Jeg ser ut av vinduet på hytta, og regnet øser ned, eller som bestefar min ville sagt: «Det æuser ner i bytter». (Øser ned i bøtter). Uansett om været er sånn eller sånn, så er det jo koselig å være på hytta. Noen lar været styre hyttelivet og liker seg på hytta bare i godvær, men det finnes også mange som ikke gjør noe av å bli kliss våte. De drar «innpå» uansett, sommer som vinter. Folks glede over finvær er som regel tilstede, men ei liten historie om noen som også satt pris på dårlig vær: Jeg var en gang på bikkjeleiting under jakta, – så kjente jeg bålrøyken i nesa og der under ei lurvegran satt en hyttefamilie med tyrived og kaffikjelen over bålet. De koste seg «glugg i hjel» i møkkaværet. Vi får ta det været som faller seg med godt humør.

 

 MED BERGANS MEIS OG BAMBUSSTONG.

Tittelen på boka var ikke vanskelig å komme fram til. Det var med Bergans meis man brakte med seg «forrnødenhetene» for ei hælj eller for lengre opphold. Og det var bambusstonga som ble tatt ned, der den hang på to rustne spikere opp under takskjegget på hytta, når vi skulle ut å fiske i seine sommerkvelder for å prøve åbborbettet.

Mye har forandra seg med åra når det gjelder hyttelivet på Krokstadskauane. Vi kan se tilbake på over 100 år med hytter på skauen vår. Mange av hyttene våre har sitt utspring fra gamle seterbruk, som det var en del av. Vi nevnte forandring i hyttelivet fra før til nå. Nå har kanskje bambusstanga fått noen avløsere i sene kveldstimer. Både i form av avanserte gassgriller og farge-tv. Ikke med kritikk, men alt til sin tid.

 

DEN NATTA DA NISSEN KOM

Forunderlige historier og hendelser har som regel en naturlig forklaring til slutt, vi skal se om denne har det. Dette skjedde for en del år tilbake, tidspunktet var en fredag kveld/natt i november, eller kanskje var det tidlig i julemåneden.

Kona, elghunden og jeg var på hytta. Det var godt månelys på himmelen og vi hadde fått mange kuldegrader. Vi har hytta på ei øy i et stort skogsvann, og det «sang» og smalt i stålisen på vannet ettersom den økte i tykkelse. Det var barfrost og ingen snø. Det var lett og raskt å bevege seg, sparkestøtting var tingen nå. Det var blitt seint og kona hadde lagt seg. Jeg er vel litt mer B-menneske enn henne. Jeg satt altså oppe med noen stearinlys, med god fyr i peisen, og for å si det som det var, en pjolter i glasset på bordet, men forordens skyld, sanningen skal fram: bare en eneste pjolter.

Jeg må også nevne at vi før på kvelden hadde prata oss i mellom om at nå er det nok bare oss som er innpå her nå. Det er flere hytter på vannet, men vi hadde altså ikke sett noen flere hyttenaboer. Da plutselig reiste hunden seg og peip og knurra litt. Jeg skotta opp fra boka jeg leste og skulle akkurat snakke til hunden, men rakk det ikke for i det samme banker det på døra, litt forsiktig og jeg sier «kom inn». Døra går forsiktig opp og der i åpningen står en liten skapning i genser og rød topplue. Skapningen var ikke en gang meter´n høy og den sa ikke noe. Hunden var bundet borte ved peisen, og den sa heller ikke noe, men fulgte godt med og skakka på hodet. Så tenkte jeg: «Hva er dette? Du er våken Finn og ikke er du full. Ingen små barn er vel ute å går midt på natta, aleine heller. Jeg gjorde opp status. Dette måtte være Nissen! Jeg frøys på ryggen, men samtidig så tenkte jeg på de gangene jeg hadde fornektet at nisser og troll finnes.

Hva sier man til en nisse som står i døråpningen en kald førjulsnatt og kanskje vil inn? Plutselig dukker det noe større opp i døråpningen. Huttetu så store nisser kan bli. Så sier den store nissen med latter inn i mellom, «blei du redd nå Finn, trudde du det var nissen?» Da svarte jeg litt «sarkastisk» at overtroisk har jeg ikke blitt. Det skulle bare mangle. Det var en god hyttenabo som hadde med seg sin lille datter, og siden, ikke mamman var med så hadde de to tatt en spasertur på isen i måneskinnet og ville besøke oss, da de så det lyste i vinduene. Jeg var rask å by min gode venn en pjolter, vi trang det mente jeg. Det er jo så kaldt ute.

Med Bergans meis og bambusstong. Del 8.

MED BERGANS MEIS OG BAMBUSSTONG, Del 8.

Av Finn Skogly.

SKAL DET VÆRE JAGERBÅT ELLER PRAM, ELLER KANSKJE EN AV PLAST

De fleste av hyttene på Krokstadskauen ligger ved vann og da er det naturlig å ha båt. Mange av hyttene ligger på øyer, og for dem er det «et must». Det hele starta nok med jagerbåter eller en nedsetterbåt, eller annen elvebåt. Kjært barn har mange navn og det var nok helst en båt som hadde vært brukt av en tømmerfløter i ælva. Jeg ble fortalt at en gang kosta en ny båt fra en av Borgersenkarane i Hokksund 36 kroner, men da overdragelsen til eieren skulle finne sted ble båtens pris redusert til 30 kr. pga mye kvist i bordgangene. I 1966 kostet en ny jagerbåt hos båtbyggern i Hokksund, 600 kroner. De har vel noen lunde fulgt kroneverdien, og gjør det fremdeles, dersom det lykkes å få tak i en da.

På 1960-tallet kom «tjennsbåtane». De var ganske lik jagerbåten, men den var litt kortere og hadde litt høyere bordgang.

Du satt liksom litt bedre i den. Noen sa at en ikke rodde så fort i dem, men haster det sånn da?

Det var vel disse tjennsbåtane det ble støpt form av da plastbåtene dukka opp på tjenna. Slett ingen dårlig etterligning, men plast er plast på godt og vondt. De gamle ville vel sagt at disse er litt «vake» d.v.s. ustø. Mange har prammer også, eller «eike» som noen sier. De var ingen rasere, men igjen, hvem har det travelt? Pram på det lokale språket blir uttalt som «Prom». Hva kunne ikke disse båtene laste av alle slag byggematerialer og all slags annen utrustning?

Mang en smårolling har tatt sine første åretak under kyndig veiledning av en far eller bestefar på et av tjenna på skauen.

På vårkvelden kunne vi ane en dufta av tjære når båtene skulle klargjøres for sommeren. Seinere kom linolje, og nå skal det være «Ovatrol» eller «Benarolje», men uansett, det meste flyter. Han sa det gamlingen: «Før var båtane lagd av tre og de som rodde dem var lagd av jern».

 

KAN DU «SETTA OVER»?

Dette ble ofte ropt før i tia, før bilen og bilveiene ble en selvfølge. Når man kom til den ene enden av vannet og skulle over til den andre sida, da var en hytteeier med båt en god venn å ha. Det var liksom ikke god kotyme å ikke være villig skysskar da.

Det fortelles at under siste krig lå ei mor og hennes 10 år gamle datter på hytta ved en av de store tjenna innpå. En kar sto og kauka borti et bekkeos på den andre sida og tydelig bekjentgjorde sitt behov for båtskyss. Mor og datter dro over med båten og ut av bustegranskauen kom en fremmed kar i uniform og med pistol i beltet og uniformslue på hodet. Han sa ikke noe, men pekte over til andre sida av vannet. Han ble frakta over, men midt utpå hørte de et tysk observasjonsfly av typen «Storck». Da dro den uniformerte mannen en gammel regnfrakk som lå i båten, over seg og han gjømte samtidig uniformslua under tofta i båten. Vel over på den andre landa ga han tiåringen en engelsk pundseddel mens han sa de eneste orda som ble fremført under overfarten: «Thank you».

Tilbake på hytta tok mora pundseddelen og brant den opp i ovnen under høylydte protester fra 10-åringen. «Sånt noe er det itte bra å ha», sa mora.

Mange forskjellige typer har nok blitt satt over gjennom tidene, både «fogd» og prest og tjuv. Noen fortalte at tjuven «Rottenikken» også har blitt «satt over» Ulevannet en gang.

Så var de to karene som hadde kommen seg innover og sikkert hatt ei drammepause ved «Den kalde ølla i Mæl´n» og kanskje ei ny pause ved Eknessetra. De kom seg til Solbergvannet og blei sett over. Under overfarten tok de opp flaska fra sidelomma i Bergansmeisen og skulle by den rundt. «Her skal vi ikke ha no´ drekking», sa båteieren i fra. «Jeg er religiøs og holder meg til herrens ord», fortsatte han. Da kom det fra han med flaska: «Vi hadde ikke tenkt å by deg og båten din er vel ikke religiøs». Vel, dette med å setta over er en tradisjon som er så å si borte. Hadde den dukka opp i dag, hadde vi kanskje ikke hatt tid til å «setta over».

Med Bergans meis og bambusstong. Del 7.

MED BERGANS MEIS OG BAMBUSSTONG, Del 7.

Av Finn Skogly.

OM KOMMUNIKASJON PÅ HYTTESKAUEN – FRA EN ENSLIG TELEFONLEDNING TIL DAGENS MOBILTELEFONER. 

I dagens hytteliv på skauen får kanskje mange svettetokter og klam hud hvis ikke mobilen virker og det mangler «dekning». Stort sett virker vel mobilen rundt på hyttene på Krokstadskauen, men slik har det ikke alltid vært. Det var jo de som lå på skauen og høgg og kjørte og som hadde behov for å få gitt beskjeder og å få beskjeder. Og dette var jo ikke mulig før en gang i femtiåra, det var vel Lysaker´n og skogsbestyrer for kommunen, Sebjørn Hennum, som kom på ideen om å strekke en ståltråd fra buske til buske fra bygda og innover. Sveivetelefonene var plasser som sagt i bygda og på Olausen-hytta på Ulevannet og så på kommunehytta i Furten og på Lysakerhytta på Vrangla.

Et par historier fra ståltråd-telefonens tid kan vi koste på oss. En gang undertegnede og John Kristiansen var med matvending til Villy Kristiansen som lå og høgg i Furten-stua, så ringte telefonen mens vi var der. «Skal du ikke ta den?», spurte vi. «Nei», sa Villy, «Itte liker je telefoner og forresten er det vel bare noe mas.» Det var slik at når noen sveiva, så ringte det over alt. Vi får håpe at den oppringinga ikke var til Villy. Bjørn Martin Stenklev forteller at når han lå på Olausen-hytta sammen med Olaf og John og kjørte tømmer, kunne det hende at Rakel Olausen sveivet på telefon og innformerte gutta at dem fikk passe på så ikke parafinlampa sto og oste og at det var best å låse døra før dem la seg.

Ja,  at den telefonen hadde sin misjon var uten tvil, men etter en del år forsvant ståltråd-kommunikasjonen, den hadde sine svake sider. I tillegg til vind og vær var det vel også noen klåfingra tobeininger som var med å sette den ut av spill. Telefonledning var også i flere år delt mellom begge elgeterrenga på Krokstad-skauen. Jo, mye forandrer seg, og for å si det sånn: Hva er det, som ikke forandrer seg?

I dag kan vi se tømmerhoggere bøyd over saga som har mobilen direkte i hørselvernet, og i hogstprossessoren og Lass-bæreren sitter gutta og lytter til Celin Dion rett i øret og blir koblet over automatisk når noen ringer på mobilen. Kan hende Villy hadde rett om det med maset.

 

FEST OG MORO PÅ SKAUEN

Er det noe jeg innbiller meg, eller hørte vi oftere trekkspill-låt fra hytteverandaer i lune sommerkvelder før, og kom vi hytteeiere oftere sammen i koselig lag? Jo da, men ennå holder noen denne gode tradisjonen ved like.

Jeg husker med glede tilbake på koselige St.Hans-kvelder på hytta til Nils Jensen ved Solbergvannet. Der var det ikke bare ett «Bæljespell» som låt. De St.Hans-kveldane går det gjetord om.

En selvfølge ved slike sammenkomster var en medbragt en på lomma, og bare av og til var innholdet i flaskene av lovlig og godkjent art. Noen kunne vel også helst tatt lærdom av det som står i diktet av Sigmund Simensen, om «den siste pjoltern som jeg ikke skulle tatt».

Så ei lita historie:   Noen karer satt sammen rundt et bål en fin kveld som egna seg godt til meitefiske.. Flasker ble sendt rundt og da en av flaskene nådde frem til han som var kjent for å ha ordet i sin makt, sa han følgende: «Hvem har bragt dette fremmedelement inn i de store skoger». Det viste seg at en av flaskene inneholdt polbrennevin. Men det hele roet seg nok ned og alt gikk vel og bra. Sammenkomster og hyggelige lag med både grillmat og spekemat og med noe attåt, kjenner de fleste hyttebrukere godt til.

Med Bergans meis og bambusstong. Del 6.

MED BERGANS MEIS OG BAMBUSSTONG, del 6.

Av Finn Skogly.

GJENBRUK ER «INTET NYTT UNDER SOLEN».

I dagens samfunn er dette med gjenbruk en god tanke med hensyn til miljøet. Men når det gjelder hyttelivet på Krokstad-skauen er det slettes ikke noe nytt. Hvor mange er ikke de hyttene som inneholder gamle materialer fra nedrivings- og utskiftingsprosjekter i bygda. Mange uthus og «dasser» ble kledd med oppklipte syretønner fra Cellulosen. Da gamle Krokstadskolen ble revet, ble mye av materialene fordelt til hytter på skauen. Store spesialkasser som kom med maskinutstyr til både Kalosjen og Krokstad var arbesfolka hissige til å få tak i til sine hytteprosjekter og kanskje hendte det at saker og ting fra begge disse bedriftene ble hyttematerialer i steden for det de egentlig var tenkt til..

Mange av oss har jo hørt historien om de 3 hyttene som ble døpt for «Rappa 1», «Rappa 2» og den tredje, «Rappa alt».

Følgende historie er jo også god: Det fortelles om en gang da Petter Horgen kjørte helgebuss til skauen. En kar skulle ha med noen seg tjærepappruller innover. Bussen hadde takgrind og Petter var i ferd med å skulle hive rullene og på taket. Dette syntes hyttebyggern var litt stygg håndtering av rullene, så han ropte ut i sin fortvilelse: «Forsiktig, dissa rullane er kjøpt».

Tilbake til gjenbruk og det å ikke skulle kaste ting som er like gode. Undertegnede drev i sin tid traktortransport til skauen. En hytteeier skulle ha innover en brukt kjøkkeninnredning. Hytteeieren kunne fortelle att dette var tredje gangen skapene skulle i bruk. De hadde vært i to forskjellige hus nede i bygda.

Lasset med kjøkkeninnredningen ligna vel mest på et lass ved, men etter montering ble resultatet slett ikke verst. Nå er vel innredningen for lengst blitt ved, og det kjøkkenet prydes nå med et furukjøkken som var en uoverkommelig økonomisk utfordring for den gamle hytteeieren.

Dette med gjenbruk var selvfølgelig et resultat av en helt annen økonomi enn den folk flest har i dag. Med bedre økonomi har også kravet til komfort økt. Mange var vel de som tenkte som den gamle skogskaren som sa: «Je har både mat og redskap». Han var fornøyd for han hadde både poteter og ståltråd.

 

FRA HERMETIKKBOKS TIL AVANSERTE SØLVBLINKENDE FISKESNELLER.

For en utvikling det har vært med det meste. En del av oss husker jo fiskebollboksene av aluminium som var uten fals i bunnen. De egna seg godt til å få kasta sluken langt ut på vannet. Disse fiskebolleboksene var rett og slett de første kastesluk-sneller og stenger i ett. Hvis noen har gjømt på og har en sånn fiskeredskap liggende ennå, oppfordrer jeg til å ta vare på den. Så kom de åpne Record-snellene og kanskje noen også stifta bekjentskap med stål kasteslukstenger. Bortimot annen hvert kast resulterte i det vi kalte for «backlash» eller «snørevase». Så var det å sitte der å finne den rette sena å dra i og smette med den ene handa og kanskje slå mygg med den andre handa. Men bambusstanga har holdt stand, ennå er den å se i bruk i seine blanke sommerkvelder på jakt etter «tusenbrødre». En sjelden gang så vi en ekte fluefisker – han kjente vi sjelden – for han var vel helst av fintfolk fra Drammen. I dag er vel den påstanden om at fluefisking er litt snobbete, helt borte.

Vi sa ikke marke-fiske, men vi sa «meit-fiske». I hvertfall så har fisking vært en av hovedbeskjeftigelsene i forbindelse med hyttelivet. Enten vi har glede av bambus, glassfiber eller karbon så er det «godt bett» det kommer an på. «Skitt fiske».

Med Bergans meis og bambusstong, del 5.

MED BERGANS MEIS OG BAMBUSSTONG, del 5.

Av Finn Skogly.

 

DEN GAMLE HYTTA VED ULEVANN OG PARAFINLAMPA.

Min far var barndomskamerat med Nils Martinsen, og i tenårene fikk de være med de voksne på helgetur til «Fjellhvil» ved Ulevannet. Guttungane måtte køie først, for gamlekarane skulle sitte oppe med kortspellet «dunder» og kandissukkertoddy.

Guttongane våkna tidlig og en av dem gnei seg i ansiktet og så til sin fortvilelse at hendene var køl svarte. Det var blitt lyst om morran og solstrålene fant veien inn i hytta. Da de hoppet ut på gølvet fikk de se at hele hytta var nedsota på grunn av ei parafinlampe som ikke var skikkelig slukket. Det kunne fått kastastrofale konsekvenser, men det gikk bra denne gangen også.

De fikk opp dør og vinduer og fikk vekka opp gamlekara, som noe uvillig kom seg opp av senga.. Det begynte nok å bli dårlig luft der inne, sånt noe kan jo være farlig. Det ble diskusjoner om hvordan de skulle bli kvitt sota i hytta. Da ble det bestemt at slikt var kvinnfolkarbe. Det var nok best sånn, for det kunne lett gjøres feil med vaskinga, og da blei kjærringene så gærne. Det var gjengen, som sto der i morrasola utafor «Fjellhvil», skjønt enige om.

 

HYTTENE PÅ SKAUEN OG KRIGEN

Krigen og Hjemmefrontens liv på skauen har det vært skrevet mye om, så vi skal ikke utdype det så mye her. Dette er vel heller ikke boka for det, men noe må vi jo fortelle. Blant annet var brendselsforsyning viktig under krigen. Fabrikker og til og med biler gikk jo på ved. I den forbindelsen var hyttene og skogskoiene viktige. Mange som knapt hadde holdt i ei øks ble kommandert på vedahogst og hytteliv med knappe matresurser. En kar fortalte meg en gang at svetten og kvaelukta var rene parfymen i forhold til lukta av stekt kålrabi i tran. Hyttene ble jo sentrale for hjemmefronten også, men de måtte jo stadig flytte på seg for ikke å bli avslørt.

Vi vet med stor sikkerthet at i alle fall en gang ble hytter på Krokstadskauen brukt som tilholdsted noen dager for russiske krigsfanger som hadde rømt. Mange fra bygda dro på hytta når ryktene når bombing og unntakstilstand ble for ille. For mange ble hyttene et viktig tilholdsted i den vanskelige tida.

Flere hytter huset også jegere som var ute i ulovlig ærend på den tida. Jakt var jo forbudt for vanlige borgere, men matauk ble jo ikke regna for noe kriminelt blant vanlige folk.

Skogsarbeidere fikk ekstra kvoter med flesk og så fikk de «dunder», altså teknisk sprit, til å smøre på økseskaftene mot kvae-klin. Økseskaftene fikk seg kanskje en omgang med sprit selv om noen kanskje ville kalle det for alkoholmisbruk.

Til slutt får vi berette om han som hadde vært på ulovlig tiurjakt. Han hadde et sted ved spellplassen hvor han gjømte børsa. Like etter at han hadde putta en tiur i sekken møtte han en betjent. Mens de prata så ble det liv i sekken, for tiuren var ikke ordentlig dau. «Det er no´ som rører seg nede i sekken din», sa kompisen. «Ja, det er et fleskestøkke som er fullt av mark». svarte Krokstadelvingen. Det er vel tvilsomt om kompisen gikk på den.

 

¨HVORDAN VI KOM OSS PÅ HYTTA FRA GAMMALT AV OG NÅ

Før i tida gikk vi, så tok vi bussen til Petter Horgen eller vi satt på lasteplan, så begynte Bilruta og nå kjører vi egen bil. Mange slags rare framtoninger av kjøretøy har blitt brukt på Ulevannsveien. Mange av oss husker Bussen til Petter og den lille rare blå Daimond lastebilen til Andreas Lysaker. Vi må også nevne andre transportører som Hilmar Kretz, Jens Jensen og Paul Pettersen. Mange vil nok se tilbake på turene innover som en morsom start på hælja. Det var ofte trangt om plassen, mye og mangt som skulle med: mannfolk og kjerringer, unger og bikkjer, sekker og esker, torvvesker og annet pikk-pakk. Noen hadde fått med seg en bunt med materialer, og noen satt og tviholdt på Bergansmeisen og var livredd for det skjøre innholdet. Det klukket nedi sekken og en gang Petter Horgen, som var kjent for å være litt brå i bevegelsene sine, skulle plassere en ryggsekk i varerummet, ropte ryggsekkeieren ut i sin fortvilelse: «Vær forsiktig – knuser´u  det som er oppi, så kan jeg lisså godt bli hime».

Vi får også ta med ei historie til om Petter Horgen. Bussen var ganske full allerede ned i Krokstadelva og oppa Hovla sto en fra de trakter å venta på bussen. Han hadde nok gått flere turer til stoppestedet for der hadde han sirlig stabla opp en diger materialstabel. Da Petter stoppa og for ut, skrek han til mannen: «Skal je få med alt det, må jeg kjøre en tur til». Da svarte mannen fra den øvre delen av Krokstadelva: «Det får du gjørra akkurat som du vil med, men je skal ha det med». Det blei plass, på taket.

Med Bergans meis og bambusstong. Del 4.

MED BERGANS MEIS OG BAMBUSSTONG, Del 4.

Av Finn Skogly.

DE HADDE IKKE SÅ STORE KRAV TIL KOMFORT

Under krigen lå 2 karer på hogst i Vadalen. Etter noen uker dukka ytterligere 2 karer opp. De hadde også fått anvist plass på den samme hytta, men de som hadde hytta først mente det ikke var plass, køyene var jo opptatt. De sist ankommende var ikke rådlause, de fant noen bordfiller og spikra opp en binge i et hjørne, fylte den med halm fra stallen og lå der resten av vinteren. Til sengklær brukte de jakkene sine. Mye har heldigvis forandra seg med hensyn til komfort.

 

OM FISKETUR PÅ SOLBERGVANN I RIKTIG GAMMAL TID.

Bestefar som var født i 1877, fortalte at da han var 12 år (i 1889) fikk han lov å bli med faren sin på høstfiske med garn i Solbergvannet. Den gangen var det ikke vann innafor «Den brente øya». Det var før Solberg Spinneri demte opp slik det er nå. Oppdemninga sto ferdig i 1901. Den gangen lå de i ei lav tømmerkoie som lå omtrent der som John Eknes har hytta si nå. Den brente øya var jo ingen øy den gangen, den var landfast. Det var heller ingen båter i vannet den gangen. De brukte tømmerflåter under garnfisket. Den hytta de lå i hadde ingen dør, den hadde noen Solbergelvinger slått i stykker og brukt til ved.. Det var ikke bare snille og ordentlige folk den gangen heller. Bestefar fortalte ikke noe om hvor mye fisk de fikk. Han var mer opptatt det med døra.

MEN VANNBØTTA SLAPP DE IKKE

Under krigen lå to karer i ei hytte ved Solbergvannet og høgg favneved. Landet trengte brensel den gangen også. En kveld ville de gå langs land bort til Vadals-bekken for å hente seg godt drekkevann, men tåka var så tjukk at de fant aldri bekken. Derimot endte de i Tronstad i Lier, dagen etter. De tok Lierbussen til Drammen, og så bussen til Krokstadelva. Deretter gikk de opp til Solberg vannet, men vannbøtta slapp de ikke. Andre folk sa i ettertid til vedhøggera: «Dere lå vel på den hytta som hadde så lang vannvei – da ble dem sure».

 

ERTESUPPE OG GAMLE JERNBANEVOGNER FRA VESTFOLDBANEN

Hva har ekte suppe og jernbanevogner med hverandre å gjøre? Jo, like etter krigen plasserte Petter og Jøran Horgen et par utrangerte jernbanevogner innpå skauen. Vognene var først plassert i Likleiv ved Yttervannet et par år, før de kom til Ulevannsdammen. Der dreiv de servering av «varm og kold føde». Jernbanevognene kom fra Vestfoldbanen og serveringsstedet blei derfor ofte kalt for «Vestfoldbanen». Man gjorde ikke ting så byråkratisk før. Lurer på hva som ville skjedd hvis jeg bare kjøpte meg et par gamle jernbanevogner og starta kebab- og pizzaservering. Det blei vel ikke så lange karrieren.

Jeg tenker på disse vognene hver gang jeg passerer Ulevannsdammen. Det er jo klart at med øl ved siden av ertesuppa, kunne det noen ganger utvikle seg høyrøstede samtaler og folk som ville vise muskler, men Jøran Horgen var ei myndig dame, så hun klarte bestandig å roe ned gemyttene.

En Krokstadelving beklaga seg i høye toner. Han hadde ingen vansker med å få adgang til å kjøre tog til Drammen, men inn i jernbanevognene på Ulevannsdammen ble han nekta adgang.

Dette var ikke det eneste forsøket på restaurantdrift på skauen. Vi hadde også «kafeen» til Ola Horgen på Yttervannet.

Kanskje var det nasjonaldiktet Håvamål de hadde i tankene da de starta opp, for der står det visst noe om at «Varme og mat trenger den som i kulde og uvær har fartet langt.»

Med Bergans meis og bambusstong. Del 3.

MED BERGANS MEIS OG BAMBUSSTONG, Del 3.

Av Finn Skogly

TØRRGRAN ELLER PROPAN

Varme i hytta må vi ha, enten vi velger gammeldags knitring i vedovnen eller vi sverger til det som lettvintere er med parafin- og gassovner. Nå bruker de fleste begge deler. Mange ganger var gleden stor når vi endelig kjente den første varmen fra vedovnen en kald vinterdag når det ofte var kaldere inne enn ute. Nå har vi kommet så langt at vi kan fyre opp hytta trådløst fra bygda. Ved har vi hatt tilgjengelig rett utafor hyttedøra. Det var sånn før at det var bare å hente. Sånn er det vel kanskje ikke lenger. men uansett synes jeg det er koselig å fyre med ved, – bjørkeved, tyri og tørrgran. La oss håpe at det også i framtida vil sprake koselig og godt i hytteovnene.

 
EPISODE PÅ BUSSEN «INNOVER».

Det var lørdag ettermiddag og Petter hadde fylt opp bussen til det ytterste. Og som vanlig var det også en del hunder på bussen. Slakter Larsen hadde også kommet på med sin harehund. De andre hundene på bussen var urolige og glefsa og peip. Larsens hund satt som et tent lys. Dette la Alfhild Olsen merke til og påpekte overfor Larsen at det var jo merkelig at den var så rolig, når de andre var urolige. «Ja, denna», sa Larsen og nikket mot hunden sin, «Han har gått rekruttskolen, men alle de andre her har nok sleppi militærtjenesten». Ja, det var en mann som hadde ordet i sin makt.

 

EN BELIVET FEST SOM ENDTE I EN LITEN KATASTROFE FOR HYTTEEIEREN.

En kar dreiv på og bygde hytte og hadde fått med seg en kamerat for å mure pipe. I kveldinga hadde de fått brannmuren og pipa sånn omtrent opp i mannshøyde. De avslutta jobben for kvelden for de var bedt bort til en hyttenabo. Det lå vel i korta at det nok ikke blei servert bare kaffe og småkaker. Ut på natta kom karene tilbake til den halvferdige hytta, og i mørket med balansering på gølv-lunner og løse bord gikk det ikke bedre enn at begge to datt mot den nymura pipa og brannmuren. Sement og kalk hadde enda ikke herda, så alt de hadde jobba med kvelden før raste sammen. Dette tok de «brave» hobbymurere ikke så tungt i øyeblikket. men om morran ble det verre da de slo opp i øya og så ruinhaugen.   Røde i aua og tørre i kjeften og med bankende tømmermenn, så de kanskje situasjonen et litt annet lys. De var optimister og starta på nytt og håpa forgjeves på at ingen skulle få nyss om fadesen.