MED BERGANS MEIS OG BAMBUSSTONG, del 5.
Av Finn Skogly.
DEN GAMLE HYTTA VED ULEVANN OG PARAFINLAMPA.
Min far var barndomskamerat med Nils Martinsen, og i tenårene fikk de være med de voksne på helgetur til «Fjellhvil» ved Ulevannet. Guttungane måtte køie først, for gamlekarane skulle sitte oppe med kortspellet «dunder» og kandissukkertoddy.
Guttongane våkna tidlig og en av dem gnei seg i ansiktet og så til sin fortvilelse at hendene var køl svarte. Det var blitt lyst om morran og solstrålene fant veien inn i hytta. Da de hoppet ut på gølvet fikk de se at hele hytta var nedsota på grunn av ei parafinlampe som ikke var skikkelig slukket. Det kunne fått kastastrofale konsekvenser, men det gikk bra denne gangen også.
De fikk opp dør og vinduer og fikk vekka opp gamlekara, som noe uvillig kom seg opp av senga.. Det begynte nok å bli dårlig luft der inne, sånt noe kan jo være farlig. Det ble diskusjoner om hvordan de skulle bli kvitt sota i hytta. Da ble det bestemt at slikt var kvinnfolkarbe. Det var nok best sånn, for det kunne lett gjøres feil med vaskinga, og da blei kjærringene så gærne. Det var gjengen, som sto der i morrasola utafor «Fjellhvil», skjønt enige om.
HYTTENE PÅ SKAUEN OG KRIGEN
Krigen og Hjemmefrontens liv på skauen har det vært skrevet mye om, så vi skal ikke utdype det så mye her. Dette er vel heller ikke boka for det, men noe må vi jo fortelle. Blant annet var brendselsforsyning viktig under krigen. Fabrikker og til og med biler gikk jo på ved. I den forbindelsen var hyttene og skogskoiene viktige. Mange som knapt hadde holdt i ei øks ble kommandert på vedahogst og hytteliv med knappe matresurser. En kar fortalte meg en gang at svetten og kvaelukta var rene parfymen i forhold til lukta av stekt kålrabi i tran. Hyttene ble jo sentrale for hjemmefronten også, men de måtte jo stadig flytte på seg for ikke å bli avslørt.
Vi vet med stor sikkerthet at i alle fall en gang ble hytter på Krokstadskauen brukt som tilholdsted noen dager for russiske krigsfanger som hadde rømt. Mange fra bygda dro på hytta når ryktene når bombing og unntakstilstand ble for ille. For mange ble hyttene et viktig tilholdsted i den vanskelige tida.
Flere hytter huset også jegere som var ute i ulovlig ærend på den tida. Jakt var jo forbudt for vanlige borgere, men matauk ble jo ikke regna for noe kriminelt blant vanlige folk.
Skogsarbeidere fikk ekstra kvoter med flesk og så fikk de «dunder», altså teknisk sprit, til å smøre på økseskaftene mot kvae-klin. Økseskaftene fikk seg kanskje en omgang med sprit selv om noen kanskje ville kalle det for alkoholmisbruk.
Til slutt får vi berette om han som hadde vært på ulovlig tiurjakt. Han hadde et sted ved spellplassen hvor han gjømte børsa. Like etter at han hadde putta en tiur i sekken møtte han en betjent. Mens de prata så ble det liv i sekken, for tiuren var ikke ordentlig dau. «Det er no´ som rører seg nede i sekken din», sa kompisen. «Ja, det er et fleskestøkke som er fullt av mark». svarte Krokstadelvingen. Det er vel tvilsomt om kompisen gikk på den.
¨HVORDAN VI KOM OSS PÅ HYTTA FRA GAMMALT AV OG NÅ
Før i tida gikk vi, så tok vi bussen til Petter Horgen eller vi satt på lasteplan, så begynte Bilruta og nå kjører vi egen bil. Mange slags rare framtoninger av kjøretøy har blitt brukt på Ulevannsveien. Mange av oss husker Bussen til Petter og den lille rare blå Daimond lastebilen til Andreas Lysaker. Vi må også nevne andre transportører som Hilmar Kretz, Jens Jensen og Paul Pettersen. Mange vil nok se tilbake på turene innover som en morsom start på hælja. Det var ofte trangt om plassen, mye og mangt som skulle med: mannfolk og kjerringer, unger og bikkjer, sekker og esker, torvvesker og annet pikk-pakk. Noen hadde fått med seg en bunt med materialer, og noen satt og tviholdt på Bergansmeisen og var livredd for det skjøre innholdet. Det klukket nedi sekken og en gang Petter Horgen, som var kjent for å være litt brå i bevegelsene sine, skulle plassere en ryggsekk i varerummet, ropte ryggsekkeieren ut i sin fortvilelse: «Vær forsiktig – knuser´u det som er oppi, så kan jeg lisså godt bli hime».
Vi får også ta med ei historie til om Petter Horgen. Bussen var ganske full allerede ned i Krokstadelva og oppa Hovla sto en fra de trakter å venta på bussen. Han hadde nok gått flere turer til stoppestedet for der hadde han sirlig stabla opp en diger materialstabel. Da Petter stoppa og for ut, skrek han til mannen: «Skal je få med alt det, må jeg kjøre en tur til». Da svarte mannen fra den øvre delen av Krokstadelva: «Det får du gjørra akkurat som du vil med, men je skal ha det med». Det blei plass, på taket.