Solbergelva på 1960- og 1970-tallet

John Johansen fra Solbergelva skrev en fin artikkel på Facebook.  Minner fra hans barndom og første del av ungdommen.  Vi hadde kontakt og avtalte at jeg kunne bruke artikkelen på et eller annet vis. Han fikk i alle fall mange fine tilbakemeldinger og den fortjener å bli dratt fram i lyset igjen. Hadde tenkt å finne fram noen bilder også, men tida strekker ikke til.  Her kommer i alle fall artikkelen som vi har bearbeida litt:

John Johansen forteller om Solbergelva på 1960- og 1970-tallet.

 Jeg vokste opp i Myrveien i Solbergelva og hadde en trygg og god oppvekst der. Vi var en såkalt storfamilien med mor Gerd og far Ove.  Tante Toril bodde også hos oss, så for far Ove ble det mange munner og mette.

Kan huske jeg gikk ned til butikken til Maggen Wøllo og handlet over disk. Ved siden av butikken hennes hadde Ragnhild Steiner godteributtikk. Her var det alltid spennende å gå innom og se hva jeg kunne få kjøpt for ei krone, det kunne bli en hel del for hun hadde smågodt fra et øre og oppover.  I samme huset drev Kåre Steiner bakeri.

Den gangen, på 60- og 70-tallet fantes det ikke noe mobiltelefon så når vi skulle inn til middag ble det ropt på oss . Den gangen var vi mye ute og måtte finne på aktivitetene våre selv. På sommeren hendte det ofte at vi gikk på skogen og spikket barkebåter, andre ganger var vi nede på teglverket og fiska. Om våren var det vanlig å kaste på stikka, hoppe tau og hinke paradis. Om vinteren var vi oppe i keiseren og akte. Akte gjorde vi også i Lenabakken . Da sto det alltid noen nederst i bakken og ropte om det var klart eller ikke.

Jeg begynte på Solberg skole i 1969. Da var Karl Ivar Andreassen rektor på skolen og vi fikk Randi Mari Martinsen som lærer.   Da vi var førsteklassinger på vei hjem fra skolen måtte vi etter gamle riksvei.

De som skulle gå oppover mot Solbergmoen passerte  først klubbhuset til Solberg Sportsklubb hvor min onkel Ingar Temte var formann i flere år og hvor Arne Hansen var speaker i mange år, sommer som vinter. I pølsebua var Marry Hansen og solgte pølser og selvfølgelig «bløyta».

Rett over banen ligger bondegården Wilthil som Tore Svendsrud og kona hans drev på den tida. Lenger oppe i gata hadde vi butikken til Lars Bakke og rett over veien er bondegården som Knut Heidum.
Førsteklassingene går videre og kommer til butikken til Libak hvor han eller hun kan gå inn og kjøpe trådsneller, knapper og stoff til å sy gardiner og klær. Litt lenger oppe i gata var butikken til Brattås og her kunne man få kjøpt kolonivarer.

Videre oppover kommer vi til godteri-buttikken til Alvilde. Her går kanskje førsteklassingene innom hvis de har en femtiøring i lomma som skal kjøpes godteri for. Det blir en del godteri for femti øre hos Alvilde også .

Ut på gata igjen går veien videre forbi gården til Jens Austad. For at Solberg skulle få gode bandyspillere vanna Jens Austad gårdsplassen sin om vinteren slik at ungene kunne gå på skøyter der.
Videre etter veien ligger gartneriet til Arne Røine. På Herstrøm solgte Gerd Martinsen barnevogner fra sin kjeller.

Tilbake på gamle riksvei ligger Fevang der v det også var kolonialbutikk samtidig som det var kjøttproduksjon. I kjelleren var det postkontor.
Etter å ha passert Fevang går veien videre og her ligger gatekjøkknet

Da har vi fulgt en førsteklassinger hjem til Solbergmoen.
Nå skal vi over gata fra Solberg skole og opp mot skogen. Det første som møter førsteklassingene der er Nærkjøp-butikken.  Etter dette på høyre hånd ligger Solberg Spinneri. På venstre hånd ligger boligene til Spinneriet.

Tar vi til venstre kommer vi opp til Indianersletta. Tar vi til høyre kommer vi opp til Karindammen hvor mange av oss har badet opp igjennom årene.
Videre oppover Solbergveien kommer vi til lysløypa. Lenger oppe kommer vi til StHansbrua og til Brastad.

Nede ved Solberg skole igjen følger vi førsteklassingene utover mot Vinnes. Det første som møter han da er Ulveruddompa. Etter å ha gått den ned og opp på den andre sida, står eplebuskene til Haga og frister til å gå på epleslang der.

Videre utover passerer hånet der hvor Lizzy Tollefsen drev søndagskole, og videre kommer vi til bakeriutsalget til Gerda Pettersen. I bakgården der driver hennes mann Johann og svigersønn Harald bakeri.
Førsteklassingen går til bakeriet og spør om de har noe snabb? Da får han kanskje et skolebrød og går veien videre.
Så passerer vi postkontoret og butikken til Dagny Moe. På postkontoret sorterer postmann Tor Felix Olsen posten før han trasker i vei mot grensa til Drammen. Når han har levert posten der går ruta opp til kirken.

Ved siden av postkontoret ligger gården til Langen. Når en kommer forbi den har vi butikken til Kurt Nilsen .

Så går veien går videre forbi det som en gang i tiden var et bakeri som brødrene Aslesnen drev og deretter gården til Grøv.
Lenger nede i veien drev Trygve Andresen gartneri og var du heldig kunne du høre Trygve spille trekkspill.

Dette var noe av det jeg hadde å fortelle omkring den fine tiden på 60 og 70 tallet.

Hilsen John

 

Reklamer

Dikteren Olaf Korsgaard

OLAF KORSGAARD

«Dikter og samfunnskritiker»

I Eiker historielags «Eikerminne» for 1987 har Anne Lise Nedberg skrevet en fin artikkel om denne dikteren fra Mjøndalen som burde burde vært mye bedre kjent og mye mere lest.

Jeg hadde heller ikke hørt om han før jeg begynte som frivillig medarbeider på Eiker Arkiv.

På «Arkivet» har vi forsøkt å samle mest mulig fakta omkring han og samle flest mulig av hans dikt. De er for det meste hentet fra Fremtiden, men også noe fra vittighetsbladet «Hvepsen». Det er også opplysninger om at han var «fast bundet til magasinet «For Alle» de siste årene han levde. Vi har tanker om å få «lagt ut» en mer fullstendig «biografi» etter hvert.. og mange flere av diktene hans bør gjøres tilgjengelig.

Olaf Korsgård ble født 8. oktober 1893 i Haugesgate i Drammen.
Moren var Hanna Olsen, født 2. desember 1867 i Sør-Odal, av foreldrene Ole Pedersen Aabogen og hustru Berthe Pedersdatter, men var bosatt i Christiania – og faren var ugift sergeant Oluf Martinius Schultz, bosatt i Christiania, født 22. mars 1865 i Modum.

Om moren Hanna Olsen Hagen, vet vi at hun var bestyrinne ved strikkeri i mange år. Hun døde på Ullevål sykehus 25. juli 1929. Hun var da 61 og et halvt år gammel. Hun er gravlagt på Vestre gravlund.
Faren Oluf Martinius Scultz Arnljotsen, var «uegte søn» av Arnljot Hansen fra Sør-Odal og Maren Christensdatter, Hellum i Modum. Ved folketellingen 1910 for 0218 Aker er han gift med Anna Mathilde – og lærer ved folkeskole. Siste kjente oppholdssted er Hersleb, Stabekk i 1934.

Foreldrene kunne ikke ta seg av lille Olaf som ble døpt i Bragernes kirke  15. oktober 1893 – og han ble derfor «satt bort» til pleieforeldrene Andrea og Andreas Korsgaard i Mjøndalen – og han var bare 8 dager gammel da han kom til dem på «Korsgaard».

——–

Pleiemoren døde ganske tidlig så det ble pleiefaren Andreas Korsgaard som var hans støtte i oppveksten. Han vokste opp like i nærheten av Portaasen og han ble også en venn av Herman Portaasen Wildenvey.

Olaf fikk en datter utenfor ekteskap med Inga Marie Larsen. Datteren Solveig Liberty Korsgaard ble født 21. desember 1918 på Steinberg. Datteren døde 16. april 1920.

Ved Solveigs grav.
Min vandring er endt. Jeg har naadd mit maal. Jeg er fremme.
Her ligger dit hvilested dækket av fjoraarets løv.
Og selv i min sorg er jeg glad at jeg aldri kan glemme,
at aldri jeg husker dit jordhøi som gjemmeer dit støv.

Ti du var den første som tillidsfuld møtte min tanke;
din barnesjæl kjendte ei ordene ondskap og svik.
Jeg følte dit hjerte i jublende livsglæde banke,
og midt i min fattigdom var jeg allikevel rik.

Blandt mindernes blomster jeg hegner herinde i hjertet,
de vakreste, reneste, er dog blit skjænket av dig.
Din graat var en pine, en bitter og sviende smarte,
dit smil som et solstraalestreif paa min ensomme vei.

Etter at Solveig døde ble forholdet til hennes mor brutt.

Olaf hold også kontakten til sin biologiske mor og han besøkte henne ofte i Oslo. Her traff han jente fra hjembygda som han etter hvert ble forlovet med. De fikk dessverre ikke så lang tid sammen for julehelgen i 1931 snublet han og falt mot en etasjeovn. Han fikk et sår i pannen og det utviklet seg til rosen er det opplyst. Han døde på Drammen sykehus 12. januar 1932, bare vel 38 år gammel.

Dette ble  en kort omtale av Olaf Korsgaard og jeg vil prøve å komme med flere opplysninger senere.

 

Til slutt et av hans muntre dikt.

DET STORE SPØRSMÅAAL.

Han Anders gaar ensom og grubler og hvisker.
Det er ikke greit for en uheldig fisker.

Han fisket paa dypvand – men passet ei korken´
nu staar han der matløs – og netop kom storken.

Ja, kunde en ikke bli galen i hurven
– den hadde jo tvillinger med sig i kurven.

Og Anders han setter sig ned til at grunde.
Han biter en kvartbuss og taler saalunde:

– Skriften fortæller: Som man saar skal man høste,
Vorherre er sandelig mand som kan trøste!

Jeg visste jo før det blev smalhans i pungen.
Men skylden var min – og jeg ventet jo ungen.

Og at det blev to kan jo ingen forandre.
Men hvem i all verden er far til den andre?

 

Kilder:
Eiker Arkiv
Digitalarkivet
Eikerminne 1987
Avisen «Fremtiden»

Les gjerne også disse artiklene:

https://eikerbygda.wordpress.com/2016/03/19/dikteren-olaf-

korsgaard/https://eikerbygda.wordpress.com/2014/12/09/olaf-

korsgaard/https://eikerbygda.wordpress.com/2016/03/20/god-paske-

/https://eikerbygda.wordpress.com/2014/12/09/baerthe-maren/

 

 

Ettervinter

«Ettervinter» – etter vinter kommer vår.

Trenger ikke være synsk for å skjønne at det blir sein vår i år. Det er 18. mars og for noen år siden var våronna på Temte i gang 23. mars.

Våkna til 15,4 minusgrader på min digitale temperaturmåler. Den føleren står på skyggesida mot nord. Føleren på solsida har krabba seg på «den røde sida»og pluss to grader Celsius.
Sola skinner på kritthvit snø og reflekterer tusener av lysblink for hver eneste kvadratmeter.
Det er solbrillevær og høy solfaktorvær. Ute på jordet er det kjørt opp skiløype. For en dag og for et sted vi bor på.
Kalenderen viser 18. mars og det er bare 4 uker til Første sommerdag. Skulle vært vår nå med hestehov i grøftekantene og blåveis oppe i skaukanten.

Blåveis. – Anemone hepatica. .

Det er lov å være lei og lengte etter varmere vær, men jeg må prøve å vri på tanken og skjønne at det antagelig er et privilegium å ha så tydelige årstider. Det er vel derfor vi elsker våren og priser sommeren. Om høsten gleder vi oss over fine farger og plutselige varme høstdager. Så kommer vinteren og vi vil i hvert fall ha snø til jul. I vinter har vi hatt mye kulde og mye snø og et eldorado for folk som visstnok er født med ski på beina.

Som en innledning til et tidlig dikt av Herman Wildenvey sier jeg:
Ja nå lengter jeg etter at skogen vil «flette en krans om sin Pande af lysegrønt Løv».
Det er lite som kan måle seg med nordens forsommer med lyse sommerkvelder og nytt liv som sprenger seg fram. Våren på akkurat våre breddegrader vil jeg ikke bytte med noen andre steder.

Nå er det kulda som rår og det er mye mere snø enn jeg liker – men like ved ligger Finnemarka og byr seg fram. Uansett om snøen ligger metertjukk kan vi også være helt sikre på at
«vårlyse Nætter til Midtsommer vake
med Toner og Farver og Blomsterduft
som svinder og kommer alltid tilbage.»

«Sommerens Toner» av Herman Portaas i «Campanula» – 1902. Gjengitt i Drammens Tidende 29. juli 1944.

.

 

Kvinnelig sundmann på Nedre Eiker

Kvinnelig sundmann på Nedre Eiker.
I Drammens Tidende for 29. juli 1944 fant jeg en interessant artikkel. Journalisten som kaller seg «Herst.» har intervjuet fru Sofie Borgersen «Bokken». Hun var da  alene om jobben som sundmann ved Nedre Eiker kirke. Var hun eneste kvinnelige sundmann i Norge?
Dette er i alle fall interessant lokalhistorie.

Drammens Tidende lørdag 29. juli 1944. Avfotografert på Eiker Arkiv. Sofie Borgersen Bokken. For ei dame dette må ha vært. Henne skulle jeg gjerne ha kjent. Hun hadde hatt jobben sammen med ektemannen Rudolf Borgersen. Etter at han druknet ved Syvertsvollen i 1938 hadde hun hatt jobben alene.

 

Elven driver og drømmer
blidt gjennem hjembygdens Jord
vandrer med skogenes Tømmer
stilt i sitt sølverne Spor.

Slik sang han, Herman Wikdenvey, skalden fra Nedre Eiker, for henved firti år siden i vakre vers til fødebygden. Når han i disse dager kanskje atter vandrer en tur langs Drammenselven, etter å a ervervet fedrenegården Åsen, ser han nok at elven som før kløver bygden i to, men allikevel aner han forandring siden han var et snes år gammel. Den våte forsommeren har fått elven til å svulme og den haster i disse brennhete julidagene med kruset strøm og virvler i grått gjennom hjembygdens jord. Noen tid til å drive og drømme later det ikke til at den har. Og stri er den som i vårflom og for å få fire lasteprammer oppover må det tre slepebåter til. «Hans» og «Nils» greier det ikke alene. Dette med å vandre med skogens tømmer er det og slutt med. Fløtene ror ikke med hvasse tak i de lave, brune nedsetterbåtene og tar tørn i land med lange, smekre tau for å styre tømmerflåtene velberget gjennom strømvirvlene. Og laksen som engang spratt så villig i elven, har kanskje Anders Jensen Horgen fått noen av langt oppe mot Hokksud, men på snøre i elven har det vært uråd. Så er det i grunnen ikke rare greiene igjen fra dengang unggutten fra Portåsen gikk og svermet på sollyse stier og laget rim og underlige vers.

Men en ting er som før. «Oversetter» ved Nedre Eiker kirke. Og det er i grunnen verd å notere når «Drammens Tidende» for en tid siden skrev om sundmannen i Øvre Sund, at sundmannen ved Kirken på Nedre Eiker er en kvinne. Drammenselvens eneste kvinnelige sundmann og en av de få kvinnelige sundmenn i landet, skulde en kunne anta. I gamle dager, før Mjøndalsbrua kom, var det to sundsteder, men da brua ble tatt i bruk i 1912, ble det øvre sløyfet og nå er det bare ett igjen, nemlig det ved Nedre Eiker kirke. «En får sette over i bokken», er et kjent uttrykk på Nedre Eiker. Og dette Bokken som ligger på sydsiden av elven har fått sitt navn etter en bokk som etter sagnet vil vite, greide å hoppe tvers over elven på dette sted. Elven måtte være liten den gangen eller bokken litt av en kjempe, for strekningen over er nok omlag et par hundre meter. I dag vilde ingen bokk greie spranget selv om den brukte Stensethøya som mellomlanding. Her er det fru Sofie Borgersen eller Sofie Bokken som hun mest kalles, har «oversetten». Den første gang hun satte over var i 1910. Da var det svær trafikk med to kirkebåter som hver tok 25-30 personer og ved siden av flere jagerbåter. Etter en del år kom oversetten på andre hender, men i 1927 ble det Rudolf Borgersen som atter ble sundmann, og han og fru Sofie har siden hatt det. Da han druknet ved Syvetsvollen for vel 6 år siden, overtok fruen det alene, men hun har, når isen har vært lei, fått hjelp av sine sønner.

– Hvor lang tid tar det fram og tilbake?
– Vanligvis ti minutter når elven er åpen og strømmen ikke er for stri. Men på høsten og vinteren kan det ta opptil halvtimen. Ja, jeg vil ikke snakke om når isen legger seg og vi må bryte oss fram, vagge båten og dra den meter for meter med båtshaken,
– Det jør De?
– Å ja da. Den kunsten får en lære seg, smiler hun muntert. En blir rent kar i båt når en får strevet med det noen år. Og mange som skal over må over, vet Du. Det er en hel del fabrkkarbeidere som jeg møter allerede ved halv 6-tiden om morgenen.
– I all slags vær?
– Ja, siste vinteren var jeg over elven hver eneste dag.
– Er det ikke leit på høsten i mørket?
– Mørket er ikke det verste. Da har vi blinket fra signalene på jernbanelinlen å ro etter. Men mye verre er det når det er tåke og mørkt. Det har hendt – ikke for meg riktignok – at den som har satt over har lagt ut fra kirkelandet og rodd en halv times tid til båten har støtt inntil på samme siden! Men som regel har jeg noen til å stå på Bokkesida og rope. Da går det bedre.
– Hva koster oversetten da?
– Vi har syv hundre kroner fast av kommenen for å holde båter og så har kirkefolk gratis sundmann. Det er 25 øre pro persona for vanlig oversett, men så har vi kort da, for arbeidere og «faste reisende» hvoretter vi har 15 øre pr. stk.

– Hvorfor har prammene avløst jagerbåtene?
– Jagerbåtene er så knerodde og lave og tåler ikke noe sjø når det kommer noen ombord. Men en pram tar vanligvis 5-6 personer, mens storprammen tar 9.
– Sjø, sier De? Det er evl ikke noen sjø å snakke om i Drammenselven vel?
– Den har hindret oss sogar. I fjor sommer var det ikke mulig å komme utpå. Det fikk sønnene mine føle. De hadde vært over og bølgene var ganske krappe da de la ut. På tilbaketuren hadde det nær gått alt. Bølgene var så svære at båten iblant liksom ble vekk. Vi som sto på land og intet kunde gjøre, hadde noen spennende mintter. Men de greide det. I land kom de med båten halvfull av vann og sjøl gjennomvåte. Den dagen måtte de faste reisende våre gå om Mjøndalsbrua og det er litt av en tur det, når man skal ned til Mjøndalens Cellulosefabrikk og kanskje har gått helt fra Solbergelven.
– Hva gjør De når isen legger seg, men slepebåtene bryter råk?
– Vi legger planker som regel, men holdes råken åpen blir det å bruke båtene. For å slippe slepebåtene forbi, må vi skjære prammene vår inn i iskantene.
– Noe uhell har De aldri hatt?
– Nei, ikke jeg, sier hun og banker overtroisk i båtkanten. Men 29. desember 1891 skjedde det en ulykke der oppe. Båten kantret for sundmannen og åtte voksne mennesker mistet livet. Det var forferdelig.
– Hvor lang arbeidsdag har De?
– Fra halv seks om morgenen til tolv – ett om natten. Og ferie har jeg ikke hatt som jeg kan minnes, rent botsett fra et par dager i våres da far fylte rundt tall. Men da skrek folk over seg og trodde jeg var blitt gal.

Det hauker: «Sundmann, o hoi». Ropet kommer fra den andre siden og Sofie Bokken støter fra. Med kjappe tak ror hun den strie strømmen alt mens hun smiler inderlig tilfreds. Hun er populær Sofie Bokken. Drammenselvens eneste kvinnelige sundmann. For det å ha humør selv om det trekkes store veksler på tjenestevilligheten og arbeidslysten, det er noe som teller det. Og derfor fortjener hun sant for dyden noen linjer etter sytten års sammenhengende roing att og fram mellom Bokken og kjærkelandet, som det sies på Nedre Eiker.
Herst.

Her kan du lese mer:

https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Sofie_i_Bukken http://eiker.org/Artikler/Kultur_media/Portretter/sofia.htm

 

Krumkaker

Jeg har funnet en gammel kokebok fra 1844.
I permen står det at boka tilhører Mathilde Andreassen eller Andresen og årstallet 1854.

Morsomt å lese kokebøker synes jeg – veldig morsomt å lese en så gammel kokebok. Dette er «Nyeste Kogebog indrettet til Veiledning saavel i de mere som i de mindre formuende norske Huusholdninger.

 

 

 

 

 

 

 

 

Mars måned er vel ikke akkurat sesong for krumkaker, men hvis du likevel vil prøve en gammel oppskrift så lykke til.  Her er den:

Krumkager, anderledes.

Man lader 1 Pegel Vand med et Stykke smør, saa stort som et Æg, blive varmt saa Smøret smelter, tager det saa af ilden og rører 8 Lod fiint Meel, 7 Lod stødt Cukker, lidt Kardemomme og lidt Nelliker deri tilligemed en Æggeplomme og saameget Vand, at det bliver som en Pandekagerørede og steges som ovenmeldt. «Ovenmeldt» ken en lese at «Man steger dem i Krumkagejernet, bøier dem over en rund Stok, eller danner dem i form af Kræmmerhuse og fylder dem med Flødecreem.»

Her er det flere oppskrifter du kan prøve deg på.

1 pot tilsvarer 0,965 liter
1 pegel tilsvarer 0,241 liter
1 Lod tilsvarer 15,5 gram

 

 

 

 

pot, er en gammel måleenhet for volum. I 1875 ble den norske potten satt til å være 0,965 liter.
Pegel eller pel= 1/4pott 1/8 kanne = 0,241 liter
Lod =gammel dansk måleenhed for vægt: 1 lod = 1/32 pund = 15,5 g afskaffet som officielt mål i 1861

 

På syvårsdagen.

Herman Wildenvey var en god venn av Solveig Falsen Møller og hennes familie. Eiker Arkiv har fått låne til avfotografering dette lille diktet til Kate på hennes syvårsdag 16. august 1944. Morsomt lite dikt som dukker opp igjen 73 år seinere.  Har også lagt det ut på Facebook-siden til Eiker Arkiv.

Kjære Kate!                           16/8 44.

Nu vet vi alle hvad klokken er slagen:
Nu er du stor og på skolen du går.
Vi ønsker til lykke på syvårsdagen
og gir dig et dikt og en krone pr. år.

Gisken, Herman og –
Hannemor Wildenvey.

.

«Anders i verden»

ANDERS I VERDEN av Herman Wildenvey:

«Burre» var innom arkivet for en stund siden.  Det er vist over et år siden, for jeg har avfotografert en del av det han kom med 19. januar 2017. Under ryddig i kjeller og på loft dykker det opp litt av hvert. Hans mor Solveig var en god venn av Herman Wildenvey og  hun tok vare på mye.

Her er det en side fra Aftenposten. Vet ikke når dette er skrevet, men det er så pass lenge siden at skrivemåten er «sig» og «mig» og «hvad».

«Aftenposten bad Herman Wildenvey lage et eventyr for barn på vers. Resultatet er blitt en fortryllende liten abc, som både de små og deres foreldre vi ha glede av.»

Aftenposten. Når ? – Utlånt til Eiker Arkiv av Enevold «Burde» Falsen Møller.

Anders i verden

A.
Anders i Verden skal lære å lese
og skrive det morsomme navnet sitt.
Se, hvor han griner med hele fjeset.
Han syns vel at noen må hjelpe ham litt.

B.
«Bare bokstaver på rad!» sukker småen: ”
«hvad kan det bli for en mening i slikt?”
Og nå skal han ta dem fra a’en til å’en,
for da kan han lære å lese et dikt.

 

C.
Cellus heter den listige katten,
den kan ikke lese, men tenk, den er rar;
Anders har hørt, at den mjauer om natten.
«Han lærer seg vel alfabetet,” sir far.

D.
Dagene går – det er brysomt å lære.
Cellus kan visst slett ingen ting.
Han bare går hjemme med rompa i været.
Slik kan ikke Anders spasere omkring.

E.
En Anders i Verden har andre plikter,
enn katter og bikkjer og lignende dyr.
Navnet sitt fikk han engang av en dikter
som syntes han var slik en rar liten fyr.

F.
Faren til Anders var sjelden heime,
mor hadde større og mindre små.
Anders fikk gå der aleine og veime
helt fra han selv kunne krabbe og gå.

G.
Gudfar som kom på besøk gav ham navnet ”
«Anders i Verden” og søsknene lo.
De syntes han både i navnet og gavnet
var Anders i Verden, så liten og god

H.
Hjemmet var bare en stue de leide,
men allting var hyggelig. Anders var glad
bare de lot ham få ta, som han pleide
”en gåtur i verden”, – som Anders selv sa.

I.
Innover neset, til stranden og bukta
gikk der en virkelig eventyrvei.
Der kjente han liljekonvallen på lukta
og blåveis og hvitveis stod tett i en hei.

J.
Ja der kan du tro der var blomster på jordet
og kuer og stuter det så en nå støtt,
og rundt om lå gårdene vakre og store
med låver som skinte i hvitt og i rødt

K.
Kunne en komme seg helt over havet
var det vel ennå mere å se;
”Nei, du som er liten og ikke kan stave,
får bli der du er,” sa de hjemme til det

L.
«La dem le», tenkte Anders, «jeg prøver en start med
den båten ved brygga som heter ”Quibec”.
Det er jo et skib som min onkel har fart med,
der går jeg om bord, og så skal jeg bli vekk!»

M.
Men nå skal du høre hva videre hendte;
da Anders i Verden sig listet ombord,
så stod det ved rekken en søt liten jente
som mangensti pleide å hjelpe hans mor.

N.
”Nei, Anders, du vil da vel aldri forsvinne?
Da måtte du jo ha et hjerte av stein!”
”Å pytt sann,” sa Anders, ”jeg prøver å finne
min onkel ombord, for han er jo kaptein.»

O.
”Onkel,” sa Anders, ”jeg blir med på ferden!”
Men onkel han svarte med følgende ord:
”Nei, før du kan stave min Anders i Verden,
så kan du nok ikke bli dekksgutt om bord.”

P.
På land måtte Anders igjen – for å være
det samme som før – men venninden hans sa:
”Alle bokstaver er lette å lære,
kom skal du se, vi begynner med A.”

Q.
”Quibec” seilte bort, den skulle til Randers
i Danmark et sted – og han blev ikke med.
«Når den kommer igjen kan jeg A, tenkte Anders,
og deretter læte han sannelig B.

R.
Rett som det var blev det morro og gammen
for a-en og n´n og d´en og e´en
og r´en og s´en – blev Anders til sammen,
og Anders i Verden var rent blitt mondén.

S.
Senere kom også katten til nytte,
den lå som en S på et storstuebord.
Og Gerd, – så het piken – hjalp til med å flytte
og ordne opp slik, at bokstaver ble ord.

T.
Tilsist var det bare dt rare på slutten
som gjorde det vanskelig, vanskelig nok.
Men Anders han gav sig nok ikke, den gutten,
enda han bare blev kalt for en pjokk.

U.
Utover høsten kom Gerd bort til Anders
og sa at til jul måtte alt være lært.
For da kom jo onkelen hjem i fra Randers
og Anders fikk julepresanger forært.

V.
Vinteren kom og det lakket til julen,
da kunde han enkelt-v, – Anders var klok!
De voksne ,de leste om katten og fuglen
som Wergeland hadde satt inn i hans bok.

W.
Wergeland? dobbelt-w. Det var det rare
at enkelte navn hadde Dobbelt-w først?
Welhaven, Wessel og Wildenvey har det,
men Wergeland, sa de, – må kalles for størst!

X.
X var en størrelse ukjent av alle,
den stod som et kors – og var kanskje en heks?
For ukjente størrelser kan en jo kalle
både et kors og en heks og en X.

Y.
Ytret en tvil om at Anders klarte
den kinkige jobben til onkel kom hjem,
så så han på katten og Gerd, og svarte,
at snart var han mer en flink nok for dem.

Z.
«Zakk, zakk, Zakkarias, ja nå kan du stamme!»
sa Gerd, da de endelig holdt på med Z.
”Det kan jeg da skrive og si med det samme,”
sa Anders, og sandelig sa han det rett.

Æ.
«Ære og rikdom skal kunnskap dig bringe!”
sa katten og snodde sin knurrende bart.
Da var det at dørklokken hørtes å ringe,
og alle bokstaver kom inn i en fart.

Ø.
”Ønsk dig vår hjelp – – vi er nu dine slaver,”
sa alle bokstavene, – Anders er lærd.
Så kom der en kringle med sukkerbokstaver:
Til Anders i Verden fra katten og Gerd.

Å.
«Å!» ropte Anders. «Nu vil jeg på ferden
med onkel til alle de land på jord.
”Ja lykke på reisen da, Anders i Verden!”
sa Gerd og sa katten, sa far og mor.

 

«En storartet lytter» av Herman Wildenvey

Herman Wildenvey ble født i Mjøndalen 20. juli 1885 – men han er ikke bare Mjøndøling. Han er hele Eikers mest berømte dikter og var i sin tid hele Norges store dikter. Han trakk fulle hus hvor han kom i Norge og Skandinavia for øvrig.

Jeg har fått instendige og uvennlige henstillinger om å holde meg til «mitt revir», Krokstadelva, og holde meg for god til å si noe om diktere og andre og annet fra Mjøndalen – men det kommer jeg ikke til å rette meg etter.

Jeg jobber som frivillig på Eiker Arkiv og bruker 15-20 timer pr uke på å registrere og bistå med å formidle lokalhistorie til både Mjøndølinger og andre interesserte i hele Eiker. Jeg får bare tåle å bli hengt ut som middelmådig krokstadelving uten særlige talenter. Til gjengjeld er jeg ganske snill og grei.

Her har jeg funnet en morsom artikkel i Drammens Tidende for 31. desember i 1951. Mange ungdommer har knapt hørt om Herman Wildenvey og mange av oss godt voksne trenger å lære og eller oppfriske våre kunnskaper og minnet om vår store dikter – og Eikerværinger, ikke glem at vi har Portåsen. Jammen skal jeg ta en tur dit igjen snart. Blir som regel godt tatt i mot av ekte Mjøndølinger også.

For en god forteller Herman Wildevey var. Dette er anbefalt lesing.

En storartet lytter
For DT og BB av Herman Wildenvey 31. desember 1951.

Det er lenge siden De var i radio nå, sa en mann til meg forleden dag.
– Nei. sa jeg. Jeg hørte meg selv i radio i går morges.
– Ja, sånn, sa han «I ord for dagen!» Det hører jeg også, men det er liksom ikke Dere.
– Ikke det? sa jeg.
– Jo, jo,det er jo Dere, men det er vel lydbånd det? Opptak. Jeg kan ikke tro, at De står opp og leser opp klokken halv syv om morgenen?
Nei, jeg har ikke blidt bedt om det, ellers hadde jeg nok gjort det også, sa jeg.
– Ja jeg husker i gamle dager, sa han, jeg husker De holdt kåseri om en sommerdag i slåtten hos en bonde på Ed i Sverige. Da fortalte De livaktig. Det var akkurat som De skulle sittet ved siden av meg, og jeg så det hele _
– Hva var det om det da? Jeg må ha glemt det, sa jeg.
–  Jeg husker det, Jeg glemmer det aldri. Det var etter en fest eller noe. De forlot noen De hadde vært sammen med helt til morgenstunden. – De skulle gå en tur, og på tørjet i Ed traff De en bonde som var i stasjonsbyen for å hyre en slottekar.
– Javisst, sa jeg. Nu husker jeg det.
– Var det sant da?
– Hvert ord, sa jeg-
-Ja, det hørtes troverdig ut. Bonden trengte en slottekar, og De var i bakrus og trodde De skulle greie biffen.
– Biffen?
– Ja – jobben da. De ble med bonden. De var bondegutt, sa De te´n. Men så kjøpte De noe på Järnvägshotellet, to flasker sherry.
– Ganske riktig, sa jeg, Fortalte jeg det?

– Aldeles livaktig, sa mannen. De fortalte, at bondemannen hadde snus. Og da De bød ham en klunk av den ene flasken, tok han en pris, og da gjorde De de samme. Det måtte ha vært fært. Det var lang vei hjem til gården, dere kjørte i solsteiken og drakk sherry av hver deres flaske med snus til, og det ble bonden søvnig av. – men De ble bare litt svimmel i hue, – De syntes slåttelandet bølget som grønne sjøer. De så bare grønt, – ingen forskjell på grønt, for snusen gikk på synet løs, og sherryen gjorde resten, brillene Deres, – –
– Brukte jeg briller? sa jeg – Det var jo i 1916 dette hendte. -jeg hadde ikke blitt nærsynt da.
De snakket om briller, beduggede briller, så og si!
– Nei, sa jeg – jeg hadde ikke briller i 1916.

– Ja, De kjørte ihvertfall inn på tunet der De skulle være slottekar, og mannen på gården ba Dem kjøre ut med slåmaskinenn med det samme. Han pekte ut på jordet der De sklle slå, og så gikk han inn og la seg.
– Og så? sa jeg. De må ikke gjøre noen pause her. Det er her det er spennende. Hva gjorde jeg? Kom ikke å fortell at jeg tok en støyt til av flasken!
– Nei, hstorien var fuktig nok sånn som De fortalte den. De kjørte ut slåmaskinen og slo så fine skårer som noen kunne ønske å se, – sa De altså. – Men midt ute i englandet lå en hveteåker, fin og grønn, flere mål, og den slo De også, for De så ikke forskjell på grønt, Da De var ferdig var det så langt på dag og bonden var på bena igjen.
– Ja, sa jeg. Det grønne gikk i ett på grunn av snusen. Var det poenget?
– Nei, ja. Men her slutta De. Vi fikk ikke høre hvordan det gikk? Jeg har lurt på hva han sa, den gårdbrukeren?
Ja, hva skull´en si? sa jeg.
– Jeg har lurt på det, sa mannen og lo. Blei´n gæern?
Han talte et fremmed sprog, sa jeg. Jeg forsto bare jævla bagge og da gikk jeg.
– Ja, jeg har tenkt sånn på hvordan det gikk» sa mannen.
– Det gikk tilbake til Ed, sa jeg. Tilfots. I solsteiken. Jeg fikk ikke kjøre, kan De tro.
Min hyggelige lytter, for det var det han var, spurte meg ved samme anledning om jeg hadde fått mange brev etter mine opplesninger i radio?
– Bare pene brev, sa jeg.
– Ingen stygge? spurte han.
– Nå ja, – svært få.
– Anonyme? spurte han.
– Ja, stygge brev er alltid anonyme,
– Hvor kommer de fra?
– Det er vanskelig for meg å vite, sa jeg. Jeg så på ham. – En mistanke om at han muligens hadde skrevet anonymt til meg, slo jeg bort øyeblikkelig og tilføyde: De er som oftest fra damer, eldre sådanne, og brevene er alltid postlagt Stabekk.
– Leser De slike brev?

– Ja, sa jeg. Jeg leser dem og undres litt på hva slags galskap de lider av, de som skriver dem. Jeg kaller det brev fra mørket. Det er sikkert ikke bare meg, de er fiender av. Hvis de selv, for eksempel fikk opptre i radio, ville de også få anonyme brev.
– Jeg, sa mannen eksplosivt forbauset. Jeg er bare en alminnelig lytter jeg.
– Jeg mener de som skriver anonyme brev.
– De vil aldri komme så langt, sa lytteren.
– Har De vært i radio?
– Vært i radio, nei? Aldri. Jeg har sendt inn hørespill og viser og sånn, men jeg får aldri noe svar. Jo, foresten. Jeg fikk en gang brev fra Diesen. «Takk for visen, men De får ikke prisen». Det har jeg i glass g ramme. Nei, jeg hører ikke noe fra dem, – jeg er bare lytter, ser De, -men det har jeg vært lenge, og Dem har jeg nå fulgt nokså nøye. En kan aldri vite hva en får høre, når De kommer – .
– Litt uberegnelig, mener De?
– Nei ikke utilregnelig akkurat. Men det var en gang, – ja, det er fært lenge siden, da De datt ner av stolen.

– Datt jeg ned av stolen?
– Ja, broren Deres, Jacob Portaas på Aasen i Eiker fortalte meg det.
– Hva fortalte han? spurte jeg.
– Ja, han satt og skulle høre på et kåseri om en tysker, Heine tror jeg det var, og så begynte De så fint – men så sa De noe innmari rart, og så hørtes plutselig et brak i radioen, akkurat som om noen datt ned av stolen, og så et stumt som graven i flere timer – og dermed så spilte dem opp med en plate, og borte var De.

Det var sannelig godt, De minte meg om den historien, sa jeg. Det var hva man kaller en teknisk feil – og litt til.  Og siden De er slik en erfaren lytter – .
– Jeg sier som sant er, jeg hørte det ikke selv, men broren Deres -.
– Det er av sine egne en skal ha det, sa jeg, Men nå skal de høre.
– Ja, jeg skal lytte, sa han.
– Det var i 1927, sa jeg. Jeg hadde oversatt Heinrich Heines «Buch der Lieder», for det var hundre år siden Heines berømte diktbok kom ut første gang samlet, og jeg skulle kåsere om dikteren og oversettelsen. Men et teknisk uhell ville at det dagen før ble holdt fest for meg i Rokokkosalen på Grand, stor fest i anledning av at det var tyve år siden min debut og ennvidere fest for en jubileumsutgave av mine samlede dikt.

– Det var altså etter en fest dette også? sa lytteren.
– Avbryt meg kke så skal De få høre sannheten om avbrytelsen, sa jeg. Nå er det meg som er kåsør.
– Jeg er lytter, sa lytteren.
– Ja, det var etter en fest. Men jeg hadde mitt kåseri i orden, da jeg kom om kvelden – dagen derpå – innfant meg i det provisoriske studio i Klngenberggaten. Jeg var nervøs, – og hadde fått lov til å sitte å summe meg foran sokkerbiten, som de den gang kalte mikrofonen. Ja, så lenge er det siden. – men jeg husker det. Jeg var alene. Det var to minutter igjen for signalet for opptak. Jeg kunne harke fritt i to minutter. Da åpnet studiodøren seg lydløst, et ansikt kom til syne. Det var et ansikt i bakrus. Ut! skrek jeg. «Kjenner du meg ikke?» sa ansiktet. Gud give jeg ikke gjorde, sa jeg. Gå! Forsvinn! Ansiktet var fra Rjukan og hadde vært med på festen i går – og skulle ha reist tilbake i dagmorges, «Har du ikke reist?» «Nei!» «Og nu sitter Molla ved radioen hjemme i Rjukan – hun skal høre på deg. Si et trøstens ord til henne. Si at jeg kom forsent, jeg reiser i kveld.»   – Ja, sa jeg. «Gå, gå!» Han lukket døren, – og i det samme lød et signal, et blått lys brente over mitt hode. Jeg hørte meg selv si: «Ærede lyttere.»

– Det gikk bra en liten stund – teksten var jeg velkjent med, – men tankene vandret mellom linjene i mauskriptet mitt, jeg så Molla foran meg, så høyttalertrakten av messing, så hvordan Molla, – hun satt med hodet nesten inne i høyttaler-trakten, – vakkert frisert. Jeg fikk fart på Heine igjen, leste løst, men de trøstens ord jeg hadde lovt ansiktet i døren å smugle inn i Mollas øre, sang ved siden av det jeg sa om Heine, – Molla hang ved mine lepper i høyttaleren og plutselig sa jeg inn i sokkerbiten: «Molla sitt ikke med hodet opp i høyttaleren, – jeg får hår i munnen!» Da sluknet blått og rødt lys bums – jeg kunne formelig høre, at det ble stumt over hele Norges land.
Lytteren ristet forferdet på hodet og lo, da jeg holdt inne.
– Men det braket jo? Datt De av stolen? spurte han.
– Datt og datt, sa jeg. Husk på det var en slags elektrisk stol jeg satt i. Og hils broren min og si at braket kom av at de slo strømmen av i en forferdelig fart. Og faller det seg slik så fortell mulige lyttere fra den gang, – at det var fall nok å måtte ta papirene sine og gå så stille som mulig ut. Ingen sa noe. Vaktmannen ved utgangsdøren som alltid hadde et skjemtsomt ord til meg ellers, sa heller ikke noe. Honoraret fikk jeg flere år etter, for jeg gikk lange veier utenom kringkastingshjørnet i Klingenberggaten i lengre tid før jeg fikk noen anmodning om å komme igjen.
– Det var orntlig morsomt at det var slik som De sier, sa lytteren.
– Sannheten er alltid morsommee enn skrøner som folk finner på, sa jeg. Men en skal ikke glemme at folk glemmer både sannhet og skrøner nesten alt for fort.
– Det er jeg enig i, sa lytteren. Mener De også at det er bra å glemme det meste av det en hører? Jeg gruer meg ikke for å glemme, selv om jeg skulle få lettere for det enn jeg har nå. Nå skal vi ikke bare plages med å glemme det vi hører, vi skal glemme det vi ser også.
Er det televisjonen, De tenker på?
Ja, den gruer jeg meg til.
– Det er meget godt å se.
– Det er sannelig meget en ser svært godt ved bare å høre også, sa lytteren. – Slåttekaren på Ed og Molla på Rjukan.
– De er en storartet lytter, sa jeg.

 

Krogstad Cell. «Livlig virksomhet – mange ordres».

Om Krogstad Cellulosefabrikk i 1936.   Se tidligere artikkel på bloggen: https://eikerbygda.wordpress.com/2016/08/26/inntagelse-ved-krogstad-ar-1936/

I denne trykksaken framgår det at det ble inntatt – altså ansatt i alt 68 mann i løpet av året 1936. Hva kan årsaken være til at det ble ansatt så mange? Det har vært antydet at det kunne ha vært permitteringer og at mange ble gjeninntatt, men av artikkelen nedenfor ser det ikke sånn ut.

Av denne artikkelen ser det ikke ut som det pr juni  1936 hadde vært konflikter eller nedbemanninger/permitteringer i det året.  Ing. Selmer er på dette tidspunktet i gang med oppførelse av nytt blekeri og at det betyr beskjefigelse for flere personer hos Selmer i byggeperioden og at det også vil bety behov for å ansette 10-15 mann på Krogstad når blekeriet er ferdig oppført.

Artikkel i Fremtiden 8. juni 1936. Avfotografert ve Eiker Arkiv. Det er «Livlig virksomhet og mange ordres».

 

Krogsstad Cellulose utvider.
Selmer skal opføre blekeri for bedriften. Arbeidet er allerede igangsatt.

Livlig virksomhet og mange ordres.
__

Efter hvad «Fremtiden» erfarer har Krogstad cellulose besluttet å opføre eget blekeri ved sin bedrift.
Ved henvendelse til disponent Sæther får vi dette bekreftet. Likeledes at blekeriet vil skaffe mange mann arbeide.
–Hvor mange?, spør vi.
__ Nøiaktig er det ikke godt å si ennu, men antagelig blir det arbeide for nye 10-15 mann.
Disponenten kan også fortelle at arbeidet med opførelse av blekeriet er overdratt ing, Selmer, og at arbeidet allerede er igangsatt. Også dette vil bety mere beskjeftigelse.
På forespørsel kan disponenten bekrefte at det for tiden er en livlig virksomhet, og at det er et rolig stabilt marked å arbeide med. Fabrikken går med full styrke.
Maskinene til det nye blekeri skal leveres av Myrens verksted i Oslo.

 

Wildenvey om Mjøndalen i gamle dager.

Herman Wildenvey om Mjøndalen i gamle dager.
Her forteller han om Petter Baker – sitt møte med Sølvbrandsen, Bonden, Skogen og «den lokale Kolingen».
  Han forteller om kalkommen som han husket fra sin ungdom like etter forrige århundreskifte.

Tirsdag 13. november blir en festdag for Nedre Eikers beboere. Den dag vil bygdens store sønn, den verdensberømte lyriker Herman Wildenvey lese dikte i Folkets us i Krokstafelven. Vi skulde anta at salen vil vise sg altfor liten til å rumme alle dem som da vil benytte anledningen til å høre vort lands fremste lyriker tolke sine egne dikte. Det er sjelden Wildenvey optrer i sin hjembygd og man kan være forvisset om at enhver med gnist av forståelse for lyrisk skjønnhet, slik aom han mere enn nogen annen har gitt den liv og form, vil møte frem til dennne oplesning. Der er grunn til å lykkønske eikværingerne med denne aften og de må alle bidra til at den blir en suksess.

i går var jeg på Eiker Arkiv uten spesielle «bestillinger» og kunne drive med min egen «butikk». Jeg startet med å finne fram Fremtiden for annet halvår 1923 – for der skulle det stå et innlegg om Herman Wildenvey den 9. november. Den fant jeg fort, men det var bare innledningen til å bla gjennom hele det halvårets aviser. Det sto massevis om Eiker i mange slags fasonger. Dvelte først ved en artikkel som handlet om «Svær øl-debatt på Øvre Eiker – og spekulasjon om hvorvidt det er øllet som er årsak til verdenskrigen? Morsom den da – men det får bli en annen gang.

Det var jo Wildenvey dette skulle handle om og her er det første. Spennende annonsering av at Wildenvey skulle komme til Krokstadelva for å lese sine dikte.

Til slutt fant noe av det som jeg håpet på å finne. Håper at du ikke skremmes av de mange ord. Veldig mange ord – og det er jo bra for en som meg som elsker ord.

Herman Wildenvey var en kunstner med ord – ikke bare i diktene, men også fortelleren Herman. Morsomt å «høre om»  Mjøndalen for nesten hundre år siden – som ikke var til å kjenne igjen på grunn av alle forandringene som hadde skjedd siden sist han var der. –
Han skulle kommet igjen nå – da ville han helt opplagt ikke kjent seg igjen i Mjøndalen i det hele tatt – Mjøndalen som nå er proppfull av nybygg –  mange av dem kan neppe kalles praktbygg – de som snart fyller hver eneste flik der det går an å presse inn en bygning. Men jeg sier som Herman – folka, de er helt sikkert de samme gamle gode Mjøndølingene.

 

 

 

Fra Fremtiden lørdag 15. desember 1923:

Streiftog i hjembygden.

For «Fremtiden» av Herman Wildenvey.

Været holdt naturligvis ikke hvad det lovet, eller rettere sagt, det blev mer ustadig til en eller annen kant enn vi hadde ventet: Det blev ingen Indian Summer, det blev sne.

Og da denne hvitevare fra skyene, som så mange diktere har prøvet å fine på nye uttrykk om, begynte å optre i nokså store menger, fikk jeg hurtig føle hvor avvent jeg i virkeligheten er med sne. Denne lydløse dansemorro i luften verken tiltaler mig eller taler til mig, som f. eks. et ordentlig regnvær om sommere. Den forekommer mig unaturlig som selve døden, og dessuen har den en ubehagelig tendens til å begrave oss. Dikterne taler ikke for ingenting om sneens hvite liklin.

Nok derom.
I et ublidt vær og et farlig føre tar jeg en tur gjennem Mjøndalens gater, hvor det er umulig å kjenne sig igjen efter opkomsttidens fabelaktige forandringer. Jeg er bedre kjent i Texasbyen Mobile og i republikken Guatemalas hovedstad, enn med de nye gater i Stor-Mjøndalen. Men her som overalt er menneskene de minst forandrede. Som nu for eksempel Petter Baker, er han forandret? Nei takk og lov, ikke det minste! Han står nu som for over tyve år siden og dirigerer sin brødvogn ut i verden, til Hokksund. til Vestfossen, og en og annen gang våger han sig over broen til Krokstadelven. Før broens tid var det bare på isføre han kunde velsigne Krokstadelvingene med sitt brød. Men akkurat slik dirigerte han brødvognen ut dengang, jeg som skolegtt bodde hos ham.  En gang imellem fikk jeg kjøre ut og avhende bakervarer jeg også. Og Petter likte svært god, at jeg solgte ut hele beholdningen og fikk mange penger inn, og likte mindre godt, at jeg gav bort hvert eneste brød og kom hjem uten en øre. «Jo, du er mig en fin brødkjører», sa han da.

Ak, Petter! det var allikevel gode guttedage! I bakeriet gikk en underlig svenn, som hadde de selsomste bøker, mine fjortenårige øine hadde sett. Vi lå på maven langs bagstetraugene og leste Maxim Gorki …. Ved en bokauksjon på avholdslokalet fikk bakersvennen en dag tilslått sig Nærus «Skildringer og stemninger fra den nyere litteratur» for femogtyve øre, og her møtte jeg for første gang anarkisten og dikteren Arne Dybfest, og navne som Knut Hamsun, Gunnar Heiberg …. En bok uten permer og titelblad gjorde mig ganske ør og unyttig til alt. Bakersvennen hadde lest den sønder og sammen, men takket være et sitat i Narups «Skildringer» identifiserte jeg allikevel boken. Det var «Sult», Hamsuns storatrede første kapitel» Det var ikke nogen ny bok dengang, men for mig var den det nyeste av alt her i verden. Og jeg husker, at den dag jeg hadde lest den første gang, gav jeg mere enn almidelig meget brød bort. Jeg skulde hilse fra Petter Baker og si, at det var ham en utsøkt glede å få forære bort et par brød, sa jeg, og folk så stort på mig, før de tok imot presenten! Ja du gode Petter, det var annet enn din uskyldige brøddeig, som gjæret i de dage!

På min tur gjennem byen treffer jeg andre minne og andre kjennnger også. Jeg husker ikke med det samme hvad de heter, men det gjør ingen ting, for jeg vet, at før eller senere døper jeg dem om allikevel. Uforandret som de er, kjenner jeg dem igjen, og uforandret som jeg er, kjenner de mig. En av dem, – Skogen, – var ti år sist jeg så ham, og han er akkurat den samme lillegutt tross tross årene, bare med den forskjell, at han er ikke fullt så fanaisk avholdsmann som dengang. Det er heller ikke jeg.
Mens Skogen og jeg står og snakker sammen om været komer en skapning bort til oss og hilser på det hjerteligste. hans antrekk og utseende vilde fryde Albert Engstrøms sjel. Det er selveste kolingen som kommer. Hvor kommer han fra? Det er en innfødt koling, hans hotell heter «Kalkommen», om det er Eikers, Aasens eller Mjøndalens kalkfabrikk, det vet jeg ikke, men på en av dem losjerer han. Hele året. —År efter år, sier han selv. Nu og da foretar han kanskje en utflukt til Rjukan eller Notodden, eller han inspiserer andre steders kalkovne, – men han sover aldri så godt som på sin egen.

– Hvordan går det? spør jeg.

– Jeg kan ikke se, hvad du sier. Sola skjær mig i øra, ler han. og tørker nogen våte snefiller ut av sitt kalkpudrede ansikt med et gjennombløtt trøjeærme.

– Er du gælen! Du må ikke så og vaske dig her, Sølvbrandsen, sier en tredjemann, som nettop slutter sig til oss.

– Nei, jeg hadde tenkt å ta solbad idag. Men skal vi stå her midt i solsteken og svette? Skal vi ikke se å komme bort i en skygge? sier Sølvbrandsen. Alle kaller ham Sølvbrandsen og han lyder navnet uten innsigelser.

Det sner riktig nederdrektig, dyvåte snefiller klasser oss om ørene så det smelder, det er som om vrede værguder ustanselig spytter oss i ansiktet, men Sølvbrandsen vrir det om til solskinn. Og det er ikke så lite solskinn i den latter, han lurer frem hver gang han sier noget riktig forvrengt. Men hver gang den nyankomne tredjemann, Bonden, de kaller, sier nogen ting, så vil ikke Sølvbrandsen le.

– Snakk høiere» sier han.

– Hvorfor det? spør bonden.

– For jeg hører så elendig på det venstre øie» svarer Sølvbrandsen. Og så ler han igjen med den ubeskriveligste av all latter:

– Hoo-hove-ooo!

Plutselig ser han alvorlig på mig og sier:

– Mester! Du som det er gått så gæli med her i verden, du kunde vel ikke ligge oss velstandsfolk til byrde med nogen papirører til en flaske kaffi vel?

– Kaffe?

– Ja, sprit har vi –  heller ikke! hevder han.

– Jeg har en resept på portvin, sier Skogen, og gjør sig plutselig storartet gjeldende. Og resepten er god nok, brukt men god, det mangler bare noge kroner.

– Ja, men vi har jo ingen steder som egner sig til å sitte og ture litt, og dessuten har vi vel ingen glass, ytrer jeg.

– Hoo-hovi-ooo! låter Sølvbrandsenn. Han synes jeg er over alle grenser upraktisk. Imidlertid blir Bonden sendt avgårde til landhandleren for å kjøpe glass, Skogen får en neve enkronesedler til portvin. – vi avtaler å møtes borte i et bakværelse på «Arbeidern», som ligger like ved, – og Sølvbrandsen og jeg går i forveien. Da vi kommer under tak, begynner Sølvbrandsen på nytt å sette allting på hode, han endevenner alle begreper med en forbløffende rutine, ja med virtuositet. Om en kakkelovn, som er aldeles iskald, sier han at den er glorød, overophetet, fy fan for en varme! Han fryder sig over sine bakvente påfunn som en guttonge over å gå på henderne. I tredve år har han losjert på kalkovnen, hvor der er centralvarme så det forslår, og i det siste også elektrisk lys, – og han har vært frisk, dødsfrisk hele tiden.

– Og alltid i godt humør?

– Humør! ler Sølvbrandsen, spør fisken i vannet om han trenger paraply!

– Er du bestandig så spøkefull, nevner jeg?

– Spøkefull og full og full av fan! Presten kom her for nogen år siden, sent på kvelden en morgen, og sa:

– Det er stygt av deg å ikke gå i kjerka. – Ja derfor gjør jeg det ikke heller, sa jeg, – siden har jeg ikke sett ham.

Han ler og forteller videre på sin vriene måte- – om sig selv, om livet på kalkovnen, og meget annet. Jeg lar ham prate og later som jeg hører godt efter, men i virkeligheten ser jeg et billede for mig, og følger det et øyeblikk i fantasien:

Det er vinternatt, kulde, rimede trær. Syngende telefontråder glitrer i et grinende elektrisk lys utenfor kalkfabrikken. Rundt om på tomten ligger der rene festningsmurer av ubrent sten – under sne, trillebører spriker med armene op av sneen, hist og her sees en gang, som fører inn til fabrikkens innre. Opover en lang bro går en mann med et matspand i hånden og en snadde i munnen. Han forsvinner inn i det hemmelighetsfulle halvlys bak fabrikkens røde vegger. Derinne er det lunt, det lukter av frisk sagflis og honved, som kalkbrennerne bruker til å fyre med. Veden står i stabler langs en runding, som minner om menesjen et sirkus. Brenneren løfter med en blankslitt jernkrok hettene av fyrhullene og slipper veden ned i «kamrene» nedenunder, hvor kalken brennes. En rød tungespiss av en flammeslår op som fra en underverden, hver gang brenneren napper en hette av et hull og putter vedskier ned. Det hele ser trolldomsaktig og mystisk ut, det minner om kulsvierhistorier og kvernsagn….

Mannen med matspannet gjør sig istand, han skal ha nattarbeide, men han synes å være ganske morgenfrisk. Han er svensk, og han jodler og plystrer plutselig gjennem stillheten. Og nu blir der med ett et underlig beveget liv rundt omkring: De faste og tilreisende gjester nede i de nettop tømte kalkkamre våkner til en liten «nattmat», de kjenner den glade jodler, som gjerne deler sitt spand mellem dem. Efter litt passiar, munterhet av groveste og sundeste art, gjemmer de sig bort igjen et sted, hvor det er godt og varmt. Og utenfor ligger allting og sover, men stjernene står stille og iler videre….

Jeg blir avbrudt i mitt lille fantasisyn ved at Bonden og Skogen kommer tilbake og planter en portvinsflaske og fire drammeglass på bordet. Sølvbrandsen vil endelig være munnsjenk, og under de lystigste forbannelser over at glassene er altfor usynlige, helder han en god del utenom dem. Hvorom allting er, flasken er tom i et nu, og det er ikke annet å gjøre enn å sende Skogen avsted igjen med den samme resept og nogen nye enkronesedler. Også den annen flaske får rivende avsetning, men portvin er jo nærmest en svagdrycka, en damedrikk, det river hverken i halsen eller i hodet, og Skogen og Bonden kommer med fine hentydninger til at litt sterkere saker ikke er å forakte….

– Nu er jeg så frisk, at jeg kunde trenge en doktor,          sier Sølvbrandsen.

– Doktor Nygaard? spør jeg troskyldig.

– Nei en kaffedoktor. Hoo-hovi-ooo!

Men jeg vil ikke over i ulovligheter, jeg sender Skogen avsted igjen med den fullt lovlige resept og nogen enkronesedler og en ny flaske dukker op. Samtidig dukker der flere gjester op. Og Lydia dukker op og vil fordrive oss. Lydia er rasende og streng, hun har opsikt med huset, og dette går ikke an. Og heri har Lydia storlig rett, mener vi alle, og vi skal gå med det samme. Men vi blir sittende.

Utenfor vedblir sneværet, vi kan umulig gå ut i uføret. Skogen, ta en tur på apoteket. Glem ikke parasollen. Og passiaren går, spørsmål drøftes. Men Sølvbrandsen drøfter intet spørsmål. Nu og da gråter han en liten latter, som han selv sier. Ellers sitter han og ser ut i været, som ustanselig hiver utropstegn og spørsmålstegn mot vindusrutene…. En mann står plutselig op og deklamerer Per Sivles arbeiderdikt. Jeg sier som jeg mener, at det er det rene sludder, det er falsk ordbulder, og der er i samme grad ukunstnerisk som det er ukommunistisk. «Hæ?» sier mannen og ser ut som han ikke riktig er med på notene. Jeg vil imidlertid ikke forklare mig nærmere, jeg sier bare, at slik går det ofte, når diktere skriver om sånt som er deres hjerte fjernt. Se bare, hvilken dikter Sivle er når han skrev om det, han forsto sier jeg.

– Men la oss få et av dine egne da! sier mannen.

Og hvorfor ikke? Jeg forteller at jeg har skrevet et dikt om en tigger jeg en gang møtte. En edel djevel, en adelstigger. Og jeg sier noget om at kjærligheten til de fattige er mere levende i mitt hjerte enn hatet til de rike. Min tigger sier et sted:

Jeg kjenner ørkner og jeg kjenner haver,
jeg kjenner frihet og jeg kjenner bånd,
jeg kjenner frihet og jeg kjenner slaver,
jeg kjenner skapningen av kjød og ånd.

Og jeg bekjenner, at intet kjenner
foruten dette, at jeg er en mann,
som signer solen med to tomme hender
og elsker skapninger som jeg kan.

– Ja du er knuppen i brillehuset du, Herman! sier mannen og tar sig en snus.

Men der sitter Sølvbrandsen, ganske stille, og hører efter. Han sover nemlig. Som et barn. Drømmer han om himmelske kalkovne? Jeg sier til de andre, at la ham sove. Og hvad har jeg mere her å gjøre, nu har jeg bysset et stort barn i søvn med et dikt.

            Herman Wildenvey.