Krokstadelva på 18-hundretallet

Jeg fant dette i et virvar av kopierte avissider hentet fra Eiker Arkiv. Det er et intervju med Martin Nilsen. Martin ble født i 1871 og vokste opp i Fabrikkroken i Krokstadelva. Han jobba først på Spikerfabrikken og da den ble nedlagt gikk han over til Krogstad Cellulosefabrikk. Her ble han formann på tomta. Han bodde resten av livet på «Spirstøen», som han selv kalte for «Spørstia». Veien til eiendommen gikk ned fra Bedehusgata, like ovenfor Bedehuset, men han kunne gå gjennom Krogstadtomta på jobb. Martin snakka med klar røst og hadde en flott Krokstadelva-dialekt. Det finnes flere lydopptak av han.
Aksel Stake er også nevnt i Kronikken. Han bygde i sin tid hus i Bedehusgata (huset ble senere overtatt av Arne Holmen). Aksel var en av de som var med å utvikle bygda, bl. a. i Krokstadelven Bygningskommune.

Dette er en fin fortelling om livet i Krokstadelva på 1800-tallet. Forfatteren har skrevet kronikken i sin egen språkdrakt, men han siteren i Krokstadelvadielekt («i anførselstegn») enkelte steder.

DEN LILLE KRONIKK

Som én stor familie

Av Sigfred L. Eier

De fleste i Krokstadelva bodde i småstuebygninger, mest bare på ett rom med et lite kjøkken, stundom med et lite kammers ved siden av. Det var skorstein i kjøkkenet, men av inventar i alminnelighet ikke stort mer enn noe kjøkkentøy, et skap og noen taburetter. I stuen var det gjerne et roaskap, kanskje et stueur og noen enkle stoler, samt en sengebenk og en seng til å trekke ut, slik som det var i barndomshjemmet til Martin Nilsen. «I den sov mor (faren var død), og begge mine søstre, mens vi fire guttene fikk dele sengebenken. Så hadde vi ei dragkiste til å ha klær i, og to stue-ur, ett åttedagersverk og et jevndøgnsverk, men det ene måtte vi selge. Inngangen til huset var gjennom en liten svalgang til kjøkkenet. Det var mange slike stuebygninger her. De fleste hadde en liten jordlapp med gris og ofte ei ku, alt på bygslet tomt og leid jord.

Gamle Oluf Olsen, «Oluf Kjører», fortalte: «Det stod et hus på Sagastuebakken. Det bestod av et rom på 3,5 ganger 4 meter. I denne stua bodde 11 personer, 3 voksne og 8 barn. Om sommeren krabbet flere av ungene opp på hjellen gjennom en glugge. Der var det så lavt under taket at de hverken kunne sitte eller stå, men de kunne jo ligge der.

Med mat var det ofte dårlig. Fattigfolk måtte gå og be om en del av sitt underhold. Det bestod av mel av groveste sort, og så måtte de gå omkring på gårdene og få en sleiv her og en sleiv der. Hadde ikke bonden grovt nok mel, måtte de komme igjen en annen gang.  I kontanter hadde de 11 øre dagen eler 3 skilling av bygda.  Ofte bestod middagsmaten ikke av annet enn poteter som de duppet i salt. Jeg husker to guttonger som kom hit fra en gård lenger nede og hadde noe arbeid for husbonden. Maten de hadde  med for denne dagen var sur melk og graut som var så hard at den måtte skjæres.»

Den som visste mest om hvordan Krokstadelvingene ellers hadde det før i tiden, var Martin Nilsen:

«Om vinteren var det garnsild, dels saltmakrell, det var billig mat. Om sommeren var det litt av hvert, saftsuppe og skogsbær vi plukket, og surprim vi hentet på setrene, som det var mange av rundt i skogene. Surprimen var billig, 7 øre marken – 28 øre kiloen. Så hadde vi mye graut, alminnelig melgraut, sommetider med flesk i, når vi hadde noe. Potetklubb hadde vi også, den ble bakt hos a Malene, for vi hadde ikke bakerovn hjemme. Av kaffe slang det litt hver dag, men det var lite ordentlig kaffe, mest kokt på kaffegrut, sikori eller erter, og melk når mor hadde fått med seg noe fra gårdene hun arbeidet på. Folk var også svære til å bake lefse på takken, de puttet også salt sild i den og rullet den sammen.
Utover høsten kom driftekarer – mest hallinger – med sine drifter og solgte krøtter til de som kunne kjøpe. De solgte også f. eks. vadmel som de hadde vært på Vestlandet og kjøpt. Især var det menge handelskarer fra Hemsedal. Numedøler var det også, men de holdt seg på Mjøndalssiden. Betalingen for krøtter og slikt skulle erlegges i 3 terminer, jul, Marken og St. Hans, hvis det ikke var annen avtale, men det var ikke alltid hallingene og de andre fikk sin betaling. Hallingene hadde også ofte smør og ost som de dro videre til Drammen og solgte, ja, de dro naturligvis videre også med krøtter og andre varer de ikke solgte i Krokstadelva.

I klesveien hersket den samme enkelhet som i matveienn. Flere skreddere, ja kvinnfolk med, sydde klær.  Det var mest grove, hjemmevevede klær som ble lappet og bøtet så godt som mulig. Folk går flottere antrukket på fabrikken nå til dags enn de var i kjærka den tid. Mang en Krokstadelving sto brudgom i støvlene til far sin. Alminnelig var bukser og en busserull både til hverdag og helg. Men de fleste hadde nå et sett helgedagstøy, ja det hendte en så folk i bonjour og floss, noen i Krokstadelva hadde det, og de som skulle «fine» seg ekstra, lånte ofte stasen av den som hadde.  Hattene var mest filthatter. Folk gikk i arbeidsklær hele dagen. På bena hadde de mest tresko eller de gikk barbent om sommeren. Ja, nesten alle på Spikerverket gikk i tresko både sommer og vinter.  Folk laget dem til – av to-toms planker eller av svart-or som ble klyvd. De spikket dem til og slo lær over med en rem over vristen. Hele dagen gikk folk i slike hjemmegjorte tresko.

I annet hvert hus var det vevstol, de vevde verken og vadmel, og lin ble avlet på gårdene til ut i 70-årene. Hjemmevevingen falt bort i slutten av 80-årene, da det kom billigere fabrikkvarer i handelen og mer penger blant folk, så det ikke lønte seg å sitte og veve selv.

Brensel hentet spikerarbeiderne i skogen. Ingen bønder nektet oss å ta ved av kvist, nedfall og tørr-trær – eller la krøttera til folk få gå i skogshavna til bøndene om sommeren. – Det var i det store og hele et godt forhold mellom bønder og arbeidsfolk, en kunne gå til en bonde og få hjelp, og så kunne bøndene få en håndsrekning til gjengjeld.  Arbeidsstokken ved Spikerverket var også svært hjelpsomme mot hverandre, det var et sjeldent godt forhold mellom familiene – rent som det skulle være én stor familie. Var en blitt syk, dro andre veden hjem til ham, for eksempel.»

Ellers var det ikke meget en hadde å hjelpe seg med i sykdomstilfelle. Veien til doktor var lang, helt til Dramen eller Hokksund, dit måtte de også etter jordmor.  Men det manglet ikke på «kloke koner» og menn også forresten – som blant annet kunne stanse blod. Det var en sykekasse som spikerarbeiderne selv holdt med støtte av bedriften, og arbeiderne fikk fri hest av Spikerverket til brylluper, jordmordskyss etc.

Veien til butikken var også lang, mest måtte en til Landfalløya i Drammen.  Der handlet en krokstadelving som ga «på krita» og brukte broren til å innkassere tilgodehavender.  Han passet på hos spikerfolka når de fikk lønning, men denne handelsmannen «satte ut» for meget og gikk konkurs. – Å trøste og hjelpe oss, sa kjerringa, da han stengte.

Det første handelsstedet for Krokstadelva var nok på Møllenhof, der fløtningsinspektør Johan Grundt drev forretning, vesentlig for å forsyne Stenbergarbeiderne I 1870-årene kom den første handelsmannen i Krokstadelva på Tråkka.

I sin tid var det et gjestgiveri med brennevinssjenking og stor dansesal på Sand i Krokstadelva, men det brant omkring 1870.  Kundene var mest folk  som kjørte veien fra Drammen til Hokksund og videre, og de som rodde elva eller kjørte den vinterstid. Ferdselen var ganske stor.

I min oppvekst, sa Martin Nilsen, var det ikke så lite av oppbyggelse i husene og på låvene sommerstiden. Hans Nilsen Hauge var mest i Solbergelva (Spinneriet), men opptrådte også i Krokstadelva, er det fortalt.

En gang bodde det en halling på gjestgiveriet. Han laget bråk søndag morgen, var tørst og ville ha øl og brennevin. Men det var strengt med slikt søndag formiddag. Hvis en 
ikke var i kirken, satt husfaren og leste dagens evangelium fra Bibelen eller huspostillen, og barna slapp ikke ut for å leke så lenge presten sto på prekestolen. Det hendte vi stjal oss ut av og til, men det var ikke riktig. Vi slapp ikke ut før henimot klokka 1. Det var mest mannen i huset som leste, men var han borte, leste kona. Salmebok og bibel var det i hvert hus», fortalte Martin Nilsen.

Moro og adspredelser var det etter tiden bra med i Krokstadelva.  17. mai ble det gjerne holdt sammenskudds-lag, ….. folk betalte 50 øre hver, og tilstelningen ble holdt på St. Hanssletta.  Der var adskillig kortspill, men gikk gjerne pent for seg. Om sommeren samlet ungdom seg til dans på «bråtane» i skogkanten. Der slang det også en dram av og til.  Noen dro til Øgaardshallen i Hokksund eller til de store Frysjuhallen og Andershallen i Drammen. Kiøsterud holdt St. Hans-fester for folkene og konene deres så lenge spikerfabrikken gikk. Det var stor stas med hornmusikk fra Drammen. Festen ble holdt  i en svær sal, der det var lagerrom for spikerkasser.  Når alle folkene var kommet inn, ble porten låst og tilsynsmenn for festen tatt ut. Eierne deltok i festen, og det ble kunngjort at den som innlot seg på slagsmål og spetakkel, behøvde ikke komme på fabrikken neste morgen. Kvinnene svinset rundt i skaut alle i hop, for ingen kjerring den tid hadde kåpe eller hatt, det var sjelden ting å se i det hele tatt, kanskje de snøtt nok hadde bukser.  De fleste hadde vel ikke et slikt plagg engang, og de ble ikke brukt hverken vinter elle somer. Det var etter gammel skikk. At de ikke frøs ihjel, kan en undre seg over, sa Martin Nilsen.

Lørdagskveldene, ja, søndagene også, var det moro på setrene som hørte til Krokstadgårdene, Lysaker-, Eknes- og Horgensetra- med beljespill og dans. Og tett i tett kunne en se nyinger ved skogsvannene, der folk lå på fiske etter abbor og aure. Den siste setra ble lagt ned i 1890-årene, men av og til var de på seteren senere også, især i tørre somrer og så lenge setrene sto.

Om vinteren gikk krokstadelvingene ofte på skøyter på elva ned til Drammen, for eksempel under Drammensmarken. 
Vinterkveldene var det også svært almindelig at folk besøkte hverandre rundt i husene. «Der var ikke store plassen, men moro lell. En kone meldte oss fordi vi danset om søndagskveldene, og gamle sogneprest Christoffer Knudsen, senere kirkestatsråd, hadde det oppe på prekestolen, at det var helgebrøtt at vi dro ved om søndagene. Men vi hadde ikke annen tid å gjøre det på. Kjerringa som meldte oss, skulle ikke gjort det, for det ble diktet to mindre pene viser om henne»

Hver jul pleide Kiøsterud å dele ut en del bøker til arbeiderne, alle fikk juegratiale og ved  Spikerfarikken stoppet arbeidet åtte dager før jul. Da kom sag og øksa i sving over alt i vedskjulene bortover, og mens juleveden ble hugget, besøkte de hverandre i vedskjulene og slo av en prat. Det kunne også hende at de sjenket hverandre og at noen ble «døktig» påseilet.
Det var koseligere før, mente Aksel Stake – folk snakket mer om gamle dager og hvordan det var da. På vinterstiden, når det ble «skromlemørkt», hadde vi skreddetimen. Da satt vi og prata om hulder og haugtusser og spøkeri og slikt. Ungene ble så redde at de torde ikke gå ut om kvelden.  Det var på den tiden at skredde og skomaker gikk fra hus til hus og fra gård til gård og arbeidet, det fulgte hygge med dem au.

I romjula brukte spikerarbeiderne å gå på besøk til hverandre. Hvis det av en eller annen grunn ikke passet å gå inn et sted, gikk de bare videre til neste hus. Det ble gjerne litt traktering der de kom, alt etter som anledningen gaes, men det var ikke slik at det absolut skulle være bevertning. På disse sammenkomstene var det sang, og praten gikk livlig. «Det var mere sang blant folk her før, de sang så det ljoma i åsene her, til og med gamle kjerringer sang viser og stubber, og det var mye mere liv den gangen både innedørs og utendørs – nå hører vi ikke noe om det …….», sa Martin Nilsen.

Disse sammenkomstene i julen gjaldt bare mellom arbeidskameratene på spikerfabrikken, de brukte ikke «nedi gata». 
«Det var vennsaap uten like, og stor enighet blant folk, det var rent rart åssen samholdet var blant spikerarbeiderne her.»

Her slutter historien brått – antagelig fordi jeg ikke hadde kopiert hele avissiden. Så da får slutten bare «henge i lufta» en stund. Det er «coronastengt» på Arkivet for tida og jeg får derfor ikke leita fram avisa før vi starter opp igjen. Håper at vi kan få mer normal drift igjen til høsten.

Reklame

Idrettsforeningen Birkebeineren Krokstadelva

Birkebeineren og Krokstadelva.
Reportasje ved Roar Bråthen.       Fremtiden, lørdag 9. februar 1957.

Roar Bråthen har intervjuet  «Birkebeinerkjempen» Conrad Fjeldheim, som var med på å stifte Idrettforeningen Birkebeineren 4. januar i 1904.  Han blir intervjuet sammen med  personligheten Per Oseth. Han har fått dem til å fortelle og de «øser» historier ut av sine hukommelser, og vel så det. Hvis vi ikke fullt og helt stoler på alle detaljer som blir fortalt så gjør ikke det noe i det hele tatt.

Dette er i 1957 og bare noen få år før Per Oseth starta sin journalisttid i Eikerposten. Her leverte han utallige artikler helt fram til sin død i 1984. Det siste året Eikerposten besto overtok ovennevnte Roar Bråthen jobben til Per – og Roar leverte mange fine artikler i nesten samme stil.

Så bra at Roar har fått til dette intervjuet og at han fikk skrevet denne fine artikkelen som dekker ei hel side i Fremtiden. Jeg har skrevet av og jammen blei det 12 sider.

Dette er mye Birkebeinerhistorie fortalt «på en annen måte».

Fremtiden 9.2. 1957. Avfotografert på Eiker Arkiv

Humør og godt kameratskap preget idretten i Krokstadelva:

«Toddiball» reddet Birkebeineren i 1916.

Klubben fikk 90 nye medlemmer og ungdomsklubben «Rein» ble begravet med kremfløte og sur vin.

Kan årsaken til at idretten mange steder er gått tilbake være at det i dag legges for stor vekt på resultater og poeng? Det blir et eneste stort jag, og det er idrett, idrett for alle pengene. Gleden blir borte, og dermed kommer frafalle. Det er de færreste som i dag uten videre vil underkaste seg de store forsakelser det medfører å holde seg på toppen. Selvsagt ble det trent hardt i gamle dager også, men det hele var mer lekebetonte og for de fleste var idretten – ikke som i dag målet – men midlet til å holde seg i form og være med på morsomme turer med idrett og fest.

Vi vil ikke akkurat påstå at Krokstadelva er noe typisk eksempel på denne utviklingen, men det er i alle fall en kjensgjerning av idretten der hverken i toppen eller i bredden står så sterkt som den gjorde i 1920-30-årene.

Det kan derfor være av interesse å høre litt om idrettslivet og virksomheten i «gamle dager» – og hvem skulle vi da henvende oss til uten Conrad Fjeldheim, som var med å stifte «Birkebeineren» i 1904 og som har vært formann menge ganger, og Per Oseth, som i år feirer 40-års jubileum i «Birkebeineren» og som har innehatt utallige tillitsverv.

EN KLOKKE STARTET «REIN»

Den 4. januar 1904 så «Birkebeineren» dagens lys, og dermed kom idretten i Krokstadelva inn i faste former. Det gikk opp og ned de første årene, og i 1916 så det svært ille ut.  Etter initiativ fra Per Oseth, som da var 18 år, ble det dannet en forening i Prestebråtan som fikk navnet «Rein». Per var gravør hos urmaker Samuelsen i Mjøndalen og for å skaffe en liten startkapital for «Rein», kjøpte han ei klokke og satte i gang utlodning.. Dette var ikke lovlig, og like foran trekningen truet en Krokstadelving med å anmelde dem hvis klokken ble vunnet av en fra styret. Han trodde de ville jukse med trekningen.  Dermed var «Rein» i en «kattepine».  Styrets folk hadde nemlig kjøpt lodd de også. For ikke å ta noen sjanser, besluttet de å gjøre så vedkommende som hadde kommet med trusselen, var nødt for å vinne.  Hans nummer ble trukket ut på forhånd og vedkommende som skulle hente vinnerloddet opp av hatten, hadde loddet i hånden da han stakk den ned i hatten og høytidelig #trakk» opp vinnernummeret.

BOKSEKAMPER.

Da fikk tonen en annen lyd.  Det var ikke måte på lovprisninger han kom med, og han roste «Reinmedlemmene» for deres ærlighet og rettskaffenhet. Utlodningen innbrakte 400 kroner netto og dermed var starten sikret.

Det ble leid løkke i Prestebråtan til å spille fotball på, og oppslutningen var enorm. 120 unggutter boltret seg av hjertens lyst om kveldene.  To par boksehansker ble skaffet til veie, og i Vildborg, venstreforeningens lokale som ble benyttet som kino, satte man i gang med trening.  Det gikk hardt for seg.

TODDIBALL REDDET «BIRKEBEINEREN».

«Rein» hadde tatt helt luven fra «Birkebeineren» som fikk innskrenket sitt medlemstall katastrofalt. Bare fire medlemmer sto igjen. To av disse var Thorvald og Conrad Fjeldheim. Det var et «toddiball» som reddet «Birkebeineren» den gangen. Det ble holdt på Vildborg. «Birkebeineren» hadde nemlig en del penger i kassa og av dem ble det gjort innkjøp av sterke saker. Det nyttet ikke å være smålig når man skulle verve medlemmer.

Det kostet ikke så mange ørene å komme inn, og der ble servert gratis toddi.  Det var stor tilstrømming og stemningen var faretruende stor utover kvelden og natta. Det var ikke noe dårlig tiltak av`n Thorvald dette, for 90 medlemmer skrev seg inn i «Birkebeineren» i løpet av kvelden. Foreningen var reddet!

 KREMFLØTE OG SUR VIN.

«Rein» hadde penger i kassa, og de skulle brukes opp. Foreningen ble derfor «begravet» med en stor fest hvor to bøtter med kremfløte og 14 flasker sur vin ble ydet all rettferdighet.

Fra 1921 og utover ble noen vanskelige år for «Birkebeineren», men  denne gangen var det ikke medlemmer det skortet på. 500 kroner kostet idrettsplasstomta, og da man måtte kjøpe 11 mål jord i Langrand for 11.000 kroner for å beholde skibakken, så det svært vanskelig ut. Men ildsjelene red stormen av, og i 1930-årene lysnet det hele.

Fra starten av var det skisporten som var den store grenen.

«NÅ KOMMER SVENSKENE»

Turløp på ski var populært i foreningens føreste år. I 1907 startet 30 karer på en tur over fjellet til Modum. Noen dro opp til Lampetjern lørdag hvor de tok seg en fest og overnattet på «Hygga», Kristian Johansens gamle hytte.  Søndag morgen kom de andre opp, og samlet dro de innover Finnemarka på geledd med trekkspill i midten. Det var Andreas Stake som sørget for musikken, og de andre sang med.  Folk inne på Finnemarka ble skremt av dette opptoget. – «Nå kommer svenskene» var det noen som ropte.  Under sang og musikk dro de så videre mot Modum. Det var to 50-åringer med også, Knut Berg og Johannes Mortensen, men de var spreke skiløpere og holdt fint følge med ungdommen. Fra Modum ble det å ta toget tilbake til Nedre Eiker.

BIKKJA PÅ TOGET.

Blylodder Juhlin hadde kjøpt seg en bikkjevalp i Finnemarka, og den ble gjemt nede i ryggsekken, for det var ikke lov å ha med dyr på toget. Og bikkja hylte. Hver ang konduktøren var i anmarsj satt karene i gang å synge og spille for å overdøve bikkjehylene og alle kom seg velberget til Mjøndalen.

I bakke ved Lysakersetra ved Ulevannet ble de første klubbrennene holdt.  Senere ble det opparbeidet en bakke like ved Fjeldheimhytta på Solbergvannet, og her ble det holdt skirenn i påsken med god oppslutning.  Da «Funkisen» (Solberghytta) ble populær, ble rennene på Solbergvannet innstilt.

I et referat fra et bestyrelsesmøte i 1907 har avdøde ingeniør Grenes skrevet: «Til festen har kun medlemmer adgang med kontungent kr. 0,50 pr. par. Præmiegjenstande overlades det d/ herrer P. Lysaker og Karl Hansen hvilke også sørger for innkjøb af 3 liter kognac og 1 flaske Akevit til musikerne og dommere». Man skal ei forglemme det betimelige!

I 1935 ble Birkebeineren som hadde gått inn i AIF tildelt Arbeidermesterskapet, og foreningen fikk en stri jobb. Medlemmene var imidlertid ikke rådløse. Det sto mange treskilter (reklameskilter) på gjerdet rundt idrettsplassen, og disse ble brukt til Stillasjer. Innkvarteringskomiteen med Per Oseth i spissen hadde en hard tørn.  600 mann skulle innkvarteres. De fleste fikk plass hos private, men noen måtte holde til i klubbhuset hvor det var anskaffet brytematter å ligge på.

FOTBALLEN POPULÆR

Fotballe har vært en populær gren i Krokstadelva. I begynnelsen foregikk spillet på forskjellige løkker. Særlig ble plassen ved siden av Krogstad Cellulosefabrik benyttet og vi har ikke tall på alle vindusrutersom ble sparket inn på Rindalhuset.

Fjeldheim husker spesielt en kamp som ble spilt i Mjøndalen 26. juli 1908 med MIF og Birkebeineren.  Det sprutregnet og det ble en trøstesløs kamp, som Birkebeineren vant. Samme dag skjedde en avsporing på Mjøndalstasjonen og en mann mistet livet. Det er disse tingene som gjør at Fjeldheim husker så godt den dagen som snart ligger 50 år tilbake i tiden. De beste spillerne fra denne tid var Kristian Martinsen, Jens Jensen, Anton Blomquist, Bergan, Lars Bråthen, Peder Jensen og Eilert Berg.

Det kunne gå hardt for seg den gangen og dommeren var langt fra trygg. Det hendte han fikk noen «lusinger» fra spillere som mente seg urettferdig behandlet. Litt knubbing ble det mellom spillerne også og de tok ofte «feil» av mannen og ballen.

                           FOLKET VILLE HELLER SE    JUNIORLAGET

1928 er et år som Per Oseth husker godt. Da hadde IBK et juniorlag det sto respekt av.  De spilte så fin fotball at folk heller ville se dem i aksjon enn A-laget.  Juniorkampene gikk som regel etter A-kampene, og faktum var at folk ble stående på ytterkanten av gjerdet mens A-laget spilte, for så å betale og gå inn for å se juniorkampen. Gruppen fikk således mye penger, og 22 par støvler, 22 drakter og 5 fotballer ble kjøpt inn.  – Det er vanvittig å sløse slik med penger på juniorene når A-laget ikke har utstyr, var det enkelte som sa, men de tenkte ikke på at juniorene hadde skaffet pengene tilveie selv.  Det var også disse ungguttene med Oseth som leder som reddet idrettsplassen i Krokstadelva.  Flommen holdt på å ødelegge hele banen, A-laget forsøkte å himdre flommen i å ta med seg banen, men ga opp. En hel natt holdt juniorene på det de maktet å demme opp.

                  «MARSJKONKURRANSE ENTEN DET SNØR ELLER REGNER»

Juniorlaget ble kretsmestere i 1930 og spillerne her dannet stammen på laget som ble Arbeidermester i 1935. Tre av dem ble tatt ut til landslag, Petter Rasmussen, Bjarne Stufsrud og Alf Hermansen.

I 1935 var det et morsomt arrangement i Krokstadelva. Avdøde Torkild Bøhn, som bar litt av en orginal fikk i stand en marsjkonkurranse fra Tråkka til Steinbakken og tilbake. Mens de andre tok konkurransen nærmest på moro, gikk Bøhn alvorlig inn for oppgaven og trente om kveldene.  Hele Krokstadelva var faktisk på bena for å se konkurransen, og bilene stoppet opp. Det var mange med og enden på visa var at Bøhn vant.

Etterpå var det samling på Bøhngården på Sandstranda og 400-500 mennesker hørte Torkild holde dagens festtale som sluttet slik: «Denne marsjkonkurransen må bli en tradisjon hver år enten det snør eller regner».

                           SLAGSMÅL PÅ ISEN.

Det ble drevet mye med skøyteløp på elva i gamle dager. Løpene ble som regel holdt fra Krogstad Cellulose til Holmen og tilbake. Det ble brukt treskøyter med innlagt stål.  Jens Jensen og Martin Simensen var de beste.  På isen ble det utkjempet mange slagsmål med Mjøndølingene. Når det ikke var åpen råk (før brua kom i 1912), kom de over på Krokstadsiden og da braket det løs.

«Skrubb, vi har mistet bensintanken» Ropte Birkebeinere under fotballtur til Hønefoss.

Fotballspillerne er nok de som har flest morsomme turer å se tilbake på. I 1930 årene var det mye arbeidsledighet i Krokstadelva, men spillerne gjorde alt de kunne for å skjule hvor dårlig det sto til med dem Til en kamp i Tofte kom de svært tidlig på dagen, for alle var arbeidsløse og hadde plenty tid. Det må være noen greie arbeidsgivere dere har, sa Toftespillerne. – Ja, det skal være sikkert. – De er sp sportsinteresserte at vi får fri akkurat når vi ber om det når det er idrett om å gjøre, svarte Birkebeinerguttene.

«Gamle-Erik» ved rattet.

Per Oseth husker spesielt en tur til Stavern i 1928. Det var Gustav Wold som kjørte dem da. Han kjørte like bak en pedalford, og det ble et race mellom dem.  Da Wold hadde kommet opp en stor bakke, fikk han se pedalforden 100 meter foran seg. – «Det må være Gamle-Erik som  sitter ved rattet, sa Wold og «speedet på».  Men så kom forklaringen.  Pedalforden som Wold hadde hatt like foran seg, hadde tatt av fra hovedveien og kjørte pent og pyntelig bortover en sidevei.  Det var en annen pedalford som lå 100 meter foran ham.

Like før kampen i Stavern var det gudstjeneste i kirken og dit dro birkebeinerne. Da de gikk ut av kirken sto det en og samlet inn kollekt. Ved en feiltagelse slapp en av karene en krone ned i bøssen i steden for en femøring.  Han skulle til å ta den opp igjen, men da fikk han et puff i ryggen av en av de andre karene.

Ballen spratt opp under genseren.

Under kampen hendte det en morsom episode.  Ballen spratt opp under genseren på Josef Horgen som løp inn i Stavernburet med den.  Dommeren så bare at ballen lå inne i nettet og dømte mål for Birkebeineren. Dermed kom publikum i harnisk, og spillerne måtte slå ring rundet dommeren da de skulle inn i garderobene etter kampen.

I Skotfoss same år hendte det også en pussig sak.  Keeperen kastet seg ut og reddet et hardt skudd, men var ikke oppmerksom på Arthur Amundsen, som la seg ved siden av ham på bakken og trykte både keeper og ballen inn i mål.  Dermed vant Birkebeineren 1.0 

«Vi har mista bensintanken»
Oddaturen i 1938 var også en begivenhetsrik tur. 8 dager varte den og det ble spilt fire kamper. De to første var vennskapskamper og her vant Odda, men i de to pokalkampene ble det IBK-seire og pussig nok med samme målforhold som de hadde tapt de første  kampene med. – Slik sportsånd og innsatsvilje har vi ikke sett av noe fotballag før, sa Oddlederne.

Noen ganger foregikk reisene med privatbiler. Både Rolf Hermansen og Harald Amundsen hadde bil selv, og i disse fikk man plass til hele laget. Under en tur til Hønefoss skrek Erland Horgen plutselig -«Skrubb, vi har mista bensintanken», og ganske riktig, da de andre snudde seg tilbake så de tanken ligge midt i veien langt bak dem.

********************************

 

 

 

 

 

Tjurueld-bakken i Solbergåsen.

Tjurueld-bakken.

Har du hørt om Tjurueld-bakken i Solbergåsen? 
Ikke jeg heller,
men den var ifølge Fremtiden «en ny landevinning for A.I.F.s skisport i Buskerud.»

Fremtiden, 30. januar 1939. Avfotografert på Eiker Arkiv. «Tjuruell-bakken i Solbergåsen ny landevinning for A.I.F.s skisport i Buskerud.»

I kretsmesterskapet i 1939 ble Eddie Tindlund fra Kongsberg kretsmester. Vi ser han avbildet i herlig svev med god gammaldags skiføring.

Solberelven Musikkorps spilte «Internasjonalen» under ledelse av dirigent Øivind Hansen.
Solberg A.I.L.s formann Mart. Johansen ønsket løperne velkommen til det første renn i Tjuruell-Åsen og taket Nedre Eiker kommune for all støtte som laget har fått.Her er det mye lokalhistorie. Vi leser videre at Buskerud A.I.L.s formann Hans Skjønberg, gratulerte Solberg A.I.L. med den nye flotte bakke.

(Hans Skjønberg bodde på Stenberghaugen i Krokstadelva og var broren til Erling og Sigurd som var med i dette rennet. Hans ble til og med kalt for «Bjørkedokkens far».)

Her er det mye «kjente» folk fra Eiker på premielistene, I klassen over 40 år ble
Erling Hulbakk fra Solbergelva nr. 3  og hoppa 33 og 37 meter.
Gustav Haugen fra Birkebeineren er til og med i slekt med meg og ble nummer 2 i sin klasse.
I klasse A 20 til 32 ble Erling Skjønberg nr. 2 og broren Sigurd nr. 7 og Harry Støa nr. 8.

Flere navn fra Eiker:
Villard Støa, Birkebeineren og Dagfinn Steen, do,
Harald Olsen og Einar Lien fra Eiker-Kvikk og i
klassen 17-20 år vant Henry Gundersen fra Eiker-Kvikk.

Vi ser bilde av brødrene Harry og Willard Støa med sine lange ski og legg merke til bindinger og ikke minst «nikkersen». De hadde sikker blitt diska i dag for dressen er i det minste et par cm for stor.

Etter rennet er bakkerekorden 49,5 meter og mange skryter (eller «kyter» som det vel heter på Eikersk») av den fine bakken, bl.a. treffer journalisten en gammel kjent Birkebeiner-løper, Johan Simensen, og spør hva han synes om bakken og svaret ble kort og godt «Helt feilfri».

Her er det mye mer å lese. Bare sett i gang.

Snille menn og Krokstadelvingers ferieparadis.

Snille menn og Krokstadelvingers ferieparadis.

Eiker Arkiv i dag den 4. januar 2019.
I dag er det 115 år siden Idrettsforeningen Birkebeineren ble stiftet. Da er det greit å finne fram litt Krokstadelvastoff.

Har du hørt om «De snille menns klubb» i Krokstadelva? Ikke jeg heller – før nå.
Det er Arnt som spør og han viser meg «dagens avis» og dagen er  den 26. juli 1969. Det er «Drammens tidende» som hadde hørt om klubben som feiret 5 års-jubileum.

Da jeg fikk se var det mange kjente humørspredere med Laura Odnes i spissen som feirer seg sjøl og godt humør på hytta på skauen.

Ikke nok med det, men samme avis vier nesten en og en halv side til
«vårt lokale Ferieparadis på «Krokstadskauen».
Det er fullt belegg på hyttene og «julidagen sto varm og solblendende over alle skoger og tjern.» ……… «Og nå skulle livet leves – og livet ble levet på sunneste og riktigste hyttemaner». «Krokstadelvinger har sitt ferieparadis rett utenfor stuedøra – og de vet å benytte det – og lovprise det.»

Da er det bare å lese og nyte avisa som kom ut for nesten 50 år siden

Drammens Tidende 26.7.1969

 

 

«For da ble Jesus født»

«Jeg er så glad hver julekveld,
for da ble Jesus født;
da lyste stjernen som en sol,
og engler sang så søtt.»
Det er første vers i en av våre kjære julesanger, men er det så sikkert det da, at Jesus ble født 25. desember? Tvert i mot, det er nok helt sikkert at han ikke ble født i jula. Ut fra mange spekulasjoner og beregninger er det mer sannsynlig at han ble født på høsten en gang og til og med noen år før vår tidsregning.

Hvorfor feirer vi jul? Vintersolverv har vært feiret og markert over hele verden i mange tusen år. For vikingene betydde vintersolverv at de kunne starte nedtellingen til midtvintersblotet – en stor fest med mye mat og mjød. Høytiden ble kalt «jól», som senere har blitt til Jul. Det er mer enn en utbredt oppfatning at de kristne rappa den hedenske vintersolverv-feiringen for å feire Jesus. Det ville vært umulig å etablere en sånn feiring av Jesus på en annen tid av året.

Å feire jól var altså en utbredt begivenhet i Skandinavia lenge før kristendommen kom til landet og antagelig lenge før Kristus ble født Folk samlet seg og holdt en stor fest til ære for sine guder.

Kristendommen har arvet de fleste juletradisjonene fra vikingene. Julebukker, granbar, lys og fest og feit mat og ikke minst alkoholholdig drikke – dette er juletradisjoner som stammer fra vikingene. Etterpå har vi innført juletre, den amerikaniserte jukenissen og mange andre juletradisjoner. For meg kan Finnene og Drøbakingene sloss så mye de vil om julenissen bare jeg får beholde den morsomme norske fjøsnissen.
Det var først etter kristningen av Norge at Jula ble en kristen høytid, men i motsetning til andre europeiske land som bruker betegnelser på Jul som er knyttet til Jesus, overlevde jóla i de nordiske landene.  Det ble nok forsøkt å bytte ut jól med «kristne» betegnelser i norden også, men det nytta nok ikke med oss stridslystne og stolte nordboere. De klarte likevel å knytte midtsommerblotet til St. Hans.

Fint at mange går til kirkene for å få julestemning og vi på Eiker har jo så mange fine kirker som er verd et besøk.

Jeg er glad i jula og synes det er bra å spise god mat og ha en fest sammen med familie og venner. Koselig med julepynt og julelukter. Godt å mimre seg tilbake til barndommens jul og fint at barnebarna knytter mange av sine juleminner til oss besteforeldrene.

Gerd, min kjære venninne som snart skal fylle 104 år,  sa det så fint:

«Klokka 12 på juleaften var det mølje med hjemmelaga flatbrød. Møljekrafta var krafta etter at ribba blei kokt. Møljelukta ga julestemning til mor og far og etter hvert 8 unger. Mor lagde i stand mølja til alle sammen. Hadde flatbrød opp i en stor bolle og helte passe mengde glovarm møljekraft over. Så blanda hun sammen med to gafler.  Ikke for mye møljekraft sånn som mange andre bruker det.

Litt seinere ble huset fylt av dufta av surkål og stekt ribbe. Fra Bedehusgata hørte vi dombjellene fra hestene som fór forbi. Det var jo mange hester den gangen.

Klokka fem tok far oss med ut på verandaen for å «lye etter kjærkeklokkene» og hvis vinden var gunstig kunne vi høre dem. Husker vi sto der med pledd over oss i kulda og følte oss heldige hvis vinden kom den rette veien sånn at vi hørte kirkeklokkene.»

Nå er det dagen før dagen. Mat og drikke er i hus. Juletreet er pynta og alle får alt for mye gaver i år også. Nå er det bare å slappe av og la Julestemningen «synke inn».
Skulle ønske at alle hadde det så godt som meg.

Ønsker dere i alle fall
God Jul alle sammen!

Sangerstevne paa Nedre Eiker i 1917.

Tidsbilde fra 1917:
Jeg leser i Fremtiden for mandag 18. juni 1917.

«Det store sangerstevne paa Nedre Eiker»
er avholdt dagen før.
«Usedvanlig vellykket, 3000 overvar stevnet.»
 Helt utrolig at så mange møter på et sangkorstevne. Det var jo nesten like mange som innbyggertallet i kommunen på den tiden, men så var det heller ingen konkurranse fra fjernsyn og Facebook. Et slikt arrangement hadde neppe fått menge tilhørere i dag.  I tillegg til tilreisende fra fjern og nær må jo halve bygda ha vært med den gangen.
Vi leser:

«Buskerud amts mandssangforenings store stevne på Nedre Eker igaar fik en sjelden tilslutning. Det vakre veir gjorde sit til at saa mange drog avsted. Togene var derfor overfyldte av sangere og sangens venner.
Dr. Nygaard var stevnetkommiteens formand, og da det ble kjendt, at han var villig til at lede arrangementet viste man, at det vilde bli tiptop i alle dele – praktisk og vakkert.

Da togene bruste ind paa Mjøndalen station viftet flaggene i solen fra omtrent hver eneste flagstang. Ved stationen var reist en tribune hvorpaa N. Ekers fagforenings sangkor hilste de ankomne med velkomstsang. Og et av korene svarte.

Ca 100 hvitklædte piker gik foran sangernes tog med flag i sin haand, og N. Ekers fagforenings musikkor med Reinhard Olsen som dirigent lot nogle av sine utvalgte stykker høres.

Det spistes frokost paa avholdslokalets hus, og 2 retters middag for 500 mennesker ble serveret midag på Folkets Hus  Krokstadelven, «Og alt gik præsist og sikkert».

Videre får vi høre at Journalisten med flere, at når 90 prosent av deltagerne var arbeidere var det skuffende og forbausende at  «det ikke hadde faldt en av dem ind at synge en av vore mange vakre arbeidersange, som baade ved sit indhold i ord og melodi er mange av de sungne numre helt overlegen.»

Uten at vi skal befatte os med at omtale eller forsøke at kritisere de enkelte kors præstationer, der alle maa karakteriseres som utmerkede, saa hadde vi det indtryk at N. Ekers fagforenings sangkor var de andre adskillig overlegne.»

Så rangeres korene likevel og Gjeithus mandskor får følgende kritikk: «Gjeithus mandskor bør vente med at gi den deilige folkevise: «Hei, husk om hei» dakapo et rimelig antal gange uten at publikum ber om det. Det er av denslags som publikum er taknemmelig for at høre, men formeget er formeget.»

Journalisten, som tydelig var meget musikkinteressert kritiserer også at  «fælleskoret» skulle framføre «Olav Trygvason» og han mener at dirigenten Hans Cristensen  «blev stillet pa en uriaspost da han skulle dirigere fælleskoret under utførelsen.

Vi kan ikke begripe hvorfor man opsætter et slikt stykke som program for fælleskoret.  Stykket er i og for sig meget vanskelig, og de forskjellige dirigenter behamdler det ogsaa forskjellig. Hadde Christensen kun latt N. Ekers fagforenings sangkor utføre denne sang saa hadde det uten tvil blit mere vellykket. Der var folk i det store kor som ikke engang kunde teksten ordentlig.  Men det er jo uforstand av dem som har opsat programmet, at et sligt nummer vælges.

«Trods disse bemerkninger maa det erkjendes, at stevnet var over forventning vellykke, Ca. 3000 overvar konserten.

Ut over kvelden og natten var der underholdning i Folkets hus.»

Fremtiden mandag 18. juni 1917. Fotografert på Eiker Arkiv.

IBK og Arbeidernes Idrettsforbund

Det desember og snart jul i 1933 og «Fremtiden» har brukt hele forsida + mere inni avisa på
Birkebeineren som valgte Arbeidernes Idrettsforbund.
1930-åra var Birkebeinerens storhetstid som fotballklubb og var vel jevngode med MIF.  Ellers var Birkebeineren best på ski. «Den utmerkede skiløpergarde vil kaste glans over mange arbeider-skirenn i vinter» står det å lese..

I avisartikkelen stifter vi bekjentskap med mange IBK-legender: Sigurd Simensen, Arne Horgen, Harry Støa, Erling Skjønberg, Arvid Stake, Reidar Haugen, Johan Johansen, William Horgen (Tæs) og Martin Martinsen.
Mange flere burde vært nett, f.eks. Alf Engen. Engenfolka flytta fra Mjøndalen til Steinberg – men valgte Birkebeineren som klubb pga skigruppa.
På ski var det en periode hvor det var lettere å bli verdensmester enn det var å bli kretsmester i Buskerud når det gjelder skihopp – særlig pga Kongsbergs og Birkebeinerens gode skihoppere.

Anders Magnus Bjurstrøm

Anders Magnus Bjurstrøm f. 8. oktober 1833,
svensken som innvandret til spikerindustrien i Eiker
og ble Krokstadelving og stamfar til stor etterslekt i vårt distrikt.
Av Jonn Harry Eriksen.

Anders Magnus ved grinda nederst ”Bjurstrømgrenda”. Foto

Min oldefar Anders Bjurstrøm kom fra en familie som hadde spikersmeder i mange generasjoner bakover. De første med navnet Bjurstrøm bodde ved Eda i Wärmland, like ved Charlottenberg.  Navnet Bjurstrøm kommer av ”bever-dyr-strømmen”.
Anders Magnus var sønn av Anders Bjurstrøm og Stina Sofia Svart. De hadde 6 unger hvorav de fleste havnet til Norge. Magnus flyttet til Tistedalen i 1866 og kom til Krokstadelva via Moss i 1873. Han kom da flyttende samtidig med Johan August Stake som også kom fra Sverige via Moss.  Johan var gift med Anna Oline Torkildsdatter fra Moss og hadde 7 unger med seg til Krokstadelva.

Begge svenskene begynte på spikerfabrikken og leide husrom hos Jens Borgersen på det vi i dag kaller ”Fjellheimtoppen”. Jens bodde i de husa som Ola Horgen bodde i da jeg var ung. Stakefamilien hadde senere ei lita stue der hvor Rune Nilsen bygde huset sitt. Mine besteforeldre og den generasjonen i Kroken kalte ”Fjellheimtoppen” for ”Staketråkka”.
Johan Stakes far, Anders Ericsson, kom også til Krokstadelva og døde der.  En annen familie som kom samtidig fra de samme stedene var starten på Løff-slekta i distriktet.

Magnus giftet seg i 1889 med Maren Olsdatter Bjerkedok. Hun var søster til Jens Borgersens andre kone. Maren hadde fått en sønn med en av grendas ”høyere” herrer i 1886. Han ble døpt Edvard, og ble adoptert av Magnus og fikk etternavnet Bjurstrøm. Han ble gift med  Ingeborg Andersdatter Katterud.

Magnus og Maren fikk 5 unger. Først kom Alfred i 1890 som ble gift med yngste søstra til Ingeborg til Edvard og Regine Holmen. Så kom ei datter, Sofie som døde lita, deretter Severin som ble gift med Jenny Olsdatter fra ”kjørærslekta”. Så en Olaf som også døde som liten før en ny Olaf kom som ble gift med Amalie Marie (Maja) Lysaker.

I 1891 kjøpte Magnus plassen som fram til da ble kalt ”Casperplassen”, etter navnet på hans som vel anla mølle i den lille fossen på eiendommen. ”Hovedbølet” på plassen lå der som Olaf ble boende. Plassen hadde siden tidlig på attenhundretallet vært bebodd av Petter Pedersen Sand som drev mølla på stedet i en del år. Plassen var fraflytt da Magnus og Maren overtok. Det var nok Petter som anla veien fra ”Staketråkka” og over bekken mot ”Bjurstrømgrenda”. Bakken etter ”Staketråkka” blei av de eldre kalt ”Pettersbakken” og brua ”Pettersbrua”. Petter Sand flyttet til ”Ingersløkka” der hvor Borghild og Nils Nilsen bodde. Petter Sand var også svigerfaren til legendariske Martin Nilsen.

Magnus døde i sitt hjem 1925, 91 år gammel. Han var 26 år eldre enn Maren som døde i 1930. Da flyttet Olaf og Maja inn der og de giftet seg et halvt år etter. Da hadde de tre andre sønnene bygget seg egne hus på eiendommer i grenda.

Jonn H Eriksen

 

 

«Kong Ruud»

Har du hørt om Christoffer Ruud som ble kalt for «Kong Ruud»?

Christoffer Ruud på sine eldre dager.

I 1916 og 1917 annekterte Christoffer Rud polarøya Jan Mayen.

Den norske øya i nord som hadde kanskje ikke vært norsk hvisd ikke mannen med tilknytning til Eiker bosatt i Krokstadelva, Christoffer Ruud,  hadde annektert øya.

Først litt om Jan Maien:
Jan Mayen, norsk polarøy 550 km nordøst for Island og 500 km øst for Gerønland mellom Norskehavet og Grønlandshavet. Avstanden til Norge er ca 1000 km. Største lengde er 54 km og bredden varierer mellom 2,5 og 15 lm. Arealet er 372 kvadratkilometer.

Nesten hele Jan MAyen er fredet som naturreservat. Postnummeret er 8099. Øya har verdens nordligste aktive vulkan, «Beerenburg, som er et av Norges høyeste fjell – på 2277 moh.

Administrativt er Jan Mayen en del av kongerike Norge. Øya er ikke et bilandog omfassettes ikke av Svalbardtraktaten. Den administreres av fylkesmannen i Nordland uten at øya er en del av Nordland fylke.»

Norske politikere så ikke verdien av at denne karrige øya oppe i nord. I hvert fall så motarbeidet de Christoffer Ruud slik at han aldri fikke hverken ære eller rikdom av sitt arbeid med denne saken.

En av hans etterkommere har nitid skrevet av dokumenter og avisartikler som belysen saken, i saken.

Etter å ha lest en del av dette er jeg ikke i særlig tvil om at Christoffer Ruud har bidratt sterkt til at Jan Mayen er en del av kongeriket Norge.

Sitat fra «Fremtiden» onsdag 16. april 1924:

«Christoffer Ruud, Krokstadelva okkuperer øen
«Så var det året 1884. Den unge Christoffer var med som mannskap på selfangeren , «Morgenen». De søkte efter bortkomne selunger. Rud var iland på øen, fikk interesse for den, og som et lyn slo det ned i ham: Han vilde annektere øen!

Der gikk år, Ruud fartet verden rundt; men alltid fulgte hans ungdomsdrøm ham.

Så endelig i 1916 var han istand til å realisere tanken. På egen bekostning rystet han ut en ekspedisjon til øen og okkuperte ca halvparten av den. Sommeren 1917 gjentok han turen og denne gang annnekterte han hele øen.

Han sørget for at det formelle var i orden. Staker med plakater blev slått opp på forskjellige steder av øen. og anneksjonen foregikk i vidners nærvær, nemlih lettmatros Sverre Sivertsen og kokk Juel Nlsen, begge forhyret med kutteren «Jonas», det fartøi som blev anvendt på turen.»


 

 

 

 

 

 

 

Dette blir bare å skumme på overflaten av historien – det  hadde vært fint om noen kunne tatt for seg dette materialet og gått grundigere gjennom det.

Hvem var så denne Christoffer Ruud?
Slektsforsker Jonn Eriksen forteller:

Christoffer Evensen Ruud ble født på Modum. men levde et litt omflakkende liv i dette distriktet. Fikk mange unger hvorav flere døde tidlig.

Han kan nok ikke betraktes som ekte ”Krokstadelving” selv om han bodde ganske lenge i Krokstadelva.  Han hadde ei datter på Eknes(hvor kona hans døde i 1924) og en sønn som var styrer på sjukekassa en periode, Hvor det ble av han og ungane har jeg ikke finni ut av.

1. Generasjon

1. Christoffer Evensen Ruud, født 6. september 1859 på Ruud, Modum (sønn av Even Christoffersen og Anne Thorsdatter). Bodde på Nordal i Lier med familien + faren i 1891. Bodde under «Langviken» i 1910. Da tittelert som forhenværende gårdbruker/agent. Han giftet seg med Anne Karine Olsdatter, 29. november 1878 i Snarum kirke, født 21. oktober 1857 i Stryken, Modum (datter av Ole Andersen og Maren Kirstine Abrahamsdatter), død 24. mars 1924 i Krokstadelva. Anne døde av kreft i magen hos datteren Lina på Eknes.

Barn:

2.i.Even Christoffersen Ruud født 30. desember 1878.

  ii. Anne Kirstine Ruud, født 25. desember 1879 i Ruud, Modum.

  iii. Olga Marie Ruud, født 18. januar 1881 i Ruud, Modum.

3.iv.Lina Ottilie Rud født 8. august 1882.

  v. Helga Christoffersdatter, født 10. august 1883 i Ruud, død 10. august 1883.

  vi. Helga Christine Christoffersdatter, født 20. august 1885 i Ruud, Modum.

  vii. Helga Christine Christoffersdatter, født 22. april 1887 i Hole, Ringerike.

  viii. Anna Dorthea Rud, født 27. august 1890 i Lier.

  ix. Thora Henrikke Rud, født 20. juni 1897 i Lier.

2. Generasjon

2. Even Christoffersen Ruud, født 30. desember 1878 i Ruud, Modum, yrke «kressjukekasse-kasserer». Han giftet seg med Ingeborg Marie Andersdatter, født 6. mai 1884 i Mjøndalen (datter av Nils Andersson og Pauline Pedersdatter).

Barn:

  i. Asbjørn Ruud, født 8. februar 1907 i Mjøndalen.

  ii. Nils Ruud, født 1. desember 1907 i Mjøndalen.

  iii. Hjørdis Ruud, født 14. april 1909 i Mjøndalen.

  iv. Anna Pauline Rud, født 2. februar 1912 i Mjøndalen, død 2. september 1912.

3. Lina Ottilie Rud, født 8. august 1882 i Rud, Modum, død 1958 i Eknes, gravlagt 9. august 1958 på Nedre Eiker kirkegård. Hun giftet seg med Johan Pedersen Eknes, også kjent som «Johan Mitten», 30. oktober 1907 i Nedre Eiker kirke, født 20. mars 1881 i Eknes (sønn av Peder Andersen og Aase Marie Johnsdatter), død 1953 i Krokstadelva, gravlagt 6. oktober 1953 i Nedre Eiker kirkegård, yrke kjører.

Barn:

  i. Margit Kristine Eknes, født 30. januar 1908, død 4. juni 1991 i Krokstadelva, gravlagt 12. juni 1991 på Nedre Eiker kirkegård.

4.ii.Astrid Marie Eknes født 22. november 1909.

  iii. Lilly Johanne Eknes, født 19. januar 1912 i Ekneseie.

5.iv.Rakel Hjørdis Eknes født 8. oktober 1914.

6.v.Ella Sofie Eknes født 17. desember 1916.

  vi. Kristoffer Eknes, født 22. april 1921 i Eknes, død 19. april 1989 i Krokstadelva, gravlagt 25. april 1989 i Nedre Eiker kirkegård.

3. Generasjon

4. Astrid Marie Eknes, født 22. november 1909, død 21. juni 1985 i Solbergelva. Hun giftet seg med Albert Andersen, 3. juni 1933 i prestekontoret i Nedre Eiker, født 26. juli 1907 i U.S.A. (sønn av Anders Andersen og Gurine Andersen), død 21. juli 1985 i Drammen sykehus, gravlagt 27. juni 1985 i Nedre Eiker kirkegård.

Barn:

7.i.Arvid Andersen født 5. juni 1940.

5. Rakel Hjørdis Eknes, født 8. oktober 1914 i Eknes, død 9. oktober 1993 i Mjøndalen, gravlagt 14. oktober 1993 i Nedre Eiker kirkegård. Hun giftet seg med Alf Johan Gunnerud, 21. desember 1935 i prestekontoret i Nedre Eiker, født 12. mars 1914 (sønn av Iver Gunerius Gunnerud og Berthe Marie Andreasdatter). Ble arrestert 12 mars 1943, på Møllergata 19 til 24 juni s.å. derfra til Grini og vider til Akershus for så den 10 oktober å bli sendt til Tyskland hvor han ble til freden. Fange nr. 3386 på Grini.

Barn:

  i. Bjørg Gunnerud, født 23. februar 1947. Hun giftet seg med John Johansen, 17. august 1968 i Nedre Eiker kirke, født 25. april 1946 i Mjøndalen (sønn av Fritjof Walter Johansen og Ruth Elise Tømmerås).

8.ii.Grethe Gunnerud født 22. juli 1948.

6. Ella Sofie Eknes, født 17. desember 1916 i Eknes, død 22. desember 1997 i Krokstadelva, gravlagt 6. januar 1998 i Nedre Eiker kirkegård. Hun giftet seg med Erland Normann Olsen, 8. desember 1939 i Nedre Eiker kirke, født 5. august 1911 i Krokstadelva (sønn av Alfred Martinius Olsen og Emma Olivia Kristiansdatter), død 6. april 1986 i Krokstadelva, gravlagt 14. april 1986 i Nedre Eiker kirkegård.

Barn:

9.i.Vera Eithun Eknes født 3. mars 1946.

4. Generasjon

7. Arvid Andersen, født 5. juni 1940 i Solbergelva. Han giftet seg med Astrid Olufine Olsen, 9. juli 1960 i Nedre Eiker kirke, født 21. oktober 1940 i Solum, Skien (datter av Johan Marinius Olsen og Johanne Fredrikke Jansen).

Barn:

  i. Morten Andersen, født 1. desember 1960 i Solbergelva.

8. Grethe Gunnerud, født 22. juli 1948 i Mjøndalen, død 4. september 2011 i Mjøndalen. Hun giftet seg med Bjørn Vidar Gommerud, 6. desember 1969 i Nedre Eiker kirke, født 30. august 1946 i Mjøndalen (sønn av Johan Gommerud og Lillian Hansen).

Barn:

  i. Kjersti Gommerud, født 11. juni 1970 i Mjøndalen.

9. Vera Eithun Eknes, født 3. mars 1946 i Krokstadelva, død 11. november 2016 i Drammen/Krokstadelva. Hun giftet seg med Helge Johansen, 10. november 1962 i Nedre Eiker kirke, født 3. juni 1942 i Åsen, Mjøndalen (sønn av Erling Jørgen Johansen og Margit Karoline Haugen).

Barn:

  i. Tore Johansen, født 18. april 1963 i Krokstadelva.

  ii. Rune Johansen, født 23. desember 1970 i Krokstadelva.