På syvårsdagen.

Herman Wildenvey var en god venn av Solveig Falsen Møller og hennes familie. Eiker Arkiv har fått låne til avfotografering dette lille diktet til Kate på hennes syvårsdag 16. august 1944. Morsomt lite dikt som dukker opp igjen 73 år seinere.  Har også lagt det ut på Facebook-siden til Eiker Arkiv.

Kjære Kate!                           16/8 44.

Nu vet vi alle hvad klokken er slagen:
Nu er du stor og på skolen du går.
Vi ønsker til lykke på syvårsdagen
og gir dig et dikt og en krone pr. år.

Gisken, Herman og –
Hannemor Wildenvey.

.

Reklamer

«Anders i verden»

ANDERS I VERDEN av Herman Wildenvey:

«Burre» var innom arkivet for en stund siden.  Det er vist over et år siden, for jeg har avfotografert en del av det han kom med 19. januar 2017. Under ryddig i kjeller og på loft dykker det opp litt av hvert. Hans mor Solveig var en god venn av Herman Wildenvey og  hun tok vare på mye.

Her er det en side fra Aftenposten. Vet ikke når dette er skrevet, men det er så pass lenge siden at skrivemåten er «sig» og «mig» og «hvad».

«Aftenposten bad Herman Wildenvey lage et eventyr for barn på vers. Resultatet er blitt en fortryllende liten abc, som både de små og deres foreldre vi ha glede av.»

Aftenposten. Når ? – Utlånt til Eiker Arkiv av Enevold «Burde» Falsen Møller.

Anders i verden

A.
Anders i Verden skal lære å lese
og skrive det morsomme navnet sitt.
Se, hvor han griner med hele fjeset.
Han syns vel at noen må hjelpe ham litt.

B.
«Bare bokstaver på rad!» sukker småen: ”
«hvad kan det bli for en mening i slikt?”
Og nå skal han ta dem fra a’en til å’en,
for da kan han lære å lese et dikt.

 

C.
Cellus heter den listige katten,
den kan ikke lese, men tenk, den er rar;
Anders har hørt, at den mjauer om natten.
«Han lærer seg vel alfabetet,” sir far.

D.
Dagene går – det er brysomt å lære.
Cellus kan visst slett ingen ting.
Han bare går hjemme med rompa i været.
Slik kan ikke Anders spasere omkring.

E.
En Anders i Verden har andre plikter,
enn katter og bikkjer og lignende dyr.
Navnet sitt fikk han engang av en dikter
som syntes han var slik en rar liten fyr.

F.
Faren til Anders var sjelden heime,
mor hadde større og mindre små.
Anders fikk gå der aleine og veime
helt fra han selv kunne krabbe og gå.

G.
Gudfar som kom på besøk gav ham navnet ”
«Anders i Verden” og søsknene lo.
De syntes han både i navnet og gavnet
var Anders i Verden, så liten og god

H.
Hjemmet var bare en stue de leide,
men allting var hyggelig. Anders var glad
bare de lot ham få ta, som han pleide
”en gåtur i verden”, – som Anders selv sa.

I.
Innover neset, til stranden og bukta
gikk der en virkelig eventyrvei.
Der kjente han liljekonvallen på lukta
og blåveis og hvitveis stod tett i en hei.

J.
Ja der kan du tro der var blomster på jordet
og kuer og stuter det så en nå støtt,
og rundt om lå gårdene vakre og store
med låver som skinte i hvitt og i rødt

K.
Kunne en komme seg helt over havet
var det vel ennå mere å se;
”Nei, du som er liten og ikke kan stave,
får bli der du er,” sa de hjemme til det

L.
«La dem le», tenkte Anders, «jeg prøver en start med
den båten ved brygga som heter ”Quibec”.
Det er jo et skib som min onkel har fart med,
der går jeg om bord, og så skal jeg bli vekk!»

M.
Men nå skal du høre hva videre hendte;
da Anders i Verden sig listet ombord,
så stod det ved rekken en søt liten jente
som mangensti pleide å hjelpe hans mor.

N.
”Nei, Anders, du vil da vel aldri forsvinne?
Da måtte du jo ha et hjerte av stein!”
”Å pytt sann,” sa Anders, ”jeg prøver å finne
min onkel ombord, for han er jo kaptein.»

O.
”Onkel,” sa Anders, ”jeg blir med på ferden!”
Men onkel han svarte med følgende ord:
”Nei, før du kan stave min Anders i Verden,
så kan du nok ikke bli dekksgutt om bord.”

P.
På land måtte Anders igjen – for å være
det samme som før – men venninden hans sa:
”Alle bokstaver er lette å lære,
kom skal du se, vi begynner med A.”

Q.
”Quibec” seilte bort, den skulle til Randers
i Danmark et sted – og han blev ikke med.
«Når den kommer igjen kan jeg A, tenkte Anders,
og deretter læte han sannelig B.

R.
Rett som det var blev det morro og gammen
for a-en og n´n og d´en og e´en
og r´en og s´en – blev Anders til sammen,
og Anders i Verden var rent blitt mondén.

S.
Senere kom også katten til nytte,
den lå som en S på et storstuebord.
Og Gerd, – så het piken – hjalp til med å flytte
og ordne opp slik, at bokstaver ble ord.

T.
Tilsist var det bare dt rare på slutten
som gjorde det vanskelig, vanskelig nok.
Men Anders han gav sig nok ikke, den gutten,
enda han bare blev kalt for en pjokk.

U.
Utover høsten kom Gerd bort til Anders
og sa at til jul måtte alt være lært.
For da kom jo onkelen hjem i fra Randers
og Anders fikk julepresanger forært.

V.
Vinteren kom og det lakket til julen,
da kunde han enkelt-v, – Anders var klok!
De voksne ,de leste om katten og fuglen
som Wergeland hadde satt inn i hans bok.

W.
Wergeland? dobbelt-w. Det var det rare
at enkelte navn hadde Dobbelt-w først?
Welhaven, Wessel og Wildenvey har det,
men Wergeland, sa de, – må kalles for størst!

X.
X var en størrelse ukjent av alle,
den stod som et kors – og var kanskje en heks?
For ukjente størrelser kan en jo kalle
både et kors og en heks og en X.

Y.
Ytret en tvil om at Anders klarte
den kinkige jobben til onkel kom hjem,
så så han på katten og Gerd, og svarte,
at snart var han mer en flink nok for dem.

Z.
«Zakk, zakk, Zakkarias, ja nå kan du stamme!»
sa Gerd, da de endelig holdt på med Z.
”Det kan jeg da skrive og si med det samme,”
sa Anders, og sandelig sa han det rett.

Æ.
«Ære og rikdom skal kunnskap dig bringe!”
sa katten og snodde sin knurrende bart.
Da var det at dørklokken hørtes å ringe,
og alle bokstaver kom inn i en fart.

Ø.
”Ønsk dig vår hjelp – – vi er nu dine slaver,”
sa alle bokstavene, – Anders er lærd.
Så kom der en kringle med sukkerbokstaver:
Til Anders i Verden fra katten og Gerd.

Å.
«Å!» ropte Anders. «Nu vil jeg på ferden
med onkel til alle de land på jord.
”Ja lykke på reisen da, Anders i Verden!”
sa Gerd og sa katten, sa far og mor.

 

«En storartet lytter» av Herman Wildenvey

Herman Wildenvey ble født i Mjøndalen 20. juli 1885 – men han er ikke bare Mjøndøling. Han er hele Eikers mest berømte dikter og var i sin tid hele Norges store dikter. Han trakk fulle hus hvor han kom i Norge og Skandinavia for øvrig.

Jeg har fått instendige og uvennlige henstillinger om å holde meg til «mitt revir», Krokstadelva, og holde meg for god til å si noe om diktere og andre og annet fra Mjøndalen – men det kommer jeg ikke til å rette meg etter.

Jeg jobber som frivillig på Eiker Arkiv og bruker 15-20 timer pr uke på å registrere og bistå med å formidle lokalhistorie til både Mjøndølinger og andre interesserte i hele Eiker. Jeg får bare tåle å bli hengt ut som middelmådig krokstadelving uten særlige talenter. Til gjengjeld er jeg ganske snill og grei.

Her har jeg funnet en morsom artikkel i Drammens Tidende for 31. desember i 1951. Mange ungdommer har knapt hørt om Herman Wildenvey og mange av oss godt voksne trenger å lære og eller oppfriske våre kunnskaper og minnet om vår store dikter – og Eikerværinger, ikke glem at vi har Portåsen. Jammen skal jeg ta en tur dit igjen snart. Blir som regel godt tatt i mot av ekte Mjøndølinger også.

For en god forteller Herman Wildevey var. Dette er anbefalt lesing.

En storartet lytter
For DT og BB av Herman Wildenvey 31. desember 1951.

Det er lenge siden De var i radio nå, sa en mann til meg forleden dag.
– Nei. sa jeg. Jeg hørte meg selv i radio i går morges.
– Ja, sånn, sa han «I ord for dagen!» Det hører jeg også, men det er liksom ikke Dere.
– Ikke det? sa jeg.
– Jo, jo,det er jo Dere, men det er vel lydbånd det? Opptak. Jeg kan ikke tro, at De står opp og leser opp klokken halv syv om morgenen?
Nei, jeg har ikke blidt bedt om det, ellers hadde jeg nok gjort det også, sa jeg.
– Ja jeg husker i gamle dager, sa han, jeg husker De holdt kåseri om en sommerdag i slåtten hos en bonde på Ed i Sverige. Da fortalte De livaktig. Det var akkurat som De skulle sittet ved siden av meg, og jeg så det hele _
– Hva var det om det da? Jeg må ha glemt det, sa jeg.
–  Jeg husker det, Jeg glemmer det aldri. Det var etter en fest eller noe. De forlot noen De hadde vært sammen med helt til morgenstunden. – De skulle gå en tur, og på tørjet i Ed traff De en bonde som var i stasjonsbyen for å hyre en slottekar.
– Javisst, sa jeg. Nu husker jeg det.
– Var det sant da?
– Hvert ord, sa jeg-
-Ja, det hørtes troverdig ut. Bonden trengte en slottekar, og De var i bakrus og trodde De skulle greie biffen.
– Biffen?
– Ja – jobben da. De ble med bonden. De var bondegutt, sa De te´n. Men så kjøpte De noe på Järnvägshotellet, to flasker sherry.
– Ganske riktig, sa jeg, Fortalte jeg det?

– Aldeles livaktig, sa mannen. De fortalte, at bondemannen hadde snus. Og da De bød ham en klunk av den ene flasken, tok han en pris, og da gjorde De de samme. Det måtte ha vært fært. Det var lang vei hjem til gården, dere kjørte i solsteiken og drakk sherry av hver deres flaske med snus til, og det ble bonden søvnig av. – men De ble bare litt svimmel i hue, – De syntes slåttelandet bølget som grønne sjøer. De så bare grønt, – ingen forskjell på grønt, for snusen gikk på synet løs, og sherryen gjorde resten, brillene Deres, – –
– Brukte jeg briller? sa jeg – Det var jo i 1916 dette hendte. -jeg hadde ikke blitt nærsynt da.
De snakket om briller, beduggede briller, så og si!
– Nei, sa jeg – jeg hadde ikke briller i 1916.

– Ja, De kjørte ihvertfall inn på tunet der De skulle være slottekar, og mannen på gården ba Dem kjøre ut med slåmaskinenn med det samme. Han pekte ut på jordet der De sklle slå, og så gikk han inn og la seg.
– Og så? sa jeg. De må ikke gjøre noen pause her. Det er her det er spennende. Hva gjorde jeg? Kom ikke å fortell at jeg tok en støyt til av flasken!
– Nei, hstorien var fuktig nok sånn som De fortalte den. De kjørte ut slåmaskinen og slo så fine skårer som noen kunne ønske å se, – sa De altså. – Men midt ute i englandet lå en hveteåker, fin og grønn, flere mål, og den slo De også, for De så ikke forskjell på grønt, Da De var ferdig var det så langt på dag og bonden var på bena igjen.
– Ja, sa jeg. Det grønne gikk i ett på grunn av snusen. Var det poenget?
– Nei, ja. Men her slutta De. Vi fikk ikke høre hvordan det gikk? Jeg har lurt på hva han sa, den gårdbrukeren?
Ja, hva skull´en si? sa jeg.
– Jeg har lurt på det, sa mannen og lo. Blei´n gæern?
Han talte et fremmed sprog, sa jeg. Jeg forsto bare jævla bagge og da gikk jeg.
– Ja, jeg har tenkt sånn på hvordan det gikk» sa mannen.
– Det gikk tilbake til Ed, sa jeg. Tilfots. I solsteiken. Jeg fikk ikke kjøre, kan De tro.
Min hyggelige lytter, for det var det han var, spurte meg ved samme anledning om jeg hadde fått mange brev etter mine opplesninger i radio?
– Bare pene brev, sa jeg.
– Ingen stygge? spurte han.
– Nå ja, – svært få.
– Anonyme? spurte han.
– Ja, stygge brev er alltid anonyme,
– Hvor kommer de fra?
– Det er vanskelig for meg å vite, sa jeg. Jeg så på ham. – En mistanke om at han muligens hadde skrevet anonymt til meg, slo jeg bort øyeblikkelig og tilføyde: De er som oftest fra damer, eldre sådanne, og brevene er alltid postlagt Stabekk.
– Leser De slike brev?

– Ja, sa jeg. Jeg leser dem og undres litt på hva slags galskap de lider av, de som skriver dem. Jeg kaller det brev fra mørket. Det er sikkert ikke bare meg, de er fiender av. Hvis de selv, for eksempel fikk opptre i radio, ville de også få anonyme brev.
– Jeg, sa mannen eksplosivt forbauset. Jeg er bare en alminnelig lytter jeg.
– Jeg mener de som skriver anonyme brev.
– De vil aldri komme så langt, sa lytteren.
– Har De vært i radio?
– Vært i radio, nei? Aldri. Jeg har sendt inn hørespill og viser og sånn, men jeg får aldri noe svar. Jo, foresten. Jeg fikk en gang brev fra Diesen. «Takk for visen, men De får ikke prisen». Det har jeg i glass g ramme. Nei, jeg hører ikke noe fra dem, – jeg er bare lytter, ser De, -men det har jeg vært lenge, og Dem har jeg nå fulgt nokså nøye. En kan aldri vite hva en får høre, når De kommer – .
– Litt uberegnelig, mener De?
– Nei ikke utilregnelig akkurat. Men det var en gang, – ja, det er fært lenge siden, da De datt ner av stolen.

– Datt jeg ned av stolen?
– Ja, broren Deres, Jacob Portaas på Aasen i Eiker fortalte meg det.
– Hva fortalte han? spurte jeg.
– Ja, han satt og skulle høre på et kåseri om en tysker, Heine tror jeg det var, og så begynte De så fint – men så sa De noe innmari rart, og så hørtes plutselig et brak i radioen, akkurat som om noen datt ned av stolen, og så et stumt som graven i flere timer – og dermed så spilte dem opp med en plate, og borte var De.

Det var sannelig godt, De minte meg om den historien, sa jeg. Det var hva man kaller en teknisk feil – og litt til.  Og siden De er slik en erfaren lytter – .
– Jeg sier som sant er, jeg hørte det ikke selv, men broren Deres -.
– Det er av sine egne en skal ha det, sa jeg, Men nå skal de høre.
– Ja, jeg skal lytte, sa han.
– Det var i 1927, sa jeg. Jeg hadde oversatt Heinrich Heines «Buch der Lieder», for det var hundre år siden Heines berømte diktbok kom ut første gang samlet, og jeg skulle kåsere om dikteren og oversettelsen. Men et teknisk uhell ville at det dagen før ble holdt fest for meg i Rokokkosalen på Grand, stor fest i anledning av at det var tyve år siden min debut og ennvidere fest for en jubileumsutgave av mine samlede dikt.

– Det var altså etter en fest dette også? sa lytteren.
– Avbryt meg kke så skal De få høre sannheten om avbrytelsen, sa jeg. Nå er det meg som er kåsør.
– Jeg er lytter, sa lytteren.
– Ja, det var etter en fest. Men jeg hadde mitt kåseri i orden, da jeg kom om kvelden – dagen derpå – innfant meg i det provisoriske studio i Klngenberggaten. Jeg var nervøs, – og hadde fått lov til å sitte å summe meg foran sokkerbiten, som de den gang kalte mikrofonen. Ja, så lenge er det siden. – men jeg husker det. Jeg var alene. Det var to minutter igjen for signalet for opptak. Jeg kunne harke fritt i to minutter. Da åpnet studiodøren seg lydløst, et ansikt kom til syne. Det var et ansikt i bakrus. Ut! skrek jeg. «Kjenner du meg ikke?» sa ansiktet. Gud give jeg ikke gjorde, sa jeg. Gå! Forsvinn! Ansiktet var fra Rjukan og hadde vært med på festen i går – og skulle ha reist tilbake i dagmorges, «Har du ikke reist?» «Nei!» «Og nu sitter Molla ved radioen hjemme i Rjukan – hun skal høre på deg. Si et trøstens ord til henne. Si at jeg kom forsent, jeg reiser i kveld.»   – Ja, sa jeg. «Gå, gå!» Han lukket døren, – og i det samme lød et signal, et blått lys brente over mitt hode. Jeg hørte meg selv si: «Ærede lyttere.»

– Det gikk bra en liten stund – teksten var jeg velkjent med, – men tankene vandret mellom linjene i mauskriptet mitt, jeg så Molla foran meg, så høyttalertrakten av messing, så hvordan Molla, – hun satt med hodet nesten inne i høyttaler-trakten, – vakkert frisert. Jeg fikk fart på Heine igjen, leste løst, men de trøstens ord jeg hadde lovt ansiktet i døren å smugle inn i Mollas øre, sang ved siden av det jeg sa om Heine, – Molla hang ved mine lepper i høyttaleren og plutselig sa jeg inn i sokkerbiten: «Molla sitt ikke med hodet opp i høyttaleren, – jeg får hår i munnen!» Da sluknet blått og rødt lys bums – jeg kunne formelig høre, at det ble stumt over hele Norges land.
Lytteren ristet forferdet på hodet og lo, da jeg holdt inne.
– Men det braket jo? Datt De av stolen? spurte han.
– Datt og datt, sa jeg. Husk på det var en slags elektrisk stol jeg satt i. Og hils broren min og si at braket kom av at de slo strømmen av i en forferdelig fart. Og faller det seg slik så fortell mulige lyttere fra den gang, – at det var fall nok å måtte ta papirene sine og gå så stille som mulig ut. Ingen sa noe. Vaktmannen ved utgangsdøren som alltid hadde et skjemtsomt ord til meg ellers, sa heller ikke noe. Honoraret fikk jeg flere år etter, for jeg gikk lange veier utenom kringkastingshjørnet i Klingenberggaten i lengre tid før jeg fikk noen anmodning om å komme igjen.
– Det var orntlig morsomt at det var slik som De sier, sa lytteren.
– Sannheten er alltid morsommee enn skrøner som folk finner på, sa jeg. Men en skal ikke glemme at folk glemmer både sannhet og skrøner nesten alt for fort.
– Det er jeg enig i, sa lytteren. Mener De også at det er bra å glemme det meste av det en hører? Jeg gruer meg ikke for å glemme, selv om jeg skulle få lettere for det enn jeg har nå. Nå skal vi ikke bare plages med å glemme det vi hører, vi skal glemme det vi ser også.
Er det televisjonen, De tenker på?
Ja, den gruer jeg meg til.
– Det er meget godt å se.
– Det er sannelig meget en ser svært godt ved bare å høre også, sa lytteren. – Slåttekaren på Ed og Molla på Rjukan.
– De er en storartet lytter, sa jeg.

 

Wildenvey om Mjøndalen i gamle dager.

Herman Wildenvey om Mjøndalen i gamle dager.
Her forteller han om Petter Baker – sitt møte med Sølvbrandsen, Bonden, Skogen og «den lokale Kolingen».
  Han forteller om kalkommen som han husket fra sin ungdom like etter forrige århundreskifte.

Tirsdag 13. november blir en festdag for Nedre Eikers beboere. Den dag vil bygdens store sønn, den verdensberømte lyriker Herman Wildenvey lese dikte i Folkets us i Krokstafelven. Vi skulde anta at salen vil vise sg altfor liten til å rumme alle dem som da vil benytte anledningen til å høre vort lands fremste lyriker tolke sine egne dikte. Det er sjelden Wildenvey optrer i sin hjembygd og man kan være forvisset om at enhver med gnist av forståelse for lyrisk skjønnhet, slik aom han mere enn nogen annen har gitt den liv og form, vil møte frem til dennne oplesning. Der er grunn til å lykkønske eikværingerne med denne aften og de må alle bidra til at den blir en suksess.

i går var jeg på Eiker Arkiv uten spesielle «bestillinger» og kunne drive med min egen «butikk». Jeg startet med å finne fram Fremtiden for annet halvår 1923 – for der skulle det stå et innlegg om Herman Wildenvey den 9. november. Den fant jeg fort, men det var bare innledningen til å bla gjennom hele det halvårets aviser. Det sto massevis om Eiker i mange slags fasonger. Dvelte først ved en artikkel som handlet om «Svær øl-debatt på Øvre Eiker – og spekulasjon om hvorvidt det er øllet som er årsak til verdenskrigen? Morsom den da – men det får bli en annen gang.

Det var jo Wildenvey dette skulle handle om og her er det første. Spennende annonsering av at Wildenvey skulle komme til Krokstadelva for å lese sine dikte.

Til slutt fant noe av det som jeg håpet på å finne. Håper at du ikke skremmes av de mange ord. Veldig mange ord – og det er jo bra for en som meg som elsker ord.

Herman Wildenvey var en kunstner med ord – ikke bare i diktene, men også fortelleren Herman. Morsomt å «høre om»  Mjøndalen for nesten hundre år siden – som ikke var til å kjenne igjen på grunn av alle forandringene som hadde skjedd siden sist han var der. –
Han skulle kommet igjen nå – da ville han helt opplagt ikke kjent seg igjen i Mjøndalen i det hele tatt – Mjøndalen som nå er proppfull av nybygg –  mange av dem kan neppe kalles praktbygg – de som snart fyller hver eneste flik der det går an å presse inn en bygning. Men jeg sier som Herman – folka, de er helt sikkert de samme gamle gode Mjøndølingene.

 

 

 

Fra Fremtiden lørdag 15. desember 1923:

Streiftog i hjembygden.

For «Fremtiden» av Herman Wildenvey.

Været holdt naturligvis ikke hvad det lovet, eller rettere sagt, det blev mer ustadig til en eller annen kant enn vi hadde ventet: Det blev ingen Indian Summer, det blev sne.

Og da denne hvitevare fra skyene, som så mange diktere har prøvet å fine på nye uttrykk om, begynte å optre i nokså store menger, fikk jeg hurtig føle hvor avvent jeg i virkeligheten er med sne. Denne lydløse dansemorro i luften verken tiltaler mig eller taler til mig, som f. eks. et ordentlig regnvær om sommere. Den forekommer mig unaturlig som selve døden, og dessuen har den en ubehagelig tendens til å begrave oss. Dikterne taler ikke for ingenting om sneens hvite liklin.

Nok derom.
I et ublidt vær og et farlig føre tar jeg en tur gjennem Mjøndalens gater, hvor det er umulig å kjenne sig igjen efter opkomsttidens fabelaktige forandringer. Jeg er bedre kjent i Texasbyen Mobile og i republikken Guatemalas hovedstad, enn med de nye gater i Stor-Mjøndalen. Men her som overalt er menneskene de minst forandrede. Som nu for eksempel Petter Baker, er han forandret? Nei takk og lov, ikke det minste! Han står nu som for over tyve år siden og dirigerer sin brødvogn ut i verden, til Hokksund. til Vestfossen, og en og annen gang våger han sig over broen til Krokstadelven. Før broens tid var det bare på isføre han kunde velsigne Krokstadelvingene med sitt brød. Men akkurat slik dirigerte han brødvognen ut dengang, jeg som skolegtt bodde hos ham.  En gang imellem fikk jeg kjøre ut og avhende bakervarer jeg også. Og Petter likte svært god, at jeg solgte ut hele beholdningen og fikk mange penger inn, og likte mindre godt, at jeg gav bort hvert eneste brød og kom hjem uten en øre. «Jo, du er mig en fin brødkjører», sa han da.

Ak, Petter! det var allikevel gode guttedage! I bakeriet gikk en underlig svenn, som hadde de selsomste bøker, mine fjortenårige øine hadde sett. Vi lå på maven langs bagstetraugene og leste Maxim Gorki …. Ved en bokauksjon på avholdslokalet fikk bakersvennen en dag tilslått sig Nærus «Skildringer og stemninger fra den nyere litteratur» for femogtyve øre, og her møtte jeg for første gang anarkisten og dikteren Arne Dybfest, og navne som Knut Hamsun, Gunnar Heiberg …. En bok uten permer og titelblad gjorde mig ganske ør og unyttig til alt. Bakersvennen hadde lest den sønder og sammen, men takket være et sitat i Narups «Skildringer» identifiserte jeg allikevel boken. Det var «Sult», Hamsuns storatrede første kapitel» Det var ikke nogen ny bok dengang, men for mig var den det nyeste av alt her i verden. Og jeg husker, at den dag jeg hadde lest den første gang, gav jeg mere enn almidelig meget brød bort. Jeg skulde hilse fra Petter Baker og si, at det var ham en utsøkt glede å få forære bort et par brød, sa jeg, og folk så stort på mig, før de tok imot presenten! Ja du gode Petter, det var annet enn din uskyldige brøddeig, som gjæret i de dage!

På min tur gjennem byen treffer jeg andre minne og andre kjennnger også. Jeg husker ikke med det samme hvad de heter, men det gjør ingen ting, for jeg vet, at før eller senere døper jeg dem om allikevel. Uforandret som de er, kjenner jeg dem igjen, og uforandret som jeg er, kjenner de mig. En av dem, – Skogen, – var ti år sist jeg så ham, og han er akkurat den samme lillegutt tross tross årene, bare med den forskjell, at han er ikke fullt så fanaisk avholdsmann som dengang. Det er heller ikke jeg.
Mens Skogen og jeg står og snakker sammen om været komer en skapning bort til oss og hilser på det hjerteligste. hans antrekk og utseende vilde fryde Albert Engstrøms sjel. Det er selveste kolingen som kommer. Hvor kommer han fra? Det er en innfødt koling, hans hotell heter «Kalkommen», om det er Eikers, Aasens eller Mjøndalens kalkfabrikk, det vet jeg ikke, men på en av dem losjerer han. Hele året. —År efter år, sier han selv. Nu og da foretar han kanskje en utflukt til Rjukan eller Notodden, eller han inspiserer andre steders kalkovne, – men han sover aldri så godt som på sin egen.

– Hvordan går det? spør jeg.

– Jeg kan ikke se, hvad du sier. Sola skjær mig i øra, ler han. og tørker nogen våte snefiller ut av sitt kalkpudrede ansikt med et gjennombløtt trøjeærme.

– Er du gælen! Du må ikke så og vaske dig her, Sølvbrandsen, sier en tredjemann, som nettop slutter sig til oss.

– Nei, jeg hadde tenkt å ta solbad idag. Men skal vi stå her midt i solsteken og svette? Skal vi ikke se å komme bort i en skygge? sier Sølvbrandsen. Alle kaller ham Sølvbrandsen og han lyder navnet uten innsigelser.

Det sner riktig nederdrektig, dyvåte snefiller klasser oss om ørene så det smelder, det er som om vrede værguder ustanselig spytter oss i ansiktet, men Sølvbrandsen vrir det om til solskinn. Og det er ikke så lite solskinn i den latter, han lurer frem hver gang han sier noget riktig forvrengt. Men hver gang den nyankomne tredjemann, Bonden, de kaller, sier nogen ting, så vil ikke Sølvbrandsen le.

– Snakk høiere» sier han.

– Hvorfor det? spør bonden.

– For jeg hører så elendig på det venstre øie» svarer Sølvbrandsen. Og så ler han igjen med den ubeskriveligste av all latter:

– Hoo-hove-ooo!

Plutselig ser han alvorlig på mig og sier:

– Mester! Du som det er gått så gæli med her i verden, du kunde vel ikke ligge oss velstandsfolk til byrde med nogen papirører til en flaske kaffi vel?

– Kaffe?

– Ja, sprit har vi –  heller ikke! hevder han.

– Jeg har en resept på portvin, sier Skogen, og gjør sig plutselig storartet gjeldende. Og resepten er god nok, brukt men god, det mangler bare noge kroner.

– Ja, men vi har jo ingen steder som egner sig til å sitte og ture litt, og dessuten har vi vel ingen glass, ytrer jeg.

– Hoo-hovi-ooo! låter Sølvbrandsenn. Han synes jeg er over alle grenser upraktisk. Imidlertid blir Bonden sendt avgårde til landhandleren for å kjøpe glass, Skogen får en neve enkronesedler til portvin. – vi avtaler å møtes borte i et bakværelse på «Arbeidern», som ligger like ved, – og Sølvbrandsen og jeg går i forveien. Da vi kommer under tak, begynner Sølvbrandsen på nytt å sette allting på hode, han endevenner alle begreper med en forbløffende rutine, ja med virtuositet. Om en kakkelovn, som er aldeles iskald, sier han at den er glorød, overophetet, fy fan for en varme! Han fryder sig over sine bakvente påfunn som en guttonge over å gå på henderne. I tredve år har han losjert på kalkovnen, hvor der er centralvarme så det forslår, og i det siste også elektrisk lys, – og han har vært frisk, dødsfrisk hele tiden.

– Og alltid i godt humør?

– Humør! ler Sølvbrandsen, spør fisken i vannet om han trenger paraply!

– Er du bestandig så spøkefull, nevner jeg?

– Spøkefull og full og full av fan! Presten kom her for nogen år siden, sent på kvelden en morgen, og sa:

– Det er stygt av deg å ikke gå i kjerka. – Ja derfor gjør jeg det ikke heller, sa jeg, – siden har jeg ikke sett ham.

Han ler og forteller videre på sin vriene måte- – om sig selv, om livet på kalkovnen, og meget annet. Jeg lar ham prate og later som jeg hører godt efter, men i virkeligheten ser jeg et billede for mig, og følger det et øyeblikk i fantasien:

Det er vinternatt, kulde, rimede trær. Syngende telefontråder glitrer i et grinende elektrisk lys utenfor kalkfabrikken. Rundt om på tomten ligger der rene festningsmurer av ubrent sten – under sne, trillebører spriker med armene op av sneen, hist og her sees en gang, som fører inn til fabrikkens innre. Opover en lang bro går en mann med et matspand i hånden og en snadde i munnen. Han forsvinner inn i det hemmelighetsfulle halvlys bak fabrikkens røde vegger. Derinne er det lunt, det lukter av frisk sagflis og honved, som kalkbrennerne bruker til å fyre med. Veden står i stabler langs en runding, som minner om menesjen et sirkus. Brenneren løfter med en blankslitt jernkrok hettene av fyrhullene og slipper veden ned i «kamrene» nedenunder, hvor kalken brennes. En rød tungespiss av en flammeslår op som fra en underverden, hver gang brenneren napper en hette av et hull og putter vedskier ned. Det hele ser trolldomsaktig og mystisk ut, det minner om kulsvierhistorier og kvernsagn….

Mannen med matspannet gjør sig istand, han skal ha nattarbeide, men han synes å være ganske morgenfrisk. Han er svensk, og han jodler og plystrer plutselig gjennem stillheten. Og nu blir der med ett et underlig beveget liv rundt omkring: De faste og tilreisende gjester nede i de nettop tømte kalkkamre våkner til en liten «nattmat», de kjenner den glade jodler, som gjerne deler sitt spand mellem dem. Efter litt passiar, munterhet av groveste og sundeste art, gjemmer de sig bort igjen et sted, hvor det er godt og varmt. Og utenfor ligger allting og sover, men stjernene står stille og iler videre….

Jeg blir avbrudt i mitt lille fantasisyn ved at Bonden og Skogen kommer tilbake og planter en portvinsflaske og fire drammeglass på bordet. Sølvbrandsen vil endelig være munnsjenk, og under de lystigste forbannelser over at glassene er altfor usynlige, helder han en god del utenom dem. Hvorom allting er, flasken er tom i et nu, og det er ikke annet å gjøre enn å sende Skogen avsted igjen med den samme resept og nogen nye enkronesedler. Også den annen flaske får rivende avsetning, men portvin er jo nærmest en svagdrycka, en damedrikk, det river hverken i halsen eller i hodet, og Skogen og Bonden kommer med fine hentydninger til at litt sterkere saker ikke er å forakte….

– Nu er jeg så frisk, at jeg kunde trenge en doktor,          sier Sølvbrandsen.

– Doktor Nygaard? spør jeg troskyldig.

– Nei en kaffedoktor. Hoo-hovi-ooo!

Men jeg vil ikke over i ulovligheter, jeg sender Skogen avsted igjen med den fullt lovlige resept og nogen enkronesedler og en ny flaske dukker op. Samtidig dukker der flere gjester op. Og Lydia dukker op og vil fordrive oss. Lydia er rasende og streng, hun har opsikt med huset, og dette går ikke an. Og heri har Lydia storlig rett, mener vi alle, og vi skal gå med det samme. Men vi blir sittende.

Utenfor vedblir sneværet, vi kan umulig gå ut i uføret. Skogen, ta en tur på apoteket. Glem ikke parasollen. Og passiaren går, spørsmål drøftes. Men Sølvbrandsen drøfter intet spørsmål. Nu og da gråter han en liten latter, som han selv sier. Ellers sitter han og ser ut i været, som ustanselig hiver utropstegn og spørsmålstegn mot vindusrutene…. En mann står plutselig op og deklamerer Per Sivles arbeiderdikt. Jeg sier som jeg mener, at det er det rene sludder, det er falsk ordbulder, og der er i samme grad ukunstnerisk som det er ukommunistisk. «Hæ?» sier mannen og ser ut som han ikke riktig er med på notene. Jeg vil imidlertid ikke forklare mig nærmere, jeg sier bare, at slik går det ofte, når diktere skriver om sånt som er deres hjerte fjernt. Se bare, hvilken dikter Sivle er når han skrev om det, han forsto sier jeg.

– Men la oss få et av dine egne da! sier mannen.

Og hvorfor ikke? Jeg forteller at jeg har skrevet et dikt om en tigger jeg en gang møtte. En edel djevel, en adelstigger. Og jeg sier noget om at kjærligheten til de fattige er mere levende i mitt hjerte enn hatet til de rike. Min tigger sier et sted:

Jeg kjenner ørkner og jeg kjenner haver,
jeg kjenner frihet og jeg kjenner bånd,
jeg kjenner frihet og jeg kjenner slaver,
jeg kjenner skapningen av kjød og ånd.

Og jeg bekjenner, at intet kjenner
foruten dette, at jeg er en mann,
som signer solen med to tomme hender
og elsker skapninger som jeg kan.

– Ja du er knuppen i brillehuset du, Herman! sier mannen og tar sig en snus.

Men der sitter Sølvbrandsen, ganske stille, og hører efter. Han sover nemlig. Som et barn. Drømmer han om himmelske kalkovne? Jeg sier til de andre, at la ham sove. Og hvad har jeg mere her å gjøre, nu har jeg bysset et stort barn i søvn med et dikt.

            Herman Wildenvey.

Herman Wildenvey – i «Fremtiden» 1924.

Herman Wildenvey igjen:

Jeg våger meg frampå med Herman Wildenvey nok en gang. Denne gang er det en Østerriker som forundrer seg over Wildenveys posisjon i Norge og også om nordmenn generelt.  Artikkelen sier nok en gang noe om den posisjonen Wildenvey hadde.

Fremtiden 20. mai 1924.

En østerriker om Herman Wildenvey:

Mens dikteren bedårer publikum går hans kone på kino!

Vi gjengir etter en Wieneravis østerrikeren Herman Roslers høistemte artikkel i «Norwegish Dichterbend» hvor det bl. a. heter:

I dette gåtefulle land er ikke bokse-«sport» og fotball ungdommens høieste ideal, – nei, her er det endog en forretning å være dikter, hvilket kanskje kommer av at Norge er adskilt fra sydens og dens efterkrigskultur ved et hav og en femhundrede kilometer lang fjellvegg. I denne forholdsvis lille by, Bergen, finnes der overalt bokhandlere i hvis utstillingsvinduer vrimler av gode bøker, som virkelig kjøpes av menigmann. Og landets betydeligste lyriker gjelder i Norge for en så fremragende personlighet, at dagbladets redaktører vover å beskjære en artikkel på første side om valutapolitikk for i stedet å plassere et billede av Herman Wildenvey, Norges betydeligste lyriker.

I en by med sådanne «førkrigs-lignende» kulturbegrep er en dikteraften selvsagt utsolgt på forhånd. – Foredragssalen minner noget om skoleværelse med sine kjempemessige tavler; dog er menneskene her oppe store idealister; de tar større hensyn til ånder enn til omgivelserne. Dikteren viser sig stor, tettbygget med et noget munkeaktig ansikt, som stikker meget av mot hans mannlige landsmenns skarpskårne nordlandsansikter. – Han begynner. Naturligvis med våren hvor alle diktere begynner. Med sitt nordiske rolige og dog modulasjonsrike stemme leser han lyrisk formede inntrykk fra Middelhavet. Den sprer et vidunderlig trylleri: Enhver opplever, føler, ser Middelhavets farvespill, dets solglitren, sydens berusende blomsterfylde, Jeg glemmer endog å bli melankols over at en gamel-østerisk hundrekroneseddel ikke lenger er den nøkkel som åpner paradiset Nizza – San Remo. Herman Wildenvey forblir ingen vårslitt verdensfremmed poet, men beviser under oplesningen at hans lyrik også omfatter andre områder like så varmt som våren og auditoriet føler med. Musestille og verdensfjern er de unge damer på sine ståplasse og belønningen kommer for deres tålmodighet, ti nu vil dikteren – som han forkynder med et spøkefullt smil – gå over til de dikte som ligger hans hjerte nærmest. Følgelig de obligatoriske kjærlighetsdikte! Men da de ved deres spøkefulle orginalitet ligger høit over det beste gjennemsnitt på dette område virker denne dessert slett ikke søtladen, men behagelig pikant.

Og dette publikum! O tempora o mores norwegiande. Av de mange gamle og unge menn – de «søte» backfischpublikum utgjør ikke her 70 pct. av dikterpublikummet, høist 10 pct. – synes ingen å kjenne den gode gamle anskuelse, at en konsertsal skal være stedet hvor man hoster av hjertets lyst og riktig får renset lungerne til man kommer hjem. Efter at Wildenvey har endt sin oplesning, velder der ham i møte en applaus, hvis temperement ville gjøre et italiensk konsertpublikum all ære.

Dikteren ledsages på sin turne i de mange norske småbyer av den mest sympatiske impessario, som jeg nogensinde har lært å kjenne. En likeså interessant som elskverdig ekte «nordlandsk» personlighet. Overalt i disse småbyer er man en velkommen gjest, ti i de koselige små trehuse (!) er der mennesker som istedetfor kino søker en avveksling fra hverdagens monotone fisk og tranmiljø i Wildenveys dikteraftener, der utløser «nordlendingens» ubevisste lengsel, det lyse og glade. –

Mens Wildenvey leser sine dikte sitter alltid hans impressario på kino, hvilket må være tilgitt. Hvorfor skal man vel ikke få lov til å le over Chaplins groteske sprell, når man daglig har den glede å være sammen med såvel dikterens person som hans kunst. Dikterens ompressario er nemlig hans egen, henrivende, naturlige og blonde hustru! Ja, her i Norge er menneskene praktiske – selv dikterne.

SiB_029082-Wvey1924

Fra Fremtiden 20. mai 1924. Hentet fra Eiker Arkiv.

Herman Theodor Portaas Wildenvey

Les denne fine artikkelen om Herman Theodor Portaas Wildenvey – skrevet av Alfred Abel i «Lillehammer Tilsk.» og gjengitt i Fremtiden undertegnet «-Id T-«
11. august 1921.

Her blir han kalt for «Versets greve» og han forteller om samtale med en søster og faren på Portås i Mjøndalen.  De forteller om Herman som barn.  «En oppvakt gutt som ble flyttet opp i 2. klasse fordi han jo allerede kunne lese.»

«Allerede i 6-7 aars alderen var det hans største fornøielse at omsætte dagens begivenheter paa rim. Journalisten spør søsteren om hvordan han fant på navnet Wildenvey. Da svarer hun: «Ja han vilde vel den veien, som russen sa; engang tenkte han at kalde sig Stenje, men saa blev det Wildenvey da.»

Wildenvey_SiB_000574-1

Fremtiden 11. august 1921.

Wildenvey_SiB_000574-kopi 2a

Fremtiden 11. august 1921.

Wildenvey_SiB_000574-kopi

«Glædens sanger» Herman Wildenvey.

Herman Wildenvey igjen.

Mens jeg bladde i gamle aviser for å avfotografere dikt av en annen dikter fra Mjøndalen, Olaf Korsgaard, fant jeg denne artikkelen om Herman Wildenvey.
Mange fine ord og tanker og karakteristikker om han.

HermanW

Herman Wildenvey fotografert i Danmark av avisen «Politiken» – gjengitt i «Fremtiden» 1. april 1922. Avfotografert på Eiker Arkiv.

Vor gudbenaadende Wildenvey er for tiden i Kjøbenhavn hvor han mandag i Konsertpaladset skal læse sine egne dikte.
Danske «Politiken» bringer i den anledning ovenstaaende bilde av ham og ledsager det bl. a. med følgende hyldningsord:

«En av dem, der vendte hjem fra det danske digterbesøk i Kristiania, fortalte, men uten ondskap, at for hver skaal som blev utbragt for de danske poeter, blev der holdt nogen stykker lange taler for nordmændenes egen Wildenvey. Saadant kunde under andre omstændigheter være blit misforstaat, men naar det er nordmænd, og naar det er Wildenvey ….

Wildenvey er maaske ikke blit saa kjendt i Kjøbenhavn som i sin tid en anden norsk boheme og prest for poesie, Thomas Krag. Men han har sikkert et større publikum. Og han behøver kun at kalde, saa kommer de. Han er en rottefanger, hvis kjærtegnende vers drar mange til avgrundens rand og fylder dem med hemmelighetsfuld glæde over livets søte farer, og enkelte faar ham vel ogsaa til at plumpe i. Han tjener sandheten, som hverken borgerskapet eller han selv kjender, og paa hans pande, lyser stundom gjenskjæret av en religion, som er mere evig end nogen av dem, paa hvilke vi lever vore smaa, timelige liv. Han er av de digtere, gjennem hvilke samfundet holder føling med mysterierne.»

Mer Wildenvey.

Wildenvey igjen:

Uten blygsel våger jeg meg atter med litt Wildenvey ut i kulturens høyborg og gjentar noe som sto å lese i Fremtiden, lørdag 11. juni 1910.

Wildenvey lanserte mange av sine dikt i «Tidens Tegn», forløperen til Verdens Gang.   Fremtiden gjengir diktet og deretter en «versefeide» fra «Dagbladet».

Først diktet:

                           Bon mot.

Fandt du dig engang betat – betagen,
ene og kun av en eneste kvinde?
Og var det så sikkert som solen og dagen,
at natten var verdner av hvidt og skarlagen,
hvor jorderigs eneste to gik i blinde,
– indtil du så dig bedrat -bedragen?

Og klangen i ordet betagen – betat
minder med lunefuld vellyd om hende.
En lysviolet og syrinsvanger nat
er summen av lykken, de sammen har hat.
Men lærerigst var det at lære at kjende
bedragersken siden, – bedragen – betat!

Herman Wildenvey.

*

Versefeiden:

Bonbon til Herman Wildenvey.

Da musen blev borte og pegasus vrang.
du spikket bon mot til erstatning for sang:
ak, en digters forfatning er trist at skue,
naar han ligner en fele foruten bue.

O.J. Aubert.

*

Til digteristen O. J. Aubert.

Du spiller jo paa denne buen – uten fele
og laver en besynderlig kommers.
Men jeg smiler ikke engang av det hele,
jeg leker ikke sisten paa vers.

Herman Wildenvey.

*

Til digterprofessjonisten Herman Wildenvey.

Jeg takker for dit blanke humør
og for din flothet i replikken.
Farvel! Du gnider felen som før;
jeg reiser, det haster, jeg skal med trikken.

OJ. Aubert.

*

Herman von Wildenvey.

Et indlæg:

Du tar feil, Aubert;
og Halvorsen gjør sig unødig besvær.
Wildenvey er ingen violin foruten bue,
men et temmelig tarveligt trækspil
fra en temmelig tarvelig skjænkestue.
Nils Kjær var betat – betagen
og skrød som et æsel i vilden sky.
Publikum er bedrat – bedragen,
nu ledes ved trækspil den ganske by.

I.H.

Her kommer avissiden hvor vi også kan lese innlegg om Vestfossen handelsforenings virksomhet.

I tillegg «Fra Krokstadelven». Et kritisk innlegg om badet i Krokstadelva.

.lord11-6.1910Frtid

Wildenvey skriver så lekende lett
det er jo som nesten å synge
Jeg blir nok aldri helt stappende mett
av å synge dem ut –
og klynge meg til dem
og nyte hver eneste linje.

Hvis jeg får til at en eneste en kan glede seg over et Wildenvey-dikt er det umaken verd å erte på seg en innbarka kultursnobb ved å servere et dikt i ny og ne her på bloggen.