På Sandstranda.

På Sandstranda.

Ole-w

Dette huset på Sandstranda i Krokstadelva ble revet for veldig lenge siden. Tror at dette huset var typisk for husene både på Sand og ellers i bygda på den tida. Bildet er antagelig tatt like etter 1900. Bildet har jeg fått av min femmenning Bob Bruce i Duluth , Minnesta, USA – da jeg besøkte 4 av mine femmenninger i 2009.

Dama, med skaut – det var jo obligatorisk hodeplagg for kvinnfolka den gang, er min tippoldemor Anna Dorthea Olsdatter f.4.4.1821. Hun var g.m. Peder Olsen, f. Peder Olsen, f. 8.10.1820 – d. 28.9.89.

De fikk 10 barn: bl.a. min oldefar Peder Pedersen Sand Temte og mannen på bildet, Ole Pedersen Sand Hoff, f. 12.12.1850.

Ei interessant historie om Ole er følgende:

Han reiste til USA og gjorde det visst veldig bra i bankbransjen. Etter noen år kom han tilbake til Norge som en ganske velstående mann og livnærte seg i Oslo i samme bransje. Han bygde seg en flott villa på Nordstrand i Oslo – litt av et jålete «Kråkeslott».

Han var ihuga nasjonalist og innbitt svenskehater. Det sier litt om nasjonalismen hans at han ga sin sønn Otte mellomnavnet Eidsvold, og en datter fikk Konsituella som mellomnavn. Han hadde også en tredje datter: Lydia Marie Antoinette Maranda Hoff. Flott navn det også.

Otto Eidsvold (f. 1885) emigrerte med farens velsignelse til USA og gjorde som faren og «slo seg opp» i bankbransjen og ble en velstående mann. Det er stor etterslekt i USA.

Lydia som var to år yngre ville også til USA, men faren nektet henne – hun var jo jente og måtte passes på. Moren, Amalie Regine Olausdatter, f, 1863- d. 1914) syntes at det var urettferdig og hjalp datteren med å komme seg til USA. Det foregikk på den måten at hun la vekk litt penger hver måned og måtte spare over lang tid for at Lydia skulle få nok penger til billetten over til USA. Selv om de var velstående var det jo «patriarken» som hadde hånd om pengene.

Lydia kom seg altså til USA hun også og har også stor etterslekt. Problemet oppsto da hun etter hvert traff en mann. Det var ikke det at hun traff en mann, men at denne mannen var en svenske. Det ble for mye for svenskehateren og han nektet etterpå å ha noe med sin datter å gjøre. Lydia giftet seg med denne svensken som het Aksel Hermann Lindquist.   De fikk 2 barn, Arnold og Vivian. Jeg har sett bilder av Arnold og han ligner sånn på Temteslekta at det er ingen tvil om slektskapsforholdet.

 

Ola Marens hus i Brekke

I dette huset bodde «Ola Maren». Egentlig het han Ola Strøm, men det var det nesten ingen som kunne vite for det blei aldri brukt. Ola var en del av gatebldet selv om han på en måte «gikk stille gjennom livet». Han likte godt en dram, men gjorde ikke et menneske fortred hverken med det eller annet. Det var vel ikke hans hus heller. Tror at han leide det av Aas som bodde i nabohuset, det som er så fint restaurert. Huset «til» Ola Maren var gammalt og slitt og dårlig vedlikeholdt. Likevel syntes jeg at det var et fint hus.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dette huset i Brekke er revet for en del år siden. Her bodde han vi kalte for Ola Maren.

Det er lite av faktaopplysninger eg kan fortelle om huset og Ola Maren, men kan i alle fall fortelle ei morsom historie:

Født på bededa´n.

Hans Jensen hadde vært en tur i by’n og sto på Bragernes torg og venta på bussen til Krokstadelva. Da kom´n Ola Maren sjanglandes forbi med ei halvflaske brennevin på baklomma. Jakka hadde hekta seg mellom boksa og flaska og det var tydelig hvorfor han var litt ustø på beina. Det gikk 2 politikonstabler og patruljerte like bortafor og Hans gikk bort te’n Ola og råda´n tel å gjømme flaska litt så ikke politiet skulle se det. Da blei’n Ola sinna og skulle ha seg frabedt å bli passa på. Han var mann for å passe på seg sjøl.

Akkurat som Hans frykta så blei´en Ola stoppa av de to politikonstablene og Hans gikk litt nærmere for å høre på og for å hjelpe til dersom Ola skulle få no’ trøbbel.

Først ble han spurt om navnet.

”Jeg heter egentlig Ola Strøm, men oppi Krokstadelva kaller’em meg mest for Ola Maren”, sa’n Ola.

Så blei’en spurt om når han var født. Det var da han Ola kom med følgende gullkorn: ”Jeg er født på bededa’n”, sa´n, “Først fløtte dem’en fra vår’n te ´ høsten og etterpå fløtte dem’n til nærmeste søndag, så nå veit jeg fanken meg snart ikke hvor gammal jeg er», sa´n Ola.

Konstablene ”smuska og lo” og da Hans sa at han skulle sørge for at Ola kom seg trygt hjem, så slapp han fyllearresten denne gangen også.

 

Brekke 1980. Det gamle huset og den gamle riksveien.

Brekke ca. 1980.

Brekke 2-w

Det er enda en gang Roar Sjønnegård som har vært ute med kameraet og tatt vare på historien. Ikke lenge etter ble huset revet fordi veien skulle legges om.

Det var Hjalmar Brekke og kona og sønnen Anders som hadde bodd her. Etter at foreldrene døde bodde Anders aleine her i en del år. Da huset ble revet for å gi plass for den nye veien ble det satt opp ei Moelvenbrakke innafor der gangveien går nå. Der bodde Anders mye mer anstendig og bra enn i det gamle huset som ikke var vedlikeholdt kanskje noen gang.

Hjalmar jobba på Steinberg Hengsle. Han hadde i yngre dager fått henta opp bånntømmer og fått det skjært opp til materialer, antagelig på Stenbergsaga. Tanken var nok å reparere litt på huset, men det ble det aldri noe av. Materialene lå der i årevis og blei bare ødelagt.

For å si det litt pent hadde vel Hjalmar det som kan kalles et overforbruk av alkohol. En gang jeg kom syklende fra Hokksund på natta lå Hjalmar og sov litt ute i veien omtrent på toppen av Stenberghaugen. Det var seinhøstes og det var kuldegrader og det var tydelig at frakken hadde vært våt. Jeg mistenker det for å være slik væte som er kjent for «å gi kortvarig varme.». I alle fall hadde frakken frysi fast i steinbrolegginga. Hjalmer ble vekket og rivi løs fra underlaget og så kunne han stabba seg videre nedover mot Brekke. Vet ikke om blod med høy promille alkohol er bra i kulda., man han så ikke ut til å lide noen nød der han gikk. Han hadde jo bare tatt seg «en pust i bakken».

En annen gang kom jeg trillende med den eldste datteren vår i «sportsvogn».  Hjalmar kom gående og stoppa opp og bøyde seg over ungen prata med henne. Da strakte hun armene opp mot han og ville opp til han. Det smilet skulle dere sett.

Anders jobba på «Kalosjen» og var kjent for å være nøyaktig og flink i jobben. Han var vel ikke bestandig helt «tørrlagt» han heller, men det var så vidt jeg vet aldri noe problem. Han kom som regel syklende og når vi hilste fikk vi et langt «Moooooooorn» til svar.

Tilbake til bildet: Vi ser at den gamle riksveien ligger omtrent der som gangveien er nå. Vi ser at den går opp Stenberghaugen som nå av en eller annen grunn er omdøpt til Bedehusgata. Det er 1980 og riksveien gikk da fortsatt gjennom Tråkka.

 

Neste bilde er fra 1984:

Brekke 1984-w

Her har vi kommet til 1984. Det gamle huset i Brekke er for lengst borte. Veien er lagt om og riksveien går ikke lenger gjennom Tråkka og Krokstadelva for øvrig. Den nye veien ble åpnet 25. november 1982. Her ser vi også at Stenbergsaga ikke er revet. Fotograf er Roar Sjønnegård.

Stor takk til Roar for  fine bilder.

Gatetråkka.

tråkka1a

Dette bildet er hentet fra Eker Arkiv. Det ser ut til å ha blitt tatt fra vnduet i hybelen til Gudmund Kornerud som bodde i 2. etg. i sidebygningen til Berggården. Tror bildet er tatt ca 1960.

Gatetråkka.

Vi ser pølsebua til Bakke. Det var han som fikk bygd bua og drev den noen år. Hygienen var kanskje ikke den mest fremtredne egenskapen der han sto med hatt og helsetrøye mens snusen ofte rant nedover kjakan. Senere overtok en som het Brastad. Dere husker kanskje han med de tjukke brillene. Etter det overtok Helga og Svein Jørgen Temte som drev den til og med 1982. Da var pølsebua blitt til «Gatekjøkken».

Huset til venstre er det som i min barndom og ungdom var butikken til Marie Karlsen som hun eide sammen med broren Anders. Jeg snakka med Reidar Skar (frisøren) i går og han fortalte at han som guttonge hadde minner fra at han hjalp Marie med å sveive iskremmaskinen. Betalinga var en 5 øres is.

John Eknes var visergutt hos Marie. Han var bare 12 år gammel da han kjøpte hest som brukte i jobben hos Marie.

Huset etter var skobutikken til Alf Helgesen. Her ca 1960 er det Anne Mine som driver «Soften» eller «Anne Mines Snackbar».   En hel generasjon av Krokstadelvinger har minner fra den gange Anne Mine dreiv her. Det ble et av de viktigste treffsteder for ungdommen i mange år. Mange Krokstadelvinger på min alder og litt yngre husker nok at vi ”hang” der om kveldene og Anne Mine tålte at vi ungdommene var litt bråkete

Anne Mine var datter av Rudolf og «Tina» Karlsen. Jeg husker også at Tina hjalp til og ekspederte og husker spesielt hennes klingende latter.

Mellom Marie Karlsen og Anne Mine Alf Helgesen gikk det en smal passasje som førte til ”Ølla tell`a Marje”. Det var ei olle hvor det pipla opp reint og klart og kaldt vann. I tidligere tider var dette drikkevannskilde for mange av de som bodde rundt Gatetråkka. Og i bekken skylte «kjerringene» som bodde rundt Tråkka klesvaska si.

Deretter, i midten av bildet har vi gården til Arthur og Harrieth Amundsen. Arthur var drosjeeier og mange vil nok huske den fine førkrigsmodellen Plymouth med kjennetegn F-670. Kjell Gulbrandsen var hans sjåfør i mange år. I første etasje drev Harrieth manufakturforretning og solgte gardiner og stoffer og andre «sømting». Det var jo større marked for det den gangen som folk i større grad sydde klær selv. Arthur var sønn av Anne Amundsen som drev bakeri og utsalg like oppe i Lysakerveien. Det som senere ble Wienerbakeriet og ble drevet av Lien og senere Stangjordet.

Til Slutt har vi Arne Evjens forretningsgård. Den sto ferdig i 1933. I 2. etg var det flere leiligheter hvor familiene Evjen bodde. Arne og sønnen Olaf med familie og datteren Annie. I den delen som vi ikke ser bodde familien Fjeldboe. I første etasje drev Kristine Fjeldboe «Krokstadelven Trikotasjeforretning» Hun solgte også stoffer og garn og sy-ting + diverse undertøy og andre klesplagg.

I resten av 1. etg lå Arne Evjens kolonialforretning. Jeg husker at sønnen som het Olaf jobba i butikken. Det var en av våre store helter for han spilte på fotball-laget til Birkebeineren. Datteren Annie jobba også i kolonialbutikken. Senere overtok hun butikken til Kristine Fjeldboe.

Ja, bildet av Gatetråkka, eller bare Tråkka, gir minner til flere generasjoner ungdom. Det var Krokstadelvas sentrum som alle på en eller annen måte måtte forholde seg til. Etter at den nye riksveien forbi «Spareland» ble åpna 25. november 1982 ble Tråkka aldri den samme som før.  Helga og Svein var de siste som dreiv virksomhet som holdt åpent om kveldene.

Om helseeffekten av vindrikking.

Jeg kom over noe jeg skreiv for snart et år siden som kanskje har like stor aktuealitet eller mangel på aktuelitet i dag som da.

Er små mengder vin bra for helsa?

I dagsavisen Fremtiden for tirsdag 19. nov, fant jeg det interessant å lese om 3 «forskere» som innleder til debatt om emnet: «Er vin egentlig bra for hjertet?»

Det er allerede ganske klart at de på forånd har bestemt seg for konklusjonen om at vin ikke er bra for hjertet.

Jeg hakke peiling på hva konklusjonen burde være, men forskerne har funnet at 8 glass rødvin a 12 vol% alkohol pr. dag, ikke er bra for hjertet og de mener også at 2 glass vin neppe er bra.

Det jeg er sikker på er at en daglig dose på 8 glass vin er omtrent 1 liter vin som inneholder 1,2 desiliter ren alkohol. Det tilsvarer 365 liter vin pr år som igjen tilsvarer 521 helflasker som inneholder tilsammen 43,8 liter ren alkohol. Dette er de samme som 156 helflasker konjakk.

Tre damer som kaller seg forskere lirer av seg hundrevis av fine ord og vendinger om hvilken helsevirkning det vil ha for en person som drikker 8 glass vin om dagen.

Med min livserfaring, uten den ringeste kompetanse på generell helse og helt renska for kompetanse på hva som er bra for hjertet, er jeg hundre prosent sikker på at 8 glass vin pr dag ikke er bra for helsa.

En person som drikker 8 glass rødvin pr dag er etter mine begreper en reinspikka alkoholiker som pådrar seg massevis av helseplager som koster livet lenge før hjerteplagene kommer. Sånn sett vil kanskje et så stort alkoholkonsum sikre at han neppe vil leve så lenge at hjerteproblemene oppstår.

Jeg lurer forresten på om disse forkerne har fått offentlig støtte for sin svadaforsking.

Jeg har også hørt at det er statistisk bevist at kaffedrikking er farlig for de som ferdes ute i trafikken. Det viser seg nemlig at de aller fleste som både forvolder og som rammes av trafikkulykker er kaffedrikkere.

 

Vestfos Cellulosefabrikk

Vestfos Cellulosefabrikk.

Da jeg fikk dette bildet av Roar Sjønnegård gikk tankene tilbake til jobben på Arbeidskontoret for Midtre Buskerud da Vestfoss Cellulosefabrikk ble nedlagt i 1971. 43 år siden.

Kontorbygg Vestfoss Cell. 1982-w

Kontorbygningen ved Vestfos Ceelulosefabrik i 1982 – like før den ble flyttet? Hvor?

3. desember 1970 ble arbeiderne ved Vestfos Cellulosefabrikk innkalt til allmannamøte tidlig på morgenen. «Bomba Sprakk» – Vestfoss Cellulosefabrikk er konkurs og skal nedlegges. 250 «mann» skulle sies opp. Sorg, sjokk og sinne. Jeg fikk greie på det ganske tidlig for det var mange som gikk fra møtet i fullt dritsinne før møtet var ferdig. Noen kom til meg på Arbeidskontoret for å skaffe seg ny jobb. Andre dro til Ytong og andre bedrifter for å finne jobb sjøl.

Vi oppretta arbeidskontor på Vestfossen umiddelbart. Vestfos var den første av over 20 treforedlingsberdifter i Drammensvassdraget som ble nedlagt på få år. Saken fikk stor oppmerksomhet i media. Dagsrevyen og Elsa Sollie var der hver dag.

Mye kunne sies og mye ble sagt. Kommunen, Arbeidskontoret og trygdekontoret gjorde så godt vi kunne. Vestfossen var nok heldige som kom først for det var en god del ledige stillinger og vel et halvt år etter stansen var det praktisk talt ingen ledige fra Vestfos. Det fleste hadde fått jobb, noen fikk pensjon. Det var ganske mange eldre arbeidere ved Vestfos og noen nærma seg pensjonsalderen og ble gående på arbeidsledighetstrygd til de fikk alderspensjon.

Jeg hadde den tvilsomme fornøyelsen å bli framstilt som den byråkratiske arbeidsformidleren som skalta og valta med stakkars Vestfossinger med hard hånd i teaterforestillingen «Svartkatten». Mange skulle bltt fratatt arbeidsledigetstrygden fordi de ikke ville ta tilvist arbeid som medførte at de måtte flytte. Sannheten var en helt annen – både jeg og de andre ansatte på arbeidskontoret var selvfølgelig «på samme parti» som arbeiderne ved Vestfos. Ikke en eneste en ble fratatt dagpenger fordi de ikke ville ta tilvist arbeid. Arbeiderne ved Vestfos var skikkelige folk og attraktiv arbeidskraft.

Jeg så til slutt Svartkatten på Folkets Hus på Geithus. Etter forestillingen var det anledning til å stille spørsmål. De ble nysgjerrige på den mørkhåra karen nede i salen som så ut til å ha så mye «inside» informasjon.

De måtte jo innrømme at mye var dikta opp og unnskyldningen var at reglene bl.a. for arbeidsledighetstrygden var så strenge at «det kunne ha hendt». Det var ikke godt å forsvare seg mot dette, for en noen hadde jo nærmest underskrevet på at dette var «Gussens sanning».

Det er selvfølgelig sant at hvis vi som var ansatte i berørte offentlige etater hadde lest reglene «som fanden leser bibelen» ville Svartkatten vært sann. Svartkatten satt ting på spissen og fikk i gang en debatt om arbeidsfolks rettigheter. Det er heller ingen tvil om at folka bak Svartkatten sto på politisk helt ytre venstreside. Uansett var jeg da og er forsatt glad for at jeg ikke kom på kant med en eneste Vestfossing.

 

Det står mye om dette på Internett – bl.a.:

http://minneboka.no/minneboka/2001/2001_02.html

Wikipedia om Svartkatten:

Svartkatten er en LP-utgivelse basert på et gruppearbeid ved Nationalteateret, et teaterstykke med samme navn. Både stykket og plata ble lansert i 1971.

Bakgrunnen for produksjonen var en konkurs ved A/S Vestfos Cellulose desember året før. 250 arbeidere mistet jobben. Mange var eldre arbeidstakere, med små utsikter til ny jobb på Vestfossen. Skuespillere ved teateret engasjerte seg i saken, og laget stykket i samarbeid med oppsagte Vestfos-arbeidere. Svartkatten var en klart politisk produksjon, med brodd både mot det man så som kapitalmakt og pampevelde.

Svartkatten var også et innlegg mot norsk medlemskap i EEC, i forkant av folkeavstemningen i 1972. Royaltyinntektene av albumet gikk til Folkebevegelsen mot EEC og Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid.

Medvirkende var Frøydis Armand, Veslemøy Haslund, Jan Hårstad, Egil Kapstad, Lars Andreas Larssen, Bjørn Nilsen, Liv Thorsen og Janken Varden. Med på albumet var også Ivar Antonsen, Ditlef Eckhoff, Jan Garbarek, Ole Jacob Hansen, Sigurd Johannessen, Per Løberg, Dag Åkeson Moe og Radka Toneff.

Otto og Arne

Otto var som sagt tidligere min beste kamerat i barndom og tidlig ungdom.  Vi fant på mye spell og mine barn fikk ofte høre om ting vi fant på.  Det meste var uskyldige greier.

Vet ikke hva jeg skal kalle historien:  «Fotball og brukne ben» eller «Den gangen Otto ble ble velsigna og snill» eller «Da Otto hjalp Gunvor med å lage eggedosis».

 

En dag vi sparka fotball skøyt vi straffer mot porten hjemme hos Otto. (Se: Kristoffersengården i Bedehusgata»)  Vi skifta om å stå i mål og å ta «straffer». Det var min tur til å stå i mål og Otto sendte en lur lobb som var for høy til at jeg kunne nå den, men den gikk også over mål. Ballen trilla sakte over den steinbrolagte gata med retning mot grøfta mot Amund Hovland. Samtidig kom det ei dame på sykkel ned Stenberghaugen fullasta med varer. Hun hadde ei veske med poteter på det ene sida av styret og ei med egg på den andre sida.

Det var Gunvor Jensen som hadde vært på Korshorgen og handla. Gunvor hadde ganske god fart og hun traff ballen med forhjulet. Det kunne ikke gå bra. Gunvor kom i en bue over sykkelstyret og havna i bakken, d v s på steinbrolegningen og det ble hjernerystelse og minst et komplisert brudd. Egg og poteter gikk samme vei. Potetene trilla til alle kanter, men knuste egg triller ikke så godt.

Gunvor måtte på sykehus og pga at bruddet var så komplisert og at hun også hadde fått hjernerystelse ble hun liggende på sykehuset noen dager. Vi var både redde og lei oss, men heldig vis gik det bra denna gangen også.

Gunvor hadde fortsatt sin barnetro i sterk grad og hun var også Frelsesarmesoldat. Vi fikk høre at Gunvor hadde bedt til Gud om at Otto skulle bli snill. Jeg blei visst ikke nevnt i bønnene i det hele tatt. Jeg er sikker på at Gunvor blei bønnhørt for jeg oppfatter Otto som en spesielt ordentlig og snill kar. Antagelig burde hun bedt for meg også for selv om jeg fortsatt er medlem av Statskirken er det vel så som så med barnetroen – men jeg nekter for at jeg er spesielt slem.

«Kristoffersenhuset» i Bedehusgata

Ottoshus

Kristoffersenhuset i Bedehusgata slik det vat opprinnelig.

Huset ble bygget av CL Myhre like etter forrige århundreskifte. Huset ble  solgt til Otto Kristoffersen senior i løpet av 1900-1910 en gang.  Huset ligger i Bedehusgata på hjørnet der Lusevjaveien går ned i retning elva.  Det var forresten grensen av tidligere Krokstadelven Bygningskommune hvor Otto var kasserer i mange år.

Otto var gift med Berte Marie Horgen og de fikk 8 barn, 5 døtre og 3 sønner: ?, Signe, Einar Henry, Marta, Lilly, Daniel og Dagny.

Ottohuset

Sånn ser huset ut i dag. Foto Arne Temte 25.10.2014.

Huset ble overtatt av sønnen Daniel g. m. Mary. De fikk to barn Otto og Elna og det er Elna som eier huset og bor der nå.

Otto senior døde tidlig og Einar startet trykkeri i uthuset og var med på å forsørge den store familien. Trykkeriet ble senere flyttet til Mjøndalen og lå rett over gata for Nedre Eiker legesenter.

————-

Otto Kristoffersen var min aller beste kamerat i barndom og tidlig ungdom. Det var bestandig hyggelig å komme inn i det gjestfrie huset til Otto. Daniel var snill og tålmodig og det var Mary også. De trengte nok det for Otto var en «fremmelig» og selvstendig pode som ikke var lett å styre – tror jeg da.

Som sagt var Otto en god kamerat og mine barn fikk høre mange historier om Otto i oppveksten. Dette bare som en innledning til å fortelle ei lita historie fra omtrent 65 år siden.

Se «Fortellinger».

 

Endelig sol og en skautur igjen.

I dag var det godt å komme en tur på skauen igjen etter dagevis med regn.

Måtte ta en tur nerat Lampetjenn og ta et par bilder. Det var et par motiver som bare lå der bød seg fram i sola.

DSCF0226

Lampetjenn 25.10.2014. Foto Arne Temte.

DSCF0227

Lampetjenn 25.10.2014. Foto Arne Temte.

Kom meg opp på hytta på Lokkeråsen. 10 grader og sol. Ikke så mye som er bedre enn å sitte i solveggen på hytta og spise ferskt Klausenbrød med Turistproviant .

DSCF0234

Liten Granmeis, eller er det kanskje Svartmeis? på foringsplassen 25.10.2014.

Der oppe var det nesten bare meg og granmeisen. Forresten var det også Svartmeis, Spettmeis, Kjøttmeis og Flaggspett på foringsplassen i dag.

For et privilegium det er å bo så nær Finnemarka og «verdens fineste turterreng».

 

Ålreite dyr?

Er sauer ålreite dyr?

Hvem har kommet opp med det begrepet?

Valgkamp – 1963 – Det var RV´s representant Liv Finstad som sa:

«Det er vel fordi vi synes at sauer er ålreite dyr.» 

Det er et begrep som blir huska, men er sauer virkelig ålriete dyr?

Allrightdyr

De er vel litt dumme? De går jo bare der forskremte foran  på stien «som en saueflokk»  og skjønner ikke at det bare hadde vært å slippe meg forbi – så hadde dem sleppi å fly sånn foran på stien  i flere hundre meter.

Allright2

De er jo litt fine og da. Så fine at det er leit å tenke på at de snart skal bli fårikål.

.

20140827_121906

Jo da – sauer er ålreite dyr – men dem driter.

.

.

.