Idrettsforeningen Birkebeineren Krokstadelva

Birkebeineren og Krokstadelva.
Reportasje ved Roar Bråthen.       Fremtiden, lørdag 9. februar 1957.

Roar Bråthen har intervjuet  «Birkebeinerkjempen» Conrad Fjeldheim, som var med på å stifte Idrettforeningen Birkebeineren 4. januar i 1904.  Han blir intervjuet sammen med  personligheten Per Oseth. Han har fått dem til å fortelle og de «øser» historier ut av sine hukommelser, og vel så det. Hvis vi ikke fullt og helt stoler på alle detaljer som blir fortalt så gjør ikke det noe i det hele tatt.

Dette er i 1957 og bare noen få år før Per Oseth starta sin journalisttid i Eikerposten. Her leverte han utallige artikler helt fram til sin død i 1984. Det siste året Eikerposten besto overtok ovennevnte Roar Bråthen jobben til Per – og Roar leverte mange fine artikler i nesten samme stil.

Så bra at Roar har fått til dette intervjuet og at han fikk skrevet denne fine artikkelen som dekker ei hel side i Fremtiden. Jeg har skrevet av og jammen blei det 12 sider.

Dette er mye Birkebeinerhistorie fortalt «på en annen måte».

Fremtiden 9.2. 1957. Avfotografert på Eiker Arkiv

Humør og godt kameratskap preget idretten i Krokstadelva:

«Toddiball» reddet Birkebeineren i 1916.

Klubben fikk 90 nye medlemmer og ungdomsklubben «Rein» ble begravet med kremfløte og sur vin.

Kan årsaken til at idretten mange steder er gått tilbake være at det i dag legges for stor vekt på resultater og poeng? Det blir et eneste stort jag, og det er idrett, idrett for alle pengene. Gleden blir borte, og dermed kommer frafalle. Det er de færreste som i dag uten videre vil underkaste seg de store forsakelser det medfører å holde seg på toppen. Selvsagt ble det trent hardt i gamle dager også, men det hele var mer lekebetonte og for de fleste var idretten – ikke som i dag målet – men midlet til å holde seg i form og være med på morsomme turer med idrett og fest.

Vi vil ikke akkurat påstå at Krokstadelva er noe typisk eksempel på denne utviklingen, men det er i alle fall en kjensgjerning av idretten der hverken i toppen eller i bredden står så sterkt som den gjorde i 1920-30-årene.

Det kan derfor være av interesse å høre litt om idrettslivet og virksomheten i «gamle dager» – og hvem skulle vi da henvende oss til uten Conrad Fjeldheim, som var med å stifte «Birkebeineren» i 1904 og som har vært formann menge ganger, og Per Oseth, som i år feirer 40-års jubileum i «Birkebeineren» og som har innehatt utallige tillitsverv.

EN KLOKKE STARTET «REIN»

Den 4. januar 1904 så «Birkebeineren» dagens lys, og dermed kom idretten i Krokstadelva inn i faste former. Det gikk opp og ned de første årene, og i 1916 så det svært ille ut.  Etter initiativ fra Per Oseth, som da var 18 år, ble det dannet en forening i Prestebråtan som fikk navnet «Rein». Per var gravør hos urmaker Samuelsen i Mjøndalen og for å skaffe en liten startkapital for «Rein», kjøpte han ei klokke og satte i gang utlodning.. Dette var ikke lovlig, og like foran trekningen truet en Krokstadelving med å anmelde dem hvis klokken ble vunnet av en fra styret. Han trodde de ville jukse med trekningen.  Dermed var «Rein» i en «kattepine».  Styrets folk hadde nemlig kjøpt lodd de også. For ikke å ta noen sjanser, besluttet de å gjøre så vedkommende som hadde kommet med trusselen, var nødt for å vinne.  Hans nummer ble trukket ut på forhånd og vedkommende som skulle hente vinnerloddet opp av hatten, hadde loddet i hånden da han stakk den ned i hatten og høytidelig #trakk» opp vinnernummeret.

BOKSEKAMPER.

Da fikk tonen en annen lyd.  Det var ikke måte på lovprisninger han kom med, og han roste «Reinmedlemmene» for deres ærlighet og rettskaffenhet. Utlodningen innbrakte 400 kroner netto og dermed var starten sikret.

Det ble leid løkke i Prestebråtan til å spille fotball på, og oppslutningen var enorm. 120 unggutter boltret seg av hjertens lyst om kveldene.  To par boksehansker ble skaffet til veie, og i Vildborg, venstreforeningens lokale som ble benyttet som kino, satte man i gang med trening.  Det gikk hardt for seg.

TODDIBALL REDDET «BIRKEBEINEREN».

«Rein» hadde tatt helt luven fra «Birkebeineren» som fikk innskrenket sitt medlemstall katastrofalt. Bare fire medlemmer sto igjen. To av disse var Thorvald og Conrad Fjeldheim. Det var et «toddiball» som reddet «Birkebeineren» den gangen. Det ble holdt på Vildborg. «Birkebeineren» hadde nemlig en del penger i kassa og av dem ble det gjort innkjøp av sterke saker. Det nyttet ikke å være smålig når man skulle verve medlemmer.

Det kostet ikke så mange ørene å komme inn, og der ble servert gratis toddi.  Det var stor tilstrømming og stemningen var faretruende stor utover kvelden og natta. Det var ikke noe dårlig tiltak av`n Thorvald dette, for 90 medlemmer skrev seg inn i «Birkebeineren» i løpet av kvelden. Foreningen var reddet!

 KREMFLØTE OG SUR VIN.

«Rein» hadde penger i kassa, og de skulle brukes opp. Foreningen ble derfor «begravet» med en stor fest hvor to bøtter med kremfløte og 14 flasker sur vin ble ydet all rettferdighet.

Fra 1921 og utover ble noen vanskelige år for «Birkebeineren», men  denne gangen var det ikke medlemmer det skortet på. 500 kroner kostet idrettsplasstomta, og da man måtte kjøpe 11 mål jord i Langrand for 11.000 kroner for å beholde skibakken, så det svært vanskelig ut. Men ildsjelene red stormen av, og i 1930-årene lysnet det hele.

Fra starten av var det skisporten som var den store grenen.

«NÅ KOMMER SVENSKENE»

Turløp på ski var populært i foreningens føreste år. I 1907 startet 30 karer på en tur over fjellet til Modum. Noen dro opp til Lampetjern lørdag hvor de tok seg en fest og overnattet på «Hygga», Kristian Johansens gamle hytte.  Søndag morgen kom de andre opp, og samlet dro de innover Finnemarka på geledd med trekkspill i midten. Det var Andreas Stake som sørget for musikken, og de andre sang med.  Folk inne på Finnemarka ble skremt av dette opptoget. – «Nå kommer svenskene» var det noen som ropte.  Under sang og musikk dro de så videre mot Modum. Det var to 50-åringer med også, Knut Berg og Johannes Mortensen, men de var spreke skiløpere og holdt fint følge med ungdommen. Fra Modum ble det å ta toget tilbake til Nedre Eiker.

BIKKJA PÅ TOGET.

Blylodder Juhlin hadde kjøpt seg en bikkjevalp i Finnemarka, og den ble gjemt nede i ryggsekken, for det var ikke lov å ha med dyr på toget. Og bikkja hylte. Hver ang konduktøren var i anmarsj satt karene i gang å synge og spille for å overdøve bikkjehylene og alle kom seg velberget til Mjøndalen.

I bakke ved Lysakersetra ved Ulevannet ble de første klubbrennene holdt.  Senere ble det opparbeidet en bakke like ved Fjeldheimhytta på Solbergvannet, og her ble det holdt skirenn i påsken med god oppslutning.  Da «Funkisen» (Solberghytta) ble populær, ble rennene på Solbergvannet innstilt.

I et referat fra et bestyrelsesmøte i 1907 har avdøde ingeniør Grenes skrevet: «Til festen har kun medlemmer adgang med kontungent kr. 0,50 pr. par. Præmiegjenstande overlades det d/ herrer P. Lysaker og Karl Hansen hvilke også sørger for innkjøb af 3 liter kognac og 1 flaske Akevit til musikerne og dommere». Man skal ei forglemme det betimelige!

I 1935 ble Birkebeineren som hadde gått inn i AIF tildelt Arbeidermesterskapet, og foreningen fikk en stri jobb. Medlemmene var imidlertid ikke rådløse. Det sto mange treskilter (reklameskilter) på gjerdet rundt idrettsplassen, og disse ble brukt til Stillasjer. Innkvarteringskomiteen med Per Oseth i spissen hadde en hard tørn.  600 mann skulle innkvarteres. De fleste fikk plass hos private, men noen måtte holde til i klubbhuset hvor det var anskaffet brytematter å ligge på.

FOTBALLEN POPULÆR

Fotballe har vært en populær gren i Krokstadelva. I begynnelsen foregikk spillet på forskjellige løkker. Særlig ble plassen ved siden av Krogstad Cellulosefabrik benyttet og vi har ikke tall på alle vindusrutersom ble sparket inn på Rindalhuset.

Fjeldheim husker spesielt en kamp som ble spilt i Mjøndalen 26. juli 1908 med MIF og Birkebeineren.  Det sprutregnet og det ble en trøstesløs kamp, som Birkebeineren vant. Samme dag skjedde en avsporing på Mjøndalstasjonen og en mann mistet livet. Det er disse tingene som gjør at Fjeldheim husker så godt den dagen som snart ligger 50 år tilbake i tiden. De beste spillerne fra denne tid var Kristian Martinsen, Jens Jensen, Anton Blomquist, Bergan, Lars Bråthen, Peder Jensen og Eilert Berg.

Det kunne gå hardt for seg den gangen og dommeren var langt fra trygg. Det hendte han fikk noen «lusinger» fra spillere som mente seg urettferdig behandlet. Litt knubbing ble det mellom spillerne også og de tok ofte «feil» av mannen og ballen.

                           FOLKET VILLE HELLER SE    JUNIORLAGET

1928 er et år som Per Oseth husker godt. Da hadde IBK et juniorlag det sto respekt av.  De spilte så fin fotball at folk heller ville se dem i aksjon enn A-laget.  Juniorkampene gikk som regel etter A-kampene, og faktum var at folk ble stående på ytterkanten av gjerdet mens A-laget spilte, for så å betale og gå inn for å se juniorkampen. Gruppen fikk således mye penger, og 22 par støvler, 22 drakter og 5 fotballer ble kjøpt inn.  – Det er vanvittig å sløse slik med penger på juniorene når A-laget ikke har utstyr, var det enkelte som sa, men de tenkte ikke på at juniorene hadde skaffet pengene tilveie selv.  Det var også disse ungguttene med Oseth som leder som reddet idrettsplassen i Krokstadelva.  Flommen holdt på å ødelegge hele banen, A-laget forsøkte å himdre flommen i å ta med seg banen, men ga opp. En hel natt holdt juniorene på det de maktet å demme opp.

                  «MARSJKONKURRANSE ENTEN DET SNØR ELLER REGNER»

Juniorlaget ble kretsmestere i 1930 og spillerne her dannet stammen på laget som ble Arbeidermester i 1935. Tre av dem ble tatt ut til landslag, Petter Rasmussen, Bjarne Stufsrud og Alf Hermansen.

I 1935 var det et morsomt arrangement i Krokstadelva. Avdøde Torkild Bøhn, som bar litt av en orginal fikk i stand en marsjkonkurranse fra Tråkka til Steinbakken og tilbake. Mens de andre tok konkurransen nærmest på moro, gikk Bøhn alvorlig inn for oppgaven og trente om kveldene.  Hele Krokstadelva var faktisk på bena for å se konkurransen, og bilene stoppet opp. Det var mange med og enden på visa var at Bøhn vant.

Etterpå var det samling på Bøhngården på Sandstranda og 400-500 mennesker hørte Torkild holde dagens festtale som sluttet slik: «Denne marsjkonkurransen må bli en tradisjon hver år enten det snør eller regner».

                           SLAGSMÅL PÅ ISEN.

Det ble drevet mye med skøyteløp på elva i gamle dager. Løpene ble som regel holdt fra Krogstad Cellulose til Holmen og tilbake. Det ble brukt treskøyter med innlagt stål.  Jens Jensen og Martin Simensen var de beste.  På isen ble det utkjempet mange slagsmål med Mjøndølingene. Når det ikke var åpen råk (før brua kom i 1912), kom de over på Krokstadsiden og da braket det løs.

«Skrubb, vi har mistet bensintanken» Ropte Birkebeinere under fotballtur til Hønefoss.

Fotballspillerne er nok de som har flest morsomme turer å se tilbake på. I 1930 årene var det mye arbeidsledighet i Krokstadelva, men spillerne gjorde alt de kunne for å skjule hvor dårlig det sto til med dem Til en kamp i Tofte kom de svært tidlig på dagen, for alle var arbeidsløse og hadde plenty tid. Det må være noen greie arbeidsgivere dere har, sa Toftespillerne. – Ja, det skal være sikkert. – De er sp sportsinteresserte at vi får fri akkurat når vi ber om det når det er idrett om å gjøre, svarte Birkebeinerguttene.

«Gamle-Erik» ved rattet.

Per Oseth husker spesielt en tur til Stavern i 1928. Det var Gustav Wold som kjørte dem da. Han kjørte like bak en pedalford, og det ble et race mellom dem.  Da Wold hadde kommet opp en stor bakke, fikk han se pedalforden 100 meter foran seg. – «Det må være Gamle-Erik som  sitter ved rattet, sa Wold og «speedet på».  Men så kom forklaringen.  Pedalforden som Wold hadde hatt like foran seg, hadde tatt av fra hovedveien og kjørte pent og pyntelig bortover en sidevei.  Det var en annen pedalford som lå 100 meter foran ham.

Like før kampen i Stavern var det gudstjeneste i kirken og dit dro birkebeinerne. Da de gikk ut av kirken sto det en og samlet inn kollekt. Ved en feiltagelse slapp en av karene en krone ned i bøssen i steden for en femøring.  Han skulle til å ta den opp igjen, men da fikk han et puff i ryggen av en av de andre karene.

Ballen spratt opp under genseren.

Under kampen hendte det en morsom episode.  Ballen spratt opp under genseren på Josef Horgen som løp inn i Stavernburet med den.  Dommeren så bare at ballen lå inne i nettet og dømte mål for Birkebeineren. Dermed kom publikum i harnisk, og spillerne måtte slå ring rundet dommeren da de skulle inn i garderobene etter kampen.

I Skotfoss same år hendte det også en pussig sak.  Keeperen kastet seg ut og reddet et hardt skudd, men var ikke oppmerksom på Arthur Amundsen, som la seg ved siden av ham på bakken og trykte både keeper og ballen inn i mål.  Dermed vant Birkebeineren 1.0 

«Vi har mista bensintanken»
Oddaturen i 1938 var også en begivenhetsrik tur. 8 dager varte den og det ble spilt fire kamper. De to første var vennskapskamper og her vant Odda, men i de to pokalkampene ble det IBK-seire og pussig nok med samme målforhold som de hadde tapt de første  kampene med. – Slik sportsånd og innsatsvilje har vi ikke sett av noe fotballag før, sa Oddlederne.

Noen ganger foregikk reisene med privatbiler. Både Rolf Hermansen og Harald Amundsen hadde bil selv, og i disse fikk man plass til hele laget. Under en tur til Hønefoss skrek Erland Horgen plutselig -«Skrubb, vi har mista bensintanken», og ganske riktig, da de andre snudde seg tilbake så de tanken ligge midt i veien langt bak dem.

********************************

 

 

 

 

 

Reklamer

Tjurueld-bakken i Solbergåsen.

Tjurueld-bakken.

Har du hørt om Tjurueld-bakken i Solbergåsen? 
Ikke jeg heller,
men den var ifølge Fremtiden «en ny landevinning for A.I.F.s skisport i Buskerud.»

Fremtiden, 30. januar 1939. Avfotografert på Eiker Arkiv. «Tjuruell-bakken i Solbergåsen ny landevinning for A.I.F.s skisport i Buskerud.»

I kretsmesterskapet i 1939 ble Eddie Tindlund fra Kongsberg kretsmester. Vi ser han avbildet i herlig svev med god gammaldags skiføring.

Solberelven Musikkorps spilte «Internasjonalen» under ledelse av dirigent Øivind Hansen.
Solberg A.I.L.s formann Mart. Johansen ønsket løperne velkommen til det første renn i Tjuruell-Åsen og taket Nedre Eiker kommune for all støtte som laget har fått.Her er det mye lokalhistorie. Vi leser videre at Buskerud A.I.L.s formann Hans Skjønberg, gratulerte Solberg A.I.L. med den nye flotte bakke.

(Hans Skjønberg bodde på Stenberghaugen i Krokstadelva og var broren til Erling og Sigurd som var med i dette rennet. Hans ble til og med kalt for «Bjørkedokkens far».)

Her er det mye «kjente» folk fra Eiker på premielistene, I klassen over 40 år ble
Erling Hulbakk fra Solbergelva nr. 3  og hoppa 33 og 37 meter.
Gustav Haugen fra Birkebeineren er til og med i slekt med meg og ble nummer 2 i sin klasse.
I klasse A 20 til 32 ble Erling Skjønberg nr. 2 og broren Sigurd nr. 7 og Harry Støa nr. 8.

Flere navn fra Eiker:
Villard Støa, Birkebeineren og Dagfinn Steen, do,
Harald Olsen og Einar Lien fra Eiker-Kvikk og i
klassen 17-20 år vant Henry Gundersen fra Eiker-Kvikk.

Vi ser bilde av brødrene Harry og Willard Støa med sine lange ski og legg merke til bindinger og ikke minst «nikkersen». De hadde sikker blitt diska i dag for dressen er i det minste et par cm for stor.

Etter rennet er bakkerekorden 49,5 meter og mange skryter (eller «kyter» som det vel heter på Eikersk») av den fine bakken, bl.a. treffer journalisten en gammel kjent Birkebeiner-løper, Johan Simensen, og spør hva han synes om bakken og svaret ble kort og godt «Helt feilfri».

Her er det mye mer å lese. Bare sett i gang.

IBK og Arbeidernes Idrettsforbund

Det desember og snart jul i 1933 og «Fremtiden» har brukt hele forsida + mere inni avisa på
Birkebeineren som valgte Arbeidernes Idrettsforbund.
1930-åra var Birkebeinerens storhetstid som fotballklubb og var vel jevngode med MIF.  Ellers var Birkebeineren best på ski. «Den utmerkede skiløpergarde vil kaste glans over mange arbeider-skirenn i vinter» står det å lese..

I avisartikkelen stifter vi bekjentskap med mange IBK-legender: Sigurd Simensen, Arne Horgen, Harry Støa, Erling Skjønberg, Arvid Stake, Reidar Haugen, Johan Johansen, William Horgen (Tæs) og Martin Martinsen.
Mange flere burde vært nett, f.eks. Alf Engen. Engenfolka flytta fra Mjøndalen til Steinberg – men valgte Birkebeineren som klubb pga skigruppa.
På ski var det en periode hvor det var lettere å bli verdensmester enn det var å bli kretsmester i Buskerud når det gjelder skihopp – særlig pga Kongsbergs og Birkebeinerens gode skihoppere.

Birkebeineren – 1955

Moro å lese gamle aviser. Vi på Eiker Arkiv kaster oss over gamle nyheter og drar dem fram i lyset igjen. I dag var det Arnt som spurte om en artikkel i Fremtiden 7. oktober 1955 var noe for meg.
Arnt og Olav sitter og blar og leser gamle aviser side for side. Det vil si hver eneste side dag for dag og årgang etter årgang. Litt av en jobb og de noterer seg når det står noe fra Eiker. Dette legges etter hvert ut som søkbart slik at det går an å finne fram til artikkelen.

Artikkel i Fremtiden, fredag 7. oktober 1955. Avfotografert på Eiker Arkiv.

Selvfølgelig var en artikkel om Birkebeineren interessant:
«Vi tar oss av de unge» forteller den da 16 år gamle Oddbjørn Fure. Han ble intervjuet av Fremtidens journalist «Rob.» det vil si Roar Bråten – også fra Krokstadelva.
I artikkelen kan vi lese at Birkebeinerens guttelag har spilt seg fram til finalen i kretsmesterskapet. og allerede 10. oktober kan vi lese i Fremtiden at «Årets kretsmester i gutteklassen heter Birkebeineren».

 

På samme side leser vi at Birkebeineren har arrangert orienteringsløp i idylliske omgivelser. Hvor var det?

Jo da, vi leser at «Lampetjern lå og lyste blått i den fine høstsolen, og på rabbene rundt var alle høstens vakreste farger representert, fra grønt til gult til det dypeste røde. Det var nettopp en slik dag som alle o-løpere håper på, og de koste seg riktig både ute i løypene og på samlingsplassen.

Fra sportssidene i Fremtiden mandag, 10. oktober 1955.

Vi blir også minnet på at den gangen var det ikke bilvei fram til Lampetjern. «Vanligvis blir alle orienteringsløp nå til dags lagt slik at en kan bile helt fram til samlingsstedet, men i Birkebeinerens løp i går måtte løperne for en gangs skyld ta benene fatt allerede før starten. Det var vel en halvtimes gange, men da var en også framme ved et så iddylisk sted at en skal lete for å finne maken.»

 

 

.

Heia MIF!

Fotball på Nedre Eiker.

Det er hevet over all tvil at gjennom hele 1900-tallet og også 2000-tallet fram til i dag har Mjøndalen hatt bygdas beste fotballag. Birkebeineren yppa seg litt et par ganger i 1930-åra og Solberg kom til cupfinalen i 1952. Ellers har Mjøndalen vært best.

Jeg har vært med på noen forsmedelige tap på den andre sida av elva som helst bør glemmes. Eneste trøst for meg er at jeg var med på det gode guttelaget til Birkebeineren på 1950-tallet hvor vi slo MIF flere ganger.

«Mjøndalen vandt!».                      Klipp fra Fremtiden høsten 1934. Hvorfor er MIF best i fotball på Nedre Eiker? Ligger det i kostholdet eller er vi to forskjellige underarter av Homo sapiens? Jeg bare spør.

Hvorfor ble ikke det grunnlaget til at IBK skulle bli bedre enn MIF? Nei da, de blei ikke det, for Mjøndølingane bretta opp armane og dro i fra oss igjen.

Etter at jeg fant dette bildet av bananspisende Mjøndølinger har jeg «googla» litt, men har vel neppe blitt noe særlig klokere av det.

Jeg leser: «Mennesket , «Homo Sapiens» er en art med tobeinte primater av store aper og tilhører menneskeslekten. Det vitenskapelige navnet kommer fra latin og betyr «det kloke mennesket». Det moderne mennesket er synonymt med underarten H. s. sapiens, men det kan ha eksistert flere underarter. Disse spørsmålene er imidlertid fortsatt uavklarte. Primatene antas å være de klokeste skapningene på jorda og Mennesket, Homo Scapiens, antas å være den klokeste av primatene».

Jeg skal ikke trekke noen slutnineger, men sjimpansen og andre apearter er altså blant de klokeste dyreartene på vår klode. Hvilken underart Mjøndølingene tilhører, her er noen av dem foreviget av Fremtiden i 1934, skal jeg ikke her spekulere i, men det er hevet over en hver tvil at de er gode i fotball og veldig glade i bananer.

En helt annen sak er at selv om Mjøndølingene gjennom historien har vært bedre enn Krokstadelvingene til å spille fotball, har Krokstadelvingene vært best på ski.

Ligger det i kostholdet eller er vi to forskjellige underarter av Homo sapiens? Jeg bare spør.

Og en ting til: Kan slektskapet med sjimpansen ha noe meg valget av fargen på draktene å gjøre?

«Fotballfeber» i Mjøndalen 1938

Etter å ha lest «Mjøndalens- finaleavis -1938 – ville jeg prøve å finne ut mere om fotballfeberen i Mjøndalen i oktober 1938 – og  fant disse innleggene i Fremtiden:

SiB_030657-Hval

Kåre Hval –  Mjøndølingen som ble verdensmester i fotball til sjøs.

SiB_030657

Her har en Mjøndøling en harmdirrende oppfordring til lærerne om å ta seg bedre av guttene i forhold til skolefotballen.

SiB_030658

Førstkommende søndag skal Mjøndalen spille mot Gjøa på Marienlyst. Det blir «generalprøven» på hvordan det vil gå i cupfinalen mot Fredrikstad.

SiB_030661

Mjøndalen vant 2-0 over Gjøa, men «seieren er ingen pekepind foran finalen». På denne avissiden kan vi også lese annet fotballstoff fra distriktet.

SiB_030662

Her er Fremtidens lagvurdering foran Mjøndalens 7. finalekamp.

SiB_030663

Lagvurdering – fortsettelse fra forrige side.

SiB_030664

Dessverre! Mjøndalen tapte. Innmari surt for «Mjøndalen overgikk seg selv» og «Overrumlet Fredrikstad helt i første omgang på tross av Gubbes fravær».

SiB_030665

Kampfakta. «Mjøndalens store match». Etter referatet fra kampen å dømme burde Mjøndalen vunnet. (Nå ser jeg at det står forts. neste side – så da får jeg fotografere side 10 til torsda´n).

NM i fotball 1938 – del 4 – siste

Her kommer fjerde og siste «bolken» fra MJØNDALENS FINALEAVIS – 1938 –
«Til syvende og sist»

«2 renhårige «Pilgutter» fra Møllergata
BJARNE is still going strong
er expert in passing long,
Som kaptein han ledet laget smukt med fatning
Han var før en fryktet half
pussig om man engang traff
på en plass hvormed han ei har hat befatning
Uforlignelig og grei
og på langt nær like brei
nu som før – han har tapt sig vel et skippund
Gubbe er en grand old man
in a football playing land –
Ti år til han spiller cup som nedi Porsgrund.»

Tilsyvende21

Om Sverre Nordby, Trygve Halvorsen, Jørgen Hval, Einar Andersen «Gubbe», Bjarne Pettersen og Hans Andersen.

Tilsyvende22

Det man aldri glemmer.

Tilsyvende20

Bjarne og Gubbe.

Tilsyvende25

Om 6 kjente MIF-karer.

Tilsyvende26

Minneord om Peder O. Krogh – «Pørre Målmann» og Reidar Hval.

Tilsyvende23 tilsyvende24 Tilsyvende27 Tilsyvende28

.

.

NM i fotball 1938 – Del 3.

Heftet «Til syvende og sist» Finaleavis utgitt av MIF før Cupfinalen i 1938.

Finalen mot Fredrikstad endte med seier til Fredrikstad – 3-2- etter ekstraomganger.

Heftet inneholder mye lokalhistorisk stoff og til og med reklamene i bladet ligger det  jo mye god historie i.

Tilsyvende13

Det vil helst gå bra. Da Mif tok sitt siste mesterskap, kom en bil for full fart gjennom Mjøndalen og feia til ei gammal kone på 80 år, som gikk på veikanten med et melkespann i handa. Kona gikk på hue i grøfta og bilfører´n fikk som rimelig var en skrekk i livet. «Åssen gikk det?», spurte han litt engstelig. «»Mjøndærn» vant 4-2″, sa gamla.

Tilsyvende14

«Staute» karer på bildet.

Tilsyvende15

Vi ser at Drammens Tidende kostet 4,- kroner pr. kvartal.

Tilsyvende16

Mjøndalen idrettsforening ble stiftet 22. august 1910.

Tilsyvende19

«…laget kan komme også denne gang mot Fredrikstad – men tvilen er tilstede. Blir nu ikke Jørgen Hval og Yngvar Kristensen bra i bena sine efter de skader de har pådratt sig, vil det ikke se lyst ut for Mif». Jo da, Jørgen Hval ble bra i sine ben, og han scoret det ene av Mjøndalens mål. Dessverre hjalp ikke det for Fredrikstad vant til slutt 3-2 etter ekstraomganger.

Tilsyvende18

.

NM i fotball 1938. Del 2.

Flere sider fra Heftet «Til syvende og sist».

Før finalekampen mot Fredrikstad i 1938.

Tilsyvende08

Fornøyelig historie skrevet av «Bufalo-Bill».

Tilsyvende09

«…. Det er lenge imellem å treffe et fotballag så staute, tilbakeholdne og jevne gutter som disse arbeidere fra Mjøndalen.   Alle sammen er velvoksne og prektige typer på sund og sterk ungdom, rolig i sitt vesen og troverdig i sin opptreden. kort sagt de gav det mest sympatiske inntrykk. …..»

Tilsyvende10

Mjøndalen slo landslaget. Landslaget ble slått 1-0, og Gubbe scoret målet.

Tilsyvende11 Tilsyvende12

.

NM i fotball 1938 – Del 1

«Til syvende og sist». 

Mjøndalen idrettsforening har ei flott og imponerende historie.  Det er med stolthet vi sier fram navnene på de legendariske heltene fra storhetstidene. De fleste Eikerværinger har vel hørt om «Gubbe» og´n «Trush», Jørgen Hval og Sverre Nordby, men i «Mjøndærn» er det bare begynnelsen på helterekka.

Som Krokstadelving er jeg ikke særlig god på MIF´s historie, men nå som Fotballaget enda en gang gjør det bra, kan jo jeg og alle Eikerværinger være stolt av Eikerbygdenes beste fotballag.

Jeg kom over «MJØNDALENS FINALEAVIS – 1938 – Den ble kalt «Til syvende og sist».
Heftet ble utgitt av MIF som «gratis nummer» før finalen i 1938. Redaktør var Per Oseth og heftet ble trykket av Einar Kristoffersens Trykkeri – som den gangen lå i Bedehusgata i Krokstadelva.

«Til syvende og sist» inneholder så mye Fotballhistorie og Lokalhistorie at jeg legger ut hele heftet her på bloggen – men det er så mange sider at jeg deler det opp i fire deler.

Det hører med til historien at Fredrikstad ble Norgesmestre i 1938.
De vant 3-2 etter ekstraomganger. Det var 2-2 etter ordinær tid.
Trygve Halvorsen og Jørgen Hval scoret Mjøndalens mål.

Jeg oppfordrer til å lese de fornøyelige artiklene. Her et utdrag fra «Snorres» fortelling om Mjøndalen idrettsforening:

«………………..
Mjøndalens første fotballkamp hvor man har referat av – spiltes i Mjøndalen søndag 26. juli 1907 mot Birkebeineren fra Krokstadelven.
Efter utfordring fra idrf. Birkeb. afholdtes der fodballkamp i Mjøndalen. Under hele kampen regnede det så at banen enkelte steder stod under vand, og resten bestod af bare søle som gik en næsten til anklerne mange steder. Men efter mange koldbøtter og dukkerter fik Birkeb. gaal første omgang og Mjøndalen ingen. Anden omg. fik også Birkeb. gaal mod Mjøndalen 0 saa da kampen var slut hadde Birk. seiret 2 – 0.

Vi skal i korte trekk fortelle litt om Mif. og Birkebs. publikum. Mjøndalen og Birkeb. er fra samme bygd, Nemlig N. Eiker. Birkeb. hører hjemme i Krokstadelven og Drammenselva går tvers gjemmem N. Eiker som således blir delt i 2 like store parter. Men fra tidernes morgen har det alltid vært slik, at den sterkeste har seiret og den minste og svakeste må gi tapt. Drammenselva blev lagt som en bred sølvstripe gjennem den vakre Eikerdal, og skaperverket var fullbragt med Krokstadelven og Mjøndalen på like fot som to gjevnstridige motstandere og der blev morgen og aften på den første dag. Men verden og menneskene er nu engang slik; alle vil være den største høna i kurven. Slik er det også blit med Krokstadelven og Mjøndalen. De har hver sine «by»- og brandkommuner tross de tilhører samme kommune. Hver sine Folkets Hus, skoler, brandstasjoner, kinoer, idrettforeninger, bedehus, Cellulosefabrikker, ja alt uten broen over Drammenselva som siden 1912 blev anlagt og har bundet disse bygdelag mere sammen. Før broen blev lagt, tålte ikke Mjøndalens og Krokstadelvas gutter å se hverandre. De sloss på livet løst hvor de møttes. Men efter som menneskene blev mere «siviliserte», ophørte denne strid og guttene møttes til en mere fornuftig dyst i skibakkene og på idrettsplassene. En part måtte jo seire; Birkebeineren tok hegemoniet på ski – mens M.I.F. tok sitt mon igjen i fotball. Denne kappestrid har uten tvil gjort sitt til at N. Eiker – en bygd på ca. 8000 mennesker – kan fremvise så mange glimrende idrettsprestasjoner……………»

 

Tilsyvende01 Tilsyvende02 Tilsyvende03 Tilsyvende04 Tilsyvende05 Tilsyvende06 Tilsyvende07

.