Med Bergans meis og bambusstong. Del 8.

MED BERGANS MEIS OG BAMBUSSTONG, Del 8.

Av Finn Skogly.

SKAL DET VÆRE JAGERBÅT ELLER PRAM, ELLER KANSKJE EN AV PLAST

De fleste av hyttene på Krokstadskauen ligger ved vann og da er det naturlig å ha båt. Mange av hyttene ligger på øyer, og for dem er det «et must». Det hele starta nok med jagerbåter eller en nedsetterbåt, eller annen elvebåt. Kjært barn har mange navn og det var nok helst en båt som hadde vært brukt av en tømmerfløter i ælva. Jeg ble fortalt at en gang kosta en ny båt fra en av Borgersenkarane i Hokksund 36 kroner, men da overdragelsen til eieren skulle finne sted ble båtens pris redusert til 30 kr. pga mye kvist i bordgangene. I 1966 kostet en ny jagerbåt hos båtbyggern i Hokksund, 600 kroner. De har vel noen lunde fulgt kroneverdien, og gjør det fremdeles, dersom det lykkes å få tak i en da.

På 1960-tallet kom «tjennsbåtane». De var ganske lik jagerbåten, men den var litt kortere og hadde litt høyere bordgang.

Du satt liksom litt bedre i den. Noen sa at en ikke rodde så fort i dem, men haster det sånn da?

Det var vel disse tjennsbåtane det ble støpt form av da plastbåtene dukka opp på tjenna. Slett ingen dårlig etterligning, men plast er plast på godt og vondt. De gamle ville vel sagt at disse er litt «vake» d.v.s. ustø. Mange har prammer også, eller «eike» som noen sier. De var ingen rasere, men igjen, hvem har det travelt? Pram på det lokale språket blir uttalt som «Prom». Hva kunne ikke disse båtene laste av alle slag byggematerialer og all slags annen utrustning?

Mang en smårolling har tatt sine første åretak under kyndig veiledning av en far eller bestefar på et av tjenna på skauen.

På vårkvelden kunne vi ane en dufta av tjære når båtene skulle klargjøres for sommeren. Seinere kom linolje, og nå skal det være «Ovatrol» eller «Benarolje», men uansett, det meste flyter. Han sa det gamlingen: «Før var båtane lagd av tre og de som rodde dem var lagd av jern».

 

KAN DU «SETTA OVER»?

Dette ble ofte ropt før i tia, før bilen og bilveiene ble en selvfølge. Når man kom til den ene enden av vannet og skulle over til den andre sida, da var en hytteeier med båt en god venn å ha. Det var liksom ikke god kotyme å ikke være villig skysskar da.

Det fortelles at under siste krig lå ei mor og hennes 10 år gamle datter på hytta ved en av de store tjenna innpå. En kar sto og kauka borti et bekkeos på den andre sida og tydelig bekjentgjorde sitt behov for båtskyss. Mor og datter dro over med båten og ut av bustegranskauen kom en fremmed kar i uniform og med pistol i beltet og uniformslue på hodet. Han sa ikke noe, men pekte over til andre sida av vannet. Han ble frakta over, men midt utpå hørte de et tysk observasjonsfly av typen «Storck». Da dro den uniformerte mannen en gammel regnfrakk som lå i båten, over seg og han gjømte samtidig uniformslua under tofta i båten. Vel over på den andre landa ga han tiåringen en engelsk pundseddel mens han sa de eneste orda som ble fremført under overfarten: «Thank you».

Tilbake på hytta tok mora pundseddelen og brant den opp i ovnen under høylydte protester fra 10-åringen. «Sånt noe er det itte bra å ha», sa mora.

Mange forskjellige typer har nok blitt satt over gjennom tidene, både «fogd» og prest og tjuv. Noen fortalte at tjuven «Rottenikken» også har blitt «satt over» Ulevannet en gang.

Så var de to karene som hadde kommen seg innover og sikkert hatt ei drammepause ved «Den kalde ølla i Mæl´n» og kanskje ei ny pause ved Eknessetra. De kom seg til Solbergvannet og blei sett over. Under overfarten tok de opp flaska fra sidelomma i Bergansmeisen og skulle by den rundt. «Her skal vi ikke ha no´ drekking», sa båteieren i fra. «Jeg er religiøs og holder meg til herrens ord», fortsatte han. Da kom det fra han med flaska: «Vi hadde ikke tenkt å by deg og båten din er vel ikke religiøs». Vel, dette med å setta over er en tradisjon som er så å si borte. Hadde den dukka opp i dag, hadde vi kanskje ikke hatt tid til å «setta over».

Kubbvisa.

Kubbvisa av Åsmund Larsen:

På tomta der Buskerud Storsenter ligger nå var det lagra «kubb». Kubb var tømmer som var kappa opp i like, forholdsvis korte stokker. Jeg gjetter på at de var ca 3 meter lange og antagelig lettere å frakte enn tømmer i forskjellige lengder. Krogstad kjøpte frakteskuta «M/S Ingrid» for å frakte kubb fra Finland til Krogstad. Rettere sagt ble det vel lossa i Drammen og kjørt til Krokstadelva med lastebil.?

Klokkergården lå omtrent der riksveien går, rett ned for der brua i Sandsgata går over til Krogstad Industriområde og Buskerud Storsenter. På jordet mellom Klokkergården og Sandstranda, det som nå heter Sandsgata, var det lagra kubb i to-tre meters høyde. Det måtte være tusenvis av kubikkmeter tømmer.

Jeg kan ikke så mye historie omkrng dette, men kubb-perioden var vel på stt høyeste midt i 50-åra. Da M/S Ingrid etter hvert ble solgt fikk Krogstad kapital til å bygge det nye kokeriet.

Kubblageret var i flere år leikeplass for «en generasjon» ungdom. Jeg husker at vi klatra botover kubblageret og rydda vekk kubb og lagde hytter med tak hvor vi kunne være i fred for de voksnes innblanding i våre eksperimenter både med det ene og det andre.

Er det noen som kan fortelle mer om dette?

Dette ble i alle fall en innledning til «Kubbvisa» til Åsmund Larsen. Han lagde magde mange viser. Her ei «ta dem» som kan synges etter melodien på “En liten pike i lave sko”.

 

KUBB-VISA

 Før i tia gikk jeg for det meste rundt og slang,
men så kjøpte jeg en gammal lastebil engang.
Denne gamle skramlekassa er nå blitt sukse,
nå er lommeboka mi så tjukk som bare det.
-For jeg er på Krokstad og kjører kubb,
Det blir`ke ti tel no morradubb.
Jeg står opp hver en morra lenge før a seks.
Og renner i meg en kopp kaffi og litt kjeks.
Hu hei til bilen og sveiva drar.
Det er`ke lenge før den er klar.
Det er`ke tid tell no morra-dubb,
når man er på Krokstad og kjører kubb.

 Kjerringene rundt omkring dem går i kaffilag.
Frokost-sammenkomster holdes minst en gang hver dag.
Kona mi er ikke med, nei hu har ikke tid,
kona mi har andre ting og henge fingra i.
-For hu er på Krokstad og kjører kubb
Hu er`ke med i no kaffiklubb.
Hu står på lasteplan med rompa rett tell værs,
og smiler glad for hver en kubb som må tell pers.
Hu er`ke omgit av sminkeduft,
hu lukter ramsterk a kvaa-duft.
Hu er`ke med på non kabbiklubb,
for hu er på Krokstad og kjører kubb.

 Guttungen han går på skole bare tell a ti.
Jeg har ordna opp så han har mye skolefri.
Han må stelle maten som vi spiser hele da`n,
bare den til far og mor, han finner veien han.
-For vi er på Krokstad og kjører kubb.
Han er`ke med i no fotballklubb.
Han står og venter der som veien er så fæl,
der må vi sakke litt på farta likevæl.
Og mens vi får i oss maten nå,
han står på planen og lesser på.
Han er`ke med i no fotballklubb,
for han er på Krokstad og kjører kubb.

 Når om kvelden sola svinner, månen dukker frem.
Hiver andre redskapen og iler glade hjem.
Om det nå er køla mørkt, jeg kjører likevæl.
Det går så hjula slenger, for her er det løst og tæl.
-For jeg er på Krokstad og kjører kubb.
Og jeg må ha med meg rubb og stubb.
Jeg lesser las så høye som jeg rekker opp,
og enda slenger jeg non støkker oppå topp.
Nedover stranda med rekord-gass.
Det gir på dagen et ekstra-lass.
For man må ha med seg rubb og stubb,
når man er på Krokstad og kjører kubb.

 

Med Bergans meis og bambusstong. Del 7.

MED BERGANS MEIS OG BAMBUSSTONG, Del 7.

Av Finn Skogly.

OM KOMMUNIKASJON PÅ HYTTESKAUEN – FRA EN ENSLIG TELEFONLEDNING TIL DAGENS MOBILTELEFONER. 

I dagens hytteliv på skauen får kanskje mange svettetokter og klam hud hvis ikke mobilen virker og det mangler «dekning». Stort sett virker vel mobilen rundt på hyttene på Krokstadskauen, men slik har det ikke alltid vært. Det var jo de som lå på skauen og høgg og kjørte og som hadde behov for å få gitt beskjeder og å få beskjeder. Og dette var jo ikke mulig før en gang i femtiåra, det var vel Lysaker´n og skogsbestyrer for kommunen, Sebjørn Hennum, som kom på ideen om å strekke en ståltråd fra buske til buske fra bygda og innover. Sveivetelefonene var plasser som sagt i bygda og på Olausen-hytta på Ulevannet og så på kommunehytta i Furten og på Lysakerhytta på Vrangla.

Et par historier fra ståltråd-telefonens tid kan vi koste på oss. En gang undertegnede og John Kristiansen var med matvending til Villy Kristiansen som lå og høgg i Furten-stua, så ringte telefonen mens vi var der. «Skal du ikke ta den?», spurte vi. «Nei», sa Villy, «Itte liker je telefoner og forresten er det vel bare noe mas.» Det var slik at når noen sveiva, så ringte det over alt. Vi får håpe at den oppringinga ikke var til Villy. Bjørn Martin Stenklev forteller at når han lå på Olausen-hytta sammen med Olaf og John og kjørte tømmer, kunne det hende at Rakel Olausen sveivet på telefon og innformerte gutta at dem fikk passe på så ikke parafinlampa sto og oste og at det var best å låse døra før dem la seg.

Ja,  at den telefonen hadde sin misjon var uten tvil, men etter en del år forsvant ståltråd-kommunikasjonen, den hadde sine svake sider. I tillegg til vind og vær var det vel også noen klåfingra tobeininger som var med å sette den ut av spill. Telefonledning var også i flere år delt mellom begge elgeterrenga på Krokstad-skauen. Jo, mye forandrer seg, og for å si det sånn: Hva er det, som ikke forandrer seg?

I dag kan vi se tømmerhoggere bøyd over saga som har mobilen direkte i hørselvernet, og i hogstprossessoren og Lass-bæreren sitter gutta og lytter til Celin Dion rett i øret og blir koblet over automatisk når noen ringer på mobilen. Kan hende Villy hadde rett om det med maset.

 

FEST OG MORO PÅ SKAUEN

Er det noe jeg innbiller meg, eller hørte vi oftere trekkspill-låt fra hytteverandaer i lune sommerkvelder før, og kom vi hytteeiere oftere sammen i koselig lag? Jo da, men ennå holder noen denne gode tradisjonen ved like.

Jeg husker med glede tilbake på koselige St.Hans-kvelder på hytta til Nils Jensen ved Solbergvannet. Der var det ikke bare ett «Bæljespell» som låt. De St.Hans-kveldane går det gjetord om.

En selvfølge ved slike sammenkomster var en medbragt en på lomma, og bare av og til var innholdet i flaskene av lovlig og godkjent art. Noen kunne vel også helst tatt lærdom av det som står i diktet av Sigmund Simensen, om «den siste pjoltern som jeg ikke skulle tatt».

Så ei lita historie:   Noen karer satt sammen rundt et bål en fin kveld som egna seg godt til meitefiske.. Flasker ble sendt rundt og da en av flaskene nådde frem til han som var kjent for å ha ordet i sin makt, sa han følgende: «Hvem har bragt dette fremmedelement inn i de store skoger». Det viste seg at en av flaskene inneholdt polbrennevin. Men det hele roet seg nok ned og alt gikk vel og bra. Sammenkomster og hyggelige lag med både grillmat og spekemat og med noe attåt, kjenner de fleste hyttebrukere godt til.

Med Bergans meis og bambusstong. Del 6.

MED BERGANS MEIS OG BAMBUSSTONG, del 6.

Av Finn Skogly.

GJENBRUK ER «INTET NYTT UNDER SOLEN».

I dagens samfunn er dette med gjenbruk en god tanke med hensyn til miljøet. Men når det gjelder hyttelivet på Krokstad-skauen er det slettes ikke noe nytt. Hvor mange er ikke de hyttene som inneholder gamle materialer fra nedrivings- og utskiftingsprosjekter i bygda. Mange uthus og «dasser» ble kledd med oppklipte syretønner fra Cellulosen. Da gamle Krokstadskolen ble revet, ble mye av materialene fordelt til hytter på skauen. Store spesialkasser som kom med maskinutstyr til både Kalosjen og Krokstad var arbesfolka hissige til å få tak i til sine hytteprosjekter og kanskje hendte det at saker og ting fra begge disse bedriftene ble hyttematerialer i steden for det de egentlig var tenkt til..

Mange av oss har jo hørt historien om de 3 hyttene som ble døpt for «Rappa 1», «Rappa 2» og den tredje, «Rappa alt».

Følgende historie er jo også god: Det fortelles om en gang da Petter Horgen kjørte helgebuss til skauen. En kar skulle ha med noen seg tjærepappruller innover. Bussen hadde takgrind og Petter var i ferd med å skulle hive rullene og på taket. Dette syntes hyttebyggern var litt stygg håndtering av rullene, så han ropte ut i sin fortvilelse: «Forsiktig, dissa rullane er kjøpt».

Tilbake til gjenbruk og det å ikke skulle kaste ting som er like gode. Undertegnede drev i sin tid traktortransport til skauen. En hytteeier skulle ha innover en brukt kjøkkeninnredning. Hytteeieren kunne fortelle att dette var tredje gangen skapene skulle i bruk. De hadde vært i to forskjellige hus nede i bygda.

Lasset med kjøkkeninnredningen ligna vel mest på et lass ved, men etter montering ble resultatet slett ikke verst. Nå er vel innredningen for lengst blitt ved, og det kjøkkenet prydes nå med et furukjøkken som var en uoverkommelig økonomisk utfordring for den gamle hytteeieren.

Dette med gjenbruk var selvfølgelig et resultat av en helt annen økonomi enn den folk flest har i dag. Med bedre økonomi har også kravet til komfort økt. Mange var vel de som tenkte som den gamle skogskaren som sa: «Je har både mat og redskap». Han var fornøyd for han hadde både poteter og ståltråd.

 

FRA HERMETIKKBOKS TIL AVANSERTE SØLVBLINKENDE FISKESNELLER.

For en utvikling det har vært med det meste. En del av oss husker jo fiskebollboksene av aluminium som var uten fals i bunnen. De egna seg godt til å få kasta sluken langt ut på vannet. Disse fiskebolleboksene var rett og slett de første kastesluk-sneller og stenger i ett. Hvis noen har gjømt på og har en sånn fiskeredskap liggende ennå, oppfordrer jeg til å ta vare på den. Så kom de åpne Record-snellene og kanskje noen også stifta bekjentskap med stål kasteslukstenger. Bortimot annen hvert kast resulterte i det vi kalte for «backlash» eller «snørevase». Så var det å sitte der å finne den rette sena å dra i og smette med den ene handa og kanskje slå mygg med den andre handa. Men bambusstanga har holdt stand, ennå er den å se i bruk i seine blanke sommerkvelder på jakt etter «tusenbrødre». En sjelden gang så vi en ekte fluefisker – han kjente vi sjelden – for han var vel helst av fintfolk fra Drammen. I dag er vel den påstanden om at fluefisking er litt snobbete, helt borte.

Vi sa ikke marke-fiske, men vi sa «meit-fiske». I hvertfall så har fisking vært en av hovedbeskjeftigelsene i forbindelse med hyttelivet. Enten vi har glede av bambus, glassfiber eller karbon så er det «godt bett» det kommer an på. «Skitt fiske».

Med Bergans meis og bambusstong, del 5.

MED BERGANS MEIS OG BAMBUSSTONG, del 5.

Av Finn Skogly.

 

DEN GAMLE HYTTA VED ULEVANN OG PARAFINLAMPA.

Min far var barndomskamerat med Nils Martinsen, og i tenårene fikk de være med de voksne på helgetur til «Fjellhvil» ved Ulevannet. Guttungane måtte køie først, for gamlekarane skulle sitte oppe med kortspellet «dunder» og kandissukkertoddy.

Guttongane våkna tidlig og en av dem gnei seg i ansiktet og så til sin fortvilelse at hendene var køl svarte. Det var blitt lyst om morran og solstrålene fant veien inn i hytta. Da de hoppet ut på gølvet fikk de se at hele hytta var nedsota på grunn av ei parafinlampe som ikke var skikkelig slukket. Det kunne fått kastastrofale konsekvenser, men det gikk bra denne gangen også.

De fikk opp dør og vinduer og fikk vekka opp gamlekara, som noe uvillig kom seg opp av senga.. Det begynte nok å bli dårlig luft der inne, sånt noe kan jo være farlig. Det ble diskusjoner om hvordan de skulle bli kvitt sota i hytta. Da ble det bestemt at slikt var kvinnfolkarbe. Det var nok best sånn, for det kunne lett gjøres feil med vaskinga, og da blei kjærringene så gærne. Det var gjengen, som sto der i morrasola utafor «Fjellhvil», skjønt enige om.

 

HYTTENE PÅ SKAUEN OG KRIGEN

Krigen og Hjemmefrontens liv på skauen har det vært skrevet mye om, så vi skal ikke utdype det så mye her. Dette er vel heller ikke boka for det, men noe må vi jo fortelle. Blant annet var brendselsforsyning viktig under krigen. Fabrikker og til og med biler gikk jo på ved. I den forbindelsen var hyttene og skogskoiene viktige. Mange som knapt hadde holdt i ei øks ble kommandert på vedahogst og hytteliv med knappe matresurser. En kar fortalte meg en gang at svetten og kvaelukta var rene parfymen i forhold til lukta av stekt kålrabi i tran. Hyttene ble jo sentrale for hjemmefronten også, men de måtte jo stadig flytte på seg for ikke å bli avslørt.

Vi vet med stor sikkerthet at i alle fall en gang ble hytter på Krokstadskauen brukt som tilholdsted noen dager for russiske krigsfanger som hadde rømt. Mange fra bygda dro på hytta når ryktene når bombing og unntakstilstand ble for ille. For mange ble hyttene et viktig tilholdsted i den vanskelige tida.

Flere hytter huset også jegere som var ute i ulovlig ærend på den tida. Jakt var jo forbudt for vanlige borgere, men matauk ble jo ikke regna for noe kriminelt blant vanlige folk.

Skogsarbeidere fikk ekstra kvoter med flesk og så fikk de «dunder», altså teknisk sprit, til å smøre på økseskaftene mot kvae-klin. Økseskaftene fikk seg kanskje en omgang med sprit selv om noen kanskje ville kalle det for alkoholmisbruk.

Til slutt får vi berette om han som hadde vært på ulovlig tiurjakt. Han hadde et sted ved spellplassen hvor han gjømte børsa. Like etter at han hadde putta en tiur i sekken møtte han en betjent. Mens de prata så ble det liv i sekken, for tiuren var ikke ordentlig dau. «Det er no´ som rører seg nede i sekken din», sa kompisen. «Ja, det er et fleskestøkke som er fullt av mark». svarte Krokstadelvingen. Det er vel tvilsomt om kompisen gikk på den.

 

¨HVORDAN VI KOM OSS PÅ HYTTA FRA GAMMALT AV OG NÅ

Før i tida gikk vi, så tok vi bussen til Petter Horgen eller vi satt på lasteplan, så begynte Bilruta og nå kjører vi egen bil. Mange slags rare framtoninger av kjøretøy har blitt brukt på Ulevannsveien. Mange av oss husker Bussen til Petter og den lille rare blå Daimond lastebilen til Andreas Lysaker. Vi må også nevne andre transportører som Hilmar Kretz, Jens Jensen og Paul Pettersen. Mange vil nok se tilbake på turene innover som en morsom start på hælja. Det var ofte trangt om plassen, mye og mangt som skulle med: mannfolk og kjerringer, unger og bikkjer, sekker og esker, torvvesker og annet pikk-pakk. Noen hadde fått med seg en bunt med materialer, og noen satt og tviholdt på Bergansmeisen og var livredd for det skjøre innholdet. Det klukket nedi sekken og en gang Petter Horgen, som var kjent for å være litt brå i bevegelsene sine, skulle plassere en ryggsekk i varerummet, ropte ryggsekkeieren ut i sin fortvilelse: «Vær forsiktig – knuser´u  det som er oppi, så kan jeg lisså godt bli hime».

Vi får også ta med ei historie til om Petter Horgen. Bussen var ganske full allerede ned i Krokstadelva og oppa Hovla sto en fra de trakter å venta på bussen. Han hadde nok gått flere turer til stoppestedet for der hadde han sirlig stabla opp en diger materialstabel. Da Petter stoppa og for ut, skrek han til mannen: «Skal je få med alt det, må jeg kjøre en tur til». Da svarte mannen fra den øvre delen av Krokstadelva: «Det får du gjørra akkurat som du vil med, men je skal ha det med». Det blei plass, på taket.

Med Bergans meis og bambusstong. Del 4.

MED BERGANS MEIS OG BAMBUSSTONG, Del 4.

Av Finn Skogly.

DE HADDE IKKE SÅ STORE KRAV TIL KOMFORT

Under krigen lå 2 karer på hogst i Vadalen. Etter noen uker dukka ytterligere 2 karer opp. De hadde også fått anvist plass på den samme hytta, men de som hadde hytta først mente det ikke var plass, køyene var jo opptatt. De sist ankommende var ikke rådlause, de fant noen bordfiller og spikra opp en binge i et hjørne, fylte den med halm fra stallen og lå der resten av vinteren. Til sengklær brukte de jakkene sine. Mye har heldigvis forandra seg med hensyn til komfort.

 

OM FISKETUR PÅ SOLBERGVANN I RIKTIG GAMMAL TID.

Bestefar som var født i 1877, fortalte at da han var 12 år (i 1889) fikk han lov å bli med faren sin på høstfiske med garn i Solbergvannet. Den gangen var det ikke vann innafor «Den brente øya». Det var før Solberg Spinneri demte opp slik det er nå. Oppdemninga sto ferdig i 1901. Den gangen lå de i ei lav tømmerkoie som lå omtrent der som John Eknes har hytta si nå. Den brente øya var jo ingen øy den gangen, den var landfast. Det var heller ingen båter i vannet den gangen. De brukte tømmerflåter under garnfisket. Den hytta de lå i hadde ingen dør, den hadde noen Solbergelvinger slått i stykker og brukt til ved.. Det var ikke bare snille og ordentlige folk den gangen heller. Bestefar fortalte ikke noe om hvor mye fisk de fikk. Han var mer opptatt det med døra.

MEN VANNBØTTA SLAPP DE IKKE

Under krigen lå to karer i ei hytte ved Solbergvannet og høgg favneved. Landet trengte brensel den gangen også. En kveld ville de gå langs land bort til Vadals-bekken for å hente seg godt drekkevann, men tåka var så tjukk at de fant aldri bekken. Derimot endte de i Tronstad i Lier, dagen etter. De tok Lierbussen til Drammen, og så bussen til Krokstadelva. Deretter gikk de opp til Solberg vannet, men vannbøtta slapp de ikke. Andre folk sa i ettertid til vedhøggera: «Dere lå vel på den hytta som hadde så lang vannvei – da ble dem sure».

 

ERTESUPPE OG GAMLE JERNBANEVOGNER FRA VESTFOLDBANEN

Hva har ekte suppe og jernbanevogner med hverandre å gjøre? Jo, like etter krigen plasserte Petter og Jøran Horgen et par utrangerte jernbanevogner innpå skauen. Vognene var først plassert i Likleiv ved Yttervannet et par år, før de kom til Ulevannsdammen. Der dreiv de servering av «varm og kold føde». Jernbanevognene kom fra Vestfoldbanen og serveringsstedet blei derfor ofte kalt for «Vestfoldbanen». Man gjorde ikke ting så byråkratisk før. Lurer på hva som ville skjedd hvis jeg bare kjøpte meg et par gamle jernbanevogner og starta kebab- og pizzaservering. Det blei vel ikke så lange karrieren.

Jeg tenker på disse vognene hver gang jeg passerer Ulevannsdammen. Det er jo klart at med øl ved siden av ertesuppa, kunne det noen ganger utvikle seg høyrøstede samtaler og folk som ville vise muskler, men Jøran Horgen var ei myndig dame, så hun klarte bestandig å roe ned gemyttene.

En Krokstadelving beklaga seg i høye toner. Han hadde ingen vansker med å få adgang til å kjøre tog til Drammen, men inn i jernbanevognene på Ulevannsdammen ble han nekta adgang.

Dette var ikke det eneste forsøket på restaurantdrift på skauen. Vi hadde også «kafeen» til Ola Horgen på Yttervannet.

Kanskje var det nasjonaldiktet Håvamål de hadde i tankene da de starta opp, for der står det visst noe om at «Varme og mat trenger den som i kulde og uvær har fartet langt.»

For en dag!

20141126_130900

2 cm is på Lokkeråsvannet. Snart skøyteis.

DSCF0301

Lokkeråsen 800 m sør for «Lokkern» på toppen. 26. november 2014 ble en nydelig dag på skauen.

26. november 2014. For en nydelig dag! 

For en kveld med MIF 3-0 over Brann!!!! Gratulerer MIF – Gratulerer alle Mjøndølinger.  Sååååååååååå MORRROOO!!!

Med Bergans meis og bambusstong. Del 3.

MED BERGANS MEIS OG BAMBUSSTONG, Del 3.

Av Finn Skogly

TØRRGRAN ELLER PROPAN

Varme i hytta må vi ha, enten vi velger gammeldags knitring i vedovnen eller vi sverger til det som lettvintere er med parafin- og gassovner. Nå bruker de fleste begge deler. Mange ganger var gleden stor når vi endelig kjente den første varmen fra vedovnen en kald vinterdag når det ofte var kaldere inne enn ute. Nå har vi kommet så langt at vi kan fyre opp hytta trådløst fra bygda. Ved har vi hatt tilgjengelig rett utafor hyttedøra. Det var sånn før at det var bare å hente. Sånn er det vel kanskje ikke lenger. men uansett synes jeg det er koselig å fyre med ved, – bjørkeved, tyri og tørrgran. La oss håpe at det også i framtida vil sprake koselig og godt i hytteovnene.

 
EPISODE PÅ BUSSEN «INNOVER».

Det var lørdag ettermiddag og Petter hadde fylt opp bussen til det ytterste. Og som vanlig var det også en del hunder på bussen. Slakter Larsen hadde også kommet på med sin harehund. De andre hundene på bussen var urolige og glefsa og peip. Larsens hund satt som et tent lys. Dette la Alfhild Olsen merke til og påpekte overfor Larsen at det var jo merkelig at den var så rolig, når de andre var urolige. «Ja, denna», sa Larsen og nikket mot hunden sin, «Han har gått rekruttskolen, men alle de andre her har nok sleppi militærtjenesten». Ja, det var en mann som hadde ordet i sin makt.

 

EN BELIVET FEST SOM ENDTE I EN LITEN KATASTROFE FOR HYTTEEIEREN.

En kar dreiv på og bygde hytte og hadde fått med seg en kamerat for å mure pipe. I kveldinga hadde de fått brannmuren og pipa sånn omtrent opp i mannshøyde. De avslutta jobben for kvelden for de var bedt bort til en hyttenabo. Det lå vel i korta at det nok ikke blei servert bare kaffe og småkaker. Ut på natta kom karene tilbake til den halvferdige hytta, og i mørket med balansering på gølv-lunner og løse bord gikk det ikke bedre enn at begge to datt mot den nymura pipa og brannmuren. Sement og kalk hadde enda ikke herda, så alt de hadde jobba med kvelden før raste sammen. Dette tok de «brave» hobbymurere ikke så tungt i øyeblikket. men om morran ble det verre da de slo opp i øya og så ruinhaugen.   Røde i aua og tørre i kjeften og med bankende tømmermenn, så de kanskje situasjonen et litt annet lys. De var optimister og starta på nytt og håpa forgjeves på at ingen skulle få nyss om fadesen.

Med Bergans meis og bambusstong. Del 2.

«MED BERGANS MEIS OG BAMBUSSTONG» – Del 2

av Finn Skogly

EN GAMMAL GRAMMOFON

«His Masters Voice» sto det på grammofonen vi hadde på hytta – nærmest en antikvitet, en såkalt en reisegrammofon med sveiv. Når noen satt sammen i hyggelig lag, ga grammofonens lyd tydelige signaler om når fjæra trengte noen sveivetak. «Sveiv du Ola, du som er mest musikalsk av oss», sa en av festdeltagerne. Det er gode minner å tenke på, den gamle grammofonen med mahognikasse og perlemor på sveiva, og den fine «tuten» som ble svingt opp når en åpna lokket og som skulle forsterke lyden fra rillene på plata. Gamle slitte 78-plater med tvilsom lyd runga utover stille vann, med «Livet på Finnskogen» og «En liten pike i lave sko», som var blant landeplagene.

Trist å tenke på at vi ungdommane greide å ta knekken på det gamle «klenodiet» av en grammofon.

Til tross for at folk hadde dårlig råd, så var nok sveivegrammofonen og en stabel med 78 plater et høyt prioritert kjøpemål til hytta.

Til dere som fortsatt har en brukandes sveivegrammofon på hytta, vil jeg si: «Ta den fram i passende anledninger og send lyden ut i sommerkvelden. La meg få høre slitte grammofonplaters skurring og la meg høre når sangen går for sakte når klenodiet trenger å sveives opp! Det gir meg minner og nostalgiens gode stemning mye bedre enn dagens perfekte digitalmusikk»

 

BARNA OG HYTTA PÅ SKAUEN

Barns leik på hytta har alltid hørt sammen i mitt hytteliv på skauen, og der var det bestandig mye å finne på. Det kunne være på foreldrenes eller besteforeldrenes hytte eller på besøk hos venner. Båt og vann har stor dragning på både store og små. Merkelig nok har det gått bra selv om det ganske ofte hendte at noen plompa uti uten at det var planlagt.

I dag er redningsvesten blitt allemannseie, og nærmest pålagt å bruke, så litt tryggere kan de voksne være. Smårollingene er heller ikke så «fælt» gamle før de er flinke til å handtere store robåter og tunge årer. Med båtlivet for de små følger også interessen for å fiske. Åbborfiske med mark, stinte og dupp blei fort en kjær aktivitet for mange av de små. Så fint å se et barnefjes lyse opp når de får sin første fisk og når de stolte kommer hjem til hytta med dagens fangst.

Med velstandsøkning har hytteleiken forandra seg. Strømlinjeformede glassfiberkanoer og vanntrampoliner, og seilbrett har avløst hjemmelagde tømmerflåter og store oppblåste lastebilhjul-slanger. Vi greide å tigge til oss eller gi noen kroner for en sånn slange på «Esso´n» til Carl Dahl eller på Billaget i bygda. Vann og unger har bestandig hatt en egen dragning mot hverandre og vi hadde sikkert like moro med en gummislange fra et lastebilhjul som dagens unger med dagens leiker.

Bygging av barhytter har også vært en populær uteleike på skauen. Jeg kom faktisk for noen dager siden over en «guttehytte» oppe i skauen ovafor Solbergvannet og den var nettopp bygd. I dårlig vær måtte en finne på inneaktiviteter for de minste. Monopol, Ludo og «vri-åtter» har mange stiftet kjennskap med for første gang på hytta mens regnet tromma på bølgeblikktaket.

Gamle ukeblader og utleste Donald har «slått i hjel» mange timer for barnebarn på hytta eller på besøk på bestemor- og bestefarhytta.

Jeg både tror og håper at også i framtida vil bondegårder med konglekuer og stintefangst i strandlinja, kunne konkurrere godt med barnas elektroniske verden, særlig når det gjelder barns skau- og hytteleik.