Wildenvey om Mjøndalen i gamle dager.

Herman Wildenvey om Mjøndalen i gamle dager.
Her forteller han om Petter Baker – sitt møte med Sølvbrandsen, Bonden, Skogen og «den lokale Kolingen».
  Han forteller om kalkommen som han husket fra sin ungdom like etter forrige århundreskifte.

Tirsdag 13. november blir en festdag for Nedre Eikers beboere. Den dag vil bygdens store sønn, den verdensberømte lyriker Herman Wildenvey lese dikte i Folkets us i Krokstafelven. Vi skulde anta at salen vil vise sg altfor liten til å rumme alle dem som da vil benytte anledningen til å høre vort lands fremste lyriker tolke sine egne dikte. Det er sjelden Wildenvey optrer i sin hjembygd og man kan være forvisset om at enhver med gnist av forståelse for lyrisk skjønnhet, slik aom han mere enn nogen annen har gitt den liv og form, vil møte frem til dennne oplesning. Der er grunn til å lykkønske eikværingerne med denne aften og de må alle bidra til at den blir en suksess.

i går var jeg på Eiker Arkiv uten spesielle «bestillinger» og kunne drive med min egen «butikk». Jeg startet med å finne fram Fremtiden for annet halvår 1923 – for der skulle det stå et innlegg om Herman Wildenvey den 9. november. Den fant jeg fort, men det var bare innledningen til å bla gjennom hele det halvårets aviser. Det sto massevis om Eiker i mange slags fasonger. Dvelte først ved en artikkel som handlet om «Svær øl-debatt på Øvre Eiker – og spekulasjon om hvorvidt det er øllet som er årsak til verdenskrigen? Morsom den da – men det får bli en annen gang.

Det var jo Wildenvey dette skulle handle om og her er det første. Spennende annonsering av at Wildenvey skulle komme til Krokstadelva for å lese sine dikte.

Til slutt fant noe av det som jeg håpet på å finne. Håper at du ikke skremmes av de mange ord. Veldig mange ord – og det er jo bra for en som meg som elsker ord.

Herman Wildenvey var en kunstner med ord – ikke bare i diktene, men også fortelleren Herman. Morsomt å «høre om»  Mjøndalen for nesten hundre år siden – som ikke var til å kjenne igjen på grunn av alle forandringene som hadde skjedd siden sist han var der. –
Han skulle kommet igjen nå – da ville han helt opplagt ikke kjent seg igjen i Mjøndalen i det hele tatt – Mjøndalen som nå er proppfull av nybygg –  mange av dem kan neppe kalles praktbygg – de som snart fyller hver eneste flik der det går an å presse inn en bygning. Men jeg sier som Herman – folka, de er helt sikkert de samme gamle gode Mjøndølingene.

 

 

 

Fra Fremtiden lørdag 15. desember 1923:

Streiftog i hjembygden.

For «Fremtiden» av Herman Wildenvey.

Været holdt naturligvis ikke hvad det lovet, eller rettere sagt, det blev mer ustadig til en eller annen kant enn vi hadde ventet: Det blev ingen Indian Summer, det blev sne.

Og da denne hvitevare fra skyene, som så mange diktere har prøvet å fine på nye uttrykk om, begynte å optre i nokså store menger, fikk jeg hurtig føle hvor avvent jeg i virkeligheten er med sne. Denne lydløse dansemorro i luften verken tiltaler mig eller taler til mig, som f. eks. et ordentlig regnvær om sommere. Den forekommer mig unaturlig som selve døden, og dessuen har den en ubehagelig tendens til å begrave oss. Dikterne taler ikke for ingenting om sneens hvite liklin.

Nok derom.
I et ublidt vær og et farlig føre tar jeg en tur gjennem Mjøndalens gater, hvor det er umulig å kjenne sig igjen efter opkomsttidens fabelaktige forandringer. Jeg er bedre kjent i Texasbyen Mobile og i republikken Guatemalas hovedstad, enn med de nye gater i Stor-Mjøndalen. Men her som overalt er menneskene de minst forandrede. Som nu for eksempel Petter Baker, er han forandret? Nei takk og lov, ikke det minste! Han står nu som for over tyve år siden og dirigerer sin brødvogn ut i verden, til Hokksund. til Vestfossen, og en og annen gang våger han sig over broen til Krokstadelven. Før broens tid var det bare på isføre han kunde velsigne Krokstadelvingene med sitt brød. Men akkurat slik dirigerte han brødvognen ut dengang, jeg som skolegtt bodde hos ham.  En gang imellem fikk jeg kjøre ut og avhende bakervarer jeg også. Og Petter likte svært god, at jeg solgte ut hele beholdningen og fikk mange penger inn, og likte mindre godt, at jeg gav bort hvert eneste brød og kom hjem uten en øre. «Jo, du er mig en fin brødkjører», sa han da.

Ak, Petter! det var allikevel gode guttedage! I bakeriet gikk en underlig svenn, som hadde de selsomste bøker, mine fjortenårige øine hadde sett. Vi lå på maven langs bagstetraugene og leste Maxim Gorki …. Ved en bokauksjon på avholdslokalet fikk bakersvennen en dag tilslått sig Nærus «Skildringer og stemninger fra den nyere litteratur» for femogtyve øre, og her møtte jeg for første gang anarkisten og dikteren Arne Dybfest, og navne som Knut Hamsun, Gunnar Heiberg …. En bok uten permer og titelblad gjorde mig ganske ør og unyttig til alt. Bakersvennen hadde lest den sønder og sammen, men takket være et sitat i Narups «Skildringer» identifiserte jeg allikevel boken. Det var «Sult», Hamsuns storatrede første kapitel» Det var ikke nogen ny bok dengang, men for mig var den det nyeste av alt her i verden. Og jeg husker, at den dag jeg hadde lest den første gang, gav jeg mere enn almidelig meget brød bort. Jeg skulde hilse fra Petter Baker og si, at det var ham en utsøkt glede å få forære bort et par brød, sa jeg, og folk så stort på mig, før de tok imot presenten! Ja du gode Petter, det var annet enn din uskyldige brøddeig, som gjæret i de dage!

På min tur gjennem byen treffer jeg andre minne og andre kjennnger også. Jeg husker ikke med det samme hvad de heter, men det gjør ingen ting, for jeg vet, at før eller senere døper jeg dem om allikevel. Uforandret som de er, kjenner jeg dem igjen, og uforandret som jeg er, kjenner de mig. En av dem, – Skogen, – var ti år sist jeg så ham, og han er akkurat den samme lillegutt tross tross årene, bare med den forskjell, at han er ikke fullt så fanaisk avholdsmann som dengang. Det er heller ikke jeg.
Mens Skogen og jeg står og snakker sammen om været komer en skapning bort til oss og hilser på det hjerteligste. hans antrekk og utseende vilde fryde Albert Engstrøms sjel. Det er selveste kolingen som kommer. Hvor kommer han fra? Det er en innfødt koling, hans hotell heter «Kalkommen», om det er Eikers, Aasens eller Mjøndalens kalkfabrikk, det vet jeg ikke, men på en av dem losjerer han. Hele året. —År efter år, sier han selv. Nu og da foretar han kanskje en utflukt til Rjukan eller Notodden, eller han inspiserer andre steders kalkovne, – men han sover aldri så godt som på sin egen.

– Hvordan går det? spør jeg.

– Jeg kan ikke se, hvad du sier. Sola skjær mig i øra, ler han. og tørker nogen våte snefiller ut av sitt kalkpudrede ansikt med et gjennombløtt trøjeærme.

– Er du gælen! Du må ikke så og vaske dig her, Sølvbrandsen, sier en tredjemann, som nettop slutter sig til oss.

– Nei, jeg hadde tenkt å ta solbad idag. Men skal vi stå her midt i solsteken og svette? Skal vi ikke se å komme bort i en skygge? sier Sølvbrandsen. Alle kaller ham Sølvbrandsen og han lyder navnet uten innsigelser.

Det sner riktig nederdrektig, dyvåte snefiller klasser oss om ørene så det smelder, det er som om vrede værguder ustanselig spytter oss i ansiktet, men Sølvbrandsen vrir det om til solskinn. Og det er ikke så lite solskinn i den latter, han lurer frem hver gang han sier noget riktig forvrengt. Men hver gang den nyankomne tredjemann, Bonden, de kaller, sier nogen ting, så vil ikke Sølvbrandsen le.

– Snakk høiere» sier han.

– Hvorfor det? spør bonden.

– For jeg hører så elendig på det venstre øie» svarer Sølvbrandsen. Og så ler han igjen med den ubeskriveligste av all latter:

– Hoo-hove-ooo!

Plutselig ser han alvorlig på mig og sier:

– Mester! Du som det er gått så gæli med her i verden, du kunde vel ikke ligge oss velstandsfolk til byrde med nogen papirører til en flaske kaffi vel?

– Kaffe?

– Ja, sprit har vi –  heller ikke! hevder han.

– Jeg har en resept på portvin, sier Skogen, og gjør sig plutselig storartet gjeldende. Og resepten er god nok, brukt men god, det mangler bare noge kroner.

– Ja, men vi har jo ingen steder som egner sig til å sitte og ture litt, og dessuten har vi vel ingen glass, ytrer jeg.

– Hoo-hovi-ooo! låter Sølvbrandsenn. Han synes jeg er over alle grenser upraktisk. Imidlertid blir Bonden sendt avgårde til landhandleren for å kjøpe glass, Skogen får en neve enkronesedler til portvin. – vi avtaler å møtes borte i et bakværelse på «Arbeidern», som ligger like ved, – og Sølvbrandsen og jeg går i forveien. Da vi kommer under tak, begynner Sølvbrandsen på nytt å sette allting på hode, han endevenner alle begreper med en forbløffende rutine, ja med virtuositet. Om en kakkelovn, som er aldeles iskald, sier han at den er glorød, overophetet, fy fan for en varme! Han fryder sig over sine bakvente påfunn som en guttonge over å gå på henderne. I tredve år har han losjert på kalkovnen, hvor der er centralvarme så det forslår, og i det siste også elektrisk lys, – og han har vært frisk, dødsfrisk hele tiden.

– Og alltid i godt humør?

– Humør! ler Sølvbrandsen, spør fisken i vannet om han trenger paraply!

– Er du bestandig så spøkefull, nevner jeg?

– Spøkefull og full og full av fan! Presten kom her for nogen år siden, sent på kvelden en morgen, og sa:

– Det er stygt av deg å ikke gå i kjerka. – Ja derfor gjør jeg det ikke heller, sa jeg, – siden har jeg ikke sett ham.

Han ler og forteller videre på sin vriene måte- – om sig selv, om livet på kalkovnen, og meget annet. Jeg lar ham prate og later som jeg hører godt efter, men i virkeligheten ser jeg et billede for mig, og følger det et øyeblikk i fantasien:

Det er vinternatt, kulde, rimede trær. Syngende telefontråder glitrer i et grinende elektrisk lys utenfor kalkfabrikken. Rundt om på tomten ligger der rene festningsmurer av ubrent sten – under sne, trillebører spriker med armene op av sneen, hist og her sees en gang, som fører inn til fabrikkens innre. Opover en lang bro går en mann med et matspand i hånden og en snadde i munnen. Han forsvinner inn i det hemmelighetsfulle halvlys bak fabrikkens røde vegger. Derinne er det lunt, det lukter av frisk sagflis og honved, som kalkbrennerne bruker til å fyre med. Veden står i stabler langs en runding, som minner om menesjen et sirkus. Brenneren løfter med en blankslitt jernkrok hettene av fyrhullene og slipper veden ned i «kamrene» nedenunder, hvor kalken brennes. En rød tungespiss av en flammeslår op som fra en underverden, hver gang brenneren napper en hette av et hull og putter vedskier ned. Det hele ser trolldomsaktig og mystisk ut, det minner om kulsvierhistorier og kvernsagn….

Mannen med matspannet gjør sig istand, han skal ha nattarbeide, men han synes å være ganske morgenfrisk. Han er svensk, og han jodler og plystrer plutselig gjennem stillheten. Og nu blir der med ett et underlig beveget liv rundt omkring: De faste og tilreisende gjester nede i de nettop tømte kalkkamre våkner til en liten «nattmat», de kjenner den glade jodler, som gjerne deler sitt spand mellem dem. Efter litt passiar, munterhet av groveste og sundeste art, gjemmer de sig bort igjen et sted, hvor det er godt og varmt. Og utenfor ligger allting og sover, men stjernene står stille og iler videre….

Jeg blir avbrudt i mitt lille fantasisyn ved at Bonden og Skogen kommer tilbake og planter en portvinsflaske og fire drammeglass på bordet. Sølvbrandsen vil endelig være munnsjenk, og under de lystigste forbannelser over at glassene er altfor usynlige, helder han en god del utenom dem. Hvorom allting er, flasken er tom i et nu, og det er ikke annet å gjøre enn å sende Skogen avsted igjen med den samme resept og nogen nye enkronesedler. Også den annen flaske får rivende avsetning, men portvin er jo nærmest en svagdrycka, en damedrikk, det river hverken i halsen eller i hodet, og Skogen og Bonden kommer med fine hentydninger til at litt sterkere saker ikke er å forakte….

– Nu er jeg så frisk, at jeg kunde trenge en doktor,          sier Sølvbrandsen.

– Doktor Nygaard? spør jeg troskyldig.

– Nei en kaffedoktor. Hoo-hovi-ooo!

Men jeg vil ikke over i ulovligheter, jeg sender Skogen avsted igjen med den fullt lovlige resept og nogen enkronesedler og en ny flaske dukker op. Samtidig dukker der flere gjester op. Og Lydia dukker op og vil fordrive oss. Lydia er rasende og streng, hun har opsikt med huset, og dette går ikke an. Og heri har Lydia storlig rett, mener vi alle, og vi skal gå med det samme. Men vi blir sittende.

Utenfor vedblir sneværet, vi kan umulig gå ut i uføret. Skogen, ta en tur på apoteket. Glem ikke parasollen. Og passiaren går, spørsmål drøftes. Men Sølvbrandsen drøfter intet spørsmål. Nu og da gråter han en liten latter, som han selv sier. Ellers sitter han og ser ut i været, som ustanselig hiver utropstegn og spørsmålstegn mot vindusrutene…. En mann står plutselig op og deklamerer Per Sivles arbeiderdikt. Jeg sier som jeg mener, at det er det rene sludder, det er falsk ordbulder, og der er i samme grad ukunstnerisk som det er ukommunistisk. «Hæ?» sier mannen og ser ut som han ikke riktig er med på notene. Jeg vil imidlertid ikke forklare mig nærmere, jeg sier bare, at slik går det ofte, når diktere skriver om sånt som er deres hjerte fjernt. Se bare, hvilken dikter Sivle er når han skrev om det, han forsto sier jeg.

– Men la oss få et av dine egne da! sier mannen.

Og hvorfor ikke? Jeg forteller at jeg har skrevet et dikt om en tigger jeg en gang møtte. En edel djevel, en adelstigger. Og jeg sier noget om at kjærligheten til de fattige er mere levende i mitt hjerte enn hatet til de rike. Min tigger sier et sted:

Jeg kjenner ørkner og jeg kjenner haver,
jeg kjenner frihet og jeg kjenner bånd,
jeg kjenner frihet og jeg kjenner slaver,
jeg kjenner skapningen av kjød og ånd.

Og jeg bekjenner, at intet kjenner
foruten dette, at jeg er en mann,
som signer solen med to tomme hender
og elsker skapninger som jeg kan.

– Ja du er knuppen i brillehuset du, Herman! sier mannen og tar sig en snus.

Men der sitter Sølvbrandsen, ganske stille, og hører efter. Han sover nemlig. Som et barn. Drømmer han om himmelske kalkovne? Jeg sier til de andre, at la ham sove. Og hvad har jeg mere her å gjøre, nu har jeg bysset et stort barn i søvn med et dikt.

            Herman Wildenvey.

Reklamer

Fra «Midtvesten» i USA

Om norske og svenske utvandrere til USA på attenhundre-tallet.

Krokstadelvingen Nils Andreas Steen, født 1887 – død 1964 var aktiv politiker for Arbeiderpartiet og var stortingsmann i ca. 20 år fra 1928. Han var en ressursperson utenom det vanlige.

I sin ungdom bodde han i noen år i USA. Han dro til Amerika som 15-åring i 1902. Han hadde spart penger i 2 år for å komme seg dit. Han kom tilbake til Norge som 27-åring i 1914. Da han og broren Eugen så hverandre igjen første gang var det mest på stemmen han ble kjent igjen. Han reiste ut som ung gutt og kom hjem som en voksen mann. Hans datter Kari foteller også om et spesielt vemodig gjensyn med moren.

Kari har gitt meg tillatelse til å offentliggjøre en fortelling som faren Nils har skrevet om nordmenn og svensker som emigrerte til Midtvesten på 1800-tallet. Han forteller om indianere som ble sveket og om deres brutale hevn og kamper mellom indianere og uskyldige settlere.

I 2009 besøkte jeg Grove City sammen med min datter Kari. Morsomt å besøke stedet der min svigerfar Kenford Støa ble født. Grove City ligger i «Midtvesten» i USA – ute på det vidstrakte flate landskapet ca seks norske mil vest for Minneapolis. I dette området hadde det vært harde kamper mellom urbefolkningen og Skandinaviske settlere.

Vest for Minneapolis i staten Minnesota ligger Meeker County. Min svigerfar Kenford Støa ble født i den lille byen Grove City i Meeker County i 1911. Litt lengre vest ligger den lille byen Wilmar i Kondiyohi County. Her ble svigerfars bror Harry født i 1908. De ville som så mange andre forsøke å skape seg et bedre liv i Amerika enn i det daværende fattige Norge, men familien klarte ikke å etablere seg slik de hadde tenkt og lengtet tilbake til Norge. De kom tilbake til Norge og Krokstadelva i 1916 etter ca 15 år .

I 2009 besøkte jeg Grove City sammen med min datter Kari og min fem-menning Douglas Bruce . Grove City hadde da 608 innbyggere.  Douglas stakk innom biblioteket som var det eneste stedet som holdt åpent i byen den søndagen. Da de fikk høre at det var to nordmenn på besøk ble det stor stas og hun ringte til museumsbestyreren som kom med en gang og åpnet og hadde omvisning bare for oss. Veldig mange i dette området har Skandinaviske forfedre og det bar museet preg av.

Det som Nils Steen hadde skrevet fra dette området ble derfor enda mer interessant for meg. Jeg kjenner igjen beskrivelsen av «det herlige landskapet» på prærien. Vi kjørte ca. 6 mil vestover fra Minneapolis og landskapet endret seg til flate vidder og utallige innsjøer med flotte treklynger og små bebyggelser og tettsteder.

Jeg har i liten grad korrigert for feil ortografi og kommafeil mm. Han skriver med en tydelig og nydelig løkkeskrift og det er bare noen få ord jeg er litt usikker på.

Her kommer fortellingen:

Omtrent midt i staten Minnesota ligger et av de vakreste og frodigste strøk i Midtvesten. Det er den såkaldte «Lake Park Region» beliggende i Meeker og Kondiyohi countyer. Området omfatter store områder med bølgende prærie og hundreder av innsjøer som er omkranset med skog av ek, alm, hikory og en masse andre forskjellige tresorter. Dette herlige landskap var ikke bebodd av hvite før 1856.

Indianerne av den mektige dakotastamme og da særlig den krigerske siox streifet her om som de ubestridte herrer til de overdådige rigdommer av vildt og fisk. Østover mot Wiskonsingrensen var der dengang en veldig urskog som foreløbig stengte for de hvites fremtrengen vestover. Imidlertid hadde omstreifende jegere våget sig gjennem skogen og de fortalte om det herlige lannet vestenfor. Disse rykter nådde frem til endel norske settlere som hadde bosatt sig i den vestlige del av Wisconsin og de bestemte sig for å dra vestover for å sondere terrenget. Den første som fandt veien dit var Ole Ness fra Nes i Hallingdal – han tok lann i Meeker County litt vestenfor den nuværende by Litefield. Senere kom krødsherringen Even Railson Glesne og Ole og Anders Walhovd og Emil Falk, de tre siste var fra Toten. De kom først til Ole Ness, men fortsatte videre forbi Eagle Lake og til Norway Lake i den nordlige del av Kandiyohi county hvor de tok lann.

Lenger nordvest lå Salmon Lake, en bølgeformig hevning av prærien skilte de to innsjøer Norway Lake og Salmon Lake fra hverandre. I 1857 var lannet omkring Salmon Lake tatt av en mann fra Hardanger, Lars Endresen Rosseland og hans hustru Guri. Efter dem kom flere haringer og bosatte sig i nærheten og snart var lannet rundt disse sjøene opptatt av folk for det meste fra Hardanger. De førte en primtiv tilværelse disse første nybyggere. Det var smått om penger blandt dem, de kunde ikke avle noe som kunde selges da de ikke hadde noe marked. Men alikevel levet de godt for der var overflod av vildt i skogene og på prærien og fisk i indsjøene. De satte opp sine blokkhus og levet relativt lykkelig. Men så fikk det hele en brå slutt. En skrekkelig ulykke rammet plutselig disse pionerene som lyn fra klar himmel. I fem år hadde de levet sammen med indianerne i vennskap og ingen ting tydet på at det med et slag skulde bli en fryktelig forandring.

Som før nevnt var det den stolte og krigerske sioxstamme som behersket det lannet som nu utgjør begge Dakotastatene og Minnesota. Disse sioxer var et mandig og dristig folk, herdet i lidelser og tålmodige prøvelser. De var høisinnet og trofaste mot sine venner, men listige og grusomme som djevler når de følte sig sveket. Disse fruktbare prærier med sin overdådige rigdom på altslags vildt hadde vært deres jaktmarker fra tidenes morgen og her levet de sit liv som de naturens barn som de var. Til å begynde med så de ikke ondt på de fredelige nybyggere enskjønt de på en måte fortrengte dem fra deres prærier. Den amerikanske regjering anerkjendte også deres eiendomsret til lannet forsåvidt som den «kjøpte» det av dem for siden å la pionerene kolonisere det. Men her får regjeringen ta ansvaret for det som hendte. For den «betaling» som indianerne skulde ha for lannet, det var både mat og klær og endel penger, den blev de snytt for av de kjeltringene som regjeringen benyttet som sine agenter. Og da indianerne følte sig sviktet reiste de sig i forbitrelse og tok en grusom hevn. Det sørgelige ved det var at hevnen gikk utover de helt uskyldige personene og deres kvinner og barn. I Kandyyohi og Meeker Countyer brøt stormen løs onsdag den 20de august 1862. De var en deilig sommmerdag, det hadde vært en fin høst og den rike avling var netop innhøstet. Ca en 4 – 5 miles vest for Norway Lake bodde endel svenske familier. Det var Daniel Broberg, Sven Aamann og Johannes Lindberg. De hadde fått besøk av en omreisende predikant Andrew Jackson og alle de voksne var samlet i Lundbergs blokkhus for å høre denne Jackson preke. Det var et fremtredende trekk ved disse nybyggerne at de var sterkt religiøst innstillet. Predikanten hadde såvidt begynt da Brobergs syvårsgamle sønn kom styrtende inn i hytten og fortalte at indianerne var kommet og at de var slemme mot hans søskend og at de sølte med maten.

Ingen tenkte på noen fare, men møtet blev alikevel opløst idet de fleste mente det var best å hindre at indianerne ødela formeget. Lindbergs to voksne sønner hadde geværer og de dro avsted i forveien.

En stund efter kom gamle Lindberg frem til Brobergs blokkhus og han hørte der blev skudt og straks efter så han sine sønner komme løpende ut av hytten med indianerne efter sig. Idet de skulde klyve over et gjerde blev de begge skudt. Den eldste Lars døde med det samme mens den yngre Samuel kun blev truffet i hoften. Han faldt overenne og lot som han var død. En av indianerne gav ham et slag av geværkolben og vrengte hans lommer, men gjorde ikke noe mere med ham. Han kom sig siden vekk og berget således livet.

Indianerne blev nu opmerksom på gamle Lundberg og skjøt flere skudd efter ham, men han fikk flyktet og gjemt sig vekk i skogen. De øvrige som hadde vært forsamlet i Brobergs hytte kom nu tilstede og alle, untatt den lille gutten som varslet overfallet, blev drept og skalperet. Denne lille syvåringen fikk smuttet inn i hytten og gjemt sig i kjelleren. Indianerne var efter ham, ødela alt i hytten, men fandt ham ikke da de ikke opendaget lemmen over kjelleren hvor gutten lå gjemt.

Imidlertid var gamle Lundberg kommet sig hjem til sit eget blokkhus og han tok resten av sin familie ut og gjemte dem i en myr. Så dro han og Sven Åmann avsted for å varsle sin nærmeste nabo Ole Knutsen om faren. Men på veien blev de opdaget av indianerne og da de ingen dekning hadde på den åpne prærie tok de tilflukt i en myr hvor de forsøkte å dekke sig i det høie sivet. Her la de sig ned så børsepipene blev fulde av vann men indianernes kule hvinte om dem.

Det så mørkt ut, men plutselig reiste Lundberg sig op i fortvivelse og brølte på godt svensk idet han siktet med sin unyttige børse: «Jag skal lära er at skjuta.»    Og dette blev deres redning for da indianerne så den gamle mannen med det lange skjegget reise sig og utfordret dem blev de redde. Overtroiske som de var trodde de at denne erværdige gamle mann var unner Manitows («Store Ånd») spesielle besyttelse da de jo hadde skutt utallige kuler efter ham uten å treffe. De flyktet i største hast utenfor skuddvidde og gjemte sig bak sine tepper. Lundberg og Åmann gikk nu rolig ut av myren og fortsatte utover prærien mens indianerne fulgte dem på avstand.

 Da de kom til Ole Knutsen fandt de blokkhuset tomt, alle var flyktet til Even Railson. Dit søkte også Lundberg og Åmann. Der var forsamlet mange flyktninger og de bestemte sig for å søke tilflukt ute på en øy i Norway Lake («Indianerøya») for bedre å kunne forsvare sig. Imidlertid savnet mann Lundbergs hustru og datter og Johannes Iversens fem barn. Johannes Iversen var drept av indianerne, men hustruen og barna var unsluppet og hadde skjult sig i det høie præriegress. Her kom barna vekk fra moren i mørket og da moren omsider kom frem til Norway Lake alene, blev seks mann sendt ut på prærien for å lete efter barna. De blev tilsludt funnet vetskremte og brakt i sikkerhet på indianerøya. Neste dag dro to avdelinger ut for å lete efter Lundbergs hustru og datter. De hadde endel trefninger med indianere, men da de alle var godt bevepnet kom de godt fra det De unnersøkte flere blokkhus, men fandt hverken moren eller datteren. Imidlertid tok de med sig hvad de fandt av proviant og klær tilbake til tilfluktstedet på indianerøya. Men ute på vidden 10 mil sydvest lå de lemlestede lik av venner og naboer og de syntes ikke de kunde la dem ligge som bytte for prærieulvene. De besluttet å dra ut å begrave dem tross kvinner og barns gråtkvalte bønner om ikke å sette livet på spill.

I grålysningen dagen efter dro en flokk avsted bevepnet med børser, økser og spader. Ut på Prærien fandt de Samuel Lundberg, som blev skutt i hoften utenfor Brobergs hytte, og hans søster. Et par mann fulgte disse tilbake til øya. De andre fortsatte utover. De fandt 13 lik, fryktelig mishandlet; som de la i en grav, hvorefter de dro tilbake til øya.

På øya blev det snart nød da de kun hadde mat for tre dage. Og da de hvert øyeblikk kunde vente å bli beleiret av indianerne måtte de se å komme sig østover til nærmeste større bebyggelse. De fikk fanget inn endel okser og samlet noen vogner, men blev anfaldt av rødhudene der og blev drevet på flykt. Da de tilslutt var ferdig til å dra avsted fikk de sig en ny skrek i livet. Ute i horisonten mot sydvest så de en betydelig rytterskare nerme sig, og da de viste at ingen hvite bodde i den retning forskanset de sig bak sine vogner fast besluttet på å selge sine liv så dyrt som mulig. Men da rytterflokken kom nermere fik de se at det var bevepnede personer fra øst som var på streifetur over prærien for å hjelpe folk i sikkerhet. Rytterne kunde fortelle at Lundbergs hustru, Even Glesne med flere var brakt i sikkerhet i Paynesvills. De hadde også reddet fem små barn som i tre døgn hadde vandret rundt på prærien uten mat eller mål. Deres far var drept av indianerne og deres mor kommet bort for dem. De var så skremte at rytterne måtte jage dem som ville dyr før de fikk tak i dem. Dette var vestenfor Norway Lake.

En 8 a 10 mil sydvest for Norway Lake var også nybyggerne blit overfaldt. En av de første som faldt som offer var Borger Thorson. Han blev drept med en tomahawk av en indianer som hadde sneket sig inn på ham bakfra mens han arbeidet ute på åkeren. De neste var Olaf Hagen, hans hustru og barn. Hagens lik blev funnet i gresset utenfor åkeren hvorhen han hadde slept sig for å stoppe blødningen med gressdotter. Henimot kvellen kom en flokk rødhuder ca 15 – 20 til Oskar Eriksens hytte. En yankee ved navn Foote med sin hustru og barn var kommet i forveien for å varsle at indianerne var på krigsstien. Utenom disse var også en svenske (Swenson) med hustru og barn.
Da indianerne merket at de var såvidt mange i hytten blev de forsiktige og anstillet sig meget venlige. De kjendte Fote som en erfaren jeger og «dead shot».

De slog foreløbig leir et stykke unna hytten. Men for å utspeide hvormange der var forsamlet i hytten sendte de flere gange et par av sine krigere unner påskudd av å låne forskjellige ting. Imidlertid forløp natten uten noen annen forstyrrelse. I hytten var der fire voksne menn, to kvinner og åtte barn. Om morgenen kom en av rødhudene og bad om poteter og en gryte å koke dem i. Foote svarte at en gryte kunne de alltid få låne, men potetene fikk de grave op selv. Mot dette protesterede en svenske ved navn Charley og så at en slik uhøflighet vilde bare irritere indianerne og bød sig til at grave potetene.
Foote advarte ham men Charley tok en hakke og gikk ut. Foote fulgte med, men uten børse. Utenfor stod en indianer inhyllet i et teppe og smilte på den venligste måte, men et glimt i hans sorte øyne fikk Foote til å ane uråd og han snudde for å hente sin børse. Men før han nådde hytten skjøt indianeren, som hadde en børse skjult under teppet ham i ryggen så han faldt utenfor døren ute av stand til å reise sig. En annen indianer som stod på lur på det ene hjørne av hytten skjøt også på ham men bommet. Hans hustru løp resolut ut og halte ham inn hvorefter hun grep børsen og feldte den indianer som først hadde skudt. Den annen rødhud la på sprang ned mot leiren men ble feldt av Foote som hadde fått slept sig hen til det ene vinduet. Charley som såvidt hadde kommet ut på åkeren blev skudt og lå død med hakken i den ene hånd og en potet i den annen.

I flere timer pågikk nu en heftig kamp med utveksling av skudd og mange av indianerne måtte bite i gresset, men både Foote og Eriksen blev hårdt såret. Tilslutt kunde de ikke røre sig. Men for at indianerne ikke skulde merke hvor dårlig det stod til i hytten fortsatte begge kvinnene skytingen. Swenson viste sig å være en feig kryster som satt i et hjørne av hytten og jamret sig og vilde at de godvillig skulde overgi sg til indianerne. Men kvinnene truet med å skyte ham hvis han ikke holdt munn. Ut på eftermiddagen ga indianerne op kampen da de hadde mistet omtrent halvparten av sine folk. Kvellen og natten forløp nu uten flere angrep. Da det lysnet av dagen var der ikke en indianer å se og Foote og Eriksen bad innstendig sine hustruer å ta barna og flykte østver i sikkerhet. De hadde ikke lenge igjen å leve mente de og barnas liv burde ikke settes på spill nu da mennene ikke var istand til å forsvare dem. Med et bittert farvel og blødende hjerter forlot deres trofaste hustruer hytten. Men to gange kom de tilbake til hytten da de ikke kunde holde ut å tenke på at deres kjære menn skulde overlates til sig selv i deres smertefulde døsstund. Men hensynet til barna veiet tungt. Eriksen hadde tre og Foote fire barn, alle unner den voksne alder. De døende menn befalte da sine hustruer å dra avsted og efter mange strabaser kom de frem i sikkerhet.

Stillheten ruget nu over det lille blokkhus ute på sletten kun avbrudt nu og da av stønn fra de hårdt sårede menn. De lå side om side og blodet fra dem begge randt sammen i en pøl mellem dem. Dagen var meget varm og svermer av fluer surret inn gjennem de knuste vinduer, tiltrukket av blodlukten, og plaget de sårede som lå der hjelpeløse uten å kunne røre sig.

Da indianerne opga kampen ved Eriksens hytte dro de nordvest op mot Salmon Lake. Lidt vestenfor denne lille innsjøen bodde Eriksens svigerfar Lars Rosseland. Tvers over på den annen side hadde indianerne fra gammelt av en yndet leirplass og de hadde ofte vanket hos ham. Han tenkte derfor ikke på noen fare da seks bevepnede indianere kom inn i hytten. Da de hadde sittet en stund bad de om litt melk å drikke og Rosseland gikk ned i kjelleren og hentet et fat. Men i det samme han rakte fatet til den nærmeste rødhud kløvet denne hans hode med tomahawken. Den eldste sønnen Endre som netop kom inn blev øieblikkelig drept og likeledes hans hustru. Den annen sønn Ole blev skudt i skulderen, men med en selvbeherskelse som var beundringsverdig for en 14 års gutt, simulerte han død så indianerne foreløpig ikke ga mere akt på ham. En lykke for ham at de ikke tok hans skalp. Da indianerne kom var Rosselands hustru Guri med sin yngste datter nede i en jordkjeller for å hente op noe til matlagningen. Hun steg akurat op av kjelleren i samme øyeblikk som hendes mann og sønn blev drept. Hun blev opdaget og en indianer skjøt på hende men traff ikke. Forskrekket slo hu armene op over hodet og lot sig falle tilbake ned i kjelleren som om hun var truffet. Der fattet hun sig. Hun gjemte hurtig sin lille datter unner noen sekkefiller og la sig selv i fordreiet stilling som om hun var død og dette frelste hende.

Indianerne tok sig god tid. De slaktet en okse som de stekte og spiste og før de dro satte de fyr på husene og høistakkene. De andre døtrene Brita og Guri tok de med sig som fanger. Endelig langt om lenge da det blev stilt våget Guri sig frem av kjelleren, og et trøstesløst syn møtte hende. Hun så sitt hjem ødelagt, sin mann, sin svigerdatter og sønner drept og sine to døtre bortført. Stive og lemlestede lå disse kjære, hun kunde ikke gjøre noe for dem som kunde få dem til liv igjen, men med maktesløs kjærlighet la hun en pute unner hodet på hver av dem så de kunde ligge bedre i den evige søvn. Så kom hun til å tenke på sin eldste datter som var gift med Eriksen.

Det var begynt å skumre men hun bestemte sig alikevel til å dra over til Eriksens hytte. Men i mørket for hun vill og hun måtte slå seg tilro på den åpne prærien unner tindrende stjernehimmel med prærieulvene luskende omkring. Ved daggry tok hun igjen fatt men kom nu tilbake til sitt eget hus. Her møtte der hende en glede i sorgen. Hendes sønn Ole var kommet sig op og ifærd med å skaffe sig noe å spise. Han hadde som før sagt simulert død og på den måte unngått døden, men mistet bevistheten pågrunn av blodtapet. Guri vilde igjen gjøre et forsøk på å nå frem til Eriksens hytte. Rødhudene hadde drept eller jaget bort alle kreaturene men Guri fikk alikevel fanget inn en av deres egne og en fremmed okse på prærien. Disse fikk hun efter mye strev spent for en slådd hvorefter de satte kurs for Eriksens hytte. De nærmet sig meget forsiktig da de på lang avstand kunde se at indianerne hadde hjemsøkt stedet. Blokkhset stod der som før men det røk av restene efter en høistakk og uthusene var borte. Guri og lille Anna holdt på med oksene et stykke borte mens Ole forsiktig krøp nermere for å speide. Mens han lå og lyttet hørte han en stemme inne i hytten. Det var Foote, men guttene trodde det var indianerne og skyndte sig tilbake. De kjørte nu rundt for å se til de andre naboer men hvor de kom hadde indianerne herjet. Hist og her traff de på skalperte lik av venner og naboer. Det hele så så uendelig trøstesløst ut, dette paradis av et settlement var forvandlet til en kirkegård hvor de blodtørstige rødhuder rådde grunnen alene. Triste og nedtrykte til det ytterste dro de tilbake til sitt eget hjem og tilbrakte natten blandt sine døde. Tidlig neste morgen gjorde Guri istand niste og tok med det beste som var igjen av sengklær og endel andre saker. Ole var nu så dårlig at han ikke kunde gå og måtte legges slodden. Guri tok også dennegang veien om Eriksens hytte for om mulig å få byttet slådden med en vogn. Ole blev stadig dårligere og døde i Guris arme før de nådde frem til Eriksens hytte. Dennegang gikk hun inn i huset og fandt Fote og Eriksen som ennu levet, men var fryktelig medtagne av blodtap, feber og tørst. De var begge ved bevissthet og blev meget glade da de så Guri, men de bad hende skynde sig bort fra dette dødens lann, for dem kunde intet gjøres alikevel, de bare ønsket vann. Men Guri lot sig ikke skremme – hun gjorde op ild og varmet vann, vasket og forbandt deres sår så godt hun kunde og fikk tilogmed litt mat i dem. Så samlet hun myrgress i vognen og slepte de sårede menn ut av hytten og op i vognen. Dette var en hard job for Foote veiet neste 100 kg og de var helt hjelpeløse. Men Guri greide det. I nesten tre døgn slepte de sig frem østover prærien til Forest City, den nærmeste landsby. Om natten sat hun på vakt med riflen i fanget og om dagen gikk hun foran oksespannet med den i hendene. Guri var den siste som forlot dette blodige lann – og det vakte stor opsikt blandt befolkningen i Forest City da hun kom trekkende med sitt lass av sårede og hjelpeløse. At en enslig gammel kvinne torde gi sig til i flere døgn i fiendens lann og sanke på sårede og finne utvei i alle vanskeligheter var en enestående bedrift, det rene heltemot. Hendes bedrift satte mot i de forknytte pionerer og stimulerte dem til å ta kampen op mot rødhudene. Midt i sin store sorg hadde Guri alikevel en glede. Blandt flyktningene i Forest Cuty fandt hun sine to døtre som var blitt bortført av indianerne. De hadde allerede den første natt rømt fra sine voktere og unsluppet i det høie præriegress. De hadde opholdt livet på ville bær og melk fra omstreifende kuer og blev tilslutt reddet av en soldatpatrulje. Footes og Erksens hustruer og barn blev også reddet og de selv kom seg av sine sår. Eriksen levet helt til 1925 da han døde 87 år gammel. Nybyggerne spredte sig nu østover til de store og mere folkerike settlementer hvor de var sikre for indianerne. Men med vedmod tenkte de på sine ødelagte hjem og sine kjære døde derute på vidden i Kandiyohi hvor deres flokker av kjyr, griser og høns var spredt utover det tause villniss hvor kun nu de seiersberusede rødhuder hersket over de blodbestenkte sletter.

I tre år lå Kandiyohi øde, men så blev indianerne fordrevet vestover og pionerene begyndte å komme tilbake til sine nybygg. Andrew Railson var en av de første, så fulgte de andre efter og i løpet av de følgende 10 år blomstret settlementet op som aldrig før. De ville siuxer som nu var knekket ble forvist til en reservasjon i Red Riverdalen i den nordvestre del av staten. Der holdt de sig iro indtil 1875-79 da de igjen gjorde et forsøk på å grave op stridsøksen for å slutte seg til deres store høvding Sitting Bull som en stund herjet stygt i de sorte bjerge i Syd Aakpia ?. Men nu var regjeringen med sine soldater herrer over stillingen og indianerne ga sig snart da Sitting Bull efter å ha gjort det av med General Custer og hans 700 soldater ved Little Big Horn rømte over grensen til Kanada.

Even Railson var en stor eventyrer, dristig og pågående, men samtidig en real og skvær kar. Han var meget gode venner med indianerne og blev tilogmed optatt i stammen og fikk navnet «Big White Chief». På hans lann var der en lanntunge som stakk ut i Norway Lake og som fra gammel tid hadde vært leirplass for indianerne. Even lot dem beholde den og det var de meget takknemlige for.

Følgende historie som jeg hørte fortalt om ham viser at han var meget populær blandt dem. En dag kom en ung indianer til ham og ba om å få låne hans rifle. Med mange fakter betrodde indianeren ham at han var syk, ikke kunne spise ikke sove. Forundret spurgte Even hvad det hadde med riflen å gjøre. Jo saken var at indianeren var forelsket i Minnehaha, en vakker indianepike som imidlertid avviste ham med forakt fordi han ennu ikke hadde feldt sin første hjort. Even syntes synd på ham og lot ham få låne riflen for at kunde bli istand til å nedlegge det nødvendige offer på sit kjærlighets alter. Imidlertid gikk tiden og indianeren kom ikke tilbake med riflen.
Even gikk da en dag til hans telt for å få den tilbake, men indianeren negtet å gi den fra sig godvillig. Men nu blev Even sint. Han tok indianeren i nakken og slengte ham ut av teltet og fant riflen gjemt i et teppe. Derpå gikk han til høvdingen og forlangte indianeren straffet.
Høvdingen sammenkaldte de eldste og efter en lang #pow-pow» blev stakkaren refset. Men enda mente de at det ikke var nok til å gjøre uretten god igjen. En deputasjon av de eldste og værdigste tok med sig ophavet til striden, den bedårende Minnehaha, og bad Even motta denne indianeblomst som en liten erstatning for sine krenkede følelser.