På syvårsdagen.

Herman Wildenvey var en god venn av Solveig Falsen Møller og hennes familie. Eiker Arkiv har fått låne til avfotografering dette lille diktet til Kate på hennes syvårsdag 16. august 1944. Morsomt lite dikt som dukker opp igjen 73 år seinere.  Har også lagt det ut på Facebook-siden til Eiker Arkiv.

Kjære Kate!                           16/8 44.

Nu vet vi alle hvad klokken er slagen:
Nu er du stor og på skolen du går.
Vi ønsker til lykke på syvårsdagen
og gir dig et dikt og en krone pr. år.

Gisken, Herman og –
Hannemor Wildenvey.

.

Reklamer

«Anders i verden»

ANDERS I VERDEN av Herman Wildenvey:

«Burre» var innom arkivet for en stund siden.  Det er vist over et år siden, for jeg har avfotografert en del av det han kom med 19. januar 2017. Under ryddig i kjeller og på loft dykker det opp litt av hvert. Hans mor Solveig var en god venn av Herman Wildenvey og  hun tok vare på mye.

Her er det en side fra Aftenposten. Vet ikke når dette er skrevet, men det er så pass lenge siden at skrivemåten er «sig» og «mig» og «hvad».

«Aftenposten bad Herman Wildenvey lage et eventyr for barn på vers. Resultatet er blitt en fortryllende liten abc, som både de små og deres foreldre vi ha glede av.»

Aftenposten. Når ? – Utlånt til Eiker Arkiv av Enevold «Burde» Falsen Møller.

Anders i verden

A.
Anders i Verden skal lære å lese
og skrive det morsomme navnet sitt.
Se, hvor han griner med hele fjeset.
Han syns vel at noen må hjelpe ham litt.

B.
«Bare bokstaver på rad!» sukker småen: ”
«hvad kan det bli for en mening i slikt?”
Og nå skal han ta dem fra a’en til å’en,
for da kan han lære å lese et dikt.

 

C.
Cellus heter den listige katten,
den kan ikke lese, men tenk, den er rar;
Anders har hørt, at den mjauer om natten.
«Han lærer seg vel alfabetet,” sir far.

D.
Dagene går – det er brysomt å lære.
Cellus kan visst slett ingen ting.
Han bare går hjemme med rompa i været.
Slik kan ikke Anders spasere omkring.

E.
En Anders i Verden har andre plikter,
enn katter og bikkjer og lignende dyr.
Navnet sitt fikk han engang av en dikter
som syntes han var slik en rar liten fyr.

F.
Faren til Anders var sjelden heime,
mor hadde større og mindre små.
Anders fikk gå der aleine og veime
helt fra han selv kunne krabbe og gå.

G.
Gudfar som kom på besøk gav ham navnet ”
«Anders i Verden” og søsknene lo.
De syntes han både i navnet og gavnet
var Anders i Verden, så liten og god

H.
Hjemmet var bare en stue de leide,
men allting var hyggelig. Anders var glad
bare de lot ham få ta, som han pleide
”en gåtur i verden”, – som Anders selv sa.

I.
Innover neset, til stranden og bukta
gikk der en virkelig eventyrvei.
Der kjente han liljekonvallen på lukta
og blåveis og hvitveis stod tett i en hei.

J.
Ja der kan du tro der var blomster på jordet
og kuer og stuter det så en nå støtt,
og rundt om lå gårdene vakre og store
med låver som skinte i hvitt og i rødt

K.
Kunne en komme seg helt over havet
var det vel ennå mere å se;
”Nei, du som er liten og ikke kan stave,
får bli der du er,” sa de hjemme til det

L.
«La dem le», tenkte Anders, «jeg prøver en start med
den båten ved brygga som heter ”Quibec”.
Det er jo et skib som min onkel har fart med,
der går jeg om bord, og så skal jeg bli vekk!»

M.
Men nå skal du høre hva videre hendte;
da Anders i Verden sig listet ombord,
så stod det ved rekken en søt liten jente
som mangensti pleide å hjelpe hans mor.

N.
”Nei, Anders, du vil da vel aldri forsvinne?
Da måtte du jo ha et hjerte av stein!”
”Å pytt sann,” sa Anders, ”jeg prøver å finne
min onkel ombord, for han er jo kaptein.»

O.
”Onkel,” sa Anders, ”jeg blir med på ferden!”
Men onkel han svarte med følgende ord:
”Nei, før du kan stave min Anders i Verden,
så kan du nok ikke bli dekksgutt om bord.”

P.
På land måtte Anders igjen – for å være
det samme som før – men venninden hans sa:
”Alle bokstaver er lette å lære,
kom skal du se, vi begynner med A.”

Q.
”Quibec” seilte bort, den skulle til Randers
i Danmark et sted – og han blev ikke med.
«Når den kommer igjen kan jeg A, tenkte Anders,
og deretter læte han sannelig B.

R.
Rett som det var blev det morro og gammen
for a-en og n´n og d´en og e´en
og r´en og s´en – blev Anders til sammen,
og Anders i Verden var rent blitt mondén.

S.
Senere kom også katten til nytte,
den lå som en S på et storstuebord.
Og Gerd, – så het piken – hjalp til med å flytte
og ordne opp slik, at bokstaver ble ord.

T.
Tilsist var det bare dt rare på slutten
som gjorde det vanskelig, vanskelig nok.
Men Anders han gav sig nok ikke, den gutten,
enda han bare blev kalt for en pjokk.

U.
Utover høsten kom Gerd bort til Anders
og sa at til jul måtte alt være lært.
For da kom jo onkelen hjem i fra Randers
og Anders fikk julepresanger forært.

V.
Vinteren kom og det lakket til julen,
da kunde han enkelt-v, – Anders var klok!
De voksne ,de leste om katten og fuglen
som Wergeland hadde satt inn i hans bok.

W.
Wergeland? dobbelt-w. Det var det rare
at enkelte navn hadde Dobbelt-w først?
Welhaven, Wessel og Wildenvey har det,
men Wergeland, sa de, – må kalles for størst!

X.
X var en størrelse ukjent av alle,
den stod som et kors – og var kanskje en heks?
For ukjente størrelser kan en jo kalle
både et kors og en heks og en X.

Y.
Ytret en tvil om at Anders klarte
den kinkige jobben til onkel kom hjem,
så så han på katten og Gerd, og svarte,
at snart var han mer en flink nok for dem.

Z.
«Zakk, zakk, Zakkarias, ja nå kan du stamme!»
sa Gerd, da de endelig holdt på med Z.
”Det kan jeg da skrive og si med det samme,”
sa Anders, og sandelig sa han det rett.

Æ.
«Ære og rikdom skal kunnskap dig bringe!”
sa katten og snodde sin knurrende bart.
Da var det at dørklokken hørtes å ringe,
og alle bokstaver kom inn i en fart.

Ø.
”Ønsk dig vår hjelp – – vi er nu dine slaver,”
sa alle bokstavene, – Anders er lærd.
Så kom der en kringle med sukkerbokstaver:
Til Anders i Verden fra katten og Gerd.

Å.
«Å!» ropte Anders. «Nu vil jeg på ferden
med onkel til alle de land på jord.
”Ja lykke på reisen da, Anders i Verden!”
sa Gerd og sa katten, sa far og mor.

 

«En storartet lytter» av Herman Wildenvey

Herman Wildenvey ble født i Mjøndalen 20. juli 1885 – men han er ikke bare Mjøndøling. Han er hele Eikers mest berømte dikter og var i sin tid hele Norges store dikter. Han trakk fulle hus hvor han kom i Norge og Skandinavia for øvrig.

Jeg har fått instendige og uvennlige henstillinger om å holde meg til «mitt revir», Krokstadelva, og holde meg for god til å si noe om diktere og andre og annet fra Mjøndalen – men det kommer jeg ikke til å rette meg etter.

Jeg jobber som frivillig på Eiker Arkiv og bruker 15-20 timer pr uke på å registrere og bistå med å formidle lokalhistorie til både Mjøndølinger og andre interesserte i hele Eiker. Jeg får bare tåle å bli hengt ut som middelmådig krokstadelving uten særlige talenter. Til gjengjeld er jeg ganske snill og grei.

Her har jeg funnet en morsom artikkel i Drammens Tidende for 31. desember i 1951. Mange ungdommer har knapt hørt om Herman Wildenvey og mange av oss godt voksne trenger å lære og eller oppfriske våre kunnskaper og minnet om vår store dikter – og Eikerværinger, ikke glem at vi har Portåsen. Jammen skal jeg ta en tur dit igjen snart. Blir som regel godt tatt i mot av ekte Mjøndølinger også.

For en god forteller Herman Wildevey var. Dette er anbefalt lesing.

En storartet lytter
For DT og BB av Herman Wildenvey 31. desember 1951.

Det er lenge siden De var i radio nå, sa en mann til meg forleden dag.
– Nei. sa jeg. Jeg hørte meg selv i radio i går morges.
– Ja, sånn, sa han «I ord for dagen!» Det hører jeg også, men det er liksom ikke Dere.
– Ikke det? sa jeg.
– Jo, jo,det er jo Dere, men det er vel lydbånd det? Opptak. Jeg kan ikke tro, at De står opp og leser opp klokken halv syv om morgenen?
Nei, jeg har ikke blidt bedt om det, ellers hadde jeg nok gjort det også, sa jeg.
– Ja jeg husker i gamle dager, sa han, jeg husker De holdt kåseri om en sommerdag i slåtten hos en bonde på Ed i Sverige. Da fortalte De livaktig. Det var akkurat som De skulle sittet ved siden av meg, og jeg så det hele _
– Hva var det om det da? Jeg må ha glemt det, sa jeg.
–  Jeg husker det, Jeg glemmer det aldri. Det var etter en fest eller noe. De forlot noen De hadde vært sammen med helt til morgenstunden. – De skulle gå en tur, og på tørjet i Ed traff De en bonde som var i stasjonsbyen for å hyre en slottekar.
– Javisst, sa jeg. Nu husker jeg det.
– Var det sant da?
– Hvert ord, sa jeg-
-Ja, det hørtes troverdig ut. Bonden trengte en slottekar, og De var i bakrus og trodde De skulle greie biffen.
– Biffen?
– Ja – jobben da. De ble med bonden. De var bondegutt, sa De te´n. Men så kjøpte De noe på Järnvägshotellet, to flasker sherry.
– Ganske riktig, sa jeg, Fortalte jeg det?

– Aldeles livaktig, sa mannen. De fortalte, at bondemannen hadde snus. Og da De bød ham en klunk av den ene flasken, tok han en pris, og da gjorde De de samme. Det måtte ha vært fært. Det var lang vei hjem til gården, dere kjørte i solsteiken og drakk sherry av hver deres flaske med snus til, og det ble bonden søvnig av. – men De ble bare litt svimmel i hue, – De syntes slåttelandet bølget som grønne sjøer. De så bare grønt, – ingen forskjell på grønt, for snusen gikk på synet løs, og sherryen gjorde resten, brillene Deres, – –
– Brukte jeg briller? sa jeg – Det var jo i 1916 dette hendte. -jeg hadde ikke blitt nærsynt da.
De snakket om briller, beduggede briller, så og si!
– Nei, sa jeg – jeg hadde ikke briller i 1916.

– Ja, De kjørte ihvertfall inn på tunet der De skulle være slottekar, og mannen på gården ba Dem kjøre ut med slåmaskinenn med det samme. Han pekte ut på jordet der De sklle slå, og så gikk han inn og la seg.
– Og så? sa jeg. De må ikke gjøre noen pause her. Det er her det er spennende. Hva gjorde jeg? Kom ikke å fortell at jeg tok en støyt til av flasken!
– Nei, hstorien var fuktig nok sånn som De fortalte den. De kjørte ut slåmaskinen og slo så fine skårer som noen kunne ønske å se, – sa De altså. – Men midt ute i englandet lå en hveteåker, fin og grønn, flere mål, og den slo De også, for De så ikke forskjell på grønt, Da De var ferdig var det så langt på dag og bonden var på bena igjen.
– Ja, sa jeg. Det grønne gikk i ett på grunn av snusen. Var det poenget?
– Nei, ja. Men her slutta De. Vi fikk ikke høre hvordan det gikk? Jeg har lurt på hva han sa, den gårdbrukeren?
Ja, hva skull´en si? sa jeg.
– Jeg har lurt på det, sa mannen og lo. Blei´n gæern?
Han talte et fremmed sprog, sa jeg. Jeg forsto bare jævla bagge og da gikk jeg.
– Ja, jeg har tenkt sånn på hvordan det gikk» sa mannen.
– Det gikk tilbake til Ed, sa jeg. Tilfots. I solsteiken. Jeg fikk ikke kjøre, kan De tro.
Min hyggelige lytter, for det var det han var, spurte meg ved samme anledning om jeg hadde fått mange brev etter mine opplesninger i radio?
– Bare pene brev, sa jeg.
– Ingen stygge? spurte han.
– Nå ja, – svært få.
– Anonyme? spurte han.
– Ja, stygge brev er alltid anonyme,
– Hvor kommer de fra?
– Det er vanskelig for meg å vite, sa jeg. Jeg så på ham. – En mistanke om at han muligens hadde skrevet anonymt til meg, slo jeg bort øyeblikkelig og tilføyde: De er som oftest fra damer, eldre sådanne, og brevene er alltid postlagt Stabekk.
– Leser De slike brev?

– Ja, sa jeg. Jeg leser dem og undres litt på hva slags galskap de lider av, de som skriver dem. Jeg kaller det brev fra mørket. Det er sikkert ikke bare meg, de er fiender av. Hvis de selv, for eksempel fikk opptre i radio, ville de også få anonyme brev.
– Jeg, sa mannen eksplosivt forbauset. Jeg er bare en alminnelig lytter jeg.
– Jeg mener de som skriver anonyme brev.
– De vil aldri komme så langt, sa lytteren.
– Har De vært i radio?
– Vært i radio, nei? Aldri. Jeg har sendt inn hørespill og viser og sånn, men jeg får aldri noe svar. Jo, foresten. Jeg fikk en gang brev fra Diesen. «Takk for visen, men De får ikke prisen». Det har jeg i glass g ramme. Nei, jeg hører ikke noe fra dem, – jeg er bare lytter, ser De, -men det har jeg vært lenge, og Dem har jeg nå fulgt nokså nøye. En kan aldri vite hva en får høre, når De kommer – .
– Litt uberegnelig, mener De?
– Nei ikke utilregnelig akkurat. Men det var en gang, – ja, det er fært lenge siden, da De datt ner av stolen.

– Datt jeg ned av stolen?
– Ja, broren Deres, Jacob Portaas på Aasen i Eiker fortalte meg det.
– Hva fortalte han? spurte jeg.
– Ja, han satt og skulle høre på et kåseri om en tysker, Heine tror jeg det var, og så begynte De så fint – men så sa De noe innmari rart, og så hørtes plutselig et brak i radioen, akkurat som om noen datt ned av stolen, og så et stumt som graven i flere timer – og dermed så spilte dem opp med en plate, og borte var De.

Det var sannelig godt, De minte meg om den historien, sa jeg. Det var hva man kaller en teknisk feil – og litt til.  Og siden De er slik en erfaren lytter – .
– Jeg sier som sant er, jeg hørte det ikke selv, men broren Deres -.
– Det er av sine egne en skal ha det, sa jeg, Men nå skal de høre.
– Ja, jeg skal lytte, sa han.
– Det var i 1927, sa jeg. Jeg hadde oversatt Heinrich Heines «Buch der Lieder», for det var hundre år siden Heines berømte diktbok kom ut første gang samlet, og jeg skulle kåsere om dikteren og oversettelsen. Men et teknisk uhell ville at det dagen før ble holdt fest for meg i Rokokkosalen på Grand, stor fest i anledning av at det var tyve år siden min debut og ennvidere fest for en jubileumsutgave av mine samlede dikt.

– Det var altså etter en fest dette også? sa lytteren.
– Avbryt meg kke så skal De få høre sannheten om avbrytelsen, sa jeg. Nå er det meg som er kåsør.
– Jeg er lytter, sa lytteren.
– Ja, det var etter en fest. Men jeg hadde mitt kåseri i orden, da jeg kom om kvelden – dagen derpå – innfant meg i det provisoriske studio i Klngenberggaten. Jeg var nervøs, – og hadde fått lov til å sitte å summe meg foran sokkerbiten, som de den gang kalte mikrofonen. Ja, så lenge er det siden. – men jeg husker det. Jeg var alene. Det var to minutter igjen for signalet for opptak. Jeg kunne harke fritt i to minutter. Da åpnet studiodøren seg lydløst, et ansikt kom til syne. Det var et ansikt i bakrus. Ut! skrek jeg. «Kjenner du meg ikke?» sa ansiktet. Gud give jeg ikke gjorde, sa jeg. Gå! Forsvinn! Ansiktet var fra Rjukan og hadde vært med på festen i går – og skulle ha reist tilbake i dagmorges, «Har du ikke reist?» «Nei!» «Og nu sitter Molla ved radioen hjemme i Rjukan – hun skal høre på deg. Si et trøstens ord til henne. Si at jeg kom forsent, jeg reiser i kveld.»   – Ja, sa jeg. «Gå, gå!» Han lukket døren, – og i det samme lød et signal, et blått lys brente over mitt hode. Jeg hørte meg selv si: «Ærede lyttere.»

– Det gikk bra en liten stund – teksten var jeg velkjent med, – men tankene vandret mellom linjene i mauskriptet mitt, jeg så Molla foran meg, så høyttalertrakten av messing, så hvordan Molla, – hun satt med hodet nesten inne i høyttaler-trakten, – vakkert frisert. Jeg fikk fart på Heine igjen, leste løst, men de trøstens ord jeg hadde lovt ansiktet i døren å smugle inn i Mollas øre, sang ved siden av det jeg sa om Heine, – Molla hang ved mine lepper i høyttaleren og plutselig sa jeg inn i sokkerbiten: «Molla sitt ikke med hodet opp i høyttaleren, – jeg får hår i munnen!» Da sluknet blått og rødt lys bums – jeg kunne formelig høre, at det ble stumt over hele Norges land.
Lytteren ristet forferdet på hodet og lo, da jeg holdt inne.
– Men det braket jo? Datt De av stolen? spurte han.
– Datt og datt, sa jeg. Husk på det var en slags elektrisk stol jeg satt i. Og hils broren min og si at braket kom av at de slo strømmen av i en forferdelig fart. Og faller det seg slik så fortell mulige lyttere fra den gang, – at det var fall nok å måtte ta papirene sine og gå så stille som mulig ut. Ingen sa noe. Vaktmannen ved utgangsdøren som alltid hadde et skjemtsomt ord til meg ellers, sa heller ikke noe. Honoraret fikk jeg flere år etter, for jeg gikk lange veier utenom kringkastingshjørnet i Klingenberggaten i lengre tid før jeg fikk noen anmodning om å komme igjen.
– Det var orntlig morsomt at det var slik som De sier, sa lytteren.
– Sannheten er alltid morsommee enn skrøner som folk finner på, sa jeg. Men en skal ikke glemme at folk glemmer både sannhet og skrøner nesten alt for fort.
– Det er jeg enig i, sa lytteren. Mener De også at det er bra å glemme det meste av det en hører? Jeg gruer meg ikke for å glemme, selv om jeg skulle få lettere for det enn jeg har nå. Nå skal vi ikke bare plages med å glemme det vi hører, vi skal glemme det vi ser også.
Er det televisjonen, De tenker på?
Ja, den gruer jeg meg til.
– Det er meget godt å se.
– Det er sannelig meget en ser svært godt ved bare å høre også, sa lytteren. – Slåttekaren på Ed og Molla på Rjukan.
– De er en storartet lytter, sa jeg.