Krokstadelva på 18-hundretallet

Jeg fant dette i et virvar av kopierte avissider hentet fra Eiker Arkiv. Det er et intervju med Martin Nilsen. Martin ble født i 1871 og vokste opp i Fabrikkroken i Krokstadelva. Han jobba først på Spikerfabrikken og da den ble nedlagt gikk han over til Krogstad Cellulosefabrikk. Her ble han formann på tomta. Han bodde resten av livet på «Spirstøen», som han selv kalte for «Spørstia». Veien til eiendommen gikk ned fra Bedehusgata, like ovenfor Bedehuset, men han kunne gå gjennom Krogstadtomta på jobb. Martin snakka med klar røst og hadde en flott Krokstadelva-dialekt. Det finnes flere lydopptak av han.
Aksel Stake er også nevnt i Kronikken. Han bygde i sin tid hus i Bedehusgata (huset ble senere overtatt av Arne Holmen). Aksel var en av de som var med å utvikle bygda, bl. a. i Krokstadelven Bygningskommune.

Dette er en fin fortelling om livet i Krokstadelva på 1800-tallet. Forfatteren har skrevet kronikken i sin egen språkdrakt, men han siteren i Krokstadelvadielekt («i anførselstegn») enkelte steder.

DEN LILLE KRONIKK

Som én stor familie

Av Sigfred L. Eier

De fleste i Krokstadelva bodde i småstuebygninger, mest bare på ett rom med et lite kjøkken, stundom med et lite kammers ved siden av. Det var skorstein i kjøkkenet, men av inventar i alminnelighet ikke stort mer enn noe kjøkkentøy, et skap og noen taburetter. I stuen var det gjerne et roaskap, kanskje et stueur og noen enkle stoler, samt en sengebenk og en seng til å trekke ut, slik som det var i barndomshjemmet til Martin Nilsen. «I den sov mor (faren var død), og begge mine søstre, mens vi fire guttene fikk dele sengebenken. Så hadde vi ei dragkiste til å ha klær i, og to stue-ur, ett åttedagersverk og et jevndøgnsverk, men det ene måtte vi selge. Inngangen til huset var gjennom en liten svalgang til kjøkkenet. Det var mange slike stuebygninger her. De fleste hadde en liten jordlapp med gris og ofte ei ku, alt på bygslet tomt og leid jord.

Gamle Oluf Olsen, «Oluf Kjører», fortalte: «Det stod et hus på Sagastuebakken. Det bestod av et rom på 3,5 ganger 4 meter. I denne stua bodde 11 personer, 3 voksne og 8 barn. Om sommeren krabbet flere av ungene opp på hjellen gjennom en glugge. Der var det så lavt under taket at de hverken kunne sitte eller stå, men de kunne jo ligge der.

Med mat var det ofte dårlig. Fattigfolk måtte gå og be om en del av sitt underhold. Det bestod av mel av groveste sort, og så måtte de gå omkring på gårdene og få en sleiv her og en sleiv der. Hadde ikke bonden grovt nok mel, måtte de komme igjen en annen gang.  I kontanter hadde de 11 øre dagen eler 3 skilling av bygda.  Ofte bestod middagsmaten ikke av annet enn poteter som de duppet i salt. Jeg husker to guttonger som kom hit fra en gård lenger nede og hadde noe arbeid for husbonden. Maten de hadde  med for denne dagen var sur melk og graut som var så hard at den måtte skjæres.»

Den som visste mest om hvordan Krokstadelvingene ellers hadde det før i tiden, var Martin Nilsen:

«Om vinteren var det garnsild, dels saltmakrell, det var billig mat. Om sommeren var det litt av hvert, saftsuppe og skogsbær vi plukket, og surprim vi hentet på setrene, som det var mange av rundt i skogene. Surprimen var billig, 7 øre marken – 28 øre kiloen. Så hadde vi mye graut, alminnelig melgraut, sommetider med flesk i, når vi hadde noe. Potetklubb hadde vi også, den ble bakt hos a Malene, for vi hadde ikke bakerovn hjemme. Av kaffe slang det litt hver dag, men det var lite ordentlig kaffe, mest kokt på kaffegrut, sikori eller erter, og melk når mor hadde fått med seg noe fra gårdene hun arbeidet på. Folk var også svære til å bake lefse på takken, de puttet også salt sild i den og rullet den sammen.
Utover høsten kom driftekarer – mest hallinger – med sine drifter og solgte krøtter til de som kunne kjøpe. De solgte også f. eks. vadmel som de hadde vært på Vestlandet og kjøpt. Især var det menge handelskarer fra Hemsedal. Numedøler var det også, men de holdt seg på Mjøndalssiden. Betalingen for krøtter og slikt skulle erlegges i 3 terminer, jul, Marken og St. Hans, hvis det ikke var annen avtale, men det var ikke alltid hallingene og de andre fikk sin betaling. Hallingene hadde også ofte smør og ost som de dro videre til Drammen og solgte, ja, de dro naturligvis videre også med krøtter og andre varer de ikke solgte i Krokstadelva.

I klesveien hersket den samme enkelhet som i matveienn. Flere skreddere, ja kvinnfolk med, sydde klær.  Det var mest grove, hjemmevevede klær som ble lappet og bøtet så godt som mulig. Folk går flottere antrukket på fabrikken nå til dags enn de var i kjærka den tid. Mang en Krokstadelving sto brudgom i støvlene til far sin. Alminnelig var bukser og en busserull både til hverdag og helg. Men de fleste hadde nå et sett helgedagstøy, ja det hendte en så folk i bonjour og floss, noen i Krokstadelva hadde det, og de som skulle «fine» seg ekstra, lånte ofte stasen av den som hadde.  Hattene var mest filthatter. Folk gikk i arbeidsklær hele dagen. På bena hadde de mest tresko eller de gikk barbent om sommeren. Ja, nesten alle på Spikerverket gikk i tresko både sommer og vinter.  Folk laget dem til – av to-toms planker eller av svart-or som ble klyvd. De spikket dem til og slo lær over med en rem over vristen. Hele dagen gikk folk i slike hjemmegjorte tresko.

I annet hvert hus var det vevstol, de vevde verken og vadmel, og lin ble avlet på gårdene til ut i 70-årene. Hjemmevevingen falt bort i slutten av 80-årene, da det kom billigere fabrikkvarer i handelen og mer penger blant folk, så det ikke lønte seg å sitte og veve selv.

Brensel hentet spikerarbeiderne i skogen. Ingen bønder nektet oss å ta ved av kvist, nedfall og tørr-trær – eller la krøttera til folk få gå i skogshavna til bøndene om sommeren. – Det var i det store og hele et godt forhold mellom bønder og arbeidsfolk, en kunne gå til en bonde og få hjelp, og så kunne bøndene få en håndsrekning til gjengjeld.  Arbeidsstokken ved Spikerverket var også svært hjelpsomme mot hverandre, det var et sjeldent godt forhold mellom familiene – rent som det skulle være én stor familie. Var en blitt syk, dro andre veden hjem til ham, for eksempel.»

Ellers var det ikke meget en hadde å hjelpe seg med i sykdomstilfelle. Veien til doktor var lang, helt til Dramen eller Hokksund, dit måtte de også etter jordmor.  Men det manglet ikke på «kloke koner» og menn også forresten – som blant annet kunne stanse blod. Det var en sykekasse som spikerarbeiderne selv holdt med støtte av bedriften, og arbeiderne fikk fri hest av Spikerverket til brylluper, jordmordskyss etc.

Veien til butikken var også lang, mest måtte en til Landfalløya i Drammen.  Der handlet en krokstadelving som ga «på krita» og brukte broren til å innkassere tilgodehavender.  Han passet på hos spikerfolka når de fikk lønning, men denne handelsmannen «satte ut» for meget og gikk konkurs. – Å trøste og hjelpe oss, sa kjerringa, da han stengte.

Det første handelsstedet for Krokstadelva var nok på Møllenhof, der fløtningsinspektør Johan Grundt drev forretning, vesentlig for å forsyne Stenbergarbeiderne I 1870-årene kom den første handelsmannen i Krokstadelva på Tråkka.

I sin tid var det et gjestgiveri med brennevinssjenking og stor dansesal på Sand i Krokstadelva, men det brant omkring 1870.  Kundene var mest folk  som kjørte veien fra Drammen til Hokksund og videre, og de som rodde elva eller kjørte den vinterstid. Ferdselen var ganske stor.

I min oppvekst, sa Martin Nilsen, var det ikke så lite av oppbyggelse i husene og på låvene sommerstiden. Hans Nilsen Hauge var mest i Solbergelva (Spinneriet), men opptrådte også i Krokstadelva, er det fortalt.

En gang bodde det en halling på gjestgiveriet. Han laget bråk søndag morgen, var tørst og ville ha øl og brennevin. Men det var strengt med slikt søndag formiddag. Hvis en 
ikke var i kirken, satt husfaren og leste dagens evangelium fra Bibelen eller huspostillen, og barna slapp ikke ut for å leke så lenge presten sto på prekestolen. Det hendte vi stjal oss ut av og til, men det var ikke riktig. Vi slapp ikke ut før henimot klokka 1. Det var mest mannen i huset som leste, men var han borte, leste kona. Salmebok og bibel var det i hvert hus», fortalte Martin Nilsen.

Moro og adspredelser var det etter tiden bra med i Krokstadelva.  17. mai ble det gjerne holdt sammenskudds-lag, ….. folk betalte 50 øre hver, og tilstelningen ble holdt på St. Hanssletta.  Der var adskillig kortspill, men gikk gjerne pent for seg. Om sommeren samlet ungdom seg til dans på «bråtane» i skogkanten. Der slang det også en dram av og til.  Noen dro til Øgaardshallen i Hokksund eller til de store Frysjuhallen og Andershallen i Drammen. Kiøsterud holdt St. Hans-fester for folkene og konene deres så lenge spikerfabrikken gikk. Det var stor stas med hornmusikk fra Drammen. Festen ble holdt  i en svær sal, der det var lagerrom for spikerkasser.  Når alle folkene var kommet inn, ble porten låst og tilsynsmenn for festen tatt ut. Eierne deltok i festen, og det ble kunngjort at den som innlot seg på slagsmål og spetakkel, behøvde ikke komme på fabrikken neste morgen. Kvinnene svinset rundt i skaut alle i hop, for ingen kjerring den tid hadde kåpe eller hatt, det var sjelden ting å se i det hele tatt, kanskje de snøtt nok hadde bukser.  De fleste hadde vel ikke et slikt plagg engang, og de ble ikke brukt hverken vinter elle somer. Det var etter gammel skikk. At de ikke frøs ihjel, kan en undre seg over, sa Martin Nilsen.

Lørdagskveldene, ja, søndagene også, var det moro på setrene som hørte til Krokstadgårdene, Lysaker-, Eknes- og Horgensetra- med beljespill og dans. Og tett i tett kunne en se nyinger ved skogsvannene, der folk lå på fiske etter abbor og aure. Den siste setra ble lagt ned i 1890-årene, men av og til var de på seteren senere også, især i tørre somrer og så lenge setrene sto.

Om vinteren gikk krokstadelvingene ofte på skøyter på elva ned til Drammen, for eksempel under Drammensmarken. 
Vinterkveldene var det også svært almindelig at folk besøkte hverandre rundt i husene. «Der var ikke store plassen, men moro lell. En kone meldte oss fordi vi danset om søndagskveldene, og gamle sogneprest Christoffer Knudsen, senere kirkestatsråd, hadde det oppe på prekestolen, at det var helgebrøtt at vi dro ved om søndagene. Men vi hadde ikke annen tid å gjøre det på. Kjerringa som meldte oss, skulle ikke gjort det, for det ble diktet to mindre pene viser om henne»

Hver jul pleide Kiøsterud å dele ut en del bøker til arbeiderne, alle fikk juegratiale og ved  Spikerfarikken stoppet arbeidet åtte dager før jul. Da kom sag og øksa i sving over alt i vedskjulene bortover, og mens juleveden ble hugget, besøkte de hverandre i vedskjulene og slo av en prat. Det kunne også hende at de sjenket hverandre og at noen ble «døktig» påseilet.
Det var koseligere før, mente Aksel Stake – folk snakket mer om gamle dager og hvordan det var da. På vinterstiden, når det ble «skromlemørkt», hadde vi skreddetimen. Da satt vi og prata om hulder og haugtusser og spøkeri og slikt. Ungene ble så redde at de torde ikke gå ut om kvelden.  Det var på den tiden at skredde og skomaker gikk fra hus til hus og fra gård til gård og arbeidet, det fulgte hygge med dem au.

I romjula brukte spikerarbeiderne å gå på besøk til hverandre. Hvis det av en eller annen grunn ikke passet å gå inn et sted, gikk de bare videre til neste hus. Det ble gjerne litt traktering der de kom, alt etter som anledningen gaes, men det var ikke slik at det absolut skulle være bevertning. På disse sammenkomstene var det sang, og praten gikk livlig. «Det var mere sang blant folk her før, de sang så det ljoma i åsene her, til og med gamle kjerringer sang viser og stubber, og det var mye mere liv den gangen både innedørs og utendørs – nå hører vi ikke noe om det …….», sa Martin Nilsen.

Disse sammenkomstene i julen gjaldt bare mellom arbeidskameratene på spikerfabrikken, de brukte ikke «nedi gata». 
«Det var vennsaap uten like, og stor enighet blant folk, det var rent rart åssen samholdet var blant spikerarbeiderne her.»

Her slutter historien brått – antagelig fordi jeg ikke hadde kopiert hele avissiden. Så da får slutten bare «henge i lufta» en stund. Det er «coronastengt» på Arkivet for tida og jeg får derfor ikke leita fram avisa før vi starter opp igjen. Håper at vi kan få mer normal drift igjen til høsten.