Nora forteller. Del 12

Avslutning:

Det er sikkert flere feil i det jeg skriver, den ene sier det ene og den andre noe annet. Ole Horgen har vel snakka med sin bestefar Johan, for han var den som levde lengst av barna til Jørn. Ole sa at Jørn kom fra Rukkedalen i Hallingdal og at gården het Sandsbråten, men pappa sa at gården het Garnås og at den hadde vært en av de største gårdene der oppe før den ble delt opp i 4 deler. Ole sa at også Mari, kona til Jørn, kom fra Hallingdal, men pappa sa at bestemor Mari var i slekt med Hans Jacob Stenklev. Han var fiskefut og var fra Krokstadelva. Ole sier at Jørn hadde 9 gutter og ei jente, Maren, men jeg mener at pappa sa 7 gutter og 1 jente. Nå forteller Marie, kona til Ola at da Johan var oppe hos dem, så fulgte de han nedover og da de gikk forbi den vesle stua så hadde Johan sagt: «Rart å tenke på at her inne bodde det 10 mennesker, og jeg husker ei Jul. Da hadde vi ikke hadde annet enn sild og poteter og vi duppa potetene i salt og spiste». Ut fra det var stemmer det at de var 7 gutter, 1 jente og med foreldrene blir det jo 10.

Jørn hadde med seg en bror som het Jon. Han slo seg ned i Øvre Eiker. Margith Fagerhøi skrev opp navnene på sønnene til Jørn. Det var Nils, Gulbrand, Edvard, Johan, Olaves og Martin. Hun hadde glømt Jørgen og med han blir det 7.

********

Det var det. Det er slutten på det Nora skrev ned. Imponerende hva hun husket. Hun var nok helt klar i hodet helt til det siste. Nora døde 21. juli 1977.

Håper at dere har hatt glede av fortellingene.

 

Til slutt tar jeg med noen slektsopplysninger fra Jonn Eriksen:

Noras mor og far og søsken:

Martin Nilsen, * 27 okt 1871 i Gravbråthen, Krokstadelva, † 3 sep 1965 i Spirstøen, Krokstadelva, gravlagt 11 sep 1965 i Nedre Eiker kirkegård, yrke formann på cellosen. Han giftet seg med Maren Andrine Petersdatter, 19 aug 1894 i Nedre Eiker kirke.

Barn:

i    Ingeborg Nilsen * 1 des 1894.

ii    Ellen Nilsen * 26 jan 1897, † 16 nov 1983.

iii    Nora Nilsen * 25 des 1903, † 1906.

  1.     iv    Nora Dagmar Nilsen * 28 aug 1908, † 21 jul 1977.

 

  1. Maren Andrine Petersdatter, * 20 aug 1869 i Casperplassen, † 18 jan 1943 i Krokstadelva.

 

Noras oldefar «LangeJørn» og hans familie.

Jørgen Jørgensen, * 5 sep 1816 i Lilleaasseie, Eiker, † 4 mar 1886 i Krokstadelva, gravlagt 14 mar 1886 på Nedre Eiker kirkegård. Han døde av lungebetennelse. Forhold til Christine Thoresdatter, * i Sandsvær. Han giftet seg med (2) Mari Nilsdatter, 22 des 1839 i Haug kirke.

Barn med Christine Thoresdatter:

i    Johan Christian Jørgensen * 20 mai 1839.

Barn med Mari Nilsdatter:

ii    Nils Jacob Jørgensen * 10 feb 1840, † 19 jul 1880.

iii    Olaus Jørgensen * 16 aug 1841, † 5 jul 1911.

iv    Gulbrand Jørgensen * 13 nov 1843, † 16 mai 1912.

v    Martin Jørgensen * 6 jan 1846, † 18 jan 1846.

vi    Martin Jørgensen * 10 des 1846, † 15 des 1892.

vii    Maren Jørgensdatter * 7 jul 1852, † 16 apr 1892.

viii    Johan Jørgensen * 3 aug 1855, † 25 aug 1938.

ix    Edvard Jørgensen * 1 mai 1859, † 4 nov 1918.

 

Noras oldefar, m/familie:

Jørgen Olsen, * 8 jan 1775 i Nes, Hallingdal/Dramdal i 1813, † 5 des 1839 i Hokksund, gravlagt 15 des 1839 på Haug kirkegård, yrke «strandsitter». Jørgen voks tydeligvis opp hos faren idet moderen hadde fått et nytt barn uten å være gift. Han giftet seg med Ragnhild Johnsdatter, 25 apr 1813 i Haug kirke.

Barn:

i    Ingeborg Jørgensdatter * 28 mar 1812.

  1.     ii    Jørgen Jørgensen * 5 sep 1816, † 4 mar 1886.

iii    John Jørgensen * 24 mai 1821, † 6 jan 1887.

iv    Ole Jørgensen * 4 feb 1825, † 3 feb 1903.

 

«Jørn» er broren til Jon/John som ble starten på «Johnsen-slekta» i Mjøndalen. «De er også mørke i øya og håret. Dette må være broren Jon som Nora forteller at Jørn «hadde med seg.

****** ^^^^^^^^*****

 

 

Nora forteller. Del 11

Del 11.

Det er 19. september 1976. Nora er innlagt på «Hjemmet» etter å ha vært syk. Hun forteller om hva hun hadde gjennomgått av sykdommer gjennom livet. Dette utelater jeg her for det er så pass privat at det er av mest interesse for familien.

De senere årene hadde hun hatt mange helseproblemer. Hun hadde vært innlagt på sykehus flere ganger og hadde også vært pleiehjemmet en lang periode i 1973, fra 1.4. til 20.9. Det er trolig på Pleiehjemmet hun sitter og skriver. Hun er altså ca 68 år gammel når hun sitter her og tenker tilbake på livet og skriver det ned.

Nora forteller at Ole Horgen og hun har samme oldefar. Oldefar Jørn kom fra Rukkedalen fra en gård som het Garnås. Den ble delt i 4 deler. Han hadde med seg en bror som het Jon og de slo seg ned på Øvre Eiker.

 

Så fortsetter Nora å fortelle:

Ja , jeg får skrive om hva jeg har hørt av Ole Horgen. Han kom hit på hjemmet. Vi har samme oldefar Jørn som ble kalt for LangeJørn. Han kom fra Hallingdal og kona hans som het Mari var også fra Hallingdal. Hun tjente på Krokstad Nedre. De gifta seg og de bodde i ei stue på Olabråtan. Det er mellom Sverre Karlsen og Edvin Johansen, der som Ole og Marie bodde nå.

Olabråtan var ei stor slette som guttane øverst i Krokstadelva sparka fotball på. Nå er det tilvokst med trær.

Da oldefar og oldemor bodde der så falt det en stor stein fra fjellet. Den stoppa like inntil stueveggen. Da ble de redde for at det skulle komme flere kampesteiner så de flytta stua, først like under Harald Gustavsens låve – over på den andre sida av tante Lida. Det er ved vannhuset som sto der – vet ikke om det står der i dag. Etterpå flytta de stua dit ned ved valsbrua der som den står i Spikerkroken. Jeg har også e bilde av den, men nå er den revet og den nye veien går vel der. Hvis jeg hadde kunnet gå så skulle jeg gått og sett på den store steinen for den ligger vel der den dag i dag.

Hvis tippoldemora di har tjent der du bor nå Miriam, så kanskje du kan tenke på at gamlekjæresten til din bestefar Martin også har tjent på Krogstad.

Jørn´s eneste datter hette Maren, hun gifta seg med en som ble funnet på en gård på Mjøndalsida. De fant en bult ute og så viste det seg at de var en liten gutt. De som fant han het Hansen, så han ble kalt for Hans Hansen. Han fikk også navnet Eiker fordi han ble funnet på Eiker.

Hans ble skredder og gikk på gårdene og sydde. Jeg vet om at Maren og Hans fikk 2 gutter. De het Olaves og Karl.

Ja nå har jeg fått brev fra Margith Fagerhøi. Hun en min tremenning og så har jeg fått greie på litt mer. Det var på gården Skjoldhorne de fant den gutten og han er altså bestefar til Margith, og Maren var hennes bestemor.

Nr.1.Den eldste gutten deres het Martin og han og kona Karen overtok Granbakken, eller Kleiva som de kaller det, etter oldefar Gunnar Bråtan. Martin solgte den i 1911 og reiste til Kristiania og ble vognmann. Han bygde hus på Grefsen. De fikk 12 barn.

Nr.2. Hanna ble gift med Marius. De fikk 7 barn og bodde på Lysaker ved Oslo.

Nr. 3. Johan gift med Hilda. De fikk 8 barn og bodde også på Lysaker.

Nr. 4 Karl gift med Marie. Fikk 5 barn. Bodde i Krokstadelva.

Nr. 5. og 6. var Margits far Olaves og tvillingbroren Hjalmar, født i 1884.. Hjalmar døde som spebarn. Olaves ble gift med Margrethe og fikk 9 barn. Bodde i Krokstadelva.

Olaves´s mor Maren døde da Olaves var 7 år og han ble bortsatt på Øvre Eiker som bodde oppved Klommestein. De hadde gård der. Faren Hans flyttet også til Øvre Eiker da Maren døde.

 

Martin solgte Granbakken i 1911 til Gulliksen og han solgte til Olaf og Rakel Olaussen i 1946.

Bestefar Nils, faren til pappa, fikk ei buske over seg innved Horgensetra og dem sier at han krabba derfra og hjem og det blei hans bane. årstallet vet jeg ikke sikkert, men omkring 1880 eller litt føre eller litt etter. Den minste gutten Gunnar var bare noen måneder

Ole Horgen døde natt til 1. Påskedag, 10.april.1974 her på hjemmet. Johan Mikkelsen ble kristen og tok til seg 3 barn.

 

Nora forteller. Del 10.

Del 10

Om mamma og om Birger og hans familie.

Jeg vet ikke om jeg skal skrive videre om mitt liv, men jeg skal i alle fall skrive om da mamma hadde et inneklemt brokk. Hun hadde vært syk hele sommeren og doktoren skjønte ikke hva det var, men da jeg lå og hadde fått Mirjam den 25.11.1935 så kom pappa opp til meg og sa: «Du må ikke bli forskrekka over at det blir noe ruslasjon nede, for Maren skal på sykehuset». Olga Martinsen, eller Stensrud som hun heter nå, ble med pappa på sykehuset. Hun hadde vært hjemme og hjulpet til da mamma var syk. Mamma kom på operasjonsbordet og Olga og pappa gikk fram og tilbake i korridoren og venta for det var jo veldig alvorlig. Da sa pappa: «Bare Maren blir bra igjen så skal jeg varske meg på beina å.» Så alvorlig som det var så kunne ikke Olga annet enn å smile. Det var så om så med både vaskemuligheter og vaskevaner så mamma hadde nok mast på han for å få han til å vaske seg.

Så får jeg fortelle en episode jeg har fått fortalt om da Birger, mannen min, var liten. Jeg synes jeg ser han for meg, svart og fæl og barbeint. Han fløy opp og ned inne på stranda, for hans far og broren Arne hadde rodd ut på elva. Så opte han: «Få bli med deg på blåtan da pappa». Han skulle si «flåtan», men han kunne ikke snakke reint. Oskar ville vel ikke ro inn igjen så han sa «nei». Da ropte Birger «Ditt-Oskar, Ditt-Oskar».

Birgers mor het Bertha Jensen Lysaker. Hennes far var fra Krokstadelva og het Anders Jensen Lysaker og kona til Anders het Mari Rendalsbråten og var fra Rukkedal i Hallindal. Jeg husker at de dro med rutebil fra Nesbyen og opp Rukkedalen til Myking hvor de hadde ei seter.

Birgers far het Oskar Mikkelsen og var Krokstadelving. Han var sønn av Johan Mikkelsen. Johan hadde vært gift to ganger. Den første kona het Anna Marie. Hun var fra Krokstadelva og var av Katterud-folka. De fikk 3 barn. Den eldste het Mathilde og hun ble gift med Oluf Sten. Hun var med i kommunestyret og var med og stifte Arbeiderkvinneforeningen. Hun hadde 4 gutter og 4 jenter som levde. Den ene sønnen, Nils, var på stortinget og en av jentene var lærerinne. De var «gode hoder» på dem, men de hadde jo ikke råd til å koste utdanning på dem.

Det andre barnet til Anna Marie og Oskar het Josefine og ble gift i Lier, og den minste het Andreas. Anna Maria døde da han var liten og Andreas ble satt bort til noen i Drammen.

Den andre kona til Oskar het Maria og var fra Sverige. De fikk 3 barn. Kristine som ble gift med Ludvik Berget og fikk 1 gutt og 4 jenter: Johan, Marie, Rakel, Mabel og Doris. Doris døde i 17-årsalderen.

Oskar, den andre sønnen til Johan var faren til Arne og Birger. Johans tredje barn var Olga og hun ble gift med Karl Støa. Olga og Karl fikk ikke egne barn, men tok til seg ei jente som Karl var onkel til.

 

Foreldrene til den andre kona til Johan kom fra Sverige og bodde i ei lita stue på Langemyr. Det ligger bort mot Blåfleld.

Så kom Maria og broren etter og de gikk hele veien, broren het Anders.

Maria hadde tjent på en gård i Sverige og bonden hadde forbrutt seg mot henne. Hun var gravid da hun kom hit. Hun fikk en datter som het Anna. Hun var med i den båten som kantra på elva. Det var før det blei bru over til Mjøndalen så de brukte båt for å komme over. Johan Mikkelsen var Sundmann. De hadde vært på fest på Bedehuset og det var mange som skulle over med båten. De ble vel for mange i båten og Anna og søsteren til Tilla Veistad drukna. De hadde tjeneste i Mjøndalen.

Johan Mikkelsens andre kone Maria var bare 16-17 år den gangen. Hennes bror Andreas ble gift på Kongsberg. Han er bestefar til Astrid som var gift med Hans Gulbrandsen.

Oskar, far til Birger, mista kona si Bertha da Birger kom til verden i 1909 da Birger kom til verden., men sorgen varte ikke så lenge for i 1910 så fikk han en gutt med Helga Øen. Han het Harry og han var en riktig snill og kjekk gutt. Harry ble gift med Bergliot Horgen som var søster til lensmann Horgen.

Harry og Bergliot ble skilt og det ble Harry som tok seg av de 4 sønnene.. Det ble noen kjekke gutter. Harry levde bare for guttene sine og gifta seg ikke igjen.

Oskar ble derimot forlovet før sørgeåret var omme og gifta seg med ei fra Ringerike som het Gunvor. Hun hadde ei datter som het Esther. Hun hadde fått han med godseier Taulow. Hun tjente der og så ble hun med barn med han. Esther døde en stund etter hun ble konfirmert. Jeg gikk i samme klasse og jeg husker at lærerinna vår, fru Orning sa at en kan se at Esther er en Taulow. Esther hadde lange fletter og hadde store blå øyne.

Simen Lauritsen sa at mora til Birger var den kjekkeste og peneste jenta som hadde gått over Gatetråkka og at Bertha og Oskar var det kjekkeste paret som hadde gått opp kirkegulvet.

Nora forteller. Del 9.

Del 9.

På danseskoleball og på tur til Oslo:

Mor og far var mye sammen med Margrethe og Fredrik Lysaker. De hadde 12 barn og det syntes jeg var stas. Fredrik hadde vært i Australia før han gifta seg og han var mye eldre enn Margrethe. Hun var vel ikke mer enn 17 – 18 år da de gifta seg.

Jeg var mye sammen med Johanne, Maja, Anna og Martha, og Martha bor jo her på Pleiehjemmet så vi er mye sammen nå også.

Barna der fikk aldri gå på kino og fikk heller ikke penger til «rart». Det gikk jo ikke med en så stor barneflokk, men jeg husker at da det ble arrangert skoletur til Bergen fikk de være med. Jeg fikk ikke lov for det kosta 25 kr, men så var vi i selskap hos Lysaker og da spurte jeg om jeg kunne få være med hvis jeg brukte sparepengene mine. Da ble det til at jeg fikk lov og Anna måtte gå over til Mjøndalen og melde meg på hos Aaustad for å skrive meg på.

Ja, så var det danseskole og det fikk også Johanne og Anna lov til å være med på. Jeg fikk ikke lov, men så ble jeg bedt med Johanne og Anna på avslutningsfesten. jeg husker at jeg var så fin for Karen Gulbrandsen hadde sydd muselinkjole med tunger på kraven og i livet og var det rubbet smale rosa silkebånd. jeg hadde langt løst hår med fall og med rosa sløyfe i det lyse håret. Da følte jeg meg veldig fin – og da kom en som het Åsmund Gulden og bød meg opp til dans.. Og jeg som aldri hadde vært ute på et dansegulv før, men jeg torde ikke å si nei så jeg fulgte med så godt jeg kunne. Det verste var at det var skjørtedans og det hadde jeg hverken sett eller hørt noe om. Jeg fulgte med så godt jeg kunne – det var først å ta noen skjørtetak og så danse vals innimellom, og så skulle vi holde skjørtekanten ut. Det glømte jeg, vet du for jeg hadde nok med å se etter hvordan de andre dansa. Hver gang vi kom dit hvor danselærerinna sto så sa hun: «Hold ut skjørtene». Åsmund tok nok skrekken for han bød meg ikke opp mere.

Åsmund var en kjekk og pen gutt og var mitt første svermeri.

Josef hadde 25 kr i banken i Mjøndalen og så var det en dag som Reidun gråt fordi hun hadde mista 25 øre. Da ville Josef trøste henne og sa at det ikke var noe å gråte for. «Tenk på banken, som har somla bort 25,00 kr. for meg da.» Ja, 25 øre var mye den gangen. Det kosta f.eks. 25 øre for å komme på kino.

Nå vil jeg skrive om Margith Fagerhøi. Hun sitter i rullestol pga muskelsykdommen. Hun kan ikke gå, men den gangen jeg skal fortelle om skal jeg si at det var fart i henne. Vi skulle reise til Oslo for å besøke min søster Ingeborg. Vi var vel så vidt konfirmerte.

Vi hadde bestemt oss for å gå på sirkus om kvelden. Før vi gikk skulle vi stelle til mat. Jeg sto med ryggen mot ovnen og skrelte poteter og Ingeborg holdt på ved ovnen. Det var fyr i ovnen, og ved siden av hadde hun i tillegg et parafinapparat. Det var kommet litt parafin i skålen på apparatet. Hun var så uerfaren at hun ville helle parafinen i ovnen. Det skulle hun nok ikke gjort for det tok fyr i hele apparatet.

Ei frue som bodde i 2. etg. kom ned og fikk kasta noen puter og tepper over flammene. Barna skreik «Brann i 1. etasje». Brannen blei slukket, men du skulle sett´a Margith. Hun greip veska og hoppa helt fra soverommet og ut i gangen. Hun tenkte vel at her var det best å redde pengene sånn at vi kunne komme oss hjem igjen.

Ingeborg fikk svidd bådet håret og øyebrynene sine, så det blei nok ikke noe sirkus på oss den kvelden.

Nora forteller. Del 8

Del 8:

Livet på Spirstøen:

I Spirstøen var det en stor bakerovn som tok 30 – 40 brød og det var mange som fikk bake hos oss. Klara Sannerud og Mathilde Temte måtte ha ovnen aleine for de hadde så stor familie, men mamma og Maren Stenberg Ors hadde bare mann. Det var to enker, Emmy Gulbrandsen og Anna Holmen og de bakte i sammen. Mens brødene sto i ovnen kokte mamma kaffe og noen ganger hadd´a kjøpt wienerbrød. Da skal jeg si deg at skravla gikk og jeg likte meg godt sammen med eldre og mange ganger var jeg med dem på bærtur.

En gang skulle Arne Temte kjøre trauet med deigen på kjelke ned til oss og så var han så uheldig at trauet velta av kjelken. Da husker jeg at Mathilde lå på kne og prøvde å få deigen opp i trauet igjen. Hun gråt og brukte seg på Arne. Du vet det var så dårlige tider, Jørgen arbeida på elva og det var dårlig betalt. De hadde store gutter som ikke hadde jobb så det var ei dårlig tid i mellomkrigsåra. Likevel husker jeg at Per og Astrid fikk både sykkel og spark. Det fikk ikke jeg enda pappa hadde god råd. Han var forsiktig med å bruke penger og jeg husker en gang da mamma hadde kjøpt hatt til meg, den var av blank strå. Den måtte jeg gjemme så ikke pappa skulle få se den for da hadde det blitt spetakkel.

Ragnhild og jeg skulle gå til Årbogen og jeg hadde på meg den nye hatten. Den hadde jeg fått trua meg til å få bruke, men det skulle jeg visst ikke gjort for da vi kom dit opp så blåste det så veldig. Jeg skulle bøye meg for å ta opp noen liljekonvall som Ellen hadde glemt ved tjernkanten. Da mista jeg hatten og den blåste ut på vannet. Da kom det noen gutter og hjalp meg. De kasta steiner for å få hatten inn mot land. Til slutt fikk vi tak i den, men den hadde jo blitt våt. Jeg hengte den opp i ei buske for at den skulle henge til tørk i sola, men du vet at den ble jo ikke så pen som før.

Hjemme hadde vi kostkarer for vi hadde jo så mange rom.

Da Selmer skulle bygge «Spriten» på Krogstad Cellulose bodde Oskar, Reinhard og Martin Larsen hos oss. De var brødre og alle formenn og senere kom broren til kona til Reinhard. Han het Herman Kjos. Jentene var så begeistra for disse guttene. De var fremmede vet du så Inga Horgen hadde følge med Herman og Borghild, søstra til Inga var begeistra for Martin. Martin var den kjekkeste og peneste av dem.

Borghild døde tidlig. Jeg gikk på skolen den gangen, men du vet jeg fulgte jo med. Reinhard var gift med ei bondejente fra Spikkestad som het Laurence Kjoss.

Ja, vi hadde mange i kosten, men jeg husker ikke alle.   Flere år senere hadde Selmer oppdrag på Krogstad og da kom Reinhard og spurte om å få bo hos oss, men da sa mamma at hun hadde slutta med kostkarer. Reinhard ga seg ikke, han skulle bo hos oss, sa han. Så ble det til at vi måtte ta i mot han. Da hadde han med seg den yngste av brødrene. Han var familiens «sorte får» og het Anton. Han var «fæl» til å drikke og det ble sagt at han sørget over ei jente han hadde hatt følge med. Anton var flink til å arbeide og det jeg tror ikke at det var noe vondt han. Jentene var så redd han for når han var på fest gikk han gjerne bort til jentene og sa: «Sussi, blomsten min, skal vi lage fest?»

Reinhard og Anton hadde det ene rommet i 2. etg. og jeg hadde «Hverdagsstua» og jeg låste jo aldri rommet mitt.  Så var det ei lørdagsnatt – jeg hadde lagt meg. Så våkna jeg av at døra gikk opp og inn kom Anton og satt seg på sengekanten min og sa: «Sussi blomsten min». Jeg ropte på pappa og både mamma og pappa kom opp trappa og pappa tok Anton i armen og leide han ut. Jeg så at pappa dro på smilebåndet. Dagen etter var han så unselig. Reinhard var reist hjem til kona si og jeg vet ikke om pappa fortalte noe om dette til han seinere. Jeg var vel ca 17 – 18 år den gangen og etterpå låste jeg døra mi.

krstaSpirst

På dette flyfotoet har jeg merka av eiendommen «Spirstøen» med røde streker. Nederst i høyre hjørne ser vi også Klokkergården. Foto hentet på Eiker Arkiv.

 

 

Nora forteller. Del 7.

I «sjuende bolken» bor Nora i Bedehusgata og hun får etter hvert nye venner.

Del 7.

Ja, så fikk jeg nye venner for det var mange barn i Bedehusgata. De jeg lekte mest med var Dagny, Ragnhild, Olga, Astri, Valborg, Martha, Edit. Ja, en kan vel ikke regne opp alle.

Jeg husker at vi lekte teater på låven og da kledde vi oss ut. Vi skulle røve Maren Holmen, men hun var jo så lita at hun ikke hadde greie på dette. Da vi skulle stjele henne så bælja og skreik hun. Vi kunne jo ha skremt livet av henne.

Gulveig Somdahl var slangemenneske for hun var så myk.

Vi lekte også på Stabburet for der var det mange kornbinger som vi brukte som rom.

De borda de ble senere gulv på hemsen på hytta.

Ja, så hadde vi grisehuset. Når vi hadde slakta grisen var det lekestua vår.

De nærmeste naboene var Emmy Gulbrandsen, og de hadde to barn, Ella og Arne. Vi syntes at Ella var litt jålete, men at Arne var en grei gutt. Om vinteren lånte Arne sleden, for de hadde hest. Vi kjørte fra øverst på Stemberghaugen og så brukte de den store stakekjelken å styre med. Da gikk den helt til Bedehuset. Hvis det kom noen i veien så slapp de en kjetting under meiene og da falt vi hulter til bulter og det var morro. Ja, det var lykkelige dager.

Om vinteren gikk vi på ski på Krokstadjordene. Da tok vi fart helt oppe fra skaukanten og da skal jeg si deg det gikk. Vi gikk på ski i måneskinn også en gang. Da narra jeg Nelly Steen ut for et hopp. Jeg sa at der kan du stå for der er det ikke hopp. Hun satte ut vet du, og gikk på hodet, men da var hun sint på meg lenge for det var flere som sto og så på, så der var jeg slem.

På de jordene til Krokstad Nedre, fikk arbeiderne på Krokstad Cellullose tomter å bygge på. Selve gården sto igjen og der bodde det flere ingeniører, så den ble stelt på. Nå i 1974 kjøpte Miriam og min svigersønn den gården som hadde vært en stor bondegård.

Mitt søskenbarn Kirsten som dro til Amerika da hun var 17 år kunne aldri glemme Krokstad Gård for hun hadde vært så mye der i sin barndom. Hun husket de store salene og hvor alt sto. Da hun kom hit på besøk etter krigen var Krokstad det første hun ville se, men hun ble så skuffet for de hadde ødelagt huset ved å bygge om til små rom, mente hun.

Min eldste søster Ingeborg ble ikke gift, men hun hadde vært forlovet i 8 år. Jeg tror hun hadde trengt å bli gift, så hun hadde fått «slipt kantene litt», for hun er veldig selvstendig og vil gjerne herske.

Min søster Ellen hadde følge med Arne Haugen, men det likte ikke pappa. En gang Ellen og Arne hadde vært ute og sykla så kom Ellen hjem skikkelig sur for sykkelen til Arne punkterte i Stensethbakken. Da sa pappa: «Gid han hadde punktert også». Tante Elida satt hjemme den gangen så hun hørte det. Pappa ville a hun skulle ha en som het Nedrehol. Han hadde arbeid på Lysaker og var bonde. Han pløyde jorda hjemme og det sto til for far for «arbeidstræler» likte han. Ja, det gikk så vidt at Ellen måtte ta drakjærra med sitt pargass og flytte til Pernille Hagen i Mjøndalen. Far måtte gi seg til slutt for da de gifta seg så fikk de bo i 2. etasje hjemme, og der kom Reidar 24.10.1922 til og Josef i desember 1923.

JosefHaugen

Her har Josef blitt en ung mann. Foto hentet på Eker Arkiv.

Ja, det var stor stas for meg for jeg var så glad i barn. Jeg passa dem og dro dem med meg og da Ellen og Arne skulle på møte så passa jeg dem. En gang så skulle Ellen på ferie til Lillestrøm til broren til Arne. Da hadde hun også fått Benny og bodde i Klokkergården. Hun skulle ta med Reidun og Benny og jeg skulle stelle for Arne og ha Josef i en uke. Josef kalte meg for mamma og savnet ikke sin mor. Jeg husker at jeg lagde kjøttkaker og grønne erter og sviskegrøt for det var det beste Arne visste. Jeg var så stolt for Arne sa at det var de beste kjøttkakene han hadde fått. Jeg var vel så vidt konfirmert den gangen.

En gang skulle Reidun og Josef leike at de sov. Reidun la seg oppi en kurvstol og der sovnet hun. Så syntes vel Josef at det dro ut, så han gikk bort til Reideun og sa: «Neitun, nå leiker vi ikke detta mere».

Josef var som unger flest og tenkte på så mye og sspurte om så mye. En dag spurte han Arne om hvorledes det var når en hadde gifta seg. Jo, sa Arne, «Da må du reise fra mamma og pappa og bo hos henne du gifter deg med» Da tenkte han lenge, så rista han på hodet og sa: «Nei jeg går like hjem».

En gang var han med mamma til kirken og da de kom hjem spurte Arne: «Nå Josef, var det mye folk i kjærka i dag da?»

«Det var meg og a´ bestemor og ei gammal kjærring til, og så sto presten bak en gard (gjerde) og sang.

Noras fortelling. Del 6

Nora Mikkelsen f. Nilsen forteller. Del 6.

Johan blei gift med ei jente fra Stemberlanda – søster til Lina, kona til Albert Bråtan. Johan hadde en gutt som het Jørgen og tre jenter som het Martha, Kristine og Borghild.

Kristine blei gift med Ole Brekke og fikk Dagmar, Arthur, Kåre, Jørgen, Valther, Borghild og Karin.

Martha blei gift med Johan Horgen, men jeg veit ikke hva alle de barna het – Erland, Ole Karsten, Jørgen, Dagny, Karen, Valborg og så var det vist et par til.

Jørgen, sønnen til Johan døde vist 17 år gammel. Borghild blei gift med Hans Brekke og hun fikk to barn, en gutt som het Olav og ei jente som het Emilie. De blei gift med to søsken som de var tremenninger til, Sverre og Elisabeth Haugen.

Olav og Elisabeth fikk en gutt som var født med sukkersyke. Sverre og Emilie fikk 2 jenter og jeg tror at den ene av dem ikke var så frisk. Det er kanskje ikke så heldig å gifte seg med noen en er i slekt med?

Johan bodde først hos Borghild, men hun døde tidlig. Jeg tror at hun døde i barselseng. Siden bodde han hos Kristine. Han var så pen og kjekk og snill kar.

Min far var ivrig fagforeningsmann. Han hadde jo levd opp fattigdom, så han skulle jo kjempe for å få det bedre, men når kapitallistene skjønner at de er slike så byr de dem gjerne formannsstillinger. Det har jeg sett andre steder også at den ene etter den andre. Den eneste jeg vet om, som ikke tok i mot en sånn stilling, var Arthur Ryghseter. Han var kommunist og det stred mot hans overbevisning.

Ja, så gikk det slik til at pappa fikk stilling som assistent på Krogstad Cellulosefabrikk og da fikk han bra fortjeneste, hus, lys og ved. Han fikk et stort hus som hadde vært en stor bondegård. Det var Spirstøen og lå på sletta like ved fabrikken for han måtte bo nære ved, for hvis det var noe som gikk i stykker, måtte dem sende bud på han. Jeg husker mange netter da de kom og banka på vinduet og sa at han måtte komme. Etter hvert ble det lagt inn telefon fra fabrikken.

Ja, jeg husker godt at mor og far, Andrea og jeg skulle få være med og se på huset. Det var så mange og store rom og vi fløy etter hverandre. 4 rom og kjøkken i 1. etg., 2 store rom og 2 alkover og et stort loft i 2. etg.

Det ble stor forandring. Jeg hadde ikke lyst til å flytte, men jeg måtte jo følge med. Jeg lengtet så veldig oppover til skogen og bekken og vennene mine. Vi flyttet i 1915 og jeg var så vidt begynt på skolen.

Vi hadde kuer og gris og høner for vi hadde jorde som gikk helt bort til Gatetråkka og Meieriet, men så tok fabrikken en del av jordet til tømmerlunner og da slutta vi med kuer. Vi hadde likevel mye jord igjen til poteter og korn og høy. Spirstøen hadde vært en stor gård som hadde gått helt ned til elva, men så kjøpte de gården og anla fabrikken der. Det var faren til Ole Ulleberg som eide den. Ole Ulleberg var min skolelærer.

Jeg husker en dag da jeg gikk oppover til Andrea og vi lekte helt til det ble mørkt om kvelden. Da var jeg redd for å gå hjem, og da gikk jeg bort til bestemor og spurte om jeg kunne få ligge hos henne. Hun sa at det ikke var plass, men jeg kunne jo ligge på den kisten der den sto borte i en krok. «Nei å truru morri og farrin si´r hvis du ikke kommer hjem? Nei, følj´a ner på Kleivstupet du Lisa, så hu kommer hjem». Da var jeg sint på bestemor – og den stua hvor det hadde vært 1 voksen og 6 barn, så var det ikke plass til meg. En tenker jo ikke så langt når en er et barn.

 

Nora forteller. Del 5.

Her kommer femte «bolken» i Noras fortelling:

Jeg husker en julekveld da jeg fikk flettet kurv dokkevogn av Ingeborg. Hun hadde «tatt plass» slik at hun tjente noen kroner. Det var stor stas og jeg husker at jeg løp etter pappa med vogna. Han føre og jeg etter. Jeg hadde ei «filledokke» som mamma hadde sydd og den var like stor som en ett-år gammel unge. Den pleide jeg å kjøre i trillebåra som pappa hadde laget.

Da vi flytta nedover så la mamma den ned i himlinga på loftet. Den gikk nok med i brannen, for det huset brant ned i 1932. Da ble det satt opp et stort hus der. Det var Erik Kristiansen som kjøpte det av oss.

Vi hadde ikke sånt skiutstyr som i dag, men det var stav-skier som pappa hadde laget av tønnestaver. De ble kalt for «tønnebutler». Kjelke måtte en også lage selv.

Nils, mannen til bestemor Ellen, bodde i ei lita stue der som valseverket sto. Det er på den andre sida når du kommer nedenfra. Da kommer vi til ei bru som kalles for Spikerbrua eller Valseverkbrua. På den andre sida bodde det en som het Karl Abrahamsen. Opp der gikk de beinveien opp til bestemor, så der gikk bestefar på frierføtter mange ganger. Det var farlig å gå der når det var glatt, for det var så bratt der.

Husker denne regla. «Jeg gikk og jeg datt, og bakken var bratt og var ikke framme før langt på natt, og jenta var feit og grøten var heit, eller omvendt.»

Pappa var en sterk mann. En gang holdt han på å bli drept på fabrikken. Alle klærne hans ble dratt inn i en maskin etter at det halle tullet seg inn i ei reim. Han holdt seg fast i noe og han klarte seg, men sto igjen i bare ei strømpe og skjortekraven. Alle som arbeida i renseriet sprang ut for de trodde jo at det ikke var mer igjen av ham. Etterpå sa de at de trodde at det ikke hadde vært noen andre som hadde greid det.

Han måtte låne klær av en som het Hans Jørn for å komme seg hjem..

Da vi satt opp hytta vår i 1939 var det en som het Hans Torvaldsen som fortalte meg at han og en annen kar hadde liggi oppå Kleivern på jakt. Da fikk de se en mann som dreiv på en stokk ute på Solbergvannet. Han lå mer i vannet enn han lå på stokken. Han skulle ut på fugleleikøya på jakt og der lå han til morgenen uten nying. Vi møtte han om morran, sa Torvaldsen, «og da hadde han 7 orrhanær» – «Og vet du hvem det var», sa han og fortsatte: Det var far din». Pappa hadde sagt at han også hadde skutt på en tiur, men den fikk han ikke.

Den siste av barna til oldefar Jørn var en som het Johan og han husker jeg godt. Jeg tror ikke at han døde før jeg var voksen.

Da vi hadde flyttet nedover bodde Johan i Brekke. Da han kjørte med hest på fabrikken satt han hesten på Stenberg. Da passa vi barna på og skulle sitte på og så var det å springe utover da. Dagny, Olga og jeg var selvskrevne for han var jo broren til vår bestefar.

Olga og jeg fikk være med han på Horgensetra og da var Arthur, Kåre og Jørgen også med. Han var bestefaren deres og de skremte Olga og meg med bjørn så vi var veldig redde. Jeg husker også at vi fikk sild og poteter til middag.

Den hytta vi lå i den gangen brant ned. Den lå lengre inn på vollen.

Noras fortelling. 4. del.

Nora Mikkelsen, f. Nilsen forteller.  Noen ganger er jeg litt i tvil om jeg skal utelate noe i hennes åpenhjertige fortellinger, men har kommet til at det meste tåler dagens lys.   F. eks. skader det neppe etterslekta at det blir kjent at en av forfedrene kanskje har hatt et overforbruk av alkohol. Det gjaldt nok ikke bare han i den tida. Det var en usunn drikkekultur i første halvdel av forrige århundre og enda verre var det nok på 1800-tallet. Folk jobba og sleit for å forsørge store familier og det var nok tvilsomt at de «gode gamle dager» bare var gode.

4. Fjerde del:

I dette kapitlet forteller Nora om muntre episoder, om arbeid og slit og om folk som bodde på «Plassane».

Ingeborg var så glad i å være hos bestemor at hun ikke ville gå hjem igjen. En gang hun var der skulle bestemor bort og ba onkel Gunnar om å følge henne hjem. Ingeborg ville ikke hjem og hun sparka og klora og kasta lua hans langt bortover jordet. Da hadde han sagt: «Den jenta får du meg aldri til å følge hjem mer.»

Ingeborg var ei ordentlig ugangskråke. En gang sto hun og ropte på Ellen som sto utenfor vinduet så hun kunne ikke høre henne. Da tok hun en kjepp som lå på bakken og slo på vinduet med den, men det var en isklump på kjeppen så hun slo i stykker vinduet. Hun var redd for pappa for han var så streng, så hun hengte for gardinene for at han ikke skulle oppdage det. En annen gang klatra hun opp i et epletre og brakk av ei stor grein. Den dro hun nedover til bekken for at han ikke skulle se det.

Hun jobba på gummivarefabrikken og en dag tok hun med seg bensin på kaffeflaska for hun skulle rense noe. Da hun kom hjem satte hun bensinflaska på benken. Hun fortalte ikke a det var bensin. Om morgenen trodde mamma at det var vann og helte det i vaskevannsfatet som sto på et stativ. Da pappa skulle på jobb om morgenen pleide han å tenne pipa og kaste fyrstikka i vaskevannsfatet. Det gjorde han også denne morgenen og «lågan» sto opp i taket. Pappa greip tak i vaskevannsfatet og huka seg ut døra og kasta fatet ut i snøhaugen. «jeg trur sjølveste fa´en er laus, jeg», ropte han.

Ingeborg gikk og lo hele veien til jobben. Da hun fortalte det til jentene på jobben fikk de seg en god latter.

Jeg husker så godt da bestemor kom og skulle hjelpe oss i slaktinga. Det var stas. Husker at hun hadde på seg strieforkle og hadde oppbretta ærmer. Hun satt og stappa blod i pølser og hadde et horn som hun tredde pølsene på og så brukte hun pinner i steden for hyssing. Det var gjerne en stor balje full. Det brant så koselig i ovnen mens hun satt der og fortalte litt av hvert.

Hun fortalte at hun og ei annen jente som tjente på Lysaker lurte seg til å lage blodklubb med ister i til tjenesteguttene. Bestemor hadde nok også vært full av «galskap» og moro hun også.

Tarmene måtte skrubbes og gjøres rene. Det var ikke som i dag da de er å få kjøpt ferdige.

Så hjalp hun oss på jordene og i potetsettinga. Da var gjerne tante Lisa med også. Hun hadde strieforkle på seg og så gikk de med ei flisekurv mellom seg. I den var det kumøkk som de måtte ta med bare fingrene og spre som gjødsel.

Bestemor måtte gå på gårdene og hjelpe til med vask og slakting og litt av hvert for å få mat til barna. Pappa har fortalt at de gikk på gårdene og tagg om bein. De gikk barbeint til langt på høsten. De fikk «prøve livet».

Bestemor fortalte at Olava, svigerinna hennes, var ei livat dame. En gang de var ute og plukka bær, gikk hun opp på en stubbe for å holde tale. Hun sa: «Vi kan vel være stolte, vi som har fått de kjekkeste karene i hele Krokstadelva.

Olava er bestemora til min venninde Dagny, så vi er tremenninger, ja vi er vel nesten skyldt til hele Krokstadelva for vi er av Jørnsærslekta.

Like ved Granbakken ligger det ei slette som heter Holmguttsletta. Der er det en bekk og der gikk vi på tur med barna. Vi kokte kaffe og hadde med ma.

Der hadde det stått ei lita stue og steinene fra murene lå der enda den gangen. Han som hadde bodd der het Martin Holmgutt. Han var en orginal, Det blei sagt at han blei sånn etter at kjæresten hadde bedratt han med en annen. Vi barna var redd han for han var så morsk og se på og ofte knyttet han neven mot oss – og noen ganger gikk han med ei øks under amen.

På Verpløkka som ligger like før en kommer til Årbogen, bodde det en som het Jørn Engelien – og i Gosen er det Langeløkka hvor Stenklev bodde.

På Blåfjell lå det også et lite småbruk. Jeg veit ikke om låven er det ennå. Jeg husker den vesle stua. Vinduene var knuste, men det var epletre og syrinbusk jeg minnes. Jeg vet at det var ei jente der som het Edith. Et stykke nedenfor lå det ei stu som het Taraldsbråten. De siste som bodde der var Gurine og mann og barn, men de flyttet ned til Brekke.

Hun ble enke og gikk og solgte frø og hun vaska for folk. Vi kalte henne for frøkjærringa og vaskekjærringa

Jeg husker at bestemor Ellen fortalte om moster Eli og Per. Hun sa at Per var så ofte syk og at Eli gråt, men da sa Per: «Gråt ikke du Eli for vi skal først til grava, vi.» Og sånn ble det også.

Jeg husker at når bestemor snakka om ekteskap, så sa hun gjerne: «En veit ikke å en har i sekken før en har åpna bandet». Hun snakka nok av erfaring for jeg trur at hun kanskje ikke hadde det så godt, for bestefar var nok litt for «glad i flaska».

 

Nora forteller. Del 3.

Tredje del: I dette kapitlet regner hun opp de navnene i slekta som hun husker. Den gangen, for bare + – 100 år siden var det mange som døde av sykdommer som er sjeldne i dag og som få dør av. Mange dør i barselseng. Det er store familier og folk lever i fattige kår i forhold til dagens velstand.

 

Krokstadelva, ca 1976. Nora forteller videre:

Ja, så var det fars slekt:

Bestemor, Ellen Johanne Bråten var hun født. Hennes far het Gunnar Bråten. Han eide Kleiva, et småbruk som ligger der som «Bommenfeltet» er. Der ligger jordene hvor mine forfedre har plukka stein og lagt opp til gjerder. Alt det er borte nå.

Der ble bestemor født, men huset var ikke så stort som det er i dag. Mora til bestemor døde da bestemor ble født. Det var det første barnet så oldefar måtte sette henne bort. Hun kom først til Kønnløkka, men så kom folk til oldefar og sa at hun ikke hadde det så godt der. Derfor ble hun satt bort til noen andre. Hun vokste opp sammen med Hans Andreassen, faren til Birger Odnes.

Der fikk hun det godt for de var så snille med henne.

Da hun ble konfirmert kom hun hjem og stelte for sin far. Han var snill, men nøye, så hvis bestemor hadde slurva med lapping og stopping så sa han gjerne: «Det er ingen som spør deg hvor lenge du har jobba når de ser hvorledes du har utført det.»

Når oldefar ble spurt om hvorfor han ikke hadde gifta seg igjen, svarte han: «Jeg har bare hatt ett hjerte og det har jeg gitt bort.»

Bestemor gifta seg med Nils Nilsen Jørns. Hans far var Jørn Jørns og ble kalt for «LangeJørn». Kona til Jørn het Mari. De hadde mange barn og noen av navnene jeg husker er: Johan, Martin, Olaves og Nils. Min bestefar Nils, var mørk som en tater med brune øyne og svart hår. Bestemor og bestemor hadde 4 gutter og 2 jenter. Det var min far Martin og Per, Johan, Gunnar, Lisa og Gina.

Per, Johan, Gunnar og Gina hadde brune øyne og var mørke, men min far og Lisa var lik mor med blå øyne.

Jeg ville gjerne hatt brune øyne for det syntes jeg var så pent. Edith og Erland til onkel Per hadde arvet de brune øynene og det hadde også barna til Johan. Onkel Johan hadde 5 jenter og 1 gutt. og alle så nær som Ester døde i 14-15-årsalderen av tuberkulose. Ester ble gift og skilt.

Onkel Johan hadde mange prøvelser enda han var den eneste som var kristen, så en kan lure på hva som er rett og om Gud er rettferdig. Onkel var like blid og fornøyd. Han sa at han så dem for seg og tenkte vel at han skulle få se dem igjen. Han døde også av den samme sykdommen. Han var liten av vekst i forhold til de andre for de var store. Tante Lisa var så stor og kraftig. Hun ble ikke gift, men fikk ei jente, et løsebarn som de kalte det. Hun het Gina og hun kom da til nytte, for hun hadde både sin mor og bestemor som hun stelte for til de døde.

Gina var oppkalt etter søstera til Lisa.

Gina var eldst og var gift med en sjømann fra Drammen. De hadde ingen barn. Gina døde tidlig. Hun døde av lungebetennelse mens hun bodde hos oss. Hun bodde hos oss da hun fikk et av barna, men jeg vet ikke hvem det var.

Onkel Per ble gift med Elida Borgersen og de fikk 6 barn. Den første døde som barn, men Nils, Erland, Arne, Edith og Eugen vokste opp. Jeg tror at hun som døde tidlig het Margith.

Nils ble gift med Borghild Kristiansen, Erland var ungkar, Arne ble gift med Alfhild Høibak fra Mjøndalen. Edith ble gift med Per Lysaker. Edith døde tidlig fra 3 barn og Per giftet seg igjen med Signe Simensen. Eugen ble gift med Marna Simensen, søsteren til Signe.

Så var det den yngste gutten, onkel Gunnar. Han ble gift med Hulda som var fra Fredrikstad, og de fikk 2 gutter Normann og Erland. De bodde i Skien og han var formann på Union.

Kona til onkel Johan het også Hulda. De bodde på Lysaker og han var formann på Mustad Smørfabrikk.

Nils, mannen til bestemor døde tidlig så hun ble enke med 6 ukonfirmerte barn. Hun fikk et tre over seg i skogen, så hun måtte gå fra gården og måtte flytte til ei lita falleferdig stue under Kleiva. Der var det 1 rom med et lite kjøkken. Bestemor og de to jentene lå i sengene og 4 gutter i sengebenken. De hadde en liten brønn som de fikk vann fra. En kan lure på hvordan de kunne klare seg.

Når vi skulle gå til bestemor måtte vi gå nedover jordene og gjennom leet. Der gikk ei bru til venstre til Bjurstrøm, men til høyre til bestemor – så opp en bakke gjennom et le eller port, og videre over noen jorder hvor det lå en låve. Nå er det bygget et hus til en skogvokter der.

Det lå en bjørkelund like ved stua til bestemor. Hun kokte kaffe og smurte smørbrød og så satt vi i bjørkelunden og spiste. Det var massevis av blåveis og hvitveis der og der var bestandig så koselig å komme til bestemor. Ute i hagen hadde hun stokkroser og jeg tenker bestandig på henne når jeg ser stokkroser.

Der var det hvitskura gulv – og så hadde de parafinlamper for det gikk lenge før de fikk lagt inn strøm. Jeg synes at jeg ser stua til bestemor når «Bokken» (Book Jensen) synger «Når lysene tennes der hjemme». Ja hun hadde mye å stri med som hadde en slik barneflokk.

Far skulle gå på do, men ingen ville følge han for bestemor mente at han skulle gå aleine. Han var redd og derfor gikk han bare ut på «svala» og jorde fra seg i lua som han kasta ut i snøhaugen.(Dette er med å å beskrive hvordan livet var.    I mørket, uten elektrisk lys var det nok skummelt å gå ut alene – ikke rart at en liten gutt var redd.)

 

Nå går det nok et par dager før jeg får ferdig 4. del. av fortellingen.