Noras fortelling. Del 6

Nora Mikkelsen f. Nilsen forteller. Del 6.

Johan blei gift med ei jente fra Stemberlanda – søster til Lina, kona til Albert Bråtan. Johan hadde en gutt som het Jørgen og tre jenter som het Martha, Kristine og Borghild.

Kristine blei gift med Ole Brekke og fikk Dagmar, Arthur, Kåre, Jørgen, Valther, Borghild og Karin.

Martha blei gift med Johan Horgen, men jeg veit ikke hva alle de barna het – Erland, Ole Karsten, Jørgen, Dagny, Karen, Valborg og så var det vist et par til.

Jørgen, sønnen til Johan døde vist 17 år gammel. Borghild blei gift med Hans Brekke og hun fikk to barn, en gutt som het Olav og ei jente som het Emilie. De blei gift med to søsken som de var tremenninger til, Sverre og Elisabeth Haugen.

Olav og Elisabeth fikk en gutt som var født med sukkersyke. Sverre og Emilie fikk 2 jenter og jeg tror at den ene av dem ikke var så frisk. Det er kanskje ikke så heldig å gifte seg med noen en er i slekt med?

Johan bodde først hos Borghild, men hun døde tidlig. Jeg tror at hun døde i barselseng. Siden bodde han hos Kristine. Han var så pen og kjekk og snill kar.

Min far var ivrig fagforeningsmann. Han hadde jo levd opp fattigdom, så han skulle jo kjempe for å få det bedre, men når kapitallistene skjønner at de er slike så byr de dem gjerne formannsstillinger. Det har jeg sett andre steder også at den ene etter den andre. Den eneste jeg vet om, som ikke tok i mot en sånn stilling, var Arthur Ryghseter. Han var kommunist og det stred mot hans overbevisning.

Ja, så gikk det slik til at pappa fikk stilling som assistent på Krogstad Cellulosefabrikk og da fikk han bra fortjeneste, hus, lys og ved. Han fikk et stort hus som hadde vært en stor bondegård. Det var Spirstøen og lå på sletta like ved fabrikken for han måtte bo nære ved, for hvis det var noe som gikk i stykker, måtte dem sende bud på han. Jeg husker mange netter da de kom og banka på vinduet og sa at han måtte komme. Etter hvert ble det lagt inn telefon fra fabrikken.

Ja, jeg husker godt at mor og far, Andrea og jeg skulle få være med og se på huset. Det var så mange og store rom og vi fløy etter hverandre. 4 rom og kjøkken i 1. etg., 2 store rom og 2 alkover og et stort loft i 2. etg.

Det ble stor forandring. Jeg hadde ikke lyst til å flytte, men jeg måtte jo følge med. Jeg lengtet så veldig oppover til skogen og bekken og vennene mine. Vi flyttet i 1915 og jeg var så vidt begynt på skolen.

Vi hadde kuer og gris og høner for vi hadde jorde som gikk helt bort til Gatetråkka og Meieriet, men så tok fabrikken en del av jordet til tømmerlunner og da slutta vi med kuer. Vi hadde likevel mye jord igjen til poteter og korn og høy. Spirstøen hadde vært en stor gård som hadde gått helt ned til elva, men så kjøpte de gården og anla fabrikken der. Det var faren til Ole Ulleberg som eide den. Ole Ulleberg var min skolelærer.

Jeg husker en dag da jeg gikk oppover til Andrea og vi lekte helt til det ble mørkt om kvelden. Da var jeg redd for å gå hjem, og da gikk jeg bort til bestemor og spurte om jeg kunne få ligge hos henne. Hun sa at det ikke var plass, men jeg kunne jo ligge på den kisten der den sto borte i en krok. «Nei å truru morri og farrin si´r hvis du ikke kommer hjem? Nei, følj´a ner på Kleivstupet du Lisa, så hu kommer hjem». Da var jeg sint på bestemor – og den stua hvor det hadde vært 1 voksen og 6 barn, så var det ikke plass til meg. En tenker jo ikke så langt når en er et barn.

 

Reklamer

Birkebeineren.

Seniorgruppa til IBK.

Det er skikkelig fart i seniorgruppa til Birkebeineren. Helt utrolig bra det de får til. På siste møte var det på nytt kulturarrangement av høy kvalitet og ca 75 frammøtte Birkebeinere.

Reidar Andresen og Rolf Larsen hadde tatt for seg IBK-MIF-revyene på 50-tallet og med allsang med hovedvekt på Åsmund Larsen sine viser. Vi fikk også høre Åsmund og andre i opptak. Opptakene var ikke av stor kvalitet, men det var både moro og vemodig å høre stemmen til Åsmund Larsen og Lyder Fjeldheim m/flere.

Som introduksjon til «Krokstadelvasangen» hørte vi Åsmund framføre følgende på skikkelig Krokstadelvadialekt: (L inne i et ord betyr tjukk L)

«Je har i lang tid vort en værm beundrer a språket her ti KrokstæLva. Det kommer si my` uta det at je ær KrokstæLving sjøL. Ja itte helt ekta kanskje, nærmest en sånn dærre KrokstæLva-Amrikaner, KrokstæLving etter´a mor og Amrikaner etter en a vennane te´n far. La mæi lissågodt si det med det samre: Vi får itte ha no dialekt vi – vi bur for nære by´n.  Så dæfferså sir´em at vi bare snakker stygt. Javel, døm snakker stygt oppi Sandsvær au, men det bLir no langt aent det, for det er ekta dialekt det, men hari nonsti hørt iti KrokstæLvadialekt? Never mind. Det er reint te å bLi kvæLm a. Je trur nå likavæL det je da, atte språket vår gjør like go´ nytte for si som andres. Vi har for eksempel et oL som på nynorsk hetter heimebrygg – i KrokstaLva hetter de himebrent og je trur je tør si et så stort et oL at himbrenten vår er væL så god som heimebrygget demses.

Han dærre Bjørnson var itte så kLein når det var snakk om å skrive dikt, men sånt språk som han brukte. Han har bLant aent skrivi et dikt som hetter «Ja vi elsker dette landet». Haru hørt no så tørt? – men nå har je skrivi a om te KrokstæLvisk, og nå ska dere høre å my mere følelse det bLir tia:

Ja vi er så gla ti detta landet
som attere rusler framover
fura å værbiti over vassføyka
me sånn bortimot en tusen him
elsker, elsker det og grubler
både på gammærn og på gamla
og den dærre saganatta som slepper
drømmær rett ner på matjoLa te vårs.

Det var aent tel nasjonalsang det tenker je. Nå ære en her i KrokstæLva au som har laga en nasjonalsang bare for Krokstælva.- Han vil helst værra anonym for det at je liker itte å holde mi sånn frampå – men nå ska dere få høre åssen det låter:»

Den kan dere se i et av innleggene fra i går.

Reidar Rolf og jeg har sitti på Eiker Arkiv og forberedt innslagene som ble framført på klubbhuset til IBK.

Jeg vil enda en gang trekke fram alle ildsjelene som gjør disse kulturinnslagene mulig.

Takk til Styret i seniorgruppa til Birkebeineren gjør en formidabel innsats. Jeg har ikke hørt om andre som klarer å få fra 50 til 75 medlemmer til å møte opp trofast på arrangementene.

Takk til Reidar og Rolf som nesten er å betrakte som profesjonelle underholdere.

Takk til Eiker Arkiv som tar vare på så mange kulturskatter.

 

Neste gang skal Arve Somdal vise gamle bilder fra Krokstadelva.

Nora forteller. Del 5.

Her kommer femte «bolken» i Noras fortelling:

Jeg husker en julekveld da jeg fikk flettet kurv dokkevogn av Ingeborg. Hun hadde «tatt plass» slik at hun tjente noen kroner. Det var stor stas og jeg husker at jeg løp etter pappa med vogna. Han føre og jeg etter. Jeg hadde ei «filledokke» som mamma hadde sydd og den var like stor som en ett-år gammel unge. Den pleide jeg å kjøre i trillebåra som pappa hadde laget.

Da vi flytta nedover så la mamma den ned i himlinga på loftet. Den gikk nok med i brannen, for det huset brant ned i 1932. Da ble det satt opp et stort hus der. Det var Erik Kristiansen som kjøpte det av oss.

Vi hadde ikke sånt skiutstyr som i dag, men det var stav-skier som pappa hadde laget av tønnestaver. De ble kalt for «tønnebutler». Kjelke måtte en også lage selv.

Nils, mannen til bestemor Ellen, bodde i ei lita stue der som valseverket sto. Det er på den andre sida når du kommer nedenfra. Da kommer vi til ei bru som kalles for Spikerbrua eller Valseverkbrua. På den andre sida bodde det en som het Karl Abrahamsen. Opp der gikk de beinveien opp til bestemor, så der gikk bestefar på frierføtter mange ganger. Det var farlig å gå der når det var glatt, for det var så bratt der.

Husker denne regla. «Jeg gikk og jeg datt, og bakken var bratt og var ikke framme før langt på natt, og jenta var feit og grøten var heit, eller omvendt.»

Pappa var en sterk mann. En gang holdt han på å bli drept på fabrikken. Alle klærne hans ble dratt inn i en maskin etter at det halle tullet seg inn i ei reim. Han holdt seg fast i noe og han klarte seg, men sto igjen i bare ei strømpe og skjortekraven. Alle som arbeida i renseriet sprang ut for de trodde jo at det ikke var mer igjen av ham. Etterpå sa de at de trodde at det ikke hadde vært noen andre som hadde greid det.

Han måtte låne klær av en som het Hans Jørn for å komme seg hjem..

Da vi satt opp hytta vår i 1939 var det en som het Hans Torvaldsen som fortalte meg at han og en annen kar hadde liggi oppå Kleivern på jakt. Da fikk de se en mann som dreiv på en stokk ute på Solbergvannet. Han lå mer i vannet enn han lå på stokken. Han skulle ut på fugleleikøya på jakt og der lå han til morgenen uten nying. Vi møtte han om morran, sa Torvaldsen, «og da hadde han 7 orrhanær» – «Og vet du hvem det var», sa han og fortsatte: Det var far din». Pappa hadde sagt at han også hadde skutt på en tiur, men den fikk han ikke.

Den siste av barna til oldefar Jørn var en som het Johan og han husker jeg godt. Jeg tror ikke at han døde før jeg var voksen.

Da vi hadde flyttet nedover bodde Johan i Brekke. Da han kjørte med hest på fabrikken satt han hesten på Stenberg. Da passa vi barna på og skulle sitte på og så var det å springe utover da. Dagny, Olga og jeg var selvskrevne for han var jo broren til vår bestefar.

Olga og jeg fikk være med han på Horgensetra og da var Arthur, Kåre og Jørgen også med. Han var bestefaren deres og de skremte Olga og meg med bjørn så vi var veldig redde. Jeg husker også at vi fikk sild og poteter til middag.

Den hytta vi lå i den gangen brant ned. Den lå lengre inn på vollen.

Krokstælvasangen.

For ei tid tilbake var det en Krokstadelving som på FB etterlyste hele denne sangen. Det var Åsmund Larsen som dikta den og han framførte den bl. a. på IBK-MIF-revyene i 50-åra. Den har forekommet med noen nyanser og et sted til å med med et nydikta sluttvers. Det synes ikke jeg er bra. Det er Åsmunds visediktning. Her er en tidlig utgave skrevet med Åsmunds dialekt. Hans dialekt var: itte for ikke, je for jeg, ølle for olle, nere for nede, jærlaus for veldig, hime for hjemme og så sier han «da veit vi å klokka er slagen» altså å for hvor mye.

Krokstælvasangen!

Når i kvellinga ofte je raster,
ved den kalleste ølla oppi Mærn.
Da et blikk ner mot bygda je kaster,
sell om tåka ligg gråtjukk over dærn.
For der nere der hører je hime
og der nere je føler meg trygg.
Og der slår vi dem langsomt i svime
døm som mener at bygda vår er stygg.

Når det tuter tell kvells på Cellosen,
med ei låt så betaganes og mild.
Ja da høres det helt oppi Gosen,
der det ellers er fredfullt og stillt.
Og da veit vi å klokka er slagen,
for da kommerhan si i si brok,
han som ærber og sliter om dagen,
for det meste for kassa oppa Krok.

På den elva som flyter så diger
om vi eier omtrentelig ei mil
ser vi nersetter-tømmeret siger
mot en verden som venter uten tvil.
Ja hu bærer så mangt oppå ryggen
i hvertfall en sensommerkveld,
og hvis du vil bli iti a myggen
kan ved Stranda du bare slå deg til.

Oppå Køllen der flaug vi som unge
for å plokke litt blåbær tel a mor
og de bærspanna blei itte tunge
før jeg vokste meg tel og blei stor,
men som bæra je blei også mogen
og je greide ei natt uten stans,
svinge valsen på mon ved Årbogen
der vi alltid har feira santans

Og på Tråkka der har vi vårt senter
og der er det jærlaus svær trafikk
og om sommern står guttær og jenter
der og lyer til grepa hønn-musikk
og en Bjørkelund har vi ved brua
så vi krøsser vel ingen om det,
og du tar itte fra oss den trua
att´e Krokstælva er et deilig sted.

Åsmund Larsen

 

Noras fortelling. 4. del.

Nora Mikkelsen, f. Nilsen forteller.  Noen ganger er jeg litt i tvil om jeg skal utelate noe i hennes åpenhjertige fortellinger, men har kommet til at det meste tåler dagens lys.   F. eks. skader det neppe etterslekta at det blir kjent at en av forfedrene kanskje har hatt et overforbruk av alkohol. Det gjaldt nok ikke bare han i den tida. Det var en usunn drikkekultur i første halvdel av forrige århundre og enda verre var det nok på 1800-tallet. Folk jobba og sleit for å forsørge store familier og det var nok tvilsomt at de «gode gamle dager» bare var gode.

4. Fjerde del:

I dette kapitlet forteller Nora om muntre episoder, om arbeid og slit og om folk som bodde på «Plassane».

Ingeborg var så glad i å være hos bestemor at hun ikke ville gå hjem igjen. En gang hun var der skulle bestemor bort og ba onkel Gunnar om å følge henne hjem. Ingeborg ville ikke hjem og hun sparka og klora og kasta lua hans langt bortover jordet. Da hadde han sagt: «Den jenta får du meg aldri til å følge hjem mer.»

Ingeborg var ei ordentlig ugangskråke. En gang sto hun og ropte på Ellen som sto utenfor vinduet så hun kunne ikke høre henne. Da tok hun en kjepp som lå på bakken og slo på vinduet med den, men det var en isklump på kjeppen så hun slo i stykker vinduet. Hun var redd for pappa for han var så streng, så hun hengte for gardinene for at han ikke skulle oppdage det. En annen gang klatra hun opp i et epletre og brakk av ei stor grein. Den dro hun nedover til bekken for at han ikke skulle se det.

Hun jobba på gummivarefabrikken og en dag tok hun med seg bensin på kaffeflaska for hun skulle rense noe. Da hun kom hjem satte hun bensinflaska på benken. Hun fortalte ikke a det var bensin. Om morgenen trodde mamma at det var vann og helte det i vaskevannsfatet som sto på et stativ. Da pappa skulle på jobb om morgenen pleide han å tenne pipa og kaste fyrstikka i vaskevannsfatet. Det gjorde han også denne morgenen og «lågan» sto opp i taket. Pappa greip tak i vaskevannsfatet og huka seg ut døra og kasta fatet ut i snøhaugen. «jeg trur sjølveste fa´en er laus, jeg», ropte han.

Ingeborg gikk og lo hele veien til jobben. Da hun fortalte det til jentene på jobben fikk de seg en god latter.

Jeg husker så godt da bestemor kom og skulle hjelpe oss i slaktinga. Det var stas. Husker at hun hadde på seg strieforkle og hadde oppbretta ærmer. Hun satt og stappa blod i pølser og hadde et horn som hun tredde pølsene på og så brukte hun pinner i steden for hyssing. Det var gjerne en stor balje full. Det brant så koselig i ovnen mens hun satt der og fortalte litt av hvert.

Hun fortalte at hun og ei annen jente som tjente på Lysaker lurte seg til å lage blodklubb med ister i til tjenesteguttene. Bestemor hadde nok også vært full av «galskap» og moro hun også.

Tarmene måtte skrubbes og gjøres rene. Det var ikke som i dag da de er å få kjøpt ferdige.

Så hjalp hun oss på jordene og i potetsettinga. Da var gjerne tante Lisa med også. Hun hadde strieforkle på seg og så gikk de med ei flisekurv mellom seg. I den var det kumøkk som de måtte ta med bare fingrene og spre som gjødsel.

Bestemor måtte gå på gårdene og hjelpe til med vask og slakting og litt av hvert for å få mat til barna. Pappa har fortalt at de gikk på gårdene og tagg om bein. De gikk barbeint til langt på høsten. De fikk «prøve livet».

Bestemor fortalte at Olava, svigerinna hennes, var ei livat dame. En gang de var ute og plukka bær, gikk hun opp på en stubbe for å holde tale. Hun sa: «Vi kan vel være stolte, vi som har fått de kjekkeste karene i hele Krokstadelva.

Olava er bestemora til min venninde Dagny, så vi er tremenninger, ja vi er vel nesten skyldt til hele Krokstadelva for vi er av Jørnsærslekta.

Like ved Granbakken ligger det ei slette som heter Holmguttsletta. Der er det en bekk og der gikk vi på tur med barna. Vi kokte kaffe og hadde med ma.

Der hadde det stått ei lita stue og steinene fra murene lå der enda den gangen. Han som hadde bodd der het Martin Holmgutt. Han var en orginal, Det blei sagt at han blei sånn etter at kjæresten hadde bedratt han med en annen. Vi barna var redd han for han var så morsk og se på og ofte knyttet han neven mot oss – og noen ganger gikk han med ei øks under amen.

På Verpløkka som ligger like før en kommer til Årbogen, bodde det en som het Jørn Engelien – og i Gosen er det Langeløkka hvor Stenklev bodde.

På Blåfjell lå det også et lite småbruk. Jeg veit ikke om låven er det ennå. Jeg husker den vesle stua. Vinduene var knuste, men det var epletre og syrinbusk jeg minnes. Jeg vet at det var ei jente der som het Edith. Et stykke nedenfor lå det ei stu som het Taraldsbråten. De siste som bodde der var Gurine og mann og barn, men de flyttet ned til Brekke.

Hun ble enke og gikk og solgte frø og hun vaska for folk. Vi kalte henne for frøkjærringa og vaskekjærringa

Jeg husker at bestemor Ellen fortalte om moster Eli og Per. Hun sa at Per var så ofte syk og at Eli gråt, men da sa Per: «Gråt ikke du Eli for vi skal først til grava, vi.» Og sånn ble det også.

Jeg husker at når bestemor snakka om ekteskap, så sa hun gjerne: «En veit ikke å en har i sekken før en har åpna bandet». Hun snakka nok av erfaring for jeg trur at hun kanskje ikke hadde det så godt, for bestefar var nok litt for «glad i flaska».

 

Takk for hyggelige tilbakemeldinger!

Hei Jørn og Rune og Hans og Ellen og Anne Britt og alle dere andre som følger bloggen!

I dag da jeg var en tur i butikken og da traff jeg folk som har lest bloggen og som gleder seg til neste kapittel i Noras fortelling.

Det er veldig rart å få tilbakemeldinger på bloggen og skjønne at det er forholdsvis mange som har glede av å lese denne fine fortellinga. Det er verdifullt for flere enn slekta å få del i det et tidsvitne forteller om den forholdsvis nære historien i bygda vår før vi ble født. Det Nora skriver er verdifull lokalhistorie. Skulle ønske at flere ville sette i gang og skrive om seg sjøl og sitt liv. Det er aldri for tidlig og så lenge en klarer å skrive er det aldri for seint.

En av de jeg traff var Rune og vi var enige om at «onkel Per», «damslipperen» i 2. avsnitt var hans oldefar. Da gjelder jo det samme for Hans Jørgen.

Jonn Eriksen sender bekreftelse med det samma. Her kommer den:

Nils Jacob Jørgensen, født 10 feb 1840 i Lysakereie, død 19 jul 1880 i Lysaker, gravlagt 23 jul 1880 på Nedre Eiker kirkegård. Han døde av tæring. Var tjener på «Casperplassen», hos Peter Sand i 1865. Han giftet seg med Elen Johanne Gundersdatter, 25 des 1866 i Nedre Eiker kirke, født 1 mar 1844 i Lysakereie (datter av Gunder Pedersen og Marthe Pedersdatter). Elen: Bodde hos Hans Andreassen Odnes til hun ble konfirmert.

I.Gina Marthine Nilsdatter, født 12 sep 1866 i Lysakereie, død 14 feb 1897 i Lysakereie, gravlagt 21 feb 1897 i Nedre Eiker kirkegård. Ble gift 1. Feb 1891 med sjømann Emil Eriksen f.1867 fra Bragernes, han var sønn av sjømann Karl Sigvard Eriksen. Hun døde av hjertelammelse.

II. Peder Nilsen, født 11 mar 1869 i Lysakereie, død 26 okt 1918 i Krokstadelva, gravlagt 3 nov 1918 i Nedre Eiker kirkegård, yrke cellulosearbeider. Han døde av lungebetennelse. Peder bygde plassen «Nestedok» øverst i Kroken i 1909 og enka solgte eiendommen videre i 1921. Det var flere handler med denne eiendommen før Peder Norman Kristiansen overtok i 1932. Videresolgt i 1942 til Oskar Fuglerud før Leif Olsen kjøpte i 1949. Peder kjøpte «Haugset» 38. 53. i 1918. Han giftet seg med Elida Jensdatter, 1 jun 1902 i Nedre Eiker kirke, født 30 aug 1880 i «Kroken» (datter av Jens Borgersen og Karen Andrine Olsdatter), død 19 des 1943 i Krokstadelva.

III.     Martin Nilsen, født 27 okt 1871 i Gravbråthen, Krokstadelva, død 3 sep 1965 i Spirstøen, Krokstadelva, gravlagt 11 sep 1965 i Nedre Eiker kirkegård, yrke formann på cellosen. Han giftet seg med Maren Andrine Petersdatter, 19 aug 1894 i Nedre Eiker kirke, født 20 aug 1869 i Casperplassen (datter av Peter Pedersen Sand og Ingeborg Andersdatter), død 18 jan 1943 i Krokstadelva,

IV. Johan Nilsen, født 28 jan 1874 i Lysaker, yrke predikant. Var predikant og ble kaldt for Sørkedalens apostel. Bodde også en tid i Rouen i Frankrike.

V. Elise Nilsen, født 12 mar 1876 i Lysaker, død 3 mar 1935 i Krokstadelva. Forhold til Julius Theodor Juritsen, født 28 okt 1877 i Solberg (sønn av Jurits Nilsen og Thea Ottersdatter), død 18 jul 1954 i Solbergelva, gravlagt 22 jul 1954 i Nedre Eiker kirkegård.

VI. Gunder Nilsen, født 3 mai 1878 i Lysaker, død 10 jan 1957 i Gjerpen, Skien. Sønnenes navn og datoer er basert på navn, datoer kan være feil. Han giftet seg med Hulda Nilsen, født 10 mar 1868 i Østfold, død 3 des 1959 i Gjerpen, Telemark.

VII.     Gunda Nilsen, født 1879.

******

Så kommer det nye tilbakemeldinger og jeg får vel ikke svart på alle. Takk til alle sammen og ikke minst takk til Nora.

Jeg kjenner på det gode fellesskapet det gir å ha vokst opp på samme sted og kjenne og ha kjent de samme personene. Vi «snakker» som gamle kjente selv om vi for det meste er nye bekjentskaper. Et par av dere ville jeg ikke kjent igjen om jeg traff dere på gata.

Ute skinner sola og jeg skulle vel ha vært ute og trimma litt, men i dag gidder jeg ikke det. Har for det meste fart nok uansett. I kveld skal jeg på møte i Buskerud Slektforskerlag – og møter blir det nok både i morra og på fredag.

I Falun ble det gull på Sverige, sølv på Frankrike og «bare» bronse på Norge. Helt ok for meg. På stafetten blir det i det minste helt like forhold. Det er flere sjanser både til gull og glede og sørgelige nederlag enda.

Jeg er litt mer optimistisk for langrennsjentene enn jeg er for Nordtug & co. Det kan neppe gå helt bra med de Svenskebuksene langrennsguttane bruker om dagen.

Ha en fin dag alle sammen!

Nora forteller. Del 3.

Tredje del: I dette kapitlet regner hun opp de navnene i slekta som hun husker. Den gangen, for bare + – 100 år siden var det mange som døde av sykdommer som er sjeldne i dag og som få dør av. Mange dør i barselseng. Det er store familier og folk lever i fattige kår i forhold til dagens velstand.

 

Krokstadelva, ca 1976. Nora forteller videre:

Ja, så var det fars slekt:

Bestemor, Ellen Johanne Bråten var hun født. Hennes far het Gunnar Bråten. Han eide Kleiva, et småbruk som ligger der som «Bommenfeltet» er. Der ligger jordene hvor mine forfedre har plukka stein og lagt opp til gjerder. Alt det er borte nå.

Der ble bestemor født, men huset var ikke så stort som det er i dag. Mora til bestemor døde da bestemor ble født. Det var det første barnet så oldefar måtte sette henne bort. Hun kom først til Kønnløkka, men så kom folk til oldefar og sa at hun ikke hadde det så godt der. Derfor ble hun satt bort til noen andre. Hun vokste opp sammen med Hans Andreassen, faren til Birger Odnes.

Der fikk hun det godt for de var så snille med henne.

Da hun ble konfirmert kom hun hjem og stelte for sin far. Han var snill, men nøye, så hvis bestemor hadde slurva med lapping og stopping så sa han gjerne: «Det er ingen som spør deg hvor lenge du har jobba når de ser hvorledes du har utført det.»

Når oldefar ble spurt om hvorfor han ikke hadde gifta seg igjen, svarte han: «Jeg har bare hatt ett hjerte og det har jeg gitt bort.»

Bestemor gifta seg med Nils Nilsen Jørns. Hans far var Jørn Jørns og ble kalt for «LangeJørn». Kona til Jørn het Mari. De hadde mange barn og noen av navnene jeg husker er: Johan, Martin, Olaves og Nils. Min bestefar Nils, var mørk som en tater med brune øyne og svart hår. Bestemor og bestemor hadde 4 gutter og 2 jenter. Det var min far Martin og Per, Johan, Gunnar, Lisa og Gina.

Per, Johan, Gunnar og Gina hadde brune øyne og var mørke, men min far og Lisa var lik mor med blå øyne.

Jeg ville gjerne hatt brune øyne for det syntes jeg var så pent. Edith og Erland til onkel Per hadde arvet de brune øynene og det hadde også barna til Johan. Onkel Johan hadde 5 jenter og 1 gutt. og alle så nær som Ester døde i 14-15-årsalderen av tuberkulose. Ester ble gift og skilt.

Onkel Johan hadde mange prøvelser enda han var den eneste som var kristen, så en kan lure på hva som er rett og om Gud er rettferdig. Onkel var like blid og fornøyd. Han sa at han så dem for seg og tenkte vel at han skulle få se dem igjen. Han døde også av den samme sykdommen. Han var liten av vekst i forhold til de andre for de var store. Tante Lisa var så stor og kraftig. Hun ble ikke gift, men fikk ei jente, et løsebarn som de kalte det. Hun het Gina og hun kom da til nytte, for hun hadde både sin mor og bestemor som hun stelte for til de døde.

Gina var oppkalt etter søstera til Lisa.

Gina var eldst og var gift med en sjømann fra Drammen. De hadde ingen barn. Gina døde tidlig. Hun døde av lungebetennelse mens hun bodde hos oss. Hun bodde hos oss da hun fikk et av barna, men jeg vet ikke hvem det var.

Onkel Per ble gift med Elida Borgersen og de fikk 6 barn. Den første døde som barn, men Nils, Erland, Arne, Edith og Eugen vokste opp. Jeg tror at hun som døde tidlig het Margith.

Nils ble gift med Borghild Kristiansen, Erland var ungkar, Arne ble gift med Alfhild Høibak fra Mjøndalen. Edith ble gift med Per Lysaker. Edith døde tidlig fra 3 barn og Per giftet seg igjen med Signe Simensen. Eugen ble gift med Marna Simensen, søsteren til Signe.

Så var det den yngste gutten, onkel Gunnar. Han ble gift med Hulda som var fra Fredrikstad, og de fikk 2 gutter Normann og Erland. De bodde i Skien og han var formann på Union.

Kona til onkel Johan het også Hulda. De bodde på Lysaker og han var formann på Mustad Smørfabrikk.

Nils, mannen til bestemor døde tidlig så hun ble enke med 6 ukonfirmerte barn. Hun fikk et tre over seg i skogen, så hun måtte gå fra gården og måtte flytte til ei lita falleferdig stue under Kleiva. Der var det 1 rom med et lite kjøkken. Bestemor og de to jentene lå i sengene og 4 gutter i sengebenken. De hadde en liten brønn som de fikk vann fra. En kan lure på hvordan de kunne klare seg.

Når vi skulle gå til bestemor måtte vi gå nedover jordene og gjennom leet. Der gikk ei bru til venstre til Bjurstrøm, men til høyre til bestemor – så opp en bakke gjennom et le eller port, og videre over noen jorder hvor det lå en låve. Nå er det bygget et hus til en skogvokter der.

Det lå en bjørkelund like ved stua til bestemor. Hun kokte kaffe og smurte smørbrød og så satt vi i bjørkelunden og spiste. Det var massevis av blåveis og hvitveis der og der var bestandig så koselig å komme til bestemor. Ute i hagen hadde hun stokkroser og jeg tenker bestandig på henne når jeg ser stokkroser.

Der var det hvitskura gulv – og så hadde de parafinlamper for det gikk lenge før de fikk lagt inn strøm. Jeg synes at jeg ser stua til bestemor når «Bokken» (Book Jensen) synger «Når lysene tennes der hjemme». Ja hun hadde mye å stri med som hadde en slik barneflokk.

Far skulle gå på do, men ingen ville følge han for bestemor mente at han skulle gå aleine. Han var redd og derfor gikk han bare ut på «svala» og jorde fra seg i lua som han kasta ut i snøhaugen.(Dette er med å å beskrive hvordan livet var.    I mørket, uten elektrisk lys var det nok skummelt å gå ut alene – ikke rart at en liten gutt var redd.)

 

Nå går det nok et par dager før jeg får ferdig 4. del. av fortellingen.

Nora forteller. Del 2.

Her kommer neste del av fortellingen. Det er litt tidkrevende for jeg må skrive av og redigere og lese korrektur. I tillegg er jeg jo pensjonist og da har en det jo så travelt støtt. I dette avsnittet forteller hun om å gå ned til Gatetråkka- området for å handle.  Ikke no´rart at «åvaforbøringane» hadde kraftige leggmuskler og var seige til å gå, også i min tid.

Andre del:

Jeg husker enkelte ting fra jeg var liten. Jeg lekte med Olga og Edle Skogly. Jeg var visst så pratsom så Tora, mora deres måtte være streng og sa til meg: «Du må ikke prate så fært, for Emil har nattveka og skal sova». Da svarte jeg: «Kan ikke jeg få nakke, så kan jeg gå». Så gikk jeg hjem. Dette fortalte Tora til mamma og de hadde moro av det. Jeg pleide visst også å snakke bakvendt.

Jeg husker en gang mamma, Ellen og jeg skulle gå til Blåfjell. Jeg satt på ryggen til mamma og da vi skulle gå gjennom gjerdet møtte vi noen folk. Da kalte jeg dem for «Blåbærtrutene» og da spurte mamma meg: «Hvorfor sa du det da?» svarte jeg: «Dæferatte dem tar blåbæra våres».

Da vi hadde plukka bær en stund, så falt jeg og mista spannet, «så jeg gikk bi for den stokken, så mista jeg bæra mi og så mista jeg lokket mitt».   Jeg kan enda se for meg den stokken selv om jeg bare var ca 3 år den gangen.

Jeg husker også når jeg var med for å handle. Vi gikk ned Krokstadsida og så måtte vi hvile og jeg skal peke ut det berget vi satt på. Da fikk jeg et lite kremmerhus med noe godt i.

Hver søndag morgen fikk jeg hvetekake med sirup. De lyste fra etasjeovnen og vi hadde det så koselig. Det er minner som har satt seg fast.

Så lekte jeg med Hans som vi kalte for Hans Juliassen. Det navnet fikk han fordi han vokste opp hos sin bestemor som het Julia på grunn av at mora døde han ble født.

Det er bare 14 dager mellom oss, men jeg husker ikke hvem av oss som er eldst. Jeg lagde søtsaker og da sa Hans: «Det er ditmat detta Nora»:

Jeg lekte også med Andrea. Da måtte jeg gå ned jordet og over brua og opp bakken til Bjurstrøm, Så lekte vi til det ble mørkt. Da var jeg redd da jeg skulle gå hjem, særlig da jeg skulle gå over brua. Jeg tenkte vel at det kunne være troll under der. En gang da Andrea var hos meg hadde vi bundet kjelkene sammen. Så hørte vi at faren til Andrea ropte og skulle bruke kjelken på jobben. Andrea gråt fordi vi ikke fikk kjelkene fra hverandre. Faren hennes brukte seg, så måtte jeg gå inne etter en kniv og da klarte vi det.

Andrea døde da hun fikk det første barnet sitt – hun var ikke mer enn 17 – 18 år gammel.

Så lekte jeg med Maren og Gudrun og Gulbrand Gulbrandsen. Han pleide å spørre: » Era Nora hime i dag´a?» De reiste alle sammen til Amerika.

De bodde i det huset som ligger rett over for Peder Fjeldheim. Når vi bada så var det i bekken og det var en fin kulp ved Bjørkedokksletta. Det er forbi alle gårdene der som Ragna Martinsen bodde og det huset som Peder Kristiansen satte opp.

Når en går opp bakken så ligger det ei slette og der skulle det vel enda være noen steiner etter murene som det er på slike tufter. Anna Bjerkedokk hadde sitt hjem der, ei lita stue..

Så husker jeg at det skulle bli krig – det var vel i 1914. Vi gikk til Yttervannet til hytta til fabrikken. Onkel Per var damslipper, så han hadde nøkkel. Jeg husker at jeg måtte gå mens dem bar Erland for han hadde vondt i magen. Jeg lurer nok litt på om han lurte dem. Da vi kom inn så lå Ingeborg på gulvet og skura. Hun hadde på seg et par gamle bukser som hørte onkel til.

 

Forts. Det kommer mye mer.

Om Eikerdialekta.

Synes ikke at jeg kan komme med så lange «tirader» av innlegg på Facebook så jeg får heller skrive det her og henvise til det:

Dialekt og dialektord forandrer seg og utvikler seg hele tida. Særlig vi eldre liker ikke forandringene, men vi kan like godt godta det uten å irritere oss. Når vi snakker om dialekt og samler dialektord blir det derfor et «sammensurium» av ord fra forskjellig tid. Eikerdialekta er jo også sterkt påvirka av stor innflytting. Innflyttere som søkte jobb i industrien, Solberg spinderi, Spikerfabrikken, tegleverkene og mange flere har forandra språket (og kanskje også berga oss fra innavl). Bl.a. kom veldig mange Spikerarbeidere fra Modum og ga oss mange ord og uttrykk derfra. Ikke mange ord er helt spesielle for Eikerdialekta. De fleste orda har vi felles for hele Østlandet, men vi har oftere en egen uttalevri og vi kjenner oss igjen og føler oss hjemme. Jeg føler meg hjemme når jeg hører ordet «hime» selv om jeg aldri har brukt det sjøl.

Her et utdrag av noe min bror Svein Jørgen skrev i 2003:

 «Dialekt rører følelsene.

Mors stemme, ord og setninger brant seg fast og blei en del av oss. Vi husker far leita etter livhjulet sitt og at Bestemor brukte fatafille når hun vaska opp.

Vi huser at jentene kasta ball te’ nann og guttanne lo.

Noen ord blir borte og andre kommer til, men har vi vært lenge vekk er det godt å høre at vi er kommet hjem. Det er godt å se jenn æLva å værra hime. (Stor L i æLva, står for tjukk l.)

 Avhengig av alder, vil de fleste fra Eiker kjenne igjen ord og uttrykk. De fleste brukes, eller har vært brukt på store deler av Østlandet. Dialektene, eller talemålet, varierer både fra sted til sted og over tid. Siden talemålet kan variere over korte avstander, er det rimelig at det er forskjeller også innen Eikerbygdene. På den annen side er livsbetingelser og andre forhold som virker på talemålet, så likt også i Eikers nærområder at vi finner store likheter, for eksempel i Modum og Sandsvær.

 På attenhundretallet sa nok de fleste itte for ikke. Selv om noen sier itte enda forekommer det nokså sjeldent. Itte er altså mer karakteristisk for det gamle talemålet på Eiker, enn det som brukes i dag. I dag sier, på samme måte, de fleste jæi og ikke je eller jæ som var det vanlige før.»

 

Nora Mikkelsen f. Nilsen forteller:

Nora Mikkelsen, født Nilsen, født 28. august 1908 –

Hun forteller om sine foreldres slekt og videre om minner gjennom livet helt fra hun var lita jente. Hun har ganske sikkert skrevet ned ting med tanke på sine etterkommere. Hun er flink til å fortelle og husker mange detaljer helt fra tidlig barndom. Nora var ca 68 år da hun skrev ned dette.

Noe av det hun skriver er noe såpass privat at jeg har utelatt noen få setninger. Hun skriver åpenhjertig om sin far og ikke alt er helt positivt. Faren Martin Nilsen var tomteformann på Krogstad Cellulosefabrikk og hadde makt f. eks. til å bestemme hvem som skulle få jobb i ei tid med stor arbeidsledighet. Han var en streng mann og en sterk mann. Tilsammen er ikke det en oppskrift på å bli en populær mann.

Jeg skriver av og redigerer litt. Dette er lokalhistorie. Mange vil kunne kjenne seg igjen og mange vil kjenne navnene og mange er i slekt med de som er nevnt. Jeg har snakka med datteren Miriam. Hun har selvfølgelig lest dette før og er positiv til at jeg deler dette med flere.

Nora Mikkelsen. Ansatt på Kalosjen fra 28.8.1908. Fra «PM». Avfotografert på Eiker Arkiv.

Sånn starter fortellingene:

Første del:

Nedre Eiker ligger i en dal med skau og fjell i åssidene på hver side. Drammenselva renner gjennom dalbunnen og på skyggesiden ligger Mjøndalen og på solsiden ligger Krokstadelva.

Jeg er født øverst i Krokstadelva på et lite småbruk som kunne fø 2 – 3 kuer. I tillegg hadde vi gjerne en gris.

Jordene var brattlendte så vi kunne sette oss på kjelken eller spenne på oss skiene like utenfor stueveggen. Det var et eldorado for barn å vokse opp i og i tillegg kunne vi leike i skauen og i bekken som rant like forbi.

Min søster Ingeborg holdt på å drukne i den bekken en gang. Det var om våren og bekken var stor og stri i vårflommen. Heldig vis var det en gutt som het Fritjof Fingarsen der. Han klarte å holde henne igjen i håret og fikk dratt henne på land. Dere vet jo at «ukrutt forgår ikke så lett».

Den gården vi hadde het Ingersbakken. Den hadde min bestefar eid. Han het Petter Pettersen Sand. Han var fra Sand, der som Kjøsterudgården ligger. Der hadde forfedrene hans gjestgiveri. Den lå jo nede ved elva og der var det stor trafikk, antagelig med mye fyll og spetakkel som det pleier å være på slike steder.

Den veien som går på nersida av Ingersplassen ble kalt for Pettersveien.

Min bestemor het Ingeborg og hadde 6 barn, 3 jenter og 3 gutter. Jentene het Marie, Maren som var min mor, og Inga. Guttene var Bernhard, Anders og Per. Bernhard reiste til Amerika veldig ung og døde blant fremmede bare 21 år gammel.

Bestefar hadde først Kasperplassen. Der ble min mor født. Der var det en foss og der hadde han ei mølle. Det lå bare 1 hus der den gangen, ei gammel stue.

Etterpå overtok en svenske som het Magnus Bjurstrøm stedet, så nå kaller de stedet for Bjurstrømgrenda.

Kona til Magnus tjente på Lysaker som var en stor bondegård.. Maren ble med barn med bonden og så gikk Magnus inn som far. Det var Lysaker som eide Kasperplassen og Magnus fikk sparken på grunn av at han gikk inn som far og gifta seg med henne.

(En annen forklaring kunne jo være at han ikke fikk sparken, men at han fikk Kasperplassen som påskjønnelse for at han påtok seg farskapet?)

De fikk 3 gutter til og alle guttene fikk tomt og bygde seg hus der. Den yngste som het Olaf reiv ned den gamle stua og satte opp nytt hus. Olaf ble gift med Maja Lysaker, som var i slekt med han som hans mor fikk barn med.

Bestefar var også snekker. Han lagde likkister og mor fortalte at når noen sa at de var lei av livet så sa dem: «Da får de få Petter til å lage kiste da».

Den eldste søsteren til mor het Marie og hun hadde 2 moteforretninger i Drammen. Hun kunne gjort det riktig bra, men hun var ei «uro». Hun skulle nok ha beholdt selskapene. Hun hadde vist vært gift også og hun hadde en datter. Jeg vet ikke om mannen hadde reist eller om hun var enke. Marie fikk «Amerikafeber» og hun ville ha alle sammen med seg og reise til Amerika. Datteren til tante Marie het Kirsten og var 17 år da de reiste til Amerika.

Mor skulle vært med til Amerika, men bestefar ble syk og mor måtte bli igjen til han ble bra. Det var meningen at mor skulle komme etter, men bestefar døde og mor hadde fått følge med min far, Martin Nilsen.

Det ble gifting og far kjøpte gården. De fikk 4 jenter, Ingeborg 1.12.1894, Ellen 26.1.1894, Nora 1.1.1903 som døde høsten 1906 og meg, Nora Dagmar, f. 28.8.1908.

Nora døde da hun var bare 3 år gammel. Hun døde av difterit. Hun skulle vært så pen med brune øyne og brunt krøllet hår. Mor kunne selvfølgelig ikke glemme henne og fortalte mange ganger om personer som hadde sagt pene ting om henne.

Det var om høsten og hun var med i potetåkeren. Hun skulle bære ei bøtte, men så sa hun. «jeg ørker ikke jeg».

De gikk opp med henne i 3 dager og tre netter. Det var difterit og hun fikk ikke puste.

Pappa gråt så med en gang, men så var det som strøket av han, men mamma gråt hver gang hun kom over klærne hennes. En gang hun skulle se i den ene støvlen hennes så hun at det var en stift som hun hadde gått på uten å klage. Det synte mamma var så vondt.

Forts.