Nora Mikkelsen f. Nilsen forteller. Del 6.
Johan blei gift med ei jente fra Stemberlanda – søster til Lina, kona til Albert Bråtan. Johan hadde en gutt som het Jørgen og tre jenter som het Martha, Kristine og Borghild.
Kristine blei gift med Ole Brekke og fikk Dagmar, Arthur, Kåre, Jørgen, Valther, Borghild og Karin.
Martha blei gift med Johan Horgen, men jeg veit ikke hva alle de barna het – Erland, Ole Karsten, Jørgen, Dagny, Karen, Valborg og så var det vist et par til.
Jørgen, sønnen til Johan døde vist 17 år gammel. Borghild blei gift med Hans Brekke og hun fikk to barn, en gutt som het Olav og ei jente som het Emilie. De blei gift med to søsken som de var tremenninger til, Sverre og Elisabeth Haugen.
Olav og Elisabeth fikk en gutt som var født med sukkersyke. Sverre og Emilie fikk 2 jenter og jeg tror at den ene av dem ikke var så frisk. Det er kanskje ikke så heldig å gifte seg med noen en er i slekt med?
Johan bodde først hos Borghild, men hun døde tidlig. Jeg tror at hun døde i barselseng. Siden bodde han hos Kristine. Han var så pen og kjekk og snill kar.
Min far var ivrig fagforeningsmann. Han hadde jo levd opp fattigdom, så han skulle jo kjempe for å få det bedre, men når kapitallistene skjønner at de er slike så byr de dem gjerne formannsstillinger. Det har jeg sett andre steder også at den ene etter den andre. Den eneste jeg vet om, som ikke tok i mot en sånn stilling, var Arthur Ryghseter. Han var kommunist og det stred mot hans overbevisning.
Ja, så gikk det slik til at pappa fikk stilling som assistent på Krogstad Cellulosefabrikk og da fikk han bra fortjeneste, hus, lys og ved. Han fikk et stort hus som hadde vært en stor bondegård. Det var Spirstøen og lå på sletta like ved fabrikken for han måtte bo nære ved, for hvis det var noe som gikk i stykker, måtte dem sende bud på han. Jeg husker mange netter da de kom og banka på vinduet og sa at han måtte komme. Etter hvert ble det lagt inn telefon fra fabrikken.
Ja, jeg husker godt at mor og far, Andrea og jeg skulle få være med og se på huset. Det var så mange og store rom og vi fløy etter hverandre. 4 rom og kjøkken i 1. etg., 2 store rom og 2 alkover og et stort loft i 2. etg.
Det ble stor forandring. Jeg hadde ikke lyst til å flytte, men jeg måtte jo følge med. Jeg lengtet så veldig oppover til skogen og bekken og vennene mine. Vi flyttet i 1915 og jeg var så vidt begynt på skolen.
Vi hadde kuer og gris og høner for vi hadde jorde som gikk helt bort til Gatetråkka og Meieriet, men så tok fabrikken en del av jordet til tømmerlunner og da slutta vi med kuer. Vi hadde likevel mye jord igjen til poteter og korn og høy. Spirstøen hadde vært en stor gård som hadde gått helt ned til elva, men så kjøpte de gården og anla fabrikken der. Det var faren til Ole Ulleberg som eide den. Ole Ulleberg var min skolelærer.
Jeg husker en dag da jeg gikk oppover til Andrea og vi lekte helt til det ble mørkt om kvelden. Da var jeg redd for å gå hjem, og da gikk jeg bort til bestemor og spurte om jeg kunne få ligge hos henne. Hun sa at det ikke var plass, men jeg kunne jo ligge på den kisten der den sto borte i en krok. «Nei å truru morri og farrin si´r hvis du ikke kommer hjem? Nei, følj´a ner på Kleivstupet du Lisa, så hu kommer hjem». Da var jeg sint på bestemor – og den stua hvor det hadde vært 1 voksen og 6 barn, så var det ikke plass til meg. En tenker jo ikke så langt når en er et barn.