Da «Gamle-Erik» besøkte Mjøndalen.

Da Gamle-Erik besøkte Mjøndalen –

Det var en gang en mann på Eiker som vi kan kalle Hansen, men jeg er nesten helt sikker på at han het noe ganske annet. Denna karen tok nok en liten dram i blant, en liten «hikkas» – Ja det hendte at han tok en stor dram også, men da så han ofte syner. Han så sjelden lyserøde elefanter, men oftere det som verre var. En gang så han «Bergensfjord» komme for full stim opp Krokstadveien. En annen gang var det en sau som sto ute på Krokstadjordet og ropte navnet hans – og fra den dagen spiste han ikke fårikål. Etter sånne hallusinasjoner smakte han ikke brennevin på lang tid – en gang hadde han til og med gått flere uker på vannvogna. Men så ble det Vikkolrenn, og da var jo alle både glade og tørste. «Susingen» hjemme hos «Hansen» ble kjørt to ganger, for nå skulle det bli jubalong og fest.

Hansen glemte både kjerringkjeft og middagsmat, og mot midnatt var Vikkollrennet slutt for lenge siden og i selveste spøkelsestimen rusla han hjem til Krokstadelva.

Kona hans visste av erfaring at han var overtroisk og la en plan for å gi han en skrekk i livet. Hun fant fram en kleshenger som hun hadde kjøpt av en tater. Det var et kuhorn kledd med rød fløyel og bøyler til å henge klær på. Hun surra hornet fast på hodet og dro på seg en gammel skinnpels. Så satte hun seg ned og venta på at mannen skulle komme hjem.

Det gikk ikke lenge før hun hørte han nede på veien like ved. Han gikk og remja og sang på sin yndlingssang:
«Nede i Biscaya fikk
vi en forrykende storm,
som tok vår klyverbom,
og fylte våre lasterom …..»

Hun plasserte seg utenfor døra for å gi sin elskede en lærepenge når han kom – og han skvatt til da han så det merkelige synet, men så kikka han nærmere på og undra han seg over hva og hvem dette kunne være.

«Om jeg tør spørre», sa han – «Hvem er de da?»

«Jeg er djevelen fra mørket, men folk kaller meg for Satan!», fikk han til svar.

«Nei, det var jammen hyggelig å hilse på Dem», sa Hansen, «for det er mulig vi er svogre. Jeg så det med en gang at De må være i slekt med kona mi. Jaja, man skal ikke skue hunden på hårene og fanten på fillene. Du får bare raska på, for søstra di er nemlig kona mi, og du er visst den eneste som har hatt mot til å besøke oss de 30 åra vi har vært gift.»

Da fikk Hansen seg et slag i hodet av piasavakosten så han datt i uvett. Siden den Vikkolldagen drakk han bare vørterøl, og ofte sa han:
«Det finnes mye mellom himmel og jord som ikke kan forklares.»

Kona hans var så enig, så enig. For Hansen visste hva han snakket om. I alle fall når han var edru.

*-*-*-*

Det var omtrent sånn Per Oseth fortalte denne historien i Eikerposten, 29. januar 1965.

Sivert Sørensens sørgelige skjebne.

Jeg var liten gutt og en dag jeg kom til bestemor skulle hun pusse vinduer og ellers gjøre rent. De gammeldagse stuevinduene rakk nesten opp til taket så hun måtte bruke gardintrapp for å nå opp. Da jeg kom fikk jeg jobben med å pusse de øverste vinduene. Bestemor var glad for å få hjelp og vi hadde en hyggelig dag.

Hun fortalte om bestefar som hadde syklet til Hadelands Glassverk for å kjøpe glass. Tror neppe noen ville bruke så mye energi på en slik handel. Så fikk jeg seks av de 12 glassene han hadde kjøpt. De har jeg enda.

HADELANDSGLASS

Så satt vi og bladde i gamle papirer. Det jeg husker er et dikt som bestefar hadde skrevet. «Dette skrev Jørgen og la under puta i kista til Karoline da hun skulle begraves», sa bestemor. Karoline var bestemors litt yngre søster.

Så fant jeg et avisutklipp fra «Fremtiden» en eller annen gang tidllig på 1900-tallet. Det var ei historie hvor alle ordene begynte på bokstaven S. Den historien fikk jeg skrevet av og i dag dukka den plutselig fram sammen med noen andre gamle papirer. Her er den historien :

sivert

Sjømann Sivert Sørensens sørgelige skjebne.

Sjømann Søren Sørensens sønn, Sivert Sørensen, seilte sin sedvanlige søndagstur 17. september 1717 søndenom Sjellands sydligste spisser. Sydvest storm, sterk strøm så seilasen syntes strandbreddens stående sjøfolk så særdeles skjebnesvanger, så samme sjøfolk selvfølgelig skrek stopp.

Sivert Sørensen stod stolt som salig seierrike sjøadmiral Skram, snodde sitt store sortbrune skjegg, svang sin sydvest, samt styrte skipet.

Sivert sang sjømannsviser – samtidig steg stormen, sjøen skvulpet skrekkelig. Skuten slingret, skumbølgerne sto som små snøberg. Sivert skrekkedes, så sin sørgelige skjebne, sendte sin skatt Sara, sitt siste sukk, samt sang sin svanesang.

Skuten sank, Sivert svømte slett, sank selvfølgelig snart, Senere samme skjebnesvangre søndag, såes Sivert Sørensens Sara seg søkende sin sjømann, søndenom sandbankene. Sara stanset, så Siverts sydvest, skrek, sank sønderknust sammen. Søkende sjømenn så snart Siverts sølete sildebidte sønderrevne skikkelse svømmende.

Sist søndag skrinlagdes Sivert. Sørgeskaren samledes, sognets sangforening sang salmen: «Sørgende sind ser sorgen sort».   Sognepresten sa: «Sørgende slekt, sørgende sognefolk, sjøen slukte sjømannens sønn. Siverts siste sukk sendtes sikkert slektninger, store små, samt sin sjels senere skjebne». Som Salomon sier så smukt: «Som solens stråler smelter sneen, således slukker sangen sorgens siste sukk.» Sørger sognefolk, sukker sognefolk, synger senere, så slukkes sikkert sorgen».

Sjømennene senket Siverts siste sovekammer. Sand strøddes, store skip skjøt salutt.

Slektningene spanderte svinestek, saltmat, svenskborgske små snapser, Søsterkake samt sherry. Sørgeskaren svirret slemt. Sørensen senior savnet sin sønn som sin støtte.   Samtlige Siverts syv søstre satte slepen sort støtte, samt sørgepil. Siste sorg svant.

Syv somre såes Sara stedse stille, sørgende. Så sjenket Sara styrmann Svendsen sitt samtykke. Snart såes Sara seile som styrmannskone.

 

Første sommerdag

Fjortende april.

Hei «følgere» og andre lesere av innleggene på «Eikerbygda».  I dag er bloggen 270 dager gammel og dette er innlegg nr. 300. Håper at dere henger med og finner noe av det interessant.

Dagen starta med snø i lufta enda det er 14. april og «1. sommerdag» i dag. Det var nok han der oppe som bare tulla litt med oss på morran. Nå som klokka nærmer seg halv tre så stikker sola fram og vi skjønner at dette med snø bare var en spøk og at det er vår.

I gamle dager var 14. april og 14. oktober også «flyttedagene». Det var da bøndene skreiv kontrakt med gårdsgutter og tjenestejenter og andre gårdsarbeidere. I gamle dager var det liv og røre på torvet i Drammen på disse dagene. Jeg begynte å jobbe på Drammen Arbeidskontor i Kirgegt 1, i Drammen i 1961. Min gode venn og kollega Oddvar Fahlstrøm som hadde vært ansatt siden krigen fortalte at helt fram til 1959 hadde Arbeidskontoret nærmest «auksjon» på torvet på de dagene.

Daværende sjef, Finn W. Spone hadde på forhånd innkalt alle som sto oppført som arbeidssøkere til gårdsarbeid. Han sjøl sto øverst på torget med «megafon» som var veldig moderne greier på den tida. Så kunne han f.eks. rope opp: «Gårdsgutt, 24 år, fra Hedmark, med allsidig praksis». Så kom bøndene for å prate med han og kanskje helst besiktige han for å finne ut om det var en de ville ansette. Det var nesten på samme måten som om han skulle kjøpe seg en hest. – En etter en blei ropt opp og det var fjøsrøktere og andre gårdsarbeidere av begge kjønn.

Som regel gikk det greit for seg, men det gikk rykter om at en og annen bonde tok med seg gårdsgutten på Harmoenien eller Grand og skjenka han litt for å få han til å godta ei litt dårlig kontrakt. Det blei skrevet skriftlige kontrakter og noe av lønna var ofte husrom. Husrommet var ikke alltid av beste sort og hvis en hadde kommet et sted hvor en ikke trivdes, var det nesten umulig å komme unna før kontraktstida var omme, som regel ett år.

Rart å tenke på at sånn var det for bare litt over femti år siden. Den delen av arbeidsmarkedet er nesten borte.

.

Katt over veien.

Katta hadde lært å gå over veien.

Jeg fant dette gamle notatet om en katt som hadde lært å gå i alle fall litt tryggere over veien. Ikke særlig spennende kanskje, men akkurat den dagen ble det en hyggelig liten opplevelse en ettermiddag da jeg skulle en tur på kirkegården.

Ved gangfeltet på Stenseth sto det en gjeng med ung-gutter på den ene sida av veien og på den andre siden sto det en katt. Det så ut som den ville over veien og hadde valgt gangfeltet. Den blei totalt oversett av sjåføren i bilen foran meg og den skvatt tilbake igjen for ikke å bli overkjørt.

Jeg stoppa og da snudde den seg mot meg og gikk sakte over veien mens den så på meg hele tida. Da den kom til midten av veien stoppa den litt opp og kikka den andre veien – og ganske riktig – det kom en bil derfra også. Bilen stoppa og slapp katta videre over veien. Det var ikke særlig tvil om at katten hadde lært å krysse veien på riktig måte.

Guttene gjorde ”hånd-trykk-tegn” og ga oss sjåførene applaus for å ha gjort den selvfølgelige gest å slippe katta over veien.

Jeg tror at bilfører også har vikeplikt for katter i oppmerket fotgjengerovergang. Det står i alle fall ingen ting i trafikkreglene om at det er bare for mennesker reglene gjelder.

Fest på Folkets Hus.

På fest under krigen.

På oppfordring skal jeg fortelle om da Abbas og Anker Rasmussen var på fest på Folkets hus i Krokstadelva en gang under krigen.

Historien var det vel vel Bjørn Myhre som fortalte meg. Han var med i arrangementskommiteen og jeg husker den omtrent slik:

Det var fest på Folkets Hus i Krokstadelva under krigen. Dansebandet til Arthur Ryghsether spilte – og ”alt som var” av bygdas ungdom var innbudt. Og det er riktig at Anker Rasmussen var der og Abbas likeså. Dansen gikk og det var en fin fest, men det som virkelig satt igjen etter den festen var episoden med Abbas.

Abbas trudde jo at han kunne spille fiolin. På fleip ba’n Arthur Ryghsether Abbas om å komme opp på senen. Abbas fikk fela til Arthur og bandet spilte opp til en ny svingom. Abbas dro buen over fela og det ligna mer på ei katte i parringstida enn en melodi. Det blei bare surr og de andre som spilte knakk sammen i latter. Arthur skjønte at han hadde gått for langt for det var jo ikke meninga å dumme ut Abbas eller på noen måte gjøre at han blei lei seg. Han tok derfor tilbake fela og ga Abbas en triangel isteden for, med beskjed om at han skulle slå hver gang Arthur nikka. Dette måtte han jo kunne klare, mente Arthur.

Det kunne jo også hende at han hadde nok takt og rytme i seg at han hadde klart det, men han venta jo på at Arthur skulle nikke og da kom slaget som et etterslag som forstyrra de andre igjen. Munterheten fra det første forsøket satt jo også i fortsatt. Arthur mente at det fikk være nok og rista på hodet til Abbas for å få han til å slutte. Dette misforsto han og trodde at det var ordre om raske slag og slo som en gal på triangelen med slagpinnen. Det førte til at ikke bare deltagerne i bandet brøyt ut i latter, men også samtlige av festdeltagerne.

Etter en stund la latteren seg, og det var da de oppdaget at det var et eller annet som feilte Anker Rasmussen. Han lå bevisstløs på gulvet. Han hadde rett og slett ledd seg bort og det endte med at de måtte tilkalle legen til han.

Anker hadde vel nærmest en sykdom som gjorde at han ikke klarte å slutte å le når han først hadde begynt. Han lo av både det som var moro og enkelte ganger av sørgelige ting. Jeg trur ikke noe på det, men det ble sagt at han ikke kunne gå i begravelsen til sin egen mor fordi de var redd for at han skulle begynne å le. Det var nok en overdrivelse, men jeg satt en gang bak Anker på kino i Krokstadelva. Først var det en morsom forfilm og Anker begynte å le – og han lo fortsatt da filmen begynte. Det var en litt trist film, men Anker fortsatte å le og etter hvert begynte flere og flere i salen å le. Til slutt lo vel samtlige i kinosalen mens den sørgelige filmen rulla over lærettet. Det endte med at Anker måtte forlate kinosalen for han klarte ikke å slutte.

Anker var en morsom mann med godt humør. En gang jeg satt på skau-bussen på tilbaketur fra Ulevannet var Anker og en kamerat med på bussen. De var i kjempehumør og hadde vel tatt seg en dram eller to. Så var det en som spurte om hvor de hadde vært og Anker fortalte at de hadde plukka tyttebær. «men jeg ser jo ikke no bærspann», sa den andre. Da dro Anker opp en fyrstikkeske fra lomma og viste fram at det lå fem-seks tyttebær oppi esken. «Jeg har pelt no´n prøvebær sånn atta mor skal få bestemme størrelsen hu vi ha», svarte Anker.

 

I kommodeskuffen.

Gratulerer med kvinnedagen!

Tida flyr og det er allerede 8. mars og «Kvinnedagen». Hvis det finnes noen undertrykte kvinner igjen så får dere jammen se å komma dere ut i tog. Rart å tenke på at et bare er 102 år siden kvinner fikk stemmerett i Norge.

Ikke alle kvinnfolk var undertrykt før i tida heller og etter utallige henstillinger, i alle fall 1, skal jeg fortelle ei historie om et par utante Osbakken i Mjøndærn Jeg har glemt navnene, men det kan jo værra det samma. La oss kalle dem Konstanse og Karsten.

Karsten var all right han, på bånn. Han hadde vel bestandig tatt seg en dram eller to, helt fra før han blei konfirmert, men etter hvert så hadde det bare blitt så alt for mye drikking – hver eneste dag. Da blei det ikke så greit for´a Konstanse heller, ikke sjelden drakk´n opp husholdningspenga også.

Hu Konstanse tok saken i egne hender og starta egen virksomhet – uregistrert «enmannsforetak». Hun begynte med hjemmebrenning, ikke i stor skala, men bare sånn at hu fikk skjøta på økonomien – i hvert fall såpass at det var mat på bordet hver dag.

En dag hun venta kunder og skulle se over varebeholdningen var kommodeskuffen nesten tom. Ja, det var ikke større virksomhet enn at hele varebeholdningen fikk plass i en kommodeskuff.

Den dagen mangla det mye på lageret og hun var ikke i tvil om hvem som var synderen. Nå skulle´n Karsten få gjennomgå.

Karsten fikk seg en overhaling, men hadde som vanlig et godt svar på lager:

«Jeg har ikke vært i kommodeskuffen med mine bein, jeg Konstanse», svarte han.

Kjapp i replikken.

Det var to «kjærringer» ovante Langrand som hadde vaskejobb på Krogstad Cellulosefabrikk. De vaska på kontorene og de skulle være ferdig med jobben når kontorpersonalet kom på jobb. Da måtte de starte tidlig og på vinterstid kunne det være nærmest nattemørke da de gikk på jobb. En dag like oppunder jul hadde det kommet snø og det var rufsete og glatt å komma seg ned Langrand.

Det kan vel også hende at damene var litt overvektige, men for å ikke overdrive var de i «godt hold». Jeg veit jo godt hvem de er, men det skal jeg ikke røpe her. Det var humørfylte damer og det var det stadig kjappe replikker og latter der de ferdes.

Denne dagen var det føre til å komme seg ned Langrand på utradisjonell vis. De satt seg på veskene sine og akte nedover.

Denne dagen kom Trygve Fredriksen gående nederst i bakken og klarte ikke å dy seg. ”Der kom det jammen seilandes mye godt juleflesk”, ropte han idet de for forbi. Damene var kjappe i replikken og en av den svarte kontant: ”Å nei da, det er’te mer enn det går i en avskjæring”. Da blei ”Avskjæringen” svar skyldig.

For de som ikke veit det er en avskjæring en avkappa holk eller ei halv tønne og Trygve ble vel kalt for Avskjæringen pga at han var kort og butt og ikke så helt slank han heller.