På tur på Mjøndalskauen.

På tur på «Den gærne sida».

I dag har jeg vært en tur «På Mjøndælskauen» sammen med Reidar. Vi hadde en liten prat i butikken i går og jeg var så uforsiktig å si at jeg var skamfullt lite kjent i Mjøndalen og «Mjøndælskauen».

Øyeblikkelig ble jeg innbudt til å være med en tur i dag – og det er jo aldri vanskelig å få meg med på skautur – så det ble raskt en avtale.

Avgang fra heimen på slaget 10.00 og turen gikk til Mjøndalen og skyggesida i full sol og videre opp Hagatjernveien. Et stykke opp i veien parkerte vi bilen og tok stien østover mot Ryghåsen.

Det er bratt – veldig bratt – og tett og mørkt på stien innover i ulendt terreng. Jeg drømte meg til skautur på Krokstadsida. Selv om det er bratt mange steder der også så er det lysere – ingen tvil om det.

I den kalkrike grunnen på sørsida er det massevis av orkideer og andre blomster og vekster som sikkert har gjort mer av seg tidligere på sommeren, men det var mye sopp. Vi kunne ha plukket så mye vi ville av matriske og lys piggsopp, men nøyde oss med ca. en kilo på hver.

Uansett hadde vi en fin dag og gikk og prata og var samstemte som vi pleier. Plutselig til venstre åpna terrenget seg mot bygda – og bare noen få meter lengre ut på pynten åpenbarte det seg en utsikt som det ikke finnes makan til. Dette må være en av Eikers fineste utsiktspunkter. Anbefales for alle og ikke minst for de Krokstadelvingene som bare har vært på nordsida av elva.

Utsikt fra Rygh-åsen. Dette er garantert en av Eikers flotteste utsiktspunkter.

Etterpå gikk ferden videre til Hagatjern og matpause.

På veien til Hagatjern poserte ei søylegran som forlangte å bli fotografert.

Hagatjern 27.9.2015.

Her er Hagatjern på en fin høstdag. Skjønner godt at dette er et eldorado for badere og fiskere og turgåere.  

Til slutt bar det nedoverbakke til bilen. Derfra tok vi en avstikker til Gosen i Krokstadelva. Fin utsikt der også, men jeg kan trygt anbefale alle Krokstadelvinger å bli litt bedre kjent på den andre sida også.

I dag har det vært: Heia Mjøndærn.

Dagen i dag.

Dagen i dag – Fredan. Så har den dagen gått også.

Starta dagen på Eiker Arkiv sånn som på de fleste fredager.

Stille og rolig dag på Arkivet også. Et eneste fotooppdrag før det kom innom en som skulle utforske avisene for mai 1947. Det var fort gjort og så måtte jeg dvele ved en artikkel i Fremtiden om «Mjøndalens utfartssted»: Hagatjern.

Den koselige artikkelen om Hagatjern og Åsen og Mjøndalen og veien over til Konnerud og folk og Hagatjenrnruta og litt om Herman Wildenvey, må jeg jammen dele med mine venner på bloggen. Hvis jeg har noen uvenner på bloggen så har de også muligheter til å lese.

Det er jo helt frivillig å lese på bloggen, men det var en som nok ikke likte at jeg skrev noe om Wildenvey. Han synes å mene at finkulturen bør jeg holde meg langt borte fra. Måtte liksom ikke komma her og komma her for mine innlegg om sånne «temaer som du(altså jeg) har et ganske fjernt forhold til» var ikke særlig interessante.

Kan ikke noe for det, men jeg liker å lese dikt selv om jeg bare er en enkel mann fra landet, og min glede over Wildenvey er sikkert like god og ekte som enhver finkultursnobb.

Her er i alle fall diktet «Hagatjern»:

«Fremtiden» mai 1947. Avfotografert på Eiker Arkiv.

– og her er hele artikkelen:

«Fremtiden» mai 1947. Avfotografert på Eiker Arkiv.

GOD HELG!

Leseverdig om Eiker.

I Fremtiden 28. juli 1915 fant jeg denne leseverdige artikkelen om Eker:

Ikke måte på til skryt:   Anbefalt lesing for Eikerværinger og kanskje spesielt Bingsinger. De skal være innvandret fra Jemteland. Stamfaren kom til bygden efter den sorte død og giftet sig med en af de faa gjenlevende kvinder. Befolkningen i Bingen skal ha været bekjendt for sin styrke. De mæktige og rike bingsherre stammet fra gamle gotiske høvdinger. De var saa rike at de lot sine hester beslaa med sølvsko. Sin rikdom fik de av det sølv som de fant i det nærliggende Holtefjeld.»

Eker var før en av kjernebygderne i det sydlige Norge. intet under at livet her har pulsert sterkt, ti fagrere bygd, bredere og rikere bygd skulde man vel lete efter»

En Englender skal i si dype beundring for den naturskjønne egn ha utropt begeistret: «Hvordan kan noen dø paa et saa vindunderlig sted!»

«mange partier kan stilles ved siden av de smukkeste partier i Italien».

«Eker er den naturskjønneste og metalrikeste bygd i hele landet»

«Vel vokser det ikke druer og fikener på Eker, men i naturskjønnhet kan bygden stilles ved siden av de mest utropte egne i Europa»

– og sånn fortsetter det.

«Bygdeborge på Eker.»

Avfotografert på Eiker Arkiv.

Avfotografert på Eiker Arkiv.

.(Dobbeltklikk i bildene for å forstørre)

.

.

Pulverola Pedersen

P.O.Pedersen.

I Krokstadelva hadde vi, rettere sagt lenge før min tid, i mange år en avholdt lege som het P.O. Pedersen. Folk lurte på hva P.O. sto for, men det ville han visst ikke ut med.   På folkemunne ble han derfor kalt for Pulverola Pedersen.

Jeg fant to små artikler i Fremtiden – 1915-årgangen om en merkelig tildragelse hos «Pulverola».

Før jeg legger inn artiklene kan jeg opplyse at min målgruppe denne gangen er hvem som helst og håper at historien om En dame, en seng og en mand i Mjøndalen, i det minste framkaller et lite smil.

.

Fra min gode venn Jonn Eriksen har jeg fått melding om at hans navn er Peder Olai og at han var født i Molde i 1861.

Fra min gode venninne og hundreårige nabo fikk jeg høre at dr. Heminghyt var mye mere populær og at «PulverOla» var sur for det.

Når en stikker hodet fram.

Når  en stikker hodet fram så må en finne seg i å bli målt og veid og kanskje funnet alt for lett.

Det satt langt inne å begynne på en blogg for da kan en vanskelig unngå å blottlegge seg – men er det så farlig da?

Ja, det kan være «farlig» – på mange slags vis.

En dag fikk jeg henvendelse fra NRK. De hadde «googla» meg og funnet et innlegg om da faren min kom hjem fra Grini. Det førte til at jeg var med på serien i NRK om «Barn i krig». Det var en skremmende tanke, men jeg sa ja og det ble en interessant opplevelse, selv om jeg var litt redd under veis.

To ganger har jeg skrevet noe som jeg har måttet slette eller skrive om. Nesten uansett så kan en komme i skade for å skrive noe som folk ikke liker eller som kanskje sårer.

Jeg starta bloggen fordi jeg mente å sitte inne med en del som kunne ha lokalhistorisk verdi og som kanskje andre kunne ha glede av. Etter 375 innlegg så er det meste av dette brukt. Det jeg fortsatt har er tidkrevende å bearbeide.

Nesten hver torsdag og fredag i over et år nå har jeg vært frivillig medarbeider på Eiker Arkiv. Det er ei gullgruve med utallige hyllemeter med lokalhistorie både for Eiker og Drammen.

Jeg jobber stort sett med avfotografering av aviser, bøker og bilder. Folk kommer med sine albumer eller enkeltbilder de vil dele med oss. Noen skal lage et eller annet med lokalhistorisk innhold og en del skal holde foredrag om et emne som skal illustreres med bilder.

I alle fall finner jeg mye rart og interessant. Så lenge jeg holder meg sånn noen lunde til fakta så får jeg lov til å bruke stoffet på bloggen – i alle fall så lenge Arkivet ikke har kapasitet til å legge ut så mye som de ønsker.

For øvrig har jeg fått en del «følgere» på bloggen og fra dem har jeg vel fått det stoffet som har vært aller mest interessant å legge ut.

Jeg har hele livet likt å høre på hva folk forteller og selv liker jeg å skrive og fortelle. Det viktigste som driver meg til å fortsette er rein skrive og fortellerglede.

Ikke alt er like interessant og noen ganger blir det nok bare «snikksnakk». I alle fall skal jeg være forsiktig med å kalle meg for forfatter eller en «historiker som kan øse av sine memoarer» eller andre ting som jeg ikke er.

——–

På Eiker Arkiv sist fredag leste jeg et dikt av Herman Portåsen i Fremtiden for julaften i 1906. Morsomt å lese og morsomt å se at han i senere utgaver har «pusset» litt på språket.

Etterpå samme dag skulle jeg avfotografere Jordmorprotokollen for 1885 – den siden som forteller at Herman Portåsen ble født.

Der står det en annen dato enn den som er den offisielle. Tror ikke det er mange som har sett den. Interessant syntes jeg og la det ut på bloggen.

For at det skal bli et lesverdig innlegg må det som regel fylles ut med noen ord omkring emnet.

—–

Jeg ble litt overrasket over å få følgende kommentar til dette innlegget via melding på Facebook:  Hans «kommentarer» er slettet.

Dette er innledningen til å fortelle hva jeg ble utsatt for av en person som tydeligvis ikke ville meg noe godt. Jeg fikk noen meldinger, en slags kommentar som var unødvendige, lite hyggelige, fornærmende og nærmest odskapsfulle.

Han har bedt meg om å slette hans meldinger til meg og etter en slags bønn om å bli tilgitt har jeg funnet å ville slette det han har skrevet.

Avslutningen lar jeg stå:

Jeg synes at det er veldig hyggelig å få tilbakemeldinger på at folk liker å lese det jeg skriver, men jeg er ikke ute etter å overdynges med «likes». Det har vært tider hvor jeg har tvilt på om det var noen vits i å fortsette, men hver gang jeg tviler har det kommet en eller annen som innspirerer meg til å fortsette.

Hei du som later som du er min venn. Hva er det som driver deg?

Fra Nedre Eker i 1906.

Fremtiden tirsdag 23. januar 1906.

Fredag satt jeg på Eiker Arkiv og klarte ikke å rive meg løs fra Fremtiden, årgang 1906. Mitt eneste oppdrag var å avfotografere Herman Portåsens dikt i avisen for julaften, men jeg ble sittende å lese i mer enn to timer.

Fremtiden 23. januar 1906. Avfotografert på Eiker Arkiv. Den gangen for ca 110 år siden var det jammen mye lokalstoff. Vi kan lese om «Ungdomslaget Vaarsol» i Krokstadelven som hadde hatt vellykket fest for sine medlemmer. Solbergelvens Arbeiderforening afholder generalforsamling. Det samme gjør Drammen og omegns Trævarefabrikarbederes forbund og Embretsfos Arbeidersamfund. Vi kan også lese om Stenberglandets ungdomslag som har afholdt aarsmøde lørdag 20/1 – 06.

Det er kanskje ikke så lett for alle å lese gotisk skrift. Jeg har derfor skrevet av dette indignerte leserinnlegget fra herr X som er frustrert over at det ikke er noen bru mellom Krokstadelva og Mjøndalen – og at isbryteren ødelegger isen som fungerer som bru om vinteren.

Fra Nedre Eker.

Hver vinter i umindelige tider har beboerne paa begge sider af Drammenselven kunnet glede sig ved at have en ganske god broforbindelse Ialfald om vinteren. Og mange forhold har udviklet sig overenstemmende hermed. Men i de sidste aar har kapetalismen grebet forstyrrende ind ogsaa i denne naturens vise orden, idet de herværende cellulosebedrifter for at tjene nogle kroner mere ødelægger ogsaa dette gode for Nedre Ekers beboere. At intet menneskeliv er gaaet tabt naar som nu isen ligger sterk og god det ene øieblik saa i det næste kommer isbryderen og slaar raak – er forunderligt.

Man har ogsaa forundret sig over at en enkelt bedrift selv om det er noksaa kapitalsterke mænd, der staar bag, kan ødelægge en for den hele bygds befolkning saa betydningsfuldt gode som denne broforbindelse. Nogen anden broforbindelse ser det trods selve ordførerens vakre udtalelser derom i sidste møde paa det gamle aar i herredstyret; ikke ud til at «de sterke kræfter» i bygden vil skaffe oss.

Imidlertid spørges der om det er umuligt at faa stanset denne isbrydertrafik etter at isen er gaaendes. Det har været talt om, at det engang er blevet dikteret isbryderen en mulkt. Er det tilfælde henstilles det til lensmanden der jo er vort «vaagne øie» for retten at forsøge paa at stanse trafikken. Likesaa henstilles til ordføreren at foreslaa om ikke andet faa dog et slags bro over raaken, saa den kan passeres.

Noget maa gjøres og vaare tillidsmænd og øvrighedspersoner bør kunne greie dette for os.

X.

Herman Portås

Vi blir nok aldri ferdig med Herman Portaas, bedre kjent som Herman Wildenvey.

Vår store dikter fra Portåsen i Mjøndalen. Herman Wildenvey, født i juli 1885 – døde 29. 9. 1959.

Han var sønn av gårdbruker Nils Laurits Hansen Portaasen, 1857 – 1940 og Hanna Kristiane Thoresdatter Grossvold, 1848 – 1935.

Han vokste opp i Portåsen sammen med faren, farmoren, tanta og etter hvert flere halvsøsken. Han kalte den ene for mamma og den andre for tante mamma. Offisielt var han født i 1986, og det var den datoen han regnet fra når han fylte år. I ettertid er det oppgitt at han var født mandag 20. juli i 1885. Eller ble han det? Han ble i alle fall født på husmannsplassen Smedjordet. Han var omkring 3 år da han og moren flyttet til Portåsen.

Uansett er det ingen tvil om at han var den første som ble født i Nedre Eiker kommune etter at Eiker ble delt i 2 den 1. juli 1885..

Etter hvert skulle han bli Norges mest folkekjære dikter, men det var nok ikke lett å «bli profet i eget land» den gangen heller. I hjembygda ble han av mange betrakta bare som en jentegæern døgenikt.

Født utenfor ekteskap og faren gifta seg med morens søster. Med de brokede familieforholdene tok det nok tid å opparbeide selvtillit også.

I hjembygdens sanger viser han sin kjærlighet til hjembygda:

«Ute fra verden den vide

kaller en sang meg hjem

Hjembygdens bakker blide

Herre velsigne dem.»

Her kan du lese alle 34 versene: https://eikerbygda.wordpress.com/2015/03/20/langejorn-og-herman-portasen/

Han var ikke minst kjærlighetens dikter:

«Nu går jeg langt borte og dikter i kveld

et brev som i stumper skal rives

Men ber du meg komme så kommer jeg selv

for kjærlighet kan ikke skrives».

Jeg beundrer hans sans for ord og han har blitt behørig sitert, f.eks. med dette:

«I morgen heter vårt i dag – i går,

og all vår fremtid heter fortid siden,

men det forklarer at hvert nu vi når

er selve evigheten midt i tiden.»

Jeg var på Eiker Arkiv i går og fant dette diktet i Fremtiden, juleaften 1906.  Det var det som inspirerte meg til å skrive om vår kjære dikter. Her har han undertegnet med Herman Portaas.

Her er jordmorprotokollen hvor det framgår at Herman Portaas ble født tirsdag 14. juli 1885 og ikke den 20. juli. Avfotografert på Eiker Arkiv.

Så ble det enda et mysterium omkring hans fødselsdato. Jeg satser på at jordmora var klink edru og visste hvilken dato hun hjalp Herman å komme til verden.

–

Så fint!

Så fint stakittgjerde.

På min vei til Solbergelva er det ikke mulig å overse dette fine stakittgjerdet som rammer inn det flotte huset. Der bor det helt sikkert folk med god smak. Så fint at det i alle fall finnes noen steder som ikke ligger skjult bak høye tuja-hekker.

.

.

.

Dagene bare «flyr» av sted.

«Sånn går no dagan», ville vel min mor sagt på sin Kristiansunddialekt.

Det er !7. september 2015.   I dag kunne min mor vært 103 år gammel. Skal ta meg en tur ut på kirkegården og se til at det ser bra ut der. Når en står ved grava kommer de på en måte så nære.

Mamma og pappa var dypt religiøse. De traff hverandre i Frelsesarmeen på tidlig 1930-tallet. Mamma var «menig» soldat og pappa var løitnant og var sendt ut i felten og havna i Kristiansund.

Den gangen var det slik at en offiser ikke kunne gifte seg med en soldat, men kjærligheten seira og de gikk ut av Frelsesarmeen for å kunne gifte seg. Det er heldigvis ikke slik lenger. Heldigvis for meg at det ble som det ble for en kan jo si at jeg ikke ville vært til hvis det ikke var for Frelsesarmeen med sine rigide regler.

Jeg har nylig vært i Kristiansund på slektstreff sammen med søskenbarn og andre etterkommere av mormor og morfar. Morsomt og interessant. Skal legge ut noen bilder fra turen. Morsomt å vandre i min mors hjemby inkludert en guida tur med Sundbåten. Ellers var vi så heldige at vi med god hjelp fra slekta rakk en tur ut og fikk se Atlanterhavsveien. Atlanterhavsveien i strålende sol og 26 grader var et syn. Skulle forresten vært interessant å være der i litt ruskevær også.

—–

I dag har jeg vært en tur på Drammen Sykehus og blitt operert for grå stær, så nå sitter jeg med et plastskjøld over venstre øye og seg litt uklart. Gleder meg til å ta den av i morrra tidlig.

Jeg vinner nok ingen skjønnhetskonkurranse med den på. Regner med at det ikke hjelper stort å ta den av heller.

—

Neste kapittel på dagen i dag:

Telefon fra min gamle kamerat/skolekamerat Jon Gunnar.

Han hadde vært her og møtt stengt dør og ingen hjemme – og traff heller ingen på telefon. Så tok jeg kontakt og plutselig satt han der igjen og det blei koselig prat om gamle dager og innimellom alvorsprat om sorg og savn. Uansett hadde vi en veldig koselig stund. Nå har han gått og vi har avtale om nye møter.

Fy fillern så privilegert jeg er.

—-

Klarte ikke å la være å ta en tur å Arkivet i kveld heller, på tross av plastskjoldet over det opererte øyet. Der ble det lite jobbing, men hyggelig prat. Fikk bare avfotografert noen få bilder. Får gjøre bedre innsats i morgen.

Nei, dette ble mye snikksnakk, men «sånn går dagan» og det er ikke så lett å få tid til «vektige» innlegg.

Får heller ta med et par sider fra Eikerposten – september 1985. Altså for 30 år siden:

Eikerposten – september 1985. Det var siste årgang av Eikerposten. Avfotografert på Eiker Arkiv. Her ser vi paralleller til september i år med valgresultater og flom og mere til.

Her en fin artikkel om Handikaphytta på Steindammen. Tekst Roar Bråthen. Eikerposten sept 1985- Avfotografert på Eiker Arkiv.

Eikerposten – september 1985. Avfotografert på Eiker Arkiv. Vi ser at det er tredve år siden brua over til «Spareland» ble bygget.

.

.

.

Mere Krokstadelva 1960

Flere bilder fra «Gullgruva» Eiker Arkiv.  Moro å se gamle bilder og rart å observere hvor fort en glemmer.  Fint at vi har Eiker Arkiv som tar vare på historien.

Her ser vi Kalosjeboligen, skolen, Brannstasjonen, fotballbanen og mye mer. Ikke minst ser vi «Dritrudgata» . Her ser vi enda at alle uthusene vendte mot gata. Ytterst mot gata var doen, eller rettere sagt utedassen,  og alle hadde tømmeluke mot gata – så derfor ble gata hetende Dritrudgata på folkemunne. Widerøfoto 1960 – Eiker Arkiv.

Se bussen på brua. Husker du at det var så mange stabbesteiner? Se tivoli i «Børkelunden og ikke minst husene. Ikke så mange bjørker der heller. Kalosjejordet. Mer enn 20 år før veien ble anlagt og 55 år før rundkjøringa.        Widerøefoto – 1960. Eiker Arkiv

.

.