Krokstadelvens sosialdemokratiske kvindeforenng.

Krokstadelvens sosialdemokratiske kvinneforening. «Sakset» fra Fremtiden for 20. januar 1911 – på Eiker Arkiv

Fant dette da jeg leita etter noe helt annet. Kvinneforeningen i Nedre Eiker Arbeiderparti var aktive på et veldig tidlig tidspunkt. Denne artikkelen i Fremtiden er fra januar 1911. Her finner jeg kjente og kjære navn fra min barndom i Bedehusgata.

Mathilde ”Tilla” Steen», fødtMathilde Karoline Johansdatter,  ble født 17. august 1862 under Steenbergeie i Krokstadelva. Hun var datter etter det første av Johan Mikkelsens tre ekteskap. Mora var Anne Marie Andersdatter Katterud. Hun ble gift med Oluf Olsen Sten f. 8. juni 1860 også under Steenbergeie. Oluf vokste opp hos Augustinius Eriksen og Mathea Arnesdatter under Steenberg idet han var ”uægte” barn av Ole Steffensen f. 1830 i Krokstadelva og Marthe Christensdatter f. 1822 på Sand i Krokstadelva. Ole Steffensen var fange på ”Bodsfengslet” i 1864, dro til U.S.A. i 1870. Så Oluf Sten voks nok opp under kummerlige kår. Oluf og Tilla fikk sammen 11 unger hvorav den eldste Nils var stortingsmann i 2 perioder. Videre: Eugen, Johan, Aage (f. og d. 1894), Magnhild, Asta, Aage (f. og d. 1898), Alf, Aslaug, Mabel og Nelly.

Inga Horgenvar kona til Anders Jensen Horgen –  Inga Mathilde f. Petersdatter var fra Drammen, f. 29. 7.1873.. Anders født 11.3.1861var fra Hokksund – han kjøpte den nærmeste Horgengården øst for Temte. Han ble en kjent mann og han ble tidlig valgt til kommunestyret i Nedre Eiker og var ordfører i Nedre Eiker . Horgen var førdt adressen, men etter hvert tok han Horgen som etternavn. Noe av det første Anders gjorde da han kjøpte ”Horgen” var å la husmenn under gården få kjøpe sine hus med tomten den sto på.

Inga er å se på mange foreningsbilder og hun står som regel alltid i fremre rekke hvor hun ser ut til å ose av stolthet over det hun er med på. Anders var også stortingsmann. De fikk 10 unger  Jacob, Marie, Rakel, Ester, Marie, Isak, Petter, Arne, Erling og Henrik..

Gina Rundtoms”eller Jørgine Olava Jørgensdatter født  19. april 1879 under Lysaker av foreldrene Jørgen Olsen og Nicoline Augustiniusdatter. En av brødrene var mora til Kjell Olsen ”Breser”.De fikk en sønn, Arne Oskar f. 3. mai 1902

Jørgine ble gift med Oluf Andreas Hansen f. 1. mai 1875 i Krokstadelva. Han var bror av Anders Hansen far til Julius Hansen. De fikk bare en sønn, Arne Oskar f. 3. mai 1902.

«Tilla Somdahls” – Anne Mathilde Aronsdatter født 26. juli 1868 under Eknes i Krokstadelva av foreldrene svensken Aron Andersen og kona Karen Mathea Eriksdatter. Hun først gift med enkemannen Christen Herlofsen som hun hadde vært hushjelp hos. Da hun ble enke giftet hun seg med Gudbrand Gudbrandsen Somdal og fikk to døtre med han, Gulveig Margrethe og Ågot Kamilla. Hun hadde også to barn i første ekteskap, Ragna og Herluf.

”Martha Tollefsdatter Hansen,(hun ble kalt ”Martha Tølles” etter farens fornavn) f. 17. juli 1874 under Eknes av foreldrene Tollef Andersen og Aslaug Halvorsdatter. Hun ble gift med Olaus Hansen Skjønberg og fikk 10 unger.

Ida Lovise Larsen, datter av Lauritz Larsen og Lovise Christoffersdatter. Ina ble født 29. november 1882 i Lier, døde ugift på Sand i 1967, Var søstra til Laura til Aksel Berget.

Anna Blomquist, Anna Josefa Henriksen, født i Drammen i 1864 av foreldrene Petter Henriksen og Anne Johnsdatter. Hun ble gift med Anton Oskar Nilsen Blomquist som ble faren til Anton Blomquist som var ordfører en periode, Anna og Anton fikk 6 unger.

Hanna Jansen har jeg ingen opplysninger om.

Slektsopplysninger ved Jonn H. Eriksen

Jeg er sikker på at jeg kan si at her er det mye etterslekt på Eiker som kan være stolte av sine aner. Disse damene var foregangskvinner i politikken og var med på å kvempe fram kvinners rettigheter.

Arne Temte

Reklamer

Solbergelva på 1960- og 1970-tallet

John Johansen fra Solbergelva skrev en fin artikkel på Facebook.  Minner fra hans barndom og første del av ungdommen.  Vi hadde kontakt og avtalte at jeg kunne bruke artikkelen på et eller annet vis. Han fikk i alle fall mange fine tilbakemeldinger og den fortjener å bli dratt fram i lyset igjen. Hadde tenkt å finne fram noen bilder også, men tida strekker ikke til.  Her kommer i alle fall artikkelen som vi har bearbeida litt:

John Johansen forteller om Solbergelva på 1960- og 1970-tallet.

 Jeg vokste opp i Myrveien i Solbergelva og hadde en trygg og god oppvekst der. Vi var en såkalt storfamilien med mor Gerd og far Ove.  Tante Toril bodde også hos oss, så for far Ove ble det mange munner og mette.

Kan huske jeg gikk ned til butikken til Maggen Wøllo og handlet over disk. Ved siden av butikken hennes hadde Ragnhild Steiner godteributtikk. Her var det alltid spennende å gå innom og se hva jeg kunne få kjøpt for ei krone, det kunne bli en hel del for hun hadde smågodt fra et øre og oppover.  I samme huset drev Kåre Steiner bakeri.

Den gangen, på 60- og 70-tallet fantes det ikke noe mobiltelefon så når vi skulle inn til middag ble det ropt på oss . Den gangen var vi mye ute og måtte finne på aktivitetene våre selv. På sommeren hendte det ofte at vi gikk på skogen og spikket barkebåter, andre ganger var vi nede på teglverket og fiska. Om våren var det vanlig å kaste på stikka, hoppe tau og hinke paradis. Om vinteren var vi oppe i keiseren og akte. Akte gjorde vi også i Lenabakken . Da sto det alltid noen nederst i bakken og ropte om det var klart eller ikke.

Jeg begynte på Solberg skole i 1969. Da var Karl Ivar Andreassen rektor på skolen og vi fikk Randi Mari Martinsen som lærer.   Da vi var førsteklassinger på vei hjem fra skolen måtte vi etter gamle riksvei.

De som skulle gå oppover mot Solbergmoen passerte  først klubbhuset til Solberg Sportsklubb hvor min onkel Ingar Temte var formann i flere år og hvor Arne Hansen var speaker i mange år, sommer som vinter. I pølsebua var Marry Hansen og solgte pølser og selvfølgelig «bløyta».

Rett over banen ligger bondegården Wilthil som Tore Svendsrud og kona hans drev på den tida. Lenger oppe i gata hadde vi butikken til Lars Bakke og rett over veien er bondegården som Knut Heidum.
Førsteklassingene går videre og kommer til butikken til Libak hvor han eller hun kan gå inn og kjøpe trådsneller, knapper og stoff til å sy gardiner og klær. Litt lenger oppe i gata var butikken til Brattås og her kunne man få kjøpt kolonivarer.

Videre oppover kommer vi til godteri-buttikken til Alvilde. Her går kanskje førsteklassingene innom hvis de har en femtiøring i lomma som skal kjøpes godteri for. Det blir en del godteri for femti øre hos Alvilde også .

Ut på gata igjen går veien videre forbi gården til Jens Austad. For at Solberg skulle få gode bandyspillere vanna Jens Austad gårdsplassen sin om vinteren slik at ungene kunne gå på skøyter der.
Videre etter veien ligger gartneriet til Arne Røine. På Herstrøm solgte Gerd Martinsen barnevogner fra sin kjeller.

Tilbake på gamle riksvei ligger Fevang der v det også var kolonialbutikk samtidig som det var kjøttproduksjon. I kjelleren var det postkontor.
Etter å ha passert Fevang går veien videre og her ligger gatekjøkknet

Da har vi fulgt en førsteklassinger hjem til Solbergmoen.
Nå skal vi over gata fra Solberg skole og opp mot skogen. Det første som møter førsteklassingene der er Nærkjøp-butikken.  Etter dette på høyre hånd ligger Solberg Spinneri. På venstre hånd ligger boligene til Spinneriet.

Tar vi til venstre kommer vi opp til Indianersletta. Tar vi til høyre kommer vi opp til Karindammen hvor mange av oss har badet opp igjennom årene.
Videre oppover Solbergveien kommer vi til lysløypa. Lenger oppe kommer vi til StHansbrua og til Brastad.

Nede ved Solberg skole igjen følger vi førsteklassingene utover mot Vinnes. Det første som møter han da er Ulveruddompa. Etter å ha gått den ned og opp på den andre sida, står eplebuskene til Haga og frister til å gå på epleslang der.

Videre utover passerer hånet der hvor Lizzy Tollefsen drev søndagskole, og videre kommer vi til bakeriutsalget til Gerda Pettersen. I bakgården der driver hennes mann Johann og svigersønn Harald bakeri.
Førsteklassingen går til bakeriet og spør om de har noe snabb? Da får han kanskje et skolebrød og går veien videre.
Så passerer vi postkontoret og butikken til Dagny Moe. På postkontoret sorterer postmann Tor Felix Olsen posten før han trasker i vei mot grensa til Drammen. Når han har levert posten der går ruta opp til kirken.

Ved siden av postkontoret ligger gården til Langen. Når en kommer forbi den har vi butikken til Kurt Nilsen .

Så går veien går videre forbi det som en gang i tiden var et bakeri som brødrene Aslesnen drev og deretter gården til Grøv.
Lenger nede i veien drev Trygve Andresen gartneri og var du heldig kunne du høre Trygve spille trekkspill.

Dette var noe av det jeg hadde å fortelle omkring den fine tiden på 60 og 70 tallet.

Hilsen John

 

Dikteren Olaf Korsgaard

OLAF KORSGAARD

«Dikter og samfunnskritiker»

I Eiker historielags «Eikerminne» for 1987 har Anne Lise Nedberg skrevet en fin artikkel om denne dikteren fra Mjøndalen som burde burde vært mye bedre kjent og mye mere lest.

Jeg hadde heller ikke hørt om han før jeg begynte som frivillig medarbeider på Eiker Arkiv.

På «Arkivet» har vi forsøkt å samle mest mulig fakta omkring han og samle flest mulig av hans dikt. De er for det meste hentet fra Fremtiden, men også noe fra vittighetsbladet «Hvepsen». Det er også opplysninger om at han var «fast bundet til magasinet «For Alle» de siste årene han levde. Vi har tanker om å få «lagt ut» en mer fullstendig «biografi» etter hvert.. og mange flere av diktene hans bør gjøres tilgjengelig.

Olaf Korsgård ble født 8. oktober 1893 i Haugesgate i Drammen.
Moren var Hanna Olsen, født 2. desember 1867 i Sør-Odal, av foreldrene Ole Pedersen Aabogen og hustru Berthe Pedersdatter, men var bosatt i Christiania – og faren var ugift sergeant Oluf Martinius Schultz, bosatt i Christiania, født 22. mars 1865 i Modum.

Om moren Hanna Olsen Hagen, vet vi at hun var bestyrinne ved strikkeri i mange år. Hun døde på Ullevål sykehus 25. juli 1929. Hun var da 61 og et halvt år gammel. Hun er gravlagt på Vestre gravlund.
Faren Oluf Martinius Scultz Arnljotsen, var «uegte søn» av Arnljot Hansen fra Sør-Odal og Maren Christensdatter, Hellum i Modum. Ved folketellingen 1910 for 0218 Aker er han gift med Anna Mathilde – og lærer ved folkeskole. Siste kjente oppholdssted er Hersleb, Stabekk i 1934.

Foreldrene kunne ikke ta seg av lille Olaf som ble døpt i Bragernes kirke  15. oktober 1893 – og han ble derfor «satt bort» til pleieforeldrene Andrea og Andreas Korsgaard i Mjøndalen – og han var bare 8 dager gammel da han kom til dem på «Korsgaard».

——–

Pleiemoren døde ganske tidlig så det ble pleiefaren Andreas Korsgaard som var hans støtte i oppveksten. Han vokste opp like i nærheten av Portaasen og han ble også en venn av Herman Portaasen Wildenvey.

Olaf fikk en datter utenfor ekteskap med Inga Marie Larsen. Datteren Solveig Liberty Korsgaard ble født 21. desember 1918 på Steinberg. Datteren døde 16. april 1920.

Ved Solveigs grav.
Min vandring er endt. Jeg har naadd mit maal. Jeg er fremme.
Her ligger dit hvilested dækket av fjoraarets løv.
Og selv i min sorg er jeg glad at jeg aldri kan glemme,
at aldri jeg husker dit jordhøi som gjemmeer dit støv.

Ti du var den første som tillidsfuld møtte min tanke;
din barnesjæl kjendte ei ordene ondskap og svik.
Jeg følte dit hjerte i jublende livsglæde banke,
og midt i min fattigdom var jeg allikevel rik.

Blandt mindernes blomster jeg hegner herinde i hjertet,
de vakreste, reneste, er dog blit skjænket av dig.
Din graat var en pine, en bitter og sviende smarte,
dit smil som et solstraalestreif paa min ensomme vei.

Etter at Solveig døde ble forholdet til hennes mor brutt.

Olaf hold også kontakten til sin biologiske mor og han besøkte henne ofte i Oslo. Her traff han jente fra hjembygda som han etter hvert ble forlovet med. De fikk dessverre ikke så lang tid sammen for julehelgen i 1931 snublet han og falt mot en etasjeovn. Han fikk et sår i pannen og det utviklet seg til rosen er det opplyst. Han døde på Drammen sykehus 12. januar 1932, bare vel 38 år gammel.

Dette ble  en kort omtale av Olaf Korsgaard og jeg vil prøve å komme med flere opplysninger senere.

 

Til slutt et av hans muntre dikt.

DET STORE SPØRSMÅAAL.

Han Anders gaar ensom og grubler og hvisker.
Det er ikke greit for en uheldig fisker.

Han fisket paa dypvand – men passet ei korken´
nu staar han der matløs – og netop kom storken.

Ja, kunde en ikke bli galen i hurven
– den hadde jo tvillinger med sig i kurven.

Og Anders han setter sig ned til at grunde.
Han biter en kvartbuss og taler saalunde:

– Skriften fortæller: Som man saar skal man høste,
Vorherre er sandelig mand som kan trøste!

Jeg visste jo før det blev smalhans i pungen.
Men skylden var min – og jeg ventet jo ungen.

Og at det blev to kan jo ingen forandre.
Men hvem i all verden er far til den andre?

 

Kilder:
Eiker Arkiv
Digitalarkivet
Eikerminne 1987
Avisen «Fremtiden»

Les gjerne også disse artiklene:

https://eikerbygda.wordpress.com/2016/03/19/dikteren-olaf-

korsgaard/https://eikerbygda.wordpress.com/2014/12/09/olaf-

korsgaard/https://eikerbygda.wordpress.com/2016/03/20/god-paske-

/https://eikerbygda.wordpress.com/2014/12/09/baerthe-maren/

 

 

Kvinnelig sundmann på Nedre Eiker

Kvinnelig sundmann på Nedre Eiker.
I Drammens Tidende for 29. juli 1944 fant jeg en interessant artikkel. Journalisten som kaller seg «Herst.» har intervjuet fru Sofie Borgersen «Bokken». Hun var da  alene om jobben som sundmann ved Nedre Eiker kirke. Var hun eneste kvinnelige sundmann i Norge?
Dette er i alle fall interessant lokalhistorie.

Drammens Tidende lørdag 29. juli 1944. Avfotografert på Eiker Arkiv. Sofie Borgersen Bokken. For ei dame dette må ha vært. Henne skulle jeg gjerne ha kjent. Hun hadde hatt jobben sammen med ektemannen Rudolf Borgersen. Etter at han druknet ved Syvertsvollen i 1938 hadde hun hatt jobben alene.

 

Elven driver og drømmer
blidt gjennem hjembygdens Jord
vandrer med skogenes Tømmer
stilt i sitt sølverne Spor.

Slik sang han, Herman Wikdenvey, skalden fra Nedre Eiker, for henved firti år siden i vakre vers til fødebygden. Når han i disse dager kanskje atter vandrer en tur langs Drammenselven, etter å a ervervet fedrenegården Åsen, ser han nok at elven som før kløver bygden i to, men allikevel aner han forandring siden han var et snes år gammel. Den våte forsommeren har fått elven til å svulme og den haster i disse brennhete julidagene med kruset strøm og virvler i grått gjennom hjembygdens jord. Noen tid til å drive og drømme later det ikke til at den har. Og stri er den som i vårflom og for å få fire lasteprammer oppover må det tre slepebåter til. «Hans» og «Nils» greier det ikke alene. Dette med å vandre med skogens tømmer er det og slutt med. Fløtene ror ikke med hvasse tak i de lave, brune nedsetterbåtene og tar tørn i land med lange, smekre tau for å styre tømmerflåtene velberget gjennom strømvirvlene. Og laksen som engang spratt så villig i elven, har kanskje Anders Jensen Horgen fått noen av langt oppe mot Hokksud, men på snøre i elven har det vært uråd. Så er det i grunnen ikke rare greiene igjen fra dengang unggutten fra Portåsen gikk og svermet på sollyse stier og laget rim og underlige vers.

Men en ting er som før. «Oversetter» ved Nedre Eiker kirke. Og det er i grunnen verd å notere når «Drammens Tidende» for en tid siden skrev om sundmannen i Øvre Sund, at sundmannen ved Kirken på Nedre Eiker er en kvinne. Drammenselvens eneste kvinnelige sundmann og en av de få kvinnelige sundmenn i landet, skulde en kunne anta. I gamle dager, før Mjøndalsbrua kom, var det to sundsteder, men da brua ble tatt i bruk i 1912, ble det øvre sløyfet og nå er det bare ett igjen, nemlig det ved Nedre Eiker kirke. «En får sette over i bokken», er et kjent uttrykk på Nedre Eiker. Og dette Bokken som ligger på sydsiden av elven har fått sitt navn etter en bokk som etter sagnet vil vite, greide å hoppe tvers over elven på dette sted. Elven måtte være liten den gangen eller bokken litt av en kjempe, for strekningen over er nok omlag et par hundre meter. I dag vilde ingen bokk greie spranget selv om den brukte Stensethøya som mellomlanding. Her er det fru Sofie Borgersen eller Sofie Bokken som hun mest kalles, har «oversetten». Den første gang hun satte over var i 1910. Da var det svær trafikk med to kirkebåter som hver tok 25-30 personer og ved siden av flere jagerbåter. Etter en del år kom oversetten på andre hender, men i 1927 ble det Rudolf Borgersen som atter ble sundmann, og han og fru Sofie har siden hatt det. Da han druknet ved Syvetsvollen for vel 6 år siden, overtok fruen det alene, men hun har, når isen har vært lei, fått hjelp av sine sønner.

– Hvor lang tid tar det fram og tilbake?
– Vanligvis ti minutter når elven er åpen og strømmen ikke er for stri. Men på høsten og vinteren kan det ta opptil halvtimen. Ja, jeg vil ikke snakke om når isen legger seg og vi må bryte oss fram, vagge båten og dra den meter for meter med båtshaken,
– Det jør De?
– Å ja da. Den kunsten får en lære seg, smiler hun muntert. En blir rent kar i båt når en får strevet med det noen år. Og mange som skal over må over, vet Du. Det er en hel del fabrkkarbeidere som jeg møter allerede ved halv 6-tiden om morgenen.
– I all slags vær?
– Ja, siste vinteren var jeg over elven hver eneste dag.
– Er det ikke leit på høsten i mørket?
– Mørket er ikke det verste. Da har vi blinket fra signalene på jernbanelinlen å ro etter. Men mye verre er det når det er tåke og mørkt. Det har hendt – ikke for meg riktignok – at den som har satt over har lagt ut fra kirkelandet og rodd en halv times tid til båten har støtt inntil på samme siden! Men som regel har jeg noen til å stå på Bokkesida og rope. Da går det bedre.
– Hva koster oversetten da?
– Vi har syv hundre kroner fast av kommenen for å holde båter og så har kirkefolk gratis sundmann. Det er 25 øre pro persona for vanlig oversett, men så har vi kort da, for arbeidere og «faste reisende» hvoretter vi har 15 øre pr. stk.

– Hvorfor har prammene avløst jagerbåtene?
– Jagerbåtene er så knerodde og lave og tåler ikke noe sjø når det kommer noen ombord. Men en pram tar vanligvis 5-6 personer, mens storprammen tar 9.
– Sjø, sier De? Det er evl ikke noen sjø å snakke om i Drammenselven vel?
– Den har hindret oss sogar. I fjor sommer var det ikke mulig å komme utpå. Det fikk sønnene mine føle. De hadde vært over og bølgene var ganske krappe da de la ut. På tilbaketuren hadde det nær gått alt. Bølgene var så svære at båten iblant liksom ble vekk. Vi som sto på land og intet kunde gjøre, hadde noen spennende mintter. Men de greide det. I land kom de med båten halvfull av vann og sjøl gjennomvåte. Den dagen måtte de faste reisende våre gå om Mjøndalsbrua og det er litt av en tur det, når man skal ned til Mjøndalens Cellulosefabrikk og kanskje har gått helt fra Solbergelven.
– Hva gjør De når isen legger seg, men slepebåtene bryter råk?
– Vi legger planker som regel, men holdes råken åpen blir det å bruke båtene. For å slippe slepebåtene forbi, må vi skjære prammene vår inn i iskantene.
– Noe uhell har De aldri hatt?
– Nei, ikke jeg, sier hun og banker overtroisk i båtkanten. Men 29. desember 1891 skjedde det en ulykke der oppe. Båten kantret for sundmannen og åtte voksne mennesker mistet livet. Det var forferdelig.
– Hvor lang arbeidsdag har De?
– Fra halv seks om morgenen til tolv – ett om natten. Og ferie har jeg ikke hatt som jeg kan minnes, rent botsett fra et par dager i våres da far fylte rundt tall. Men da skrek folk over seg og trodde jeg var blitt gal.

Det hauker: «Sundmann, o hoi». Ropet kommer fra den andre siden og Sofie Bokken støter fra. Med kjappe tak ror hun den strie strømmen alt mens hun smiler inderlig tilfreds. Hun er populær Sofie Bokken. Drammenselvens eneste kvinnelige sundmann. For det å ha humør selv om det trekkes store veksler på tjenestevilligheten og arbeidslysten, det er noe som teller det. Og derfor fortjener hun sant for dyden noen linjer etter sytten års sammenhengende roing att og fram mellom Bokken og kjærkelandet, som det sies på Nedre Eiker.
Herst.

Her kan du lese mer:

https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Sofie_i_Bukken http://eiker.org/Artikler/Kultur_media/Portretter/sofia.htm

 

«En storartet lytter» av Herman Wildenvey

Herman Wildenvey ble født i Mjøndalen 20. juli 1885 – men han er ikke bare Mjøndøling. Han er hele Eikers mest berømte dikter og var i sin tid hele Norges store dikter. Han trakk fulle hus hvor han kom i Norge og Skandinavia for øvrig.

Jeg har fått instendige og uvennlige henstillinger om å holde meg til «mitt revir», Krokstadelva, og holde meg for god til å si noe om diktere og andre og annet fra Mjøndalen – men det kommer jeg ikke til å rette meg etter.

Jeg jobber som frivillig på Eiker Arkiv og bruker 15-20 timer pr uke på å registrere og bistå med å formidle lokalhistorie til både Mjøndølinger og andre interesserte i hele Eiker. Jeg får bare tåle å bli hengt ut som middelmådig krokstadelving uten særlige talenter. Til gjengjeld er jeg ganske snill og grei.

Her har jeg funnet en morsom artikkel i Drammens Tidende for 31. desember i 1951. Mange ungdommer har knapt hørt om Herman Wildenvey og mange av oss godt voksne trenger å lære og eller oppfriske våre kunnskaper og minnet om vår store dikter – og Eikerværinger, ikke glem at vi har Portåsen. Jammen skal jeg ta en tur dit igjen snart. Blir som regel godt tatt i mot av ekte Mjøndølinger også.

For en god forteller Herman Wildevey var. Dette er anbefalt lesing.

En storartet lytter
For DT og BB av Herman Wildenvey 31. desember 1951.

Det er lenge siden De var i radio nå, sa en mann til meg forleden dag.
– Nei. sa jeg. Jeg hørte meg selv i radio i går morges.
– Ja, sånn, sa han «I ord for dagen!» Det hører jeg også, men det er liksom ikke Dere.
– Ikke det? sa jeg.
– Jo, jo,det er jo Dere, men det er vel lydbånd det? Opptak. Jeg kan ikke tro, at De står opp og leser opp klokken halv syv om morgenen?
Nei, jeg har ikke blidt bedt om det, ellers hadde jeg nok gjort det også, sa jeg.
– Ja jeg husker i gamle dager, sa han, jeg husker De holdt kåseri om en sommerdag i slåtten hos en bonde på Ed i Sverige. Da fortalte De livaktig. Det var akkurat som De skulle sittet ved siden av meg, og jeg så det hele _
– Hva var det om det da? Jeg må ha glemt det, sa jeg.
–  Jeg husker det, Jeg glemmer det aldri. Det var etter en fest eller noe. De forlot noen De hadde vært sammen med helt til morgenstunden. – De skulle gå en tur, og på tørjet i Ed traff De en bonde som var i stasjonsbyen for å hyre en slottekar.
– Javisst, sa jeg. Nu husker jeg det.
– Var det sant da?
– Hvert ord, sa jeg-
-Ja, det hørtes troverdig ut. Bonden trengte en slottekar, og De var i bakrus og trodde De skulle greie biffen.
– Biffen?
– Ja – jobben da. De ble med bonden. De var bondegutt, sa De te´n. Men så kjøpte De noe på Järnvägshotellet, to flasker sherry.
– Ganske riktig, sa jeg, Fortalte jeg det?

– Aldeles livaktig, sa mannen. De fortalte, at bondemannen hadde snus. Og da De bød ham en klunk av den ene flasken, tok han en pris, og da gjorde De de samme. Det måtte ha vært fært. Det var lang vei hjem til gården, dere kjørte i solsteiken og drakk sherry av hver deres flaske med snus til, og det ble bonden søvnig av. – men De ble bare litt svimmel i hue, – De syntes slåttelandet bølget som grønne sjøer. De så bare grønt, – ingen forskjell på grønt, for snusen gikk på synet løs, og sherryen gjorde resten, brillene Deres, – –
– Brukte jeg briller? sa jeg – Det var jo i 1916 dette hendte. -jeg hadde ikke blitt nærsynt da.
De snakket om briller, beduggede briller, så og si!
– Nei, sa jeg – jeg hadde ikke briller i 1916.

– Ja, De kjørte ihvertfall inn på tunet der De skulle være slottekar, og mannen på gården ba Dem kjøre ut med slåmaskinenn med det samme. Han pekte ut på jordet der De sklle slå, og så gikk han inn og la seg.
– Og så? sa jeg. De må ikke gjøre noen pause her. Det er her det er spennende. Hva gjorde jeg? Kom ikke å fortell at jeg tok en støyt til av flasken!
– Nei, hstorien var fuktig nok sånn som De fortalte den. De kjørte ut slåmaskinen og slo så fine skårer som noen kunne ønske å se, – sa De altså. – Men midt ute i englandet lå en hveteåker, fin og grønn, flere mål, og den slo De også, for De så ikke forskjell på grønt, Da De var ferdig var det så langt på dag og bonden var på bena igjen.
– Ja, sa jeg. Det grønne gikk i ett på grunn av snusen. Var det poenget?
– Nei, ja. Men her slutta De. Vi fikk ikke høre hvordan det gikk? Jeg har lurt på hva han sa, den gårdbrukeren?
Ja, hva skull´en si? sa jeg.
– Jeg har lurt på det, sa mannen og lo. Blei´n gæern?
Han talte et fremmed sprog, sa jeg. Jeg forsto bare jævla bagge og da gikk jeg.
– Ja, jeg har tenkt sånn på hvordan det gikk» sa mannen.
– Det gikk tilbake til Ed, sa jeg. Tilfots. I solsteiken. Jeg fikk ikke kjøre, kan De tro.
Min hyggelige lytter, for det var det han var, spurte meg ved samme anledning om jeg hadde fått mange brev etter mine opplesninger i radio?
– Bare pene brev, sa jeg.
– Ingen stygge? spurte han.
– Nå ja, – svært få.
– Anonyme? spurte han.
– Ja, stygge brev er alltid anonyme,
– Hvor kommer de fra?
– Det er vanskelig for meg å vite, sa jeg. Jeg så på ham. – En mistanke om at han muligens hadde skrevet anonymt til meg, slo jeg bort øyeblikkelig og tilføyde: De er som oftest fra damer, eldre sådanne, og brevene er alltid postlagt Stabekk.
– Leser De slike brev?

– Ja, sa jeg. Jeg leser dem og undres litt på hva slags galskap de lider av, de som skriver dem. Jeg kaller det brev fra mørket. Det er sikkert ikke bare meg, de er fiender av. Hvis de selv, for eksempel fikk opptre i radio, ville de også få anonyme brev.
– Jeg, sa mannen eksplosivt forbauset. Jeg er bare en alminnelig lytter jeg.
– Jeg mener de som skriver anonyme brev.
– De vil aldri komme så langt, sa lytteren.
– Har De vært i radio?
– Vært i radio, nei? Aldri. Jeg har sendt inn hørespill og viser og sånn, men jeg får aldri noe svar. Jo, foresten. Jeg fikk en gang brev fra Diesen. «Takk for visen, men De får ikke prisen». Det har jeg i glass g ramme. Nei, jeg hører ikke noe fra dem, – jeg er bare lytter, ser De, -men det har jeg vært lenge, og Dem har jeg nå fulgt nokså nøye. En kan aldri vite hva en får høre, når De kommer – .
– Litt uberegnelig, mener De?
– Nei ikke utilregnelig akkurat. Men det var en gang, – ja, det er fært lenge siden, da De datt ner av stolen.

– Datt jeg ned av stolen?
– Ja, broren Deres, Jacob Portaas på Aasen i Eiker fortalte meg det.
– Hva fortalte han? spurte jeg.
– Ja, han satt og skulle høre på et kåseri om en tysker, Heine tror jeg det var, og så begynte De så fint – men så sa De noe innmari rart, og så hørtes plutselig et brak i radioen, akkurat som om noen datt ned av stolen, og så et stumt som graven i flere timer – og dermed så spilte dem opp med en plate, og borte var De.

Det var sannelig godt, De minte meg om den historien, sa jeg. Det var hva man kaller en teknisk feil – og litt til.  Og siden De er slik en erfaren lytter – .
– Jeg sier som sant er, jeg hørte det ikke selv, men broren Deres -.
– Det er av sine egne en skal ha det, sa jeg, Men nå skal de høre.
– Ja, jeg skal lytte, sa han.
– Det var i 1927, sa jeg. Jeg hadde oversatt Heinrich Heines «Buch der Lieder», for det var hundre år siden Heines berømte diktbok kom ut første gang samlet, og jeg skulle kåsere om dikteren og oversettelsen. Men et teknisk uhell ville at det dagen før ble holdt fest for meg i Rokokkosalen på Grand, stor fest i anledning av at det var tyve år siden min debut og ennvidere fest for en jubileumsutgave av mine samlede dikt.

– Det var altså etter en fest dette også? sa lytteren.
– Avbryt meg kke så skal De få høre sannheten om avbrytelsen, sa jeg. Nå er det meg som er kåsør.
– Jeg er lytter, sa lytteren.
– Ja, det var etter en fest. Men jeg hadde mitt kåseri i orden, da jeg kom om kvelden – dagen derpå – innfant meg i det provisoriske studio i Klngenberggaten. Jeg var nervøs, – og hadde fått lov til å sitte å summe meg foran sokkerbiten, som de den gang kalte mikrofonen. Ja, så lenge er det siden. – men jeg husker det. Jeg var alene. Det var to minutter igjen for signalet for opptak. Jeg kunne harke fritt i to minutter. Da åpnet studiodøren seg lydløst, et ansikt kom til syne. Det var et ansikt i bakrus. Ut! skrek jeg. «Kjenner du meg ikke?» sa ansiktet. Gud give jeg ikke gjorde, sa jeg. Gå! Forsvinn! Ansiktet var fra Rjukan og hadde vært med på festen i går – og skulle ha reist tilbake i dagmorges, «Har du ikke reist?» «Nei!» «Og nu sitter Molla ved radioen hjemme i Rjukan – hun skal høre på deg. Si et trøstens ord til henne. Si at jeg kom forsent, jeg reiser i kveld.»   – Ja, sa jeg. «Gå, gå!» Han lukket døren, – og i det samme lød et signal, et blått lys brente over mitt hode. Jeg hørte meg selv si: «Ærede lyttere.»

– Det gikk bra en liten stund – teksten var jeg velkjent med, – men tankene vandret mellom linjene i mauskriptet mitt, jeg så Molla foran meg, så høyttalertrakten av messing, så hvordan Molla, – hun satt med hodet nesten inne i høyttaler-trakten, – vakkert frisert. Jeg fikk fart på Heine igjen, leste løst, men de trøstens ord jeg hadde lovt ansiktet i døren å smugle inn i Mollas øre, sang ved siden av det jeg sa om Heine, – Molla hang ved mine lepper i høyttaleren og plutselig sa jeg inn i sokkerbiten: «Molla sitt ikke med hodet opp i høyttaleren, – jeg får hår i munnen!» Da sluknet blått og rødt lys bums – jeg kunne formelig høre, at det ble stumt over hele Norges land.
Lytteren ristet forferdet på hodet og lo, da jeg holdt inne.
– Men det braket jo? Datt De av stolen? spurte han.
– Datt og datt, sa jeg. Husk på det var en slags elektrisk stol jeg satt i. Og hils broren min og si at braket kom av at de slo strømmen av i en forferdelig fart. Og faller det seg slik så fortell mulige lyttere fra den gang, – at det var fall nok å måtte ta papirene sine og gå så stille som mulig ut. Ingen sa noe. Vaktmannen ved utgangsdøren som alltid hadde et skjemtsomt ord til meg ellers, sa heller ikke noe. Honoraret fikk jeg flere år etter, for jeg gikk lange veier utenom kringkastingshjørnet i Klingenberggaten i lengre tid før jeg fikk noen anmodning om å komme igjen.
– Det var orntlig morsomt at det var slik som De sier, sa lytteren.
– Sannheten er alltid morsommee enn skrøner som folk finner på, sa jeg. Men en skal ikke glemme at folk glemmer både sannhet og skrøner nesten alt for fort.
– Det er jeg enig i, sa lytteren. Mener De også at det er bra å glemme det meste av det en hører? Jeg gruer meg ikke for å glemme, selv om jeg skulle få lettere for det enn jeg har nå. Nå skal vi ikke bare plages med å glemme det vi hører, vi skal glemme det vi ser også.
Er det televisjonen, De tenker på?
Ja, den gruer jeg meg til.
– Det er meget godt å se.
– Det er sannelig meget en ser svært godt ved bare å høre også, sa lytteren. – Slåttekaren på Ed og Molla på Rjukan.
– De er en storartet lytter, sa jeg.

 

Damhusene

Damhusene på Ulevannet og Øyvannet.
I går, 23 oktober 2017, var Hans Jørgen Nilsen og jeg på tur for å se på damhusene på Ulevannet og Øyvannet. Litt sur og kald vind, men fint å komme seg ut i alle fall.

Damhusene er eldgamle og mange har rissa inn navn og årstall på veggene både utvendig og innvendig. Hans Jørgen hadde lånt nøkkel og vi kom oss inn i huset på Øyvannet, men på Ulevannet var det bytta lås.

Damhusene bærer på mye historie og jeg kan kanskje få noen til å fortelle. F.eks. hvem som var damvokter når osv.
Veldig synd at damhuset på Solbergvannet ikke ble tatt vare på da dammen ble forsterka etter uværet «Frida».

Johan Pettersen var damvokter i ca 30 år fra 16. juni 1917 til 1. mars 1947. ble oppsagt pga sykdom. Han ble dårlig til beins og en natt det hadde kommet mye snø klarte han ikke å komme seg innover. Han spurte Antom Blomkvist om hjelp, men heller ikke han klarte å komme seg innover på det vanskelige føret. Dette førte til at Åbogen gikk tom for vann og produksjonen på Krogstad stoppet opp.

Tillegg 13. november 2017:
Har snakka med Sverre Pettersen.   Hans bestefar Johan Pettersen var damvokter i en lang periode. Johan hadde notert sirlig veldig mye.  Notatet i boka forklarer noe om når de enkelte damvokterne hadde jobben.

Per Nilsen hadde vært damvokter i mange år, muligens fra før 1900, og sluttet 15. juni 1917 pga sykdom. Han døde i 1918. Johan Pettersen fra 16. juni 1917 til 1. mars 1947. Deretter begynte Nils Nilsen.

«Nils Damslepper» hadde jobben som damvokter til sin død 8. desember 1968. I en overgangsperiode overtok deretter sønnene hans jobben inntil Arthur Bjurstrøm, som var damvokter for Drammen kommune, også overtok ansvaret for dammene på Ulevannet og Øyvannet.

Hvem var damvoktere før Per har jeg ikke funnet ut.

Johan Pettersen var en «Skaumann» i alle sine dager. I ovennevte bok forteller han om at han var kasserer og oppsynsmann på bilveien fra bygda til Yttervannet. Tar det med selv om det ikke har noe med dammene å gjøre.

 

 

 

 

 

 

 

 

Rune Nilsen forteller om sine minner sammen med bestefar Nils:

«Både oldefar Per Nilsen og bestefar Nils P. Nilsen var damvoktere, og jeg har mange flotte minner fra da jeg «hjalp» bestefar i jobben hans i helgene som guttunge. Gikk innover på fredag, stengte lukene og la oss til på Yttervannstua.  Ofte ble det fisketurer til Vrangla, Dypingen,Sandungen m.fl.
Søndag formiddag var det på tide å åpne lukene igjen før vi tok beina fatt hjem igjen.
Det varierte hvilke vann han tappet mest fra, prøvde vel å «belaste» både Ulevannet og Øyvannet like mye.
I bekken rett innafor Årbogen lå det en stein han brukte som «målestav».
Gikk det for lite vann over den ble det en tur til Lampetjenn for å gi litt ekstra derfra.
Bestefattern fulgte nøye med på værmeldingene, var det meldt regn i dagevis, eller om det ble knallvarmt, måtte han ta med det i beregningen.
Vanligvis ble det tatt 6-8 omdreininger på sveiva som heiste luka, og den måtte settes inn med fett så den glei greit i føringene.
Og så var det bekkerensk, hadde sommerjobb med det i -64, pluss å male røra fra Årbogen ned til Cellosedammen ved Stalltråkka.
Å du herlige tid!!»

Yttervannstua – som ble brukt av damvokterne. Den er antagelig satt opp ikke så lenge etter 1900. Hytta eies nå av familien Hoff. Den er «integrert» i den nye hytta som ble bygget da de kjøpte hytta av Krogstad Cellulosefabrikk. Fotograf. Paul Pettersen 1952.

Damhuset på Ulevannet. Foto Arne Temte 23.10.2017. Det var bytta lås så vi kom oss ikke inn her.

Damhuset på Øyvannet, 23.10.2017. Foto Arne Temte.

 

«Lilløy». Da damhuset på Steindamstjenn skulle rives ble det tatt ned og satt opp på Lilløy og brukt som do og uthus. Det er den tømrede delen vi ser til høyre på huset.

 

 

 

 

 

 

Damhuset på Øyvannet innvendig.

Vi ser at det er rissa inn mange navn og årstall.

.

Inne i huset på Øyvannet. Vi ser en gammel spiker og jeg er ikke i tvil om at denne er laget på Spikerfabrikken i Krokstadelva.

.

 

 

Se flere bilder herhttp://www.eiker.priv.no/#!album-85

Julehilsen fra «Kalosjen».

Julehilsen til ansatte på «AS Den Norske Kalosje- & Gummivarefabrik.»

Denne kom jeg over på Eiker Arkiv. Det var en liten gave til de ansatte på
«A.S Den Norske Kalosje- & Gummivarefabrikk» til jul – antagelig rundt 1950 en gang. Det er en såpekopp i gummi. Den var nok å regne for en ganske stilig sak på badet i den tida – hvis en var så heldig å ha et badeværelse da.

Elektrisk belysning i heimen.

Bildet er tatt fra der Bedehuset ligger. Årstall er etter 1909 for bestefar Jørgen m/fam flyttet inn i desember 1909. Det er før 1916 for da ble kraftledningen vi ser tatt ned. Bildet er antagelig tatt i perioden 1910 – 1912.

Teksten til bildet.

 

 

 

 

 

 

Strømmen kom tidlig til Krokstadelva.
Jeg har ikke detaljkunnskaper om dette, men det var i alle fall en gruppe med «foregangsmenn» fra Bedehusgata som sto i spissen for
«Krokstad elektriske Lysanlæg» i starten. Historien om da strømmen kom til Eiker er glimrende fortalt av Bent Ek i boken «Lys over hjembygdens bakker» som ble utgitt i 2002.
Her framgår det at Krokstadelvingene var først ute i Buskerud med å bruke elektrisitet til lys og senere kokeplater mm i bolighusene.

Jørgen Temte var en periode formann for anlegget, Otto Kristoffersen var kasserer og jeg tror at begge brødrene Lars og Jens Larsen var med i styret. Antagelig var også Aksel Stake med. Han bodde i huset som Arne Holmen overtok senere.

 

«Udligning til Krokstad elektriske Lysanlæg» for abbonent nr 67, Martin Andersen (Senere Martin Fjeldstad)- . Utlånt av Ole Martin Fjeldstad.

Første kvittering gjelder for perioden 15. februar og ut første kvartal 1911. Vi ser at han betalte for 1 stk. 25 Lyslamper og 1 stk. 16 Lyslamper og dette kostet i kr. 3,63 pr kvartal det året. – – Morsomt å se underskriften til Otto Kristoffersen. Han var min beste kamerats bestefar.

 

På siste side av kvitteringsboka har vi kommet til 1927 og vi ser at strømforbruket koster kr. 5,05 pr kvartal.

 

Det er ikke vanskelig å skjønne at det var et stort framskritt å få elektrisk lys i hjemmene. Jeg hørte f. eks. et opptak av Martin Nilsen (født i 1871) at det ikke var så lett å få lest lekser da han gikk på skolen for det var jo ikke bestandig de hadde parafin til parafinlampene og da måtte de lese til lyset at tyristikker.

Jørgen Temte har fortalt at styret hadde vært i Oslo for å forhandle med Fa. Kure for å kjøpe kokeplater. De fikk pruta ned prisen og bestilte ganske mange. De regna med at de alle fleste ville kjøpe kokeplate for de hadde jo forhandla om strømprisen med Drammen Elektrisitetsverk og fått avtale om at prisen pr. kwh ble lavere jo høyere forbruket var. Elektrisitetsverket hadde nok regna med at strømmen bare ville bli brukt til lys.

Etter møtet hos Fa. Kure måtte de på restaurant for å få seg mat. Jens Larsen syntes at svinekotletten var veldig tynn og spurte kelneren om hva slags kjøtt de hadde fått servert. Det var da kelneren fortalte at det var svinekjøtt og at Jens replisserte: «Det må ha vært et av øra je har fått da». Han var kjapp replikken den karen – det var nok der sønnen Åsmund hadde sin underfundige humor fra i sine mange fine dikt.

 

Jakt og fiske i gamle dager.

Utdrag fra Martin Fjeldstads jaktdagbok + intervju med nittiårsjubilanten Johan Andersen. Det var nok mere vilt å høste på i skauen den gangen. Jakt var matauk.

Marthin Fjeldstads jaktdagbok. Avfotografert på Eiker Arkiv. (Det er barnebarnet Ole Martin som har gitt meg tilgang til boka).

 

 

.

 

 

 

 

 

Johan Andersen, Krokstadelva – intervjuet av Roar Bråthen.

 

 

 

 

 

Vinterliv paa Eksætertraktene

I Fremtiden for 24. januar 1920 fant jeg denne artikkelen innsendt av en «Skogsvandrer». Han skriver om skogstraktene ved «Eksæteren og deromkring». Ikke ante jeg at det var så stor turisttrafikk og annen virksomhet der oppe.

Vinterliv paa Eksætertraktene.

For dem som i aarrekker har fartet indover skogtraktene ved Eksæteren og deromkring er det interessant at iagtta den forandring paa turist- og sportstrafikens omraade i senere aar.
I ældre tider var det anseet som en ganske respektabel dyst for en skiløpet at gi sig ikast med en Eksætertur. Da kjendte man ikke patentbindinger og skistaver med trinser paa, og dertil kom at de faa som la ivei som regel maatte brøite i meterhøie snefonner. Naar man efter meget besvær endelig var naadd frem til Eksæteren, var det almindelig at ta ind paa Gamlevolden for at hvile et par timers tid og faa sig en styrkedraape i form av kaffe efter gode gamle opskrifter før man tok fat paa hjemveien. Jeg vet ikke om det var denne kaffen paa Gamlevolden, eller hvad det var, som var aarsak til den koselige stemning som altid raadet i hytten til Anders Gamlevolden. Man saa igjen de samme kjendte ansigter fra tidligere vintere. Selv om man ikke saa hverandre oftere, var man allikevel kamerater og gamle kjendinger, og hadde fælles interesser ved at løse hverandre av med at fortælle om hændelser baade fra nutid og fortid. Og mange interessante historier og oplevelser blev servert paa egte skogmands vis.

Kaffedunsten og dampen av vaate klær og tobaksrøk var saa tæt at man kun av og til skimtet ansigtene mellem skylaget og gjorde ogsaa sit til den egte hytteidyl. Netop denne idyl gjorde at man efter en saadan skogtur hadde indtryk av at ha faat et litet glimt av skogslivet, og derforblev det en interessant oplevelse og et kjært minde.

Som sagt, meget har forandret sig i de senere aar. Gamlevolden har været bortleiet til byfolk, som brukte den som sportshytte, men nu staar den øde og forlatt og minder om svundne tider.

Det mest søkte sted herinde er nu hos Anders Tveiten paa Kasta. Han har gjort et stort tilbyg til den gamle stue og indrettet sig med det for øie at kunne huse saa mange gjester som mulig, Det er vistnok menngen saa snart som mulig at rive gamlestuen og fortsætte tilbygget. Da vil det sikkert bli mere hotelmæssig. Tveten har paa sommertiden sengepladse til 60 a 70 personer, men naar bygget blir ferdig, vil han kunne ta imot ca. 100. Det vil nok allikevel ikke forslaa, da efterspørselen om hus de senere aar har været saa stor, at man især paa sommertiden har maattet tinge flere uker i forveien om man skulde faa plads. I de par sidste vintere har det ogsaa især paa lørdagskveldene været fuldt hus, saa de som ikke er blandt de heldige og kan være tidlig ute, maa søke at faa hus paa andet sted. Og det er ikke altid det behageligste paa en mørk og kold vinterkveld. En bedring vil det nok om ikke lenge bli, da den især av de ældre skogsfolk vel kjendte Kristen Kasta har under opførelse en større gaard straks i nærheten. Det er hans mening at indrette sig for turisttrafiken. Et tidsspørsmaal er det vel bare naar det atter maa bygges, om man skal tilfredssille behovet, dersom tilstrømmingen fortsætter som den har gjort i de sidste dage.

Det er ikke bare Drammensere, Liunger og Eikværinger som søker hit, men ogsaa mange Kristianiafolk har i de senere aar søkt hitover paa disse kanter. Eksæteren er et meget vakkert og hensigtsmæssig sted for et ferieophold. Dertil kommer at det ikke er mer avskrækkende dyrt end at det kan være overkommelig ogsaa for arbeidsfolk at nyte et ferieophold her.

Et stykke indenfor Eksæteren, mot Lierkanten, ligger flere smaapladse hvor der ogsaa er anledning til at overnatte og til ophold for længere tid. Vi har bl. a. Sydsæteren, ca 1 og eln halv timers marsj fra Utengen st., netop oppudset, pent sted. Her bor for tiden ingen folk, men den leies bort for kortere eller længere tid. Kvistaas, ca. 2 timers marsj fra Utengen st., er et nyt opført solid hus, ualmindelig vakker beliggenhet og hyggelig sted.
Avdalen er ogsaa et koselig og interessant sted. Her drives en liten fabrik for tilvirkning av kosteskaft, flagstænger og forskjellig dreierarbeide. Det virker lidt disharmonisk saaledes inde i skogstillheten at høre dampmaskinens stønnen og sagbladets monotone sang. Men det er liv paa Avdalen og morsomt er det at se paa indretningen og slaa av en prat med eieren. Det sidste er ikke det mindst interessante.

Hestemyr er navnet paa en plads lidt længere indpaa. Her er det ogsaa mange som i aarets løp nyter gjæstfriheten.

Forbi disse steder fører en netop nyanlagt kjørevei, saa det vil antagelig i fremtiden bli almindelig færdsel indover paa disse kanter.

Skogsvandrer.