Wildenvey om Mjøndalen i gamle dager.

Herman Wildenvey om Mjøndalen i gamle dager.
Her forteller han om Petter Baker – sitt møte med Sølvbrandsen, Bonden, Skogen og «den lokale Kolingen».
  Han forteller om kalkommen som han husket fra sin ungdom like etter forrige århundreskifte.

Tirsdag 13. november blir en festdag for Nedre Eikers beboere. Den dag vil bygdens store sønn, den verdensberømte lyriker Herman Wildenvey lese dikte i Folkets us i Krokstafelven. Vi skulde anta at salen vil vise sg altfor liten til å rumme alle dem som da vil benytte anledningen til å høre vort lands fremste lyriker tolke sine egne dikte. Det er sjelden Wildenvey optrer i sin hjembygd og man kan være forvisset om at enhver med gnist av forståelse for lyrisk skjønnhet, slik aom han mere enn nogen annen har gitt den liv og form, vil møte frem til dennne oplesning. Der er grunn til å lykkønske eikværingerne med denne aften og de må alle bidra til at den blir en suksess.

i går var jeg på Eiker Arkiv uten spesielle «bestillinger» og kunne drive med min egen «butikk». Jeg startet med å finne fram Fremtiden for annet halvår 1923 – for der skulle det stå et innlegg om Herman Wildenvey den 9. november. Den fant jeg fort, men det var bare innledningen til å bla gjennom hele det halvårets aviser. Det sto massevis om Eiker i mange slags fasonger. Dvelte først ved en artikkel som handlet om «Svær øl-debatt på Øvre Eiker – og spekulasjon om hvorvidt det er øllet som er årsak til verdenskrigen? Morsom den da – men det får bli en annen gang.

Det var jo Wildenvey dette skulle handle om og her er det første. Spennende annonsering av at Wildenvey skulle komme til Krokstadelva for å lese sine dikte.

Til slutt fant noe av det som jeg håpet på å finne. Håper at du ikke skremmes av de mange ord. Veldig mange ord – og det er jo bra for en som meg som elsker ord.

Herman Wildenvey var en kunstner med ord – ikke bare i diktene, men også fortelleren Herman. Morsomt å «høre om»  Mjøndalen for nesten hundre år siden – som ikke var til å kjenne igjen på grunn av alle forandringene som hadde skjedd siden sist han var der. –
Han skulle kommet igjen nå – da ville han helt opplagt ikke kjent seg igjen i Mjøndalen i det hele tatt – Mjøndalen som nå er proppfull av nybygg –  mange av dem kan neppe kalles praktbygg – og som snart fyller hver eneste flik der går an å presse inn en bygning. Men jeg sier som Herman – folka, de er helt sikkert de samme gamle gode Mjøndølingene.

 

 

 

Fra Fremtiden lørdag 15. desember 1923:

Streiftog i hjembygden.

For «Fremtiden» av Herman Wildenvey.

Været holdt naturligvis ikke hvad det lovet, eller rettere sagt, det blev mer ustadig til en eller annen kant enn vi hadde ventet: Det blev ingen Indian Summer, det blev sne.

Og da denne hvitevare fra skyene, som så mange diktere har prøvet å fine på nye uttrykk om, begynte å optre i nokså store menger, fikk jeg hurtig føle hvor avvent jeg i virkeligheten er med sne. Denne lydløse dansemorro i luften verken tiltaler mig eller taler til mig, som f. eks. et ordentlig regnvær om sommere. Den forekommer mig unaturlig som selve døden, og dessuen har den en ubehagelig tendens til å begrave oss. Dikterne taler ikke for ingenting om sneens hvite liklin.

Nok derom.
I et ublidt vær og et farlig føre tar jeg en tur gjennem Mjøndalens gater, hvor det er umulig å kjenne sig igjen efter opkomsttidens fabelaktige forandringer. Jeg er bedre kjent i Texasbyen Mobile og i republikken Guatemalas hovedstad, enn med de nye gater i Stor-Mjøndalen. Men her som overalt er menneskene de minst forandrede. Som nu for eksempel Petter Baker, er han forandret? Nei takk og lov, ikke det minste! Han står nu som for over tyve år siden og dirigerer sin brødvogn ut i verden, til Hokksund. til Vestfossen, og en og annen gang våger han sig over broen til Krokstadelven. Før broens tid var det bare på isføre han kunde velsigne Krokstadelvingene med sitt brød. Men akkurat slik dirigerte han brødvognen ut dengang, jeg som skolegtt bodde hos ham.  En gang imellem fikk jeg kjøre ut og avhende bakervarer jeg også. Og Petter likte svært god, at jeg solgte ut hele beholdningen og fikk mange penger inn, og likte mindre godt, at jeg gav bort hvert eneste brød og kom hjem uten en øre. «Jo, du er mig en fin brødkjører», sa han da.

Ak, Petter! det var allikevel gode guttedage! I bakeriet gikk en underlig svenn, som hadde de selsomste bøker, mine fjortenårige øine hadde sett. Vi lå på maven langs bagstetraugene og leste Maxim Gorki …. Ved en bokauksjon på avholdslokalet fikk bakersvennen en dag tilslått sig Nærus «Skildringer og stemninger fra den nyere litteratur» for femogtyve øre, og her møtte jeg for første gang anarkisten og dikteren Arne Dybfest, og navne som Knut Hamsun, Gunnar Heiberg …. En bok uten permer og titelblad gjorde mig ganske ør og unyttig til alt. Bakersvennen hadde lest den sønder og sammen, men takket være et sitat i Narups «Skildringer» identifiserte jeg allikevel boken. Det var «Sult», Hamsuns storatrede første kapitel» Det var ikke nogen ny bok dengang, men for mig var den det nyeste av alt her i verden. Og jeg husker, at den dag jeg hadde lest den første gang, gav jeg mere enn almidelig meget brød bort. Jeg skulde hilse fra Petter Baker og si, at det var ham en utsøkt glede å få forære bort et par brød, sa jeg, og folk så stort på mig, før de tok imot presenten! Ja du gode Petter, det var annet enn din uskyldige brøddeig, som gjæret i de dage!

På min tur gjennem byen treffer jeg andre minne og andre kjennnger også. Jeg husker ikke med det samme hvad de heter, men det gjør ingen ting, for jeg vet, at før eller senere døper jeg dem om allikevel. Uforandret som de er, kjenner jeg dem igjen, og uforandret som jeg er, kjenner de mig. En av dem, – Skogen, – var ti år sist jeg så ham, og han er akkurat den samme lillegutt tross tross årene, bare med den forskjell, at han er ikke fullt så fanaisk avholdsmann som dengang. Det er heller ikke jeg.
Mens Skogen og jeg står og snakker sammen om været komer en skapning bort til oss og hilser på det hjerteligste. hans antrekk og utseende vilde fryde Albert Engstrøms sjel. Det er selveste kolingen som kommer. Hvor kommer han fra? Det er en innfødt koling, hans hotell heter «Kalkommen», om det er Eikers, Aasens eller Mjøndalens kalkfabrikk, det vet jeg ikke, men på en av dem losjerer han. Hele året. —År efter år, sier han selv. Nu og da foretar han kanskje en utflukt til Rjukan eller Notodden, eller han inspiserer andre steders kalkovne, – men han sover aldri så godt som på sin egen.

– Hvordan går det? spør jeg.

– Jeg kan ikke se, hvad du sier. Sola skjær mig i øra, ler han. og tørker nogen våte snefiller ut av sitt kalkpudrede ansikt med et gjennombløtt trøjeærme.

– Er du gælen! Du må ikke så og vaske dig her, Sølvbrandsen, sier en tredjemann, som nettop slutter sig til oss.

– Nei, jeg hadde tenkt å ta solbad idag. Men skal vi stå her midt i solsteken og svette? Skal vi ikke se å komme bort i en skygge? sier Sølvbrandsen. Alle kaller ham Sølvbrandsen og han lyder navnet uten innsigelser.

Det sner riktig nederdrektig, dyvåte snefiller klasser oss om ørene så det smelder, det er som om vrede værguder ustanselig spytter oss i ansiktet, men Sølvbrandsen vrir det om til solskinn. Og det er ikke så lite solskinn i den latter, han lurer frem hver gang han sier noget riktig forvrengt. Men hver gang den nyankomne tredjemann, Bonden, de kaller, sier nogen ting, så vil ikke Sølvbrandsen le.

– Snakk høiere» sier han.

– Hvorfor det? spør bonden.

– For jeg hører så elendig på det venstre øie» svarer Sølvbrandsen. Og så ler han igjen med den ubeskriveligste av all latter:

– Hoo-hove-ooo!

Plutselig ser han alvorlig på mig og sier:

– Mester! Du som det er gått så gæli med her i verden, du kunde vel ikke ligge oss velstandsfolk til byrde med nogen papirører til en flaske kaffi vel?

– Kaffe?

– Ja, sprit har vi –  heller ikke! hevder han.

– Jeg har en resept på portvin, sier Skogen, og gjør sig plutselig storartet gjeldende. Og resepten er god nok, brukt men god, det mangler bare noge kroner.

– Ja, men vi har jo ingen steder som egner sig til å sitte og ture litt, og dessuten har vi vel ingen glass, ytrer jeg.

– Hoo-hovi-ooo! låter Sølvbrandsenn. Han synes jeg er over alle grenser upraktisk. Imidlertid blir Bonden sendt avgårde til landhandleren for å kjøpe glass, Skogen får en neve enkronesedler til portvin. – vi avtaler å møtes borte i et bakværelse på «Arbeidern», som ligger like ved, – og Sølvbrandsen og jeg går i forveien. Da vi kommer under tak, begynner Sølvbrandsen på nytt å sette allting på hode, han endevenner alle begreper med en forbløffende rutine, ja med virtuositet. Om en kakkelovn, som er aldeles iskald, sier han at den er glorød, overophetet, fy fan for en varme! Han fryder sig over sine bakvente påfunn som en guttonge over å gå på henderne. I tredve år har han losjert på kalkovnen, hvor der er centralvarme så det forslår, og i det siste også elektrisk lys, – og han har vært frisk, dødsfrisk hele tiden.

– Og alltid i godt humør?

– Humør! ler Sølvbrandsen, spør fisken i vannet om han trenger paraply!

– Er du bestandig så spøkefull, nevner jeg?

– Spøkefull og full og full av fan! Presten kom her for nogen år siden, sent på kvelden en morgen, og sa:

– Det er stygt av deg å ikke gå i kjerka. – Ja derfor gjør jeg det ikke heller, sa jeg, – siden har jeg ikke sett ham.

Han ler og forteller videre på sin vriene måte- – om sig selv, om livet på kalkovnen, og meget annet. Jeg lar ham prate og later som jeg hører godt efter, men i virkeligheten ser jeg et billede for mig, og følger det et øyeblikk i fantasien:

Det er vinternatt, kulde, rimede trær. Syngende telefontråder glitrer i et grinende elektrisk lys utenfor kalkfabrikken. Rundt om på tomten ligger der rene festningsmurer av ubrent sten – under sne, trillebører spriker med armene op av sneen, hist og her sees en gang, som fører inn til fabrikkens innre. Opover en lang bro går en mann med et matspand i hånden og en snadde i munnen. Han forsvinner inn i det hemmelighetsfulle halvlys bak fabrikkens røde vegger. Derinne er det lunt, det lukter av frisk sagflis og honved, som kalkbrennerne bruker til å fyre med. Veden står i stabler langs en runding, som minner om menesjen et sirkus. Brenneren løfter med en blankslitt jernkrok hettene av fyrhullene og slipper veden ned i «kamrene» nedenunder, hvor kalken brennes. En rød tungespiss av en flammeslår op som fra en underverden, hver gang brenneren napper en hette av et hull og putter vedskier ned. Det hele ser trolldomsaktig og mystisk ut, det minner om kulsvierhistorier og kvernsagn….

Mannen med matspannet gjør sig istand, han skal ha nattarbeide, men han synes å være ganske morgenfrisk. Han er svensk, og han jodler og plystrer plutselig gjennem stillheten. Og nu blir der med ett et underlig beveget liv rundt omkring: De faste og tilreisende gjester nede i de nettop tømte kalkkamre våkner til en liten «nattmat», de kjenner den glade jodler, som gjerne deler sitt spand mellem dem. Efter litt passiar, munterhet av groveste og sundeste art, gjemmer de sig bort igjen et sted, hvor det er godt og varmt. Og utenfor ligger allting og sover, men stjernene står stille og iler videre….

Jeg blir avbrudt i mitt lille fantasisyn ved at Bonden og Skogen kommer tilbake og planter en portvinsflaske og fire drammeglass på bordet. Sølvbrandsen vil endelig være munnsjenk, og under de lystigste forbannelser over at glassene er altfor usynlige, helder han en god del utenom dem. Hvorom allting er, flasken er tom i et nu, og det er ikke annet å gjøre enn å sende Skogen avsted igjen med den samme resept og nogen nye enkronesedler. Også den annen flaske får rivende avsetning, men portvin er jo nærmest en svagdrycka, en damedrikk, det river hverken i halsen eller i hodet, og Skogen og Bonden kommer med fine hentydninger til at litt sterkere saker ikke er å forakte….

– Nu er jeg så frisk, at jeg kunde trenge en doktor,          sier Sølvbrandsen.

– Doktor Nygaard? spør jeg troskyldig.

– Nei en kaffedoktor. Hoo-hovi-ooo!

Men jeg vil ikke over i ulovligheter, jeg sender Skogen avsted igjen med den fullt lovlige resept og nogen enkronesedler og en ny flaske dukker op. Samtidig dukker der flere gjester op. Og Lydia dukker op og vil fordrive oss. Lydia er rasende og streng, hun har opsikt med huset, og dette går ikke an. Og heri har Lydia storlig rett, mener vi alle, og vi skal gå med det samme. Men vi blir sittende.

Utenfor vedblir sneværet, vi kan umulig gå ut i uføret. Skogen, ta en tur på apoteket. Glem ikke parasollen. Og passiaren går, spørsmål drøftes. Men Sølvbrandsen drøfter intet spørsmål. Nu og da gråter han en liten latter, som han selv sier. Ellers sitter han og ser ut i været, som ustanselig hiver utropstegn og spørsmålstegn mot vindusrutene…. En mann står plutselig op og deklamerer Per Sivles arbeiderdikt. Jeg sier som jeg mener, at det er det rene sludder, det er falsk ordbulder, og der er i samme grad ukunstnerisk som det er ukommunistisk. «Hæ?» sier mannen og ser ut som han ikke riktig er med på notene. Jeg vil imidlertid ikke forklare mig nærmere, jeg sier bare, at slik går det ofte, når diktere skriver om sånt som er deres hjerte fjernt. Se bare, hvilken dikter Sivle er når han skrev om det, han forsto sier jeg.

– Men la oss få et av dine egne da! sier mannen.

Og hvorfor ikke? Jeg forteller at jeg har skrevet et dikt om en tigger jeg en gang møtte. En edel djevel, en adelstigger. Og jeg sier noget om at kjærligheten til de fattige er mere levende i mitt hjerte enn hatet til de rike. Min tigger sier et sted:

Jeg kjenner ørkner og jeg kjenner haver,
jeg kjenner frihet og jeg kjenner bånd,
jeg kjenner frihet og jeg kjenner slaver,
jeg kjenner skapningen av kjød og ånd.

Og jeg bekjenner, at intet kjenner
foruten dette, at jeg er en mann,
som signer solen med to tomme hender
og elsker skapninger som jeg kan.

– Ja du er knuppen i brillehuset du, Herman! sier mannen og tar sig en snus.

Men der sitter Sølvbrandsen, ganske stille, og hører efter. Han sover nemlig. Som et barn. Drømmer han om himmelske kalkovne? Jeg sier til de andre, at la ham sove. Og hvad har jeg mere her å gjøre, nu har jeg bysset et stort barn i søvn med et dikt.

            Herman Wildenvey.

Advertisements

Damhusene

Damhusene på Ulevannet og Øyvannet.
I går, 23 oktober 2017, var Hans Jørgen Nilsen og jeg på tur for å se på damhusene på Ulevannet og Øyvannet. Litt sur og kald vind, men fint å komme seg ut i alle fall.

Damhusene er eldgamle og mange har rissa inn navn og årstall på veggene både utvendig og innvendig. Hans Jørgen hadde lånt nøkkel og vi kom oss inn i huset på Øyvannet, men på Ulevannet var det bytta lås.

Damhusene bærer på mye historie og jeg kan kanskje få noen til å fortelle. F.eks. hvem som var damvokter når osv.
Veldig synd at damhuset på Solbergvannet ikke ble tatt vare på da dammen ble forsterka etter uværet «Frida».

Johan Pettersen var damvokter i ca 30 år fra 16. juni 1917 til 1. mars 1947. ble oppsagt pga sykdom. Han ble dårlig til beins og en natt det hadde kommet mye snø klarte han ikke å komme seg innover. Han spurte Antom Blomkvist om hjelp, men heller ikke han klarte å komme seg innover på det vanskelige føret. Dette førte til at Åbogen gikk tom for vann og produksjonen på Krogstad stoppet opp.

Tillegg 13. november 2017:
Har snakka med Sverre Pettersen.   Hans bestefar Johan Pettersen var damvokter i en lang periode. Johan hadde notert sirlig veldig mye.  Notatet i boka forklarer noe om når de enkelte damvokterne hadde jobben.

Per Nilsen hadde vært damvokter i mange år, muligens fra før 1900, og sluttet 15. juni 1917 pga sykdom. Han døde i 1918. Johan Pettersen fra 16. juni 1917 til 1. mars 1947. Deretter begynte Nils Nilsen.

«Nils Damslepper» hadde jobben som damvokter til sin død 8. desember 1968. I en overgangsperiode overtok deretter sønnene hans jobben inntil Arthur Bjurstrøm, som var damvokter for Drammen kommune, også overtok ansvaret for dammene på Ulevannet og Øyvannet.

Hvem var damvoktere før Per har jeg ikke funnet ut.

Johan Pettersen var en «Skaumann» i alle sine dager. I ovennevte bok forteller han om at han var kasserer og oppsynsmann på bilveien fra bygda til Yttervannet. Tar det med selv om det ikke har noe med dammene å gjøre.

 

 

 

 

 

 

 

 

Rune Nilsen forteller om sine minner sammen med bestefar Nils:

«Både oldefar Per Nilsen og bestefar Nils P. Nilsen var damvoktere, og jeg har mange flotte minner fra da jeg «hjalp» bestefar i jobben hans i helgene som guttunge. Gikk innover på fredag, stengte lukene og la oss til på Yttervannstua.  Ofte ble det fisketurer til Vrangla, Dypingen,Sandungen m.fl.
Søndag formiddag var det på tide å åpne lukene igjen før vi tok beina fatt hjem igjen.
Det varierte hvilke vann han tappet mest fra, prøvde vel å «belaste» både Ulevannet og Øyvannet like mye.
I bekken rett innafor Årbogen lå det en stein han brukte som «målestav».
Gikk det for lite vann over den ble det en tur til Lampetjenn for å gi litt ekstra derfra.
Bestefattern fulgte nøye med på værmeldingene, var det meldt regn i dagevis, eller om det ble knallvarmt, måtte han ta med det i beregningen.
Vanligvis ble det tatt 6-8 omdreininger på sveiva som heiste luka, og den måtte settes inn med fett så den glei greit i føringene.
Og så var det bekkerensk, hadde sommerjobb med det i -64, pluss å male røra fra Årbogen ned til Cellosedammen ved Stalltråkka.
Å du herlige tid!!»

 

Damhuset på Ulevannet. Foto Arne Temte 23.10.2017. Det var bytta lås så vi kom oss ikke inn her.

Damhuset på Øyvannet, 23.10.2017. Foto Arne Temte.

 

«Lilløy». Da damhuset på Steindamstjenn skulle rives ble det tatt ned og satt opp på Lilløy og brukt som do og uthus. Det er den tømrede delen vi ser til høyre på huset.

 

 

 

 

 

 

Damhuset på Øyvannet innvendig.

Vi ser at det er rissa inn mange navn og årstall.

.

Inne i huset på Øyvannet. Vi ser en gammel spiker og jeg er ikke i tvil om at denne er laget på Spikerfabrikken i Krokstadelva.

.

 

 

Se flere bilder herhttp://www.eiker.priv.no/#!album-85

Julehilsen fra «Kalosjen».

Julehilsen til ansatte på «AS Den Norske Kalosje- & Gummivarefabrik.»

Denne kom jeg over på Eiker Arkiv. Det var en liten gave til de ansatte på
«A.S Den Norske Kalosje- & Gummivarefabrikk» til jul – antagelig rundt 1950 en gang. Det er en såpekopp i gummi. Den var nok å regne for en ganske stilig sak på badet i den tida – hvis en var så heldig å ha et badeværelse da.

Elektrisk belysning i heimen.

Bildet er tatt fra der Bedehuset ligger. Årstall er etter 1909 for bestefar Jørgen m/fam flyttet inn i desember 1909. Det er før 1916 for da ble kraftledningen vi ser tatt ned. Bildet er antagelig tatt i perioden 1910 – 1912.

Teksten til bildet.

 

 

 

 

 

 

Strømmen kom tidlig til Krokstadelva.
Jeg har ikke detaljkunnskaper om dette, men det var i alle fall en gruppe med «foregangsmenn» fra Bedehusgata som sto i spissen for
«Krokstad elektriske Lysanlæg» i starten. Historien om da strømmen kom til Eiker er glimrende fortalt av Bent Ek i boken «Lys over hjembygdens bakker» som ble utgitt i 2002.
Her framgår det at Krokstadelvingene var først ute i Buskerud med å bruke elektrisitet til lys og senere kokeplater mm i bolighusene.

Jørgen Temte var en periode formann for anlegget, Otto Kristoffersen var kasserer og jeg tror at begge brødrene Lars og Jens Larsen var med i styret. Antagelig var også Aksel Stake med. Han bodde i huset som Arne Holmen overtok senere.

 

«Udligning til Krokstad elektriske Lysanlæg» for abbonent nr 67, Martin Andersen (Senere Martin Fjeldstad)- . Utlånt av Ole Martin Fjeldstad.

Første kvittering gjelder for perioden 15. februar og ut første kvartal 1911. Vi ser at han betalte for 1 stk. 25 Lyslamper og 1 stk. 16 Lyslamper og dette kostet i kr. 3,63 pr kvartal det året. – – Morsomt å se underskriften til Otto Kristoffersen. Han var min beste kamerats bestefar.

 

På siste side av kvitteringsboka har vi kommet til 1927 og vi ser at strømforbruket koster kr. 5,05 pr kvartal.

 

Det er ikke vanskelig å skjønne at det var et stort framskritt å få elektrisk lys i hjemmene. Jeg hørte f. eks. et opptak av Martin Nilsen (født i 1871) at det ikke var så lett å få lest lekser da han gikk på skolen for det var jo ikke bestandig de hadde parafin til parafinlampene og da måtte de lese til lyset at tyristikker.

Jørgen Temte har fortalt at styret hadde vært i Oslo for å forhandle med Fa. Kure for å kjøpe kokeplater. De fikk pruta ned prisen og bestilte ganske mange. De regna med at de alle fleste ville kjøpe kokeplate for de hadde jo forhandla om strømprisen med Drammen Elektrisitetsverk og fått avtale om at prisen pr. kwh ble lavere jo høyere forbruket var. Elektrisitetsverket hadde nok regna med at strømmen bare ville bli brukt til lys.

Etter møtet hos Fa. Kure måtte de på restaurant for å få seg mat. Jens Larsen syntes at svinekotletten var veldig tynn og spurte kelneren om hva slags kjøtt de hadde fått servert. Det var da kelneren fortalte at det var svinekjøtt og at Jens replisserte: «Det må ha vært et av øra je har fått da». Han var kjapp replikken den karen – det var nok der sønnen Åsmund hadde sin underfundige humor fra i sine mange fine dikt.

 

Jakt og fiske i gamle dager.

Utdrag fra Martin Fjeldstads jaktdagbok + intervju med nittiårsjubilanten Johan Andersen. Det var nok mere vilt å høste på i skauen den gangen. Jakt var matauk.

Marthin Fjeldstads jaktdagbok. Avfotografert på Eiker Arkiv. (Det er barnebarnet Ole Martin som har gitt meg tilgang til boka).

 

 

.

 

 

 

 

 

Johan Andersen, Krokstadelva – intervjuet av Roar Bråthen.

 

 

 

 

 

Vinterliv paa Eksætertraktene

I Fremtiden for 24. januar 1920 fant jeg denne artikkelen innsendt av en «Skogsvandrer». Han skriver om skogstraktene ved «Eksæteren og deromkring». Ikke ante jeg at det var så stor turisttrafikk og annen virksomhet der oppe.

Vinterliv paa Eksætertraktene.

For dem som i aarrekker har fartet indover skogtraktene ved Eksæteren og deromkring er det interessant at iagtta den forandring paa turist- og sportstrafikens omraade i senere aar.
I ældre tider var det anseet som en ganske respektabel dyst for en skiløpet at gi sig ikast med en Eksætertur. Da kjendte man ikke patentbindinger og skistaver med trinser paa, og dertil kom at de faa som la ivei som regel maatte brøite i meterhøie snefonner. Naar man efter meget besvær endelig var naadd frem til Eksæteren, var det almindelig at ta ind paa Gamlevolden for at hvile et par timers tid og faa sig en styrkedraape i form av kaffe efter gode gamle opskrifter før man tok fat paa hjemveien. Jeg vet ikke om det var denne kaffen paa Gamlevolden, eller hvad det var, som var aarsak til den koselige stemning som altid raadet i hytten til Anders Gamlevolden. Man saa igjen de samme kjendte ansigter fra tidligere vintere. Selv om man ikke saa hverandre oftere, var man allikevel kamerater og gamle kjendinger, og hadde fælles interesser ved at løse hverandre av med at fortælle om hændelser baade fra nutid og fortid. Og mange interessante historier og oplevelser blev servert paa egte skogmands vis.

Kaffedunsten og dampen av vaate klær og tobaksrøk var saa tæt at man kun av og til skimtet ansigtene mellem skylaget og gjorde ogsaa sit til den egte hytteidyl. Netop denne idyl gjorde at man efter en saadan skogtur hadde indtryk av at ha faat et litet glimt av skogslivet, og derforblev det en interessant oplevelse og et kjært minde.

Som sagt, meget har forandret sig i de senere aar. Gamlevolden har været bortleiet til byfolk, som brukte den som sportshytte, men nu staar den øde og forlatt og minder om svundne tider.

Det mest søkte sted herinde er nu hos Anders Tveiten paa Kasta. Han har gjort et stort tilbyg til den gamle stue og indrettet sig med det for øie at kunne huse saa mange gjester som mulig, Det er vistnok menngen saa snart som mulig at rive gamlestuen og fortsætte tilbygget. Da vil det sikkert bli mere hotelmæssig. Tveten har paa sommertiden sengepladse til 60 a 70 personer, men naar bygget blir ferdig, vil han kunne ta imot ca. 100. Det vil nok allikevel ikke forslaa, da efterspørselen om hus de senere aar har været saa stor, at man især paa sommertiden har maattet tinge flere uker i forveien om man skulde faa plads. I de par sidste vintere har det ogsaa især paa lørdagskveldene været fuldt hus, saa de som ikke er blandt de heldige og kan være tidlig ute, maa søke at faa hus paa andet sted. Og det er ikke altid det behageligste paa en mørk og kold vinterkveld. En bedring vil det nok om ikke lenge bli, da den især av de ældre skogsfolk vel kjendte Kristen Kasta har under opførelse en større gaard straks i nærheten. Det er hans mening at indrette sig for turisttrafiken. Et tidsspørsmaal er det vel bare naar det atter maa bygges, om man skal tilfredssille behovet, dersom tilstrømmingen fortsætter som den har gjort i de sidste dage.

Det er ikke bare Drammensere, Liunger og Eikværinger som søker hit, men ogsaa mange Kristianiafolk har i de senere aar søkt hitover paa disse kanter. Eksæteren er et meget vakkert og hensigtsmæssig sted for et ferieophold. Dertil kommer at det ikke er mer avskrækkende dyrt end at det kan være overkommelig ogsaa for arbeidsfolk at nyte et ferieophold her.

Et stykke indenfor Eksæteren, mot Lierkanten, ligger flere smaapladse hvor der ogsaa er anledning til at overnatte og til ophold for længere tid. Vi har bl. a. Sydsæteren, ca 1 og eln halv timers marsj fra Utengen st., netop oppudset, pent sted. Her bor for tiden ingen folk, men den leies bort for kortere eller længere tid. Kvistaas, ca. 2 timers marsj fra Utengen st., er et nyt opført solid hus, ualmindelig vakker beliggenhet og hyggelig sted.
Avdalen er ogsaa et koselig og interessant sted. Her drives en liten fabrik for tilvirkning av kosteskaft, flagstænger og forskjellig dreierarbeide. Det virker lidt disharmonisk saaledes inde i skogstillheten at høre dampmaskinens stønnen og sagbladets monotone sang. Men det er liv paa Avdalen og morsomt er det at se paa indretningen og slaa av en prat med eieren. Det sidste er ikke det mindst interessante.

Hestemyr er navnet paa en plads lidt længere indpaa. Her er det ogsaa mange som i aarets løp nyter gjæstfriheten.

Forbi disse steder fører en netop nyanlagt kjørevei, saa det vil antagelig i fremtiden bli almindelig færdsel indover paa disse kanter.

Skogsvandrer.

Arbeidergata

Fra Arbeidergata tidlig på 60-tallet:

Mjøndalen

Arbeidergata på 60-tallet-

Fra en av mine «følgere» – har jeg fått det fine bildet fra Arbeidergata i Mjøndalen – med følgende tekst:  «Oskar Svendsen f 1909 i Heggedal, oppvokst i Mjøndalen.Først i Korsgården. Der bodde de sammen med morens bror og familie (Jens Hammerborg og Hilda Portås.) De flyttet til Smedgata 8 i Mjøndalen. Oskar er bror til min bestemor. Han startet butikken på 30 tallet. Først ved siden av der det var bensinstasjon ( nå Finn Haugen) også ved siden av nedre skolen. Broren til Oskar var også på Grini, Reidar Svendsen  (bor i Krokstadelva) Det var et stykke om han i Finnmark II.» 

 

 

Arbeidergata i dag 4. august 2017.

Moro med gamle bilder. Nesten ikke til å kjenne seg igjen i Arbeidergata. Måtte bare over til Mjøndalen og ta et bilde fra omtrent samme sted.

Her har det vært brann. Det ser jo helt utbrent ut så her blir det nok riving og jeg gjetter på nybygg etter hvert med 4 etasjer.

Her ser vi omtalte Finn Haugen bensinstasjon.

 

Her ser vi Oskar Svendsen sammen med en kunde.

Oskar Svendsen utafor butikken – Kjekk kar med tidsriktige bukser – ikke fullt så smale i beina som dagens mote.

 

 

.

MIF-IBK og fotballkamper og slosskamper.

Rob, Roar Bråthen, har skrevet en fin artikkel om fotballkamper i Krokstadelva i gamle dager. Gamle dager er i dette tilfelle nærmere bestemt for litt over 100 år siden.   Vi får høre at fotballkampene på Nedre Eiker ofte sluttet med steinkast  – Mjøndølingene måtte legge fra seg klærne slik at de var lette å få tak i for hvis Mjøndølingene vant måtte en visst regne med slosskamp.  Det har vel heldigvis roa seg litt etter hvert.

Fremtiden 8. november 1958- avfotografert på Eiker Arkiv.

Videre har Per Oseth skrevet om at MIF må stå ledtog med djevelen. Kan hende det, men de er jo og har også vært ganske gode til å spille fotball, men her gjelder det storbakken Vikkollen. Per trøkker tel og forteller på sin måte.
Jeg har nærmest alltid hatt et godt forhold til Mjøndalen og til Mjøndølinger, men må innrømme at det er vanskelig å undertrykke en fleip hvis anledningen byr seg. I den anledningen er det så vidt jeg tør å henlede oppmeksomheten på en tidligere artikkel på denne bloggen. Se: Heia MIF!

Dere får lese sjøl – klikk i bildet for å forstørre.

 

 

Frisen og rottene.

Om Frise´n og rotter og mink og måser.

Morsomt intervju i Eikerposten med «Frise´n» om rotter og måker og mink på avfallsplassen i Mjøndalen.
«Alle» kjente vel Frise´n som jobba på på søplefyllinga? Her var det uansett møkkajobb godt humør – og smilet og latteren var aldri langt unna.

Artikkel i Eikerposten 9. september 1966 – avfotografert på Eiker Arkiv.

.

Solberg Spinneri 140 år.

Artikkel om Solberg Spinneri i 1958. Bedriften er 140 år og er godt rustet til å møte vanskene. Det er ingen grunn til panikk.

Samme dag finner vi også artikkel om Johnny Steingrimsen fra Kongsberg som hopper på ski med kunstig ben.

Fremtiden 28. mars 1958 – avfotografering Eiker Arkiv.

– og Hoovermatic vasker – skyller – tørrer ca 3 kg tøy på 8 minutter.
Hønefoss bryggeri reklamerer uten blygsel for øl.
Husker du også «Arne Margarin» – En frisk type som den erfarne velger.
Bruker du forresten ketchup til fisken?

Klikk i bildene for å forstørre. Klikk en gang til så blir det enda større.

.

.