Allerede mandan igjen. Dagene flyr og ukene går og åra forsvinner.
I dag ha jeg vært hos frisøren og som vanlig er jeg fornøyd når Nan har klipt meg. Hun tar den tida hun trenger for å pynte opp stribusta sånn at jeg er presentabel nok for et større publikum enn den nærmeste familie.
Adventstida har begynt og da skal vel sveisen kunne holde ut året og «væl så det». Den får værra bra nok både for Juleevangeliet og eventuelle hedenske aktiviteter som jeg ikke behøver å nevne her.
På veien hjem var jeg innom «Spareland» og fikk kjøpt det jeg huska av handlelista som jeg hadde fått opplest på telefonen. Det gikk ganske bra, bare et eneste lite feilkjøp.
Husker en gang for mange år siden. Da hadde jeg også glemt handlelappen. Den gangen kom jeg i prat med Odd Båsland og han mente at han kunne redde meg. «Jeg er ferdig med å handle så du kan ta handlelappen min», sa han. «Det er sikkert omtrent det samma som du skal ha – og hvis det er noe feil så kan du jo bare vise fram lappen».
—-
I dag traff jeg Willy og Rita og vi starta med å snakke om «Den kalle ølla oppi Mærn». Willy hadde snakka med kultursjefen og spurt om det var mulig å få satt i stand olla igjen. Han hadde henvist til «Nasjonalsangen for Krokstadelva» og at det kunne være ok å få lagd i stand noe. Kanskje sette opp en krakk og lage en liten bålplass. God ide synes nå jeg og kultursjefen hadde i alle fall vært hyggelig og positiv.
Hvem eier grunnen der da? – og hvem kan påvise akkurat plassen der olla var? Vi får snakke me´n Ole Peder foreslo jeg og det ble vi enige om.
—-
Her har jeg skrevet av «Krokstadelvasangen» som Åsmund Larsen dikta – antagelig en gang på veldig tidlig 1950-tall. Det ser ut til å være en tidlig versjon som ikke er blitt pynta og «klussa» med.
Krokstadelvasangen!
Når i kvellinga ofte je raster
ved den kalleste ølla oppi Mærn
Da et blikk ner mot bygda je kaster,
sell om tåka ligg gråtjukk over dærn.
For der nere der hører je hime,
ja der nere je føler meg trygg.
Og der slår vi dem langsomt i svime,
døm som mener at bygda vår er stygg.
Når det tuter tell kvells på Cellosen,
med ei låt så betaganes og mild.
Ja da høres det helt oppi Gosen,
der det ellers er fredfyllt og stillt.
Og da veit vi å klokka er slagen,
for da kommer han sid i si brok.
Han som ærber og sliter om dagen,
for det meste for kassa oppa Krok.
På den ælva som flyter så diger
som vi eier omtrentelig ei mil
ser vi nersetter-tømmeret siger
mot en verden som venter uten tvil.
Ja hu bærer så mangt oppå ryggen
i hvertfall en sein-sommerkveld
og hvis du vill bli iti a myggen
kan ved stranda du bare slå deg til.
Oppå Køllen der flaug vi som unge
for å plokke litt blåbær tell´a mor
og de bærspanna blei itte tunge
før jeg vokste meg til og blei stor,
men som bæra je blei også mogen
og je greide ei natt uten stans
svinge valsen på mo´n ved Årbogen
der vi alltid har feira «Santans».
Og på Tråkka der har vi vårt senter
og der er det en jærlaus svær trafikk
og om sommer´n står guttær og jenter
der og lyer til grepa hønn-musikk
og en Bjørklund det har vi ved brua
så vi krøsser vel ingen om det
og du tar itte fra oss den trua
atte Krokstælva er et deilig sted.
Åsmund Larsen
++++++++++
