Skolebilde fra 1889.

Artikkel i Fremtiden 2. april 1952

Krokstad Skole.

Denne artikkelen i Fremtiden for 2. april 1958 kom min gode «Arkiv-kompis» Olav med og lurte på om det var noe for meg. Selvfølgelig var det det. Fine skolebilder fra 1889. Skulle gjerne hatt et bedre foto.

Fra artikkel om Krokstad skole før 1890 – i Fremtiden 2. april 1958.

Ser min bestefar Jørgen nr. 2 fra høyre bakerst – og ellers flere slektninger og andre kjente. Her er det nok mange Eikerværinger som kan finne sine aner. Disse barna er født ca 1880. Morsomt med bilder hvor alle navnene er kjente.

 

 

 

 

Se også: https://eikerbygda.wordpress.com/2015/11/02/skolehistorie/

Ole Eriksen, Steinberg.

 

Ole Eriksen på Steinberg.

Det er april 1958  – Han er 95 år gammel og forteller litt om livet sitt til Fremtidens journalist «ew». Fotograf: «Bulle».

En gammel arbeidsmann forteller om strevsomme og lange arbeidsdager. Han har drevet et lite småbruk på 60 – 70 mål, som kunne fø 3-4 kuer og en hest. Han jobba som elvearbeider i 50 år og ellers når jobben på elva var slutt om høsten jobba han som snekker, maler og skogsarbeider.

En arbeidets hedersmann er 95 år. (Klikk i bildet for å forstørre).

Han var også med og spilte i Steinberg Hornorkester i bortimot 30 år. Han forteller at han spilte «helikon» og jeg har googla meg til at det er blåseinstrumentet tuba.

Artikkel i Fremtiden 10. april 1958.

 

 

 

Da «Gamle-Erik» besøkte Mjøndalen.

Da Gamle-Erik besøkte Mjøndalen –

Det var en gang en mann på Eiker som vi kan kalle Hansen, men jeg er nesten helt sikker på at han het noe ganske annet. Denna karen tok nok en liten dram i blant, en liten «hikkas» – Ja det hendte at han tok en stor dram også, men da så han ofte syner. Han så sjelden lyserøde elefanter, men oftere det som verre var. En gang så han «Bergensfjord» komme for full stim opp Krokstadveien. En annen gang var det en sau som sto ute på Krokstadjordet og ropte navnet hans – og fra den dagen spiste han ikke fårikål. Etter sånne hallusinasjoner smakte han ikke brennevin på lang tid – en gang hadde han til og med gått flere uker på vannvogna. Men så ble det Vikkolrenn, og da var jo alle både glade og tørste. «Susingen» hjemme hos «Hansen» ble kjørt to ganger, for nå skulle det bli jubalong og fest.

Hansen glemte både kjerringkjeft og middagsmat, og mot midnatt var Vikkollrennet slutt for lenge siden og i selveste spøkelsestimen rusla han hjem til Krokstadelva.

Kona hans visste av erfaring at han var overtroisk og la en plan for å gi han en skrekk i livet. Hun fant fram en kleshenger som hun hadde kjøpt av en tater. Det var et kuhorn kledd med rød fløyel og bøyler til å henge klær på. Hun surra hornet fast på hodet og dro på seg en gammel skinnpels. Så satte hun seg ned og venta på at mannen skulle komme hjem.

Det gikk ikke lenge før hun hørte han nede på veien like ved. Han gikk og remja og sang på sin yndlingssang:
«Nede i Biscaya fikk
vi en forrykende storm,
som tok vår klyverbom,
og fylte våre lasterom …..»

Hun plasserte seg utenfor døra for å gi sin elskede en lærepenge når han kom – og han skvatt til da han så det merkelige synet, men så kikka han nærmere på og undra han seg over hva og hvem dette kunne være.

«Om jeg tør spørre», sa han – «Hvem er de da?»

«Jeg er djevelen fra mørket, men folk kaller meg for Satan!», fikk han til svar.

«Nei, det var jammen hyggelig å hilse på Dem», sa Hansen, «for det er mulig vi er svogre. Jeg så det med en gang at De må være i slekt med kona mi. Jaja, man skal ikke skue hunden på hårene og fanten på fillene. Du får bare raska på, for søstra di er nemlig kona mi, og du er visst den eneste som har hatt mot til å besøke oss de 30 åra vi har vært gift.»

Da fikk Hansen seg et slag i hodet av piasavakosten så han datt i uvett. Siden den Vikkolldagen drakk han bare vørterøl, og ofte sa han:
«Det finnes mye mellom himmel og jord som ikke kan forklares.»

Kona hans var så enig, så enig. For Hansen visste hva han snakket om. I alle fall når han var edru.

*-*-*-*

Det var omtrent sånn Per Oseth fortalte denne historien i Eikerposten, 29. januar 1965.

Penger på bok.

Nedre Eiker hadde penger på bok.

Eikerposten 27. november 1964. Avfotografert på Eiker Arkiv.

Det er 1964 og  bare 4 år siden bilsalget ble frigitt etter krigen. Det er 7 år siden Norge hadde kjempet seg til å komme økonomisk på høyde med 1939-nivå. Norge er et fattig land.

Den gangen dro vi lasset sammen og vi hadde politikere som forvaltet økonomien med forstand.
Det var før vi hadde politikere som bl. a. tuska vekk
E-verket for kortsikta vinning og langsiktig inntektstap. Nedre Eiker hadde penger på bok. Det var ingen som så seg tjent med å bli spist opp av Drammen.

.

.

Forandring og utvikling.

Nedre Eiker i forandring og utvikling.

De som har vokst opp i Nedre Eiker etter krigen har opplevd store forandringer. Innbyggertallet har vokst fra vel 6200 i 1946 til nesten 25.000 i dag. Det har foregått utbygging av boliger og forretninger og andre indudtribygg., samt veier og ny bru. I dag fant jeg en artikkel i Drammens Tidende for 7. juli 1954.

Drammens Tidende 7. juli 1954. Avfotografert på Eiker Arkiv.

 

.