Nora forteller. Del 2.

Her kommer neste del av fortellingen. Det er litt tidkrevende for jeg må skrive av og redigere og lese korrektur. I tillegg er jeg jo pensjonist og da har en det jo så travelt støtt. I dette avsnittet forteller hun om å gå ned til Gatetråkka- området for å handle.  Ikke no´rart at «åvaforbøringane» hadde kraftige leggmuskler og var seige til å gå, også i min tid.

Andre del:

Jeg husker enkelte ting fra jeg var liten. Jeg lekte med Olga og Edle Skogly. Jeg var visst så pratsom så Tora, mora deres måtte være streng og sa til meg: «Du må ikke prate så fært, for Emil har nattveka og skal sova». Da svarte jeg: «Kan ikke jeg få nakke, så kan jeg gå». Så gikk jeg hjem. Dette fortalte Tora til mamma og de hadde moro av det. Jeg pleide visst også å snakke bakvendt.

Jeg husker en gang mamma, Ellen og jeg skulle gå til Blåfjell. Jeg satt på ryggen til mamma og da vi skulle gå gjennom gjerdet møtte vi noen folk. Da kalte jeg dem for «Blåbærtrutene» og da spurte mamma meg: «Hvorfor sa du det da?» svarte jeg: «Dæferatte dem tar blåbæra våres».

Da vi hadde plukka bær en stund, så falt jeg og mista spannet, «så jeg gikk bi for den stokken, så mista jeg bæra mi og så mista jeg lokket mitt».   Jeg kan enda se for meg den stokken selv om jeg bare var ca 3 år den gangen.

Jeg husker også når jeg var med for å handle. Vi gikk ned Krokstadsida og så måtte vi hvile og jeg skal peke ut det berget vi satt på. Da fikk jeg et lite kremmerhus med noe godt i.

Hver søndag morgen fikk jeg hvetekake med sirup. De lyste fra etasjeovnen og vi hadde det så koselig. Det er minner som har satt seg fast.

Så lekte jeg med Hans som vi kalte for Hans Juliassen. Det navnet fikk han fordi han vokste opp hos sin bestemor som het Julia på grunn av at mora døde han ble født.

Det er bare 14 dager mellom oss, men jeg husker ikke hvem av oss som er eldst. Jeg lagde søtsaker og da sa Hans: «Det er ditmat detta Nora»:

Jeg lekte også med Andrea. Da måtte jeg gå ned jordet og over brua og opp bakken til Bjurstrøm, Så lekte vi til det ble mørkt. Da var jeg redd da jeg skulle gå hjem, særlig da jeg skulle gå over brua. Jeg tenkte vel at det kunne være troll under der. En gang da Andrea var hos meg hadde vi bundet kjelkene sammen. Så hørte vi at faren til Andrea ropte og skulle bruke kjelken på jobben. Andrea gråt fordi vi ikke fikk kjelkene fra hverandre. Faren hennes brukte seg, så måtte jeg gå inne etter en kniv og da klarte vi det.

Andrea døde da hun fikk det første barnet sitt – hun var ikke mer enn 17 – 18 år gammel.

Så lekte jeg med Maren og Gudrun og Gulbrand Gulbrandsen. Han pleide å spørre: » Era Nora hime i dag´a?» De reiste alle sammen til Amerika.

De bodde i det huset som ligger rett over for Peder Fjeldheim. Når vi bada så var det i bekken og det var en fin kulp ved Bjørkedokksletta. Det er forbi alle gårdene der som Ragna Martinsen bodde og det huset som Peder Kristiansen satte opp.

Når en går opp bakken så ligger det ei slette og der skulle det vel enda være noen steiner etter murene som det er på slike tufter. Anna Bjerkedokk hadde sitt hjem der, ei lita stue..

Så husker jeg at det skulle bli krig – det var vel i 1914. Vi gikk til Yttervannet til hytta til fabrikken. Onkel Per var damslipper, så han hadde nøkkel. Jeg husker at jeg måtte gå mens dem bar Erland for han hadde vondt i magen. Jeg lurer nok litt på om han lurte dem. Da vi kom inn så lå Ingeborg på gulvet og skura. Hun hadde på seg et par gamle bukser som hørte onkel til.

 

Forts. Det kommer mye mer.

2 kommentarer om “Nora forteller. Del 2.

  1. Der fikk jeg vite hvem Hans til Julia var!Han er nevnt i jaktdagbøkene fra 1932 som bestefar,Julius Hansen og Martinus Hansen skrev.
    Samtidig fikk jeg greie på at det bodde «Jørnser» på Bakken før 1910.Denne var jo eid av Krogstad Cellulose.I Folketellinga 1910,bor Jørgen Gulbrandsen f.20 mai 1886.g.m.Anna Sofie Andreasdatter.
    Barn,Marie,1901,Gulbrand 1906.D.1906,Maren 1907,Gudrun 1909,Gulbrand Andreas 1912,Astrid Johanne 1914.Jørgen var cellulosearbeider.Besteforeldrene mine bodde i huset her,fra 1923 til 1966,og flyttet da til Gatebråtan (Olabråtan).Winnifred ble født her i 1923,og min mor,Olaug Martha i 1928.
    Fotell Arne,fortell mer.

    Liker

    • Hei igjen! Ja da, det kommer mer, men jeg skal ikke ta æra for den fine fortellinga. Det er Nora som forteller. Jeg er bare så heldig å få lov å presentere den. Mitt største bidrag er å modernisere språket og gjøre det lettere å lese. Nora tilhørte som så mange i forrige generasjoner en fortellerkultur. Mange var flinkere muntlig enn skriftlig – noe kommer kanskje av at før elektrisiteten kunne lyse opp i hver krok var det vanskeligere å sitte å skrive. Tenk også på så liten plass de hadde.
      I fortellinga får vi høre hvorfor Hans ble kalt for Juliassen. Det var harde bud. Også noen som ble født utenfor ekteskap fikk ofte moras navn + sen som et slags «oppnavn». Det var visst ikke nok at de i kirkeboka ble kalt for «uekte» barn.

      Liker

Legg igjen en kommentar