Kvinnelig sundmann på Nedre Eiker

Kvinnelig sundmann på Nedre Eiker.
I Drammens Tidende for 29. juli 1944 fant jeg en interessant artikkel. Journalisten som kaller seg «Herst.» har intervjuet fru Sofie Borgersen «Bokken». Hun var da  alene om jobben som sundmann ved Nedre Eiker kirke. Var hun eneste kvinnelige sundmann i Norge?
Dette er i alle fall interessant lokalhistorie.

Drammens Tidende lørdag 29. juli 1944. Avfotografert på Eiker Arkiv. Sofie Borgersen Bokken. For ei dame dette må ha vært. Henne skulle jeg gjerne ha kjent. Hun hadde hatt jobben sammen med ektemannen Rudolf Borgersen. Etter at han druknet ved Syvertsvollen i 1938 hadde hun hatt jobben alene.

 

Elven driver og drømmer
blidt gjennem hjembygdens Jord
vandrer med skogenes Tømmer
stilt i sitt sølverne Spor.

Slik sang han, Herman Wikdenvey, skalden fra Nedre Eiker, for henved firti år siden i vakre vers til fødebygden. Når han i disse dager kanskje atter vandrer en tur langs Drammenselven, etter å a ervervet fedrenegården Åsen, ser han nok at elven som før kløver bygden i to, men allikevel aner han forandring siden han var et snes år gammel. Den våte forsommeren har fått elven til å svulme og den haster i disse brennhete julidagene med kruset strøm og virvler i grått gjennom hjembygdens jord. Noen tid til å drive og drømme later det ikke til at den har. Og stri er den som i vårflom og for å få fire lasteprammer oppover må det tre slepebåter til. «Hans» og «Nils» greier det ikke alene. Dette med å vandre med skogens tømmer er det og slutt med. Fløtene ror ikke med hvasse tak i de lave, brune nedsetterbåtene og tar tørn i land med lange, smekre tau for å styre tømmerflåtene velberget gjennom strømvirvlene. Og laksen som engang spratt så villig i elven, har kanskje Anders Jensen Horgen fått noen av langt oppe mot Hokksud, men på snøre i elven har det vært uråd. Så er det i grunnen ikke rare greiene igjen fra dengang unggutten fra Portåsen gikk og svermet på sollyse stier og laget rim og underlige vers.

Men en ting er som før. «Oversetter» ved Nedre Eiker kirke. Og det er i grunnen verd å notere når «Drammens Tidende» for en tid siden skrev om sundmannen i Øvre Sund, at sundmannen ved Kirken på Nedre Eiker er en kvinne. Drammenselvens eneste kvinnelige sundmann og en av de få kvinnelige sundmenn i landet, skulde en kunne anta. I gamle dager, før Mjøndalsbrua kom, var det to sundsteder, men da brua ble tatt i bruk i 1912, ble det øvre sløyfet og nå er det bare ett igjen, nemlig det ved Nedre Eiker kirke. «En får sette over i bokken», er et kjent uttrykk på Nedre Eiker. Og dette Bokken som ligger på sydsiden av elven har fått sitt navn etter en bokk som etter sagnet vil vite, greide å hoppe tvers over elven på dette sted. Elven måtte være liten den gangen eller bokken litt av en kjempe, for strekningen over er nok omlag et par hundre meter. I dag vilde ingen bokk greie spranget selv om den brukte Stensethøya som mellomlanding. Her er det fru Sofie Borgersen eller Sofie Bokken som hun mest kalles, har «oversetten». Den første gang hun satte over var i 1910. Da var det svær trafikk med to kirkebåter som hver tok 25-30 personer og ved siden av flere jagerbåter. Etter en del år kom oversetten på andre hender, men i 1927 ble det Rudolf Borgersen som atter ble sundmann, og han og fru Sofie har siden hatt det. Da han druknet ved Syvetsvollen for vel 6 år siden, overtok fruen det alene, men hun har, når isen har vært lei, fått hjelp av sine sønner.

– Hvor lang tid tar det fram og tilbake?
– Vanligvis ti minutter når elven er åpen og strømmen ikke er for stri. Men på høsten og vinteren kan det ta opptil halvtimen. Ja, jeg vil ikke snakke om når isen legger seg og vi må bryte oss fram, vagge båten og dra den meter for meter med båtshaken,
– Det jør De?
– Å ja da. Den kunsten får en lære seg, smiler hun muntert. En blir rent kar i båt når en får strevet med det noen år. Og mange som skal over må over, vet Du. Det er en hel del fabrkkarbeidere som jeg møter allerede ved halv 6-tiden om morgenen.
– I all slags vær?
– Ja, siste vinteren var jeg over elven hver eneste dag.
– Er det ikke leit på høsten i mørket?
– Mørket er ikke det verste. Da har vi blinket fra signalene på jernbanelinlen å ro etter. Men mye verre er det når det er tåke og mørkt. Det har hendt – ikke for meg riktignok – at den som har satt over har lagt ut fra kirkelandet og rodd en halv times tid til båten har støtt inntil på samme siden! Men som regel har jeg noen til å stå på Bokkesida og rope. Da går det bedre.
– Hva koster oversetten da?
– Vi har syv hundre kroner fast av kommenen for å holde båter og så har kirkefolk gratis sundmann. Det er 25 øre pro persona for vanlig oversett, men så har vi kort da, for arbeidere og «faste reisende» hvoretter vi har 15 øre pr. stk.

– Hvorfor har prammene avløst jagerbåtene?
– Jagerbåtene er så knerodde og lave og tåler ikke noe sjø når det kommer noen ombord. Men en pram tar vanligvis 5-6 personer, mens storprammen tar 9.
– Sjø, sier De? Det er evl ikke noen sjø å snakke om i Drammenselven vel?
– Den har hindret oss sogar. I fjor sommer var det ikke mulig å komme utpå. Det fikk sønnene mine føle. De hadde vært over og bølgene var ganske krappe da de la ut. På tilbaketuren hadde det nær gått alt. Bølgene var så svære at båten iblant liksom ble vekk. Vi som sto på land og intet kunde gjøre, hadde noen spennende mintter. Men de greide det. I land kom de med båten halvfull av vann og sjøl gjennomvåte. Den dagen måtte de faste reisende våre gå om Mjøndalsbrua og det er litt av en tur det, når man skal ned til Mjøndalens Cellulosefabrikk og kanskje har gått helt fra Solbergelven.
– Hva gjør De når isen legger seg, men slepebåtene bryter råk?
– Vi legger planker som regel, men holdes råken åpen blir det å bruke båtene. For å slippe slepebåtene forbi, må vi skjære prammene vår inn i iskantene.
– Noe uhell har De aldri hatt?
– Nei, ikke jeg, sier hun og banker overtroisk i båtkanten. Men 29. desember 1891 skjedde det en ulykke der oppe. Båten kantret for sundmannen og åtte voksne mennesker mistet livet. Det var forferdelig.
– Hvor lang arbeidsdag har De?
– Fra halv seks om morgenen til tolv – ett om natten. Og ferie har jeg ikke hatt som jeg kan minnes, rent botsett fra et par dager i våres da far fylte rundt tall. Men da skrek folk over seg og trodde jeg var blitt gal.

Det hauker: «Sundmann, o hoi». Ropet kommer fra den andre siden og Sofie Bokken støter fra. Med kjappe tak ror hun den strie strømmen alt mens hun smiler inderlig tilfreds. Hun er populær Sofie Bokken. Drammenselvens eneste kvinnelige sundmann. For det å ha humør selv om det trekkes store veksler på tjenestevilligheten og arbeidslysten, det er noe som teller det. Og derfor fortjener hun sant for dyden noen linjer etter sytten års sammenhengende roing att og fram mellom Bokken og kjærkelandet, som det sies på Nedre Eiker.
Herst.

Her kan du lese mer:

https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Sofie_i_Bukken http://eiker.org/Artikler/Kultur_media/Portretter/sofia.htm

 

Reklamer

Krumkaker

Jeg har funnet en gammel kokebok fra 1844.
I permen står det at boka tilhører Mathilde Andreassen eller Andresen og årstallet 1854.

Morsomt å lese kokebøker synes jeg – veldig morsomt å lese en så gammel kokebok. Dette er «Nyeste Kogebog indrettet til Veiledning saavel i de mere som i de mindre formuende norske Huusholdninger.

 

 

 

 

 

 

 

 

Mars måned er vel ikke akkurat sesong for krumkaker, men hvis du likevel vil prøve en gammel oppskrift så lykke til.  Her er den:

Krumkager, anderledes.

Man lader 1 Pegel Vand med et Stykke smør, saa stort som et Æg, blive varmt saa Smøret smelter, tager det saa af ilden og rører 8 Lod fiint Meel, 7 Lod stødt Cukker, lidt Kardemomme og lidt Nelliker deri tilligemed en Æggeplomme og saameget Vand, at det bliver som en Pandekagerørede og steges som ovenmeldt. «Ovenmeldt» ken en lese at «Man steger dem i Krumkagejernet, bøier dem over en rund Stok, eller danner dem i form af Kræmmerhuse og fylder dem med Flødecreem.»

Her er det flere oppskrifter du kan prøve deg på.

1 pot tilsvarer 0,965 liter
1 pegel tilsvarer 0,241 liter
1 Lod tilsvarer 15,5 gram

 

 

 

 

pot, er en gammel måleenhet for volum. I 1875 ble den norske potten satt til å være 0,965 liter.
Pegel eller pel= ¹/₄pott = ¹/₈ kanne = 0,241 liter
Lod =gammel dansk måleenhed for vægt: 1 lod = 1/32 pund = 15,5 g afskaffet som officielt mål i 1861

 

På syvårsdagen.

Herman Wildenvey var en god venn av Solveig Falsen Møller og hennes familie. Eiker Arkiv har fått låne til avfotografering dette lille diktet til Kate på hennes syvårsdag 16. august 1944. Morsomt lite dikt som dukker opp igjen 73 år seinere.  Har også lagt det ut på Facebook-siden til Eiker Arkiv.

Kjære Kate!                           16/8 44.

Nu vet vi alle hvad klokken er slagen:
Nu er du stor og på skolen du går.
Vi ønsker til lykke på syvårsdagen
og gir dig et dikt og en krone pr. år.

Gisken, Herman og –
Hannemor Wildenvey.

.

«Anders i verden»

ANDERS I VERDEN av Herman Wildenvey:

«Burre» var innom arkivet for en stund siden.  Det er vist over et år siden, for jeg har avfotografert en del av det han kom med 19. januar 2017. Under ryddig i kjeller og på loft dykker det opp litt av hvert. Hans mor Solveig var en god venn av Herman Wildenvey og  hun tok vare på mye.

Her er det en side fra Aftenposten. Vet ikke når dette er skrevet, men det er så pass lenge siden at skrivemåten er «sig» og «mig» og «hvad».

«Aftenposten bad Herman Wildenvey lage et eventyr for barn på vers. Resultatet er blitt en fortryllende liten abc, som både de små og deres foreldre vi ha glede av.»

Aftenposten. Når ? – Utlånt til Eiker Arkiv av Enevold «Burde» Falsen Møller.

Anders i verden

A.
Anders i Verden skal lære å lese
og skrive det morsomme navnet sitt.
Se, hvor han griner med hele fjeset.
Han syns vel at noen må hjelpe ham litt.

B.
«Bare bokstaver på rad!» sukker småen: ”
«hvad kan det bli for en mening i slikt?”
Og nå skal han ta dem fra a’en til å’en,
for da kan han lære å lese et dikt.

 

C.
Cellus heter den listige katten,
den kan ikke lese, men tenk, den er rar;
Anders har hørt, at den mjauer om natten.
«Han lærer seg vel alfabetet,” sir far.

D.
Dagene går – det er brysomt å lære.
Cellus kan visst slett ingen ting.
Han bare går hjemme med rompa i været.
Slik kan ikke Anders spasere omkring.

E.
En Anders i Verden har andre plikter,
enn katter og bikkjer og lignende dyr.
Navnet sitt fikk han engang av en dikter
som syntes han var slik en rar liten fyr.

F.
Faren til Anders var sjelden heime,
mor hadde større og mindre små.
Anders fikk gå der aleine og veime
helt fra han selv kunne krabbe og gå.

G.
Gudfar som kom på besøk gav ham navnet ”
«Anders i Verden” og søsknene lo.
De syntes han både i navnet og gavnet
var Anders i Verden, så liten og god

H.
Hjemmet var bare en stue de leide,
men allting var hyggelig. Anders var glad
bare de lot ham få ta, som han pleide
”en gåtur i verden”, – som Anders selv sa.

I.
Innover neset, til stranden og bukta
gikk der en virkelig eventyrvei.
Der kjente han liljekonvallen på lukta
og blåveis og hvitveis stod tett i en hei.

J.
Ja der kan du tro der var blomster på jordet
og kuer og stuter det så en nå støtt,
og rundt om lå gårdene vakre og store
med låver som skinte i hvitt og i rødt

K.
Kunne en komme seg helt over havet
var det vel ennå mere å se;
”Nei, du som er liten og ikke kan stave,
får bli der du er,” sa de hjemme til det

L.
«La dem le», tenkte Anders, «jeg prøver en start med
den båten ved brygga som heter ”Quibec”.
Det er jo et skib som min onkel har fart med,
der går jeg om bord, og så skal jeg bli vekk!»

M.
Men nå skal du høre hva videre hendte;
da Anders i Verden sig listet ombord,
så stod det ved rekken en søt liten jente
som mangensti pleide å hjelpe hans mor.

N.
”Nei, Anders, du vil da vel aldri forsvinne?
Da måtte du jo ha et hjerte av stein!”
”Å pytt sann,” sa Anders, ”jeg prøver å finne
min onkel ombord, for han er jo kaptein.»

O.
”Onkel,” sa Anders, ”jeg blir med på ferden!”
Men onkel han svarte med følgende ord:
”Nei, før du kan stave min Anders i Verden,
så kan du nok ikke bli dekksgutt om bord.”

P.
På land måtte Anders igjen – for å være
det samme som før – men venninden hans sa:
”Alle bokstaver er lette å lære,
kom skal du se, vi begynner med A.”

Q.
”Quibec” seilte bort, den skulle til Randers
i Danmark et sted – og han blev ikke med.
«Når den kommer igjen kan jeg A, tenkte Anders,
og deretter læte han sannelig B.

R.
Rett som det var blev det morro og gammen
for a-en og n´n og d´en og e´en
og r´en og s´en – blev Anders til sammen,
og Anders i Verden var rent blitt mondén.

S.
Senere kom også katten til nytte,
den lå som en S på et storstuebord.
Og Gerd, – så het piken – hjalp til med å flytte
og ordne opp slik, at bokstaver ble ord.

T.
Tilsist var det bare dt rare på slutten
som gjorde det vanskelig, vanskelig nok.
Men Anders han gav sig nok ikke, den gutten,
enda han bare blev kalt for en pjokk.

U.
Utover høsten kom Gerd bort til Anders
og sa at til jul måtte alt være lært.
For da kom jo onkelen hjem i fra Randers
og Anders fikk julepresanger forært.

V.
Vinteren kom og det lakket til julen,
da kunde han enkelt-v, – Anders var klok!
De voksne ,de leste om katten og fuglen
som Wergeland hadde satt inn i hans bok.

W.
Wergeland? dobbelt-w. Det var det rare
at enkelte navn hadde Dobbelt-w først?
Welhaven, Wessel og Wildenvey har det,
men Wergeland, sa de, – må kalles for størst!

X.
X var en størrelse ukjent av alle,
den stod som et kors – og var kanskje en heks?
For ukjente størrelser kan en jo kalle
både et kors og en heks og en X.

Y.
Ytret en tvil om at Anders klarte
den kinkige jobben til onkel kom hjem,
så så han på katten og Gerd, og svarte,
at snart var han mer en flink nok for dem.

Z.
«Zakk, zakk, Zakkarias, ja nå kan du stamme!»
sa Gerd, da de endelig holdt på med Z.
”Det kan jeg da skrive og si med det samme,”
sa Anders, og sandelig sa han det rett.

Æ.
«Ære og rikdom skal kunnskap dig bringe!”
sa katten og snodde sin knurrende bart.
Da var det at dørklokken hørtes å ringe,
og alle bokstaver kom inn i en fart.

Ø.
”Ønsk dig vår hjelp – – vi er nu dine slaver,”
sa alle bokstavene, – Anders er lærd.
Så kom der en kringle med sukkerbokstaver:
Til Anders i Verden fra katten og Gerd.

Å.
«Å!» ropte Anders. «Nu vil jeg på ferden
med onkel til alle de land på jord.
”Ja lykke på reisen da, Anders i Verden!”
sa Gerd og sa katten, sa far og mor.

 

«En storartet lytter» av Herman Wildenvey

Herman Wildenvey ble født i Mjøndalen 20. juli 1885 – men han er ikke bare Mjøndøling. Han er hele Eikers mest berømte dikter og var i sin tid hele Norges store dikter. Han trakk fulle hus hvor han kom i Norge og Skandinavia for øvrig.

Jeg har fått instendige og uvennlige henstillinger om å holde meg til «mitt revir», Krokstadelva, og holde meg for god til å si noe om diktere og andre og annet fra Mjøndalen – men det kommer jeg ikke til å rette meg etter.

Jeg jobber som frivillig på Eiker Arkiv og bruker 15-20 timer pr uke på å registrere og bistå med å formidle lokalhistorie til både Mjøndølinger og andre interesserte i hele Eiker. Jeg får bare tåle å bli hengt ut som middelmådig krokstadelving uten særlige talenter. Til gjengjeld er jeg ganske snill og grei.

Her har jeg funnet en morsom artikkel i Drammens Tidende for 31. desember i 1951. Mange ungdommer har knapt hørt om Herman Wildenvey og mange av oss godt voksne trenger å lære og eller oppfriske våre kunnskaper og minnet om vår store dikter – og Eikerværinger, ikke glem at vi har Portåsen. Jammen skal jeg ta en tur dit igjen snart. Blir som regel godt tatt i mot av ekte Mjøndølinger også.

For en god forteller Herman Wildevey var. Dette er anbefalt lesing.

En storartet lytter
For DT og BB av Herman Wildenvey 31. desember 1951.

Det er lenge siden De var i radio nå, sa en mann til meg forleden dag.
– Nei. sa jeg. Jeg hørte meg selv i radio i går morges.
– Ja, sånn, sa han «I ord for dagen!» Det hører jeg også, men det er liksom ikke Dere.
– Ikke det? sa jeg.
– Jo, jo,det er jo Dere, men det er vel lydbånd det? Opptak. Jeg kan ikke tro, at De står opp og leser opp klokken halv syv om morgenen?
Nei, jeg har ikke blidt bedt om det, ellers hadde jeg nok gjort det også, sa jeg.
– Ja jeg husker i gamle dager, sa han, jeg husker De holdt kåseri om en sommerdag i slåtten hos en bonde på Ed i Sverige. Da fortalte De livaktig. Det var akkurat som De skulle sittet ved siden av meg, og jeg så det hele ^_
– Hva var det om det da? Jeg må ha glemt det, sa jeg.
–  Jeg husker det, Jeg glemmer det aldri. Det var etter en fest eller noe. De forlot noen De hadde vært sammen med helt til morgenstunden. – De skulle gå en tur, og på tørjet i Ed traff De en bonde som var i stasjonsbyen for å hyre en slottekar.
– Javisst, sa jeg. Nu husker jeg det.
– Var det sant da?
– Hvert ord, sa jeg-
-Ja, det hørtes troverdig ut. Bonden trengte en slottekar, og De var i bakrus og trodde De skulle greie biffen.
– Biffen?
– Ja – jobben da. De ble med bonden. De var bondegutt, sa De te´n. Men så kjøpte De noe på Järnvägshotellet, to flasker sherry.
– Ganske riktig, sa jeg, Fortalte jeg det?

– Aldeles livaktig, sa mannen. De fortalte, at bondemannen hadde snus. Og da De bød ham en klunk av den ene flasken, tok han en pris, og da gjorde De de samme. Det måtte ha vært fært. Det var lang vei hjem til gården, dere kjørte i solsteiken og drakk sherry av hver deres flaske med snus til, og det ble bonden søvnig av. – men De ble bare litt svimmel i hue, – De syntes slåttelandet bølget som grønne sjøer. De så bare grønt, – ingen forskjell på grønt, for snusen gikk på synet løs, og sherryen gjorde resten, brillene Deres, – –
– Brukte jeg briller? sa jeg – Det var jo i 1916 dette hendte. -jeg hadde ikke blitt nærsynt da.
De snakket om briller, beduggede briller, så og si!
– Nei, sa jeg – jeg hadde ikke briller i 1916.

– Ja, De kjørte ihvertfall inn på tunet der De skulle være slottekar, og mannen på gården ba Dem kjøre ut med slåmaskinenn med det samme. Han pekte ut på jordet der De sklle slå, og så gikk han inn og la seg.
– Og så? sa jeg. De må ikke gjøre noen pause her. Det er her det er spennende. Hva gjorde jeg? Kom ikke å fortell at jeg tok en støyt til av flasken!
– Nei, hstorien var fuktig nok sånn som De fortalte den. De kjørte ut slåmaskinen og slo så fine skårer som noen kunne ønske å se, – sa De altså. – Men midt ute i englandet lå en hveteåker, fin og grønn, flere mål, og den slo De også, for De så ikke forskjell på grønt, Da De var ferdig var det så langt på dag og bonden var på bena igjen.
– Ja, sa jeg. Det grønne gikk i ett på grunn av snusen. Var det poenget?
– Nei, ja. Men her slutta De. Vi fikk ikke høre hvordan det gikk? Jeg har lurt på hva han sa, den gårdbrukeren?
Ja, hva skull´en si? sa jeg.
– Jeg har lurt på det, sa mannen og lo. Blei´n gæern?
Han talte et fremmed sprog, sa jeg. Jeg forsto bare jævla bagge og da gikk jeg.
– Ja, jeg har tenkt sånn på hvordan det gikk» sa mannen.
– Det gikk tilbake til Ed, sa jeg. Tilfots. I solsteiken. Jeg fikk ikke kjøre, kan De tro.
Min hyggelige lytter, for det var det han var, spurte meg ved samme anledning om jeg hadde fått mange brev etter mine opplesninger i radio?
– Bare pene brev, sa jeg.
– Ingen stygge? spurte han.
– Nå ja, – svært få.
– Anonyme? spurte han.
– Ja, stygge brev er alltid anonyme,
– Hvor kommer de fra?
– Det er vanskelig for meg å vite, sa jeg. Jeg så på ham. – En mistanke om at han muligens hadde skrevet anonymt til meg, slo jeg bort øyeblikkelig og tilføyde: De er som oftest fra damer, eldre sådanne, og brevene er alltid postlagt Stabekk.
– Leser De slike brev?

– Ja, sa jeg. Jeg leser dem og undres litt på hva slags galskap de lider av, de som skriver dem. Jeg kaller det brev fra mørket. Det er sikkert ikke bare meg, de er fiender av. Hvis de selv, for eksempel fikk opptre i radio, ville de også få anonyme brev.
– Jeg, sa mannen eksplosivt forbauset. Jeg er bare en alminnelig lytter jeg.
– Jeg mener de som skriver anonyme brev.
– De vil aldri komme så langt, sa lytteren.
– Har De vært i radio?
– Vært i radio, nei? Aldri. Jeg har sendt inn hørespill og viser og sånn, men jeg får aldri noe svar. Jo, foresten. Jeg fikk en gang brev fra Diesen. «Takk for visen, men De får ikke prisen». Det har jeg i glass g ramme. Nei, jeg hører ikke noe fra dem, – jeg er bare lytter, ser De, -men det har jeg vært lenge, og Dem har jeg nå fulgt nokså nøye. En kan aldri vite hva en får høre, når De kommer – .
– Litt uberegnelig, mener De?
– Nei ikke utilregnelig akkurat. Men det var en gang, – ja, det er fært lenge siden, da De datt ner av stolen.

– Datt jeg ned av stolen?
– Ja, broren Deres, Jacob Portaas på Aasen i Eiker fortalte meg det.
– Hva fortalte han? spurte jeg.
– Ja, han satt og skulle høre på et kåseri om en tysker, Heine tror jeg det var, og så begynte De så fint – men så sa De noe innmari rart, og så hørtes plutselig et brak i radioen, akkurat som om noen datt ned av stolen, og så et stumt som graven i flere timer – og dermed så spilte dem opp med en plate, og borte var De.

Det var sannelig godt, De minte meg om den historien, sa jeg. Det var hva man kaller en teknisk feil – og litt til.  Og siden De er slik en erfaren lytter – .
– Jeg sier som sant er, jeg hørte det ikke selv, men broren Deres -.
– Det er av sine egne en skal ha det, sa jeg, Men nå skal de høre.
– Ja, jeg skal lytte, sa han.
– Det var i 1927, sa jeg. Jeg hadde oversatt Heinrich Heines «Buch der Lieder», for det var hundre år siden Heines berømte diktbok kom ut første gang samlet, og jeg skulle kåsere om dikteren og oversettelsen. Men et teknisk uhell ville at det dagen før ble holdt fest for meg i Rokokkosalen på Grand, stor fest i anledning av at det var tyve år siden min debut og ennvidere fest for en jubileumsutgave av mine samlede dikt.

– Det var altså etter en fest dette også? sa lytteren.
– Avbryt meg kke så skal De få høre sannheten om avbrytelsen, sa jeg. Nå er det meg som er kåsør.
– Jeg er lytter, sa lytteren.
– Ja, det var etter en fest. Men jeg hadde mitt kåseri i orden, da jeg kom om kvelden – dagen derpå – innfant meg i det provisoriske studio i Klngenberggaten. Jeg var nervøs, – og hadde fått lov til å sitte å summe meg foran sokkerbiten, som de den gang kalte mikrofonen. Ja, så lenge er det siden. – men jeg husker det. Jeg var alene. Det var to minutter igjen for signalet for opptak. Jeg kunne harke fritt i to minutter. Da åpnet studiodøren seg lydløst, et ansikt kom til syne. Det var et ansikt i bakrus. Ut! skrek jeg. «Kjenner du meg ikke?» sa ansiktet. Gud give jeg ikke gjorde, sa jeg. Gå! Forsvinn! Ansiktet var fra Rjukan og hadde vært med på festen i går – og skulle ha reist tilbake i dagmorges, «Har du ikke reist?» «Nei!» «Og nu sitter Molla ved radioen hjemme i Rjukan – hun skal høre på deg. Si et trøstens ord til henne. Si at jeg kom forsent, jeg reiser i kveld.»   – Ja, sa jeg. «Gå, gå!» Han lukket døren, – og i det samme lød et signal, et blått lys brente over mitt hode. Jeg hørte meg selv si: «Ærede lyttere.»

– Det gikk bra en liten stund – teksten var jeg velkjent med, – men tankene vandret mellom linjene i mauskriptet mitt, jeg så Molla foran meg, så høyttalertrakten av messing, så hvordan Molla, – hun satt med hodet nesten inne i høyttaler-trakten, – vakkert frisert. Jeg fikk fart på Heine igjen, leste løst, men de trøstens ord jeg hadde lovt ansiktet i døren å smugle inn i Mollas øre, sang ved siden av det jeg sa om Heine, – Molla hang ved mine lepper i høyttaleren og plutselig sa jeg inn i sokkerbiten: «Molla sitt ikke med hodet opp i høyttaleren, – jeg får hår i munnen!» Da sluknet blått og rødt lys bums – jeg kunne formelig høre, at det ble stumt over hele Norges land.
Lytteren ristet forferdet på hodet og lo, da jeg holdt inne.
– Men det braket jo? Datt De av stolen? spurte han.
– Datt og datt, sa jeg. Husk på det var en slags elektrisk stol jeg satt i. Og hils broren min og si at braket kom av at de slo strømmen av i en forferdelig fart. Og faller det seg slik så fortell mulige lyttere fra den gang, – at det var fall nok å måtte ta papirene sine og gå så stille som mulig ut. Ingen sa noe. Vaktmannen ved utgangsdøren som alltid hadde et skjemtsomt ord til meg ellers, sa heller ikke noe. Honoraret fikk jeg flere år etter, for jeg gikk lange veier utenom kringkastingshjørnet i Klingenberggaten i lengre tid før jeg fikk noen anmodning om å komme igjen.
– Det var orntlig morsomt at det var slik som De sier, sa lytteren.
– Sannheten er alltid morsommee enn skrøner som folk finner på, sa jeg. Men en skal ikke glemme at folk glemmer både sannhet og skrøner nesten alt for fort.
– Det er jeg enig i, sa lytteren. Mener De også at det er bra å glemme det meste av det en hører? Jeg gruer meg ikke for å glemme, selv om jeg skulle få lettere for det enn jeg har nå. Nå skal vi ikke bare plages med å glemme det vi hører, vi skal glemme det vi ser også.
Er det televisjonen, De tenker på?
Ja, den gruer jeg meg til.
– Det er meget godt å se.
– Det er sannelig meget en ser svært godt ved bare å høre også, sa lytteren. – Slåttekaren på Ed og Molla på Rjukan.
– De er en storartet lytter, sa jeg.

 

Krogstad Cell. «Livlig virksomhet – mange ordres».

Om Krogstad Cellulosefabrikk i 1936.   Se tidligere artikkel på bloggen: https://eikerbygda.wordpress.com/2016/08/26/inntagelse-ved-krogstad-ar-1936/

I denne trykksaken framgår det at det ble inntatt – altså ansatt i alt 68 mann i løpet av året 1936. Hva kan årsaken være til at det ble ansatt så mange? Det har vært antydet at det kunne ha vært permitteringer og at mange ble gjeninntatt, men av artikkelen nedenfor ser det ikke sånn ut.

Av denne artikkelen ser det ikke ut som det pr juni  1936 hadde vært konflikter eller nedbemanninger/permitteringer i det året.  Ing. Selmer er på dette tidspunktet i gang med oppførelse av nytt blekeri og at det betyr beskjefigelse for flere personer hos Selmer i byggeperioden og at det også vil bety behov for å ansette 10-15 mann på Krogstad når blekeriet er ferdig oppført.

Artikkel i Fremtiden 8. juni 1936. Avfotografert ve Eiker Arkiv. Det er «Livlig virksomhet og mange ordres».

 

Krogsstad Cellulose utvider.
Selmer skal opføre blekeri for bedriften. Arbeidet er allerede igangsatt.
—
Livlig virksomhet og mange ordres.
__

Efter hvad «Fremtiden» erfarer har Krogstad cellulose besluttet å opføre eget blekeri ved sin bedrift.
Ved henvendelse til disponent Sæther får vi dette bekreftet. Likeledes at blekeriet vil skaffe mange mann arbeide.
–Hvor mange?, spør vi.
__ Nøiaktig er det ikke godt å si ennu, men antagelig blir det arbeide for nye 10-15 mann.
Disponenten kan også fortelle at arbeidet med opførelse av blekeriet er overdratt ing, Selmer, og at arbeidet allerede er igangsatt. Også dette vil bety mere beskjeftigelse.
På forespørsel kan disponenten bekrefte at det for tiden er en livlig virksomhet, og at det er et rolig stabilt marked å arbeide med. Fabrikken går med full styrke.
Maskinene til det nye blekeri skal leveres av Myrens verksted i Oslo.

 

Wildenvey om Mjøndalen i gamle dager.

Herman Wildenvey om Mjøndalen i gamle dager.
Her forteller han om Petter Baker – sitt møte med Sølvbrandsen, Bonden, Skogen og «den lokale Kolingen».  Han forteller om kalkommen som han husket fra sin ungdom like etter forrige århundreskifte.

Tirsdag 13. november blir en festdag for Nedre Eikers beboere. Den dag vil bygdens store sønn, den verdensberømte lyriker Herman Wildenvey lese dikte i Folkets us i Krokstafelven. Vi skulde anta at salen vil vise sg altfor liten til å rumme alle dem som da vil benytte anledningen til å høre vort lands fremste lyriker tolke sine egne dikte. Det er sjelden Wildenvey optrer i sin hjembygd og man kan være forvisset om at enhver med gnist av forståelse for lyrisk skjønnhet, slik aom han mere enn nogen annen har gitt den liv og form, vil møte frem til dennne oplesning. Der er grunn til å lykkønske eikværingerne med denne aften og de må alle bidra til at den blir en suksess.

i går var jeg på Eiker Arkiv uten spesielle «bestillinger» og kunne drive med min egen «butikk». Jeg startet med å finne fram Fremtiden for annet halvår 1923 – for der skulle det stå et innlegg om Herman Wildenvey den 9. november. Den fant jeg fort, men det var bare innledningen til å bla gjennom hele det halvårets aviser. Det sto massevis om Eiker i mange slags fasonger. Dvelte først ved en artikkel som handlet om «Svær øl-debatt på Øvre Eiker – og spekulasjon om hvorvidt det er øllet som er årsak til verdenskrigen? Morsom den da – men det får bli en annen gang.

Det var jo Wildenvey dette skulle handle om og her er det første. Spennende annonsering av at Wildenvey skulle komme til Krokstadelva for å lese sine dikte.

Til slutt fant noe av det som jeg håpet på å finne. Håper at du ikke skremmes av de mange ord. Veldig mange ord – og det er jo bra for en som meg som elsker ord.

Herman Wildenvey var en kunstner med ord – ikke bare i diktene, men også fortelleren Herman. Morsomt å «høre om»  Mjøndalen for nesten hundre år siden – som ikke var til å kjenne igjen på grunn av alle forandringene som hadde skjedd siden sist han var der. –
Han skulle kommet igjen nå – da ville han helt opplagt ikke kjent seg igjen i Mjøndalen i det hele tatt – Mjøndalen som nå er proppfull av nybygg –  mange av dem kan neppe kalles praktbygg – de som snart fyller hver eneste flik der det går an å presse inn en bygning. Men jeg sier som Herman – folka, de er helt sikkert de samme gamle gode Mjøndølingene.

 

 

 

Fra Fremtiden lørdag 15. desember 1923:

Streiftog i hjembygden.

For «Fremtiden» av Herman Wildenvey.

Været holdt naturligvis ikke hvad det lovet, eller rettere sagt, det blev mer ustadig til en eller annen kant enn vi hadde ventet: Det blev ingen Indian Summer, det blev sne.

Og da denne hvitevare fra skyene, som så mange diktere har prøvet å fine på nye uttrykk om, begynte å optre i nokså store menger, fikk jeg hurtig føle hvor avvent jeg i virkeligheten er med sne. Denne lydløse dansemorro i luften verken tiltaler mig eller taler til mig, som f. eks. et ordentlig regnvær om sommere. Den forekommer mig unaturlig som selve døden, og dessuen har den en ubehagelig tendens til å begrave oss. Dikterne taler ikke for ingenting om sneens hvite liklin.

Nok derom.
I et ublidt vær og et farlig føre tar jeg en tur gjennem Mjøndalens gater, hvor det er umulig å kjenne sig igjen efter opkomsttidens fabelaktige forandringer. Jeg er bedre kjent i Texasbyen Mobile og i republikken Guatemalas hovedstad, enn med de nye gater i Stor-Mjøndalen. Men her som overalt er menneskene de minst forandrede. Som nu for eksempel Petter Baker, er han forandret? Nei takk og lov, ikke det minste! Han står nu som for over tyve år siden og dirigerer sin brødvogn ut i verden, til Hokksund. til Vestfossen, og en og annen gang våger han sig over broen til Krokstadelven. Før broens tid var det bare på isføre han kunde velsigne Krokstadelvingene med sitt brød. Men akkurat slik dirigerte han brødvognen ut dengang, jeg som skolegtt bodde hos ham.  En gang imellem fikk jeg kjøre ut og avhende bakervarer jeg også. Og Petter likte svært god, at jeg solgte ut hele beholdningen og fikk mange penger inn, og likte mindre godt, at jeg gav bort hvert eneste brød og kom hjem uten en øre. «Jo, du er mig en fin brødkjører», sa han da.

Ak, Petter! det var allikevel gode guttedage! I bakeriet gikk en underlig svenn, som hadde de selsomste bøker, mine fjortenårige øine hadde sett. Vi lå på maven langs bagstetraugene og leste Maxim Gorki …. Ved en bokauksjon på avholdslokalet fikk bakersvennen en dag tilslått sig Nærus «Skildringer og stemninger fra den nyere litteratur» for femogtyve øre, og her møtte jeg for første gang anarkisten og dikteren Arne Dybfest, og navne som Knut Hamsun, Gunnar Heiberg …. En bok uten permer og titelblad gjorde mig ganske ør og unyttig til alt. Bakersvennen hadde lest den sønder og sammen, men takket være et sitat i Narups «Skildringer» identifiserte jeg allikevel boken. Det var «Sult», Hamsuns storatrede første kapitel» Det var ikke nogen ny bok dengang, men for mig var den det nyeste av alt her i verden. Og jeg husker, at den dag jeg hadde lest den første gang, gav jeg mere enn almidelig meget brød bort. Jeg skulde hilse fra Petter Baker og si, at det var ham en utsøkt glede å få forære bort et par brød, sa jeg, og folk så stort på mig, før de tok imot presenten! Ja du gode Petter, det var annet enn din uskyldige brøddeig, som gjæret i de dage!

På min tur gjennem byen treffer jeg andre minne og andre kjennnger også. Jeg husker ikke med det samme hvad de heter, men det gjør ingen ting, for jeg vet, at før eller senere døper jeg dem om allikevel. Uforandret som de er, kjenner jeg dem igjen, og uforandret som jeg er, kjenner de mig. En av dem, – Skogen, – var ti år sist jeg så ham, og han er akkurat den samme lillegutt tross tross årene, bare med den forskjell, at han er ikke fullt så fanaisk avholdsmann som dengang. Det er heller ikke jeg.
Mens Skogen og jeg står og snakker sammen om været komer en skapning bort til oss og hilser på det hjerteligste. hans antrekk og utseende vilde fryde Albert Engstrøms sjel. Det er selveste kolingen som kommer. Hvor kommer han fra? Det er en innfødt koling, hans hotell heter «Kalkommen», om det er Eikers, Aasens eller Mjøndalens kalkfabrikk, det vet jeg ikke, men på en av dem losjerer han. Hele året. —År efter år, sier han selv. Nu og da foretar han kanskje en utflukt til Rjukan eller Notodden, eller han inspiserer andre steders kalkovne, – men han sover aldri så godt som på sin egen.

– Hvordan går det? spør jeg.

– Jeg kan ikke se, hvad du sier. Sola skjær mig i øra, ler han. og tørker nogen våte snefiller ut av sitt kalkpudrede ansikt med et gjennombløtt trøjeærme.

– Er du gælen! Du må ikke så og vaske dig her, Sølvbrandsen, sier en tredjemann, som nettop slutter sig til oss.

– Nei, jeg hadde tenkt å ta solbad idag. Men skal vi stå her midt i solsteken og svette? Skal vi ikke se å komme bort i en skygge? sier Sølvbrandsen. Alle kaller ham Sølvbrandsen og han lyder navnet uten innsigelser.

Det sner riktig nederdrektig, dyvåte snefiller klasser oss om ørene så det smelder, det er som om vrede værguder ustanselig spytter oss i ansiktet, men Sølvbrandsen vrir det om til solskinn. Og det er ikke så lite solskinn i den latter, han lurer frem hver gang han sier noget riktig forvrengt. Men hver gang den nyankomne tredjemann, Bonden, de kaller, sier nogen ting, så vil ikke Sølvbrandsen le.

– Snakk høiere» sier han.

– Hvorfor det? spør bonden.

– For jeg hører så elendig på det venstre øie» svarer Sølvbrandsen. Og så ler han igjen med den ubeskriveligste av all latter:

– Hoo-hove-ooo!

Plutselig ser han alvorlig på mig og sier:

– Mester! Du som det er gått så gæli med her i verden, du kunde vel ikke ligge oss velstandsfolk til byrde med nogen papirører til en flaske kaffi vel?

– Kaffe?

– Ja, sprit har vi –  heller ikke! hevder han.

– Jeg har en resept på portvin, sier Skogen, og gjør sig plutselig storartet gjeldende. Og resepten er god nok, brukt men god, det mangler bare noge kroner.

– Ja, men vi har jo ingen steder som egner sig til å sitte og ture litt, og dessuten har vi vel ingen glass, ytrer jeg.

– Hoo-hovi-ooo! låter Sølvbrandsenn. Han synes jeg er over alle grenser upraktisk. Imidlertid blir Bonden sendt avgårde til landhandleren for å kjøpe glass, Skogen får en neve enkronesedler til portvin. – vi avtaler å møtes borte i et bakværelse på «Arbeidern», som ligger like ved, – og Sølvbrandsen og jeg går i forveien. Da vi kommer under tak, begynner Sølvbrandsen på nytt å sette allting på hode, han endevenner alle begreper med en forbløffende rutine, ja med virtuositet. Om en kakkelovn, som er aldeles iskald, sier han at den er glorød, overophetet, fy fan for en varme! Han fryder sig over sine bakvente påfunn som en guttonge over å gå på henderne. I tredve år har han losjert på kalkovnen, hvor der er centralvarme så det forslår, og i det siste også elektrisk lys, – og han har vært frisk, dødsfrisk hele tiden.

– Og alltid i godt humør?

– Humør! ler Sølvbrandsen, spør fisken i vannet om han trenger paraply!

– Er du bestandig så spøkefull, nevner jeg?

– Spøkefull og full og full av fan! Presten kom her for nogen år siden, sent på kvelden en morgen, og sa:

– Det er stygt av deg å ikke gå i kjerka. – Ja derfor gjør jeg det ikke heller, sa jeg, – siden har jeg ikke sett ham.

Han ler og forteller videre på sin vriene måte- – om sig selv, om livet på kalkovnen, og meget annet. Jeg lar ham prate og later som jeg hører godt efter, men i virkeligheten ser jeg et billede for mig, og følger det et øyeblikk i fantasien:

Det er vinternatt, kulde, rimede trær. Syngende telefontråder glitrer i et grinende elektrisk lys utenfor kalkfabrikken. Rundt om på tomten ligger der rene festningsmurer av ubrent sten – under sne, trillebører spriker med armene op av sneen, hist og her sees en gang, som fører inn til fabrikkens innre. Opover en lang bro går en mann med et matspand i hånden og en snadde i munnen. Han forsvinner inn i det hemmelighetsfulle halvlys bak fabrikkens røde vegger. Derinne er det lunt, det lukter av frisk sagflis og honved, som kalkbrennerne bruker til å fyre med. Veden står i stabler langs en runding, som minner om menesjen et sirkus. Brenneren løfter med en blankslitt jernkrok hettene av fyrhullene og slipper veden ned i «kamrene» nedenunder, hvor kalken brennes. En rød tungespiss av en flammeslår op som fra en underverden, hver gang brenneren napper en hette av et hull og putter vedskier ned. Det hele ser trolldomsaktig og mystisk ut, det minner om kulsvierhistorier og kvernsagn….

Mannen med matspannet gjør sig istand, han skal ha nattarbeide, men han synes å være ganske morgenfrisk. Han er svensk, og han jodler og plystrer plutselig gjennem stillheten. Og nu blir der med ett et underlig beveget liv rundt omkring: De faste og tilreisende gjester nede i de nettop tømte kalkkamre våkner til en liten «nattmat», de kjenner den glade jodler, som gjerne deler sitt spand mellem dem. Efter litt passiar, munterhet av groveste og sundeste art, gjemmer de sig bort igjen et sted, hvor det er godt og varmt. Og utenfor ligger allting og sover, men stjernene står stille og iler videre….

Jeg blir avbrudt i mitt lille fantasisyn ved at Bonden og Skogen kommer tilbake og planter en portvinsflaske og fire drammeglass på bordet. Sølvbrandsen vil endelig være munnsjenk, og under de lystigste forbannelser over at glassene er altfor usynlige, helder han en god del utenom dem. Hvorom allting er, flasken er tom i et nu, og det er ikke annet å gjøre enn å sende Skogen avsted igjen med den samme resept og nogen nye enkronesedler. Også den annen flaske får rivende avsetning, men portvin er jo nærmest en svagdrycka, en damedrikk, det river hverken i halsen eller i hodet, og Skogen og Bonden kommer med fine hentydninger til at litt sterkere saker ikke er å forakte….

– Nu er jeg så frisk, at jeg kunde trenge en doktor,          sier Sølvbrandsen.

– Doktor Nygaard? spør jeg troskyldig.

– Nei en kaffedoktor. Hoo-hovi-ooo!

Men jeg vil ikke over i ulovligheter, jeg sender Skogen avsted igjen med den fullt lovlige resept og nogen enkronesedler og en ny flaske dukker op. Samtidig dukker der flere gjester op. Og Lydia dukker op og vil fordrive oss. Lydia er rasende og streng, hun har opsikt med huset, og dette går ikke an. Og heri har Lydia storlig rett, mener vi alle, og vi skal gå med det samme. Men vi blir sittende.

Utenfor vedblir sneværet, vi kan umulig gå ut i uføret. Skogen, ta en tur på apoteket. Glem ikke parasollen. Og passiaren går, spørsmål drøftes. Men Sølvbrandsen drøfter intet spørsmål. Nu og da gråter han en liten latter, som han selv sier. Ellers sitter han og ser ut i været, som ustanselig hiver utropstegn og spørsmålstegn mot vindusrutene…. En mann står plutselig op og deklamerer Per Sivles arbeiderdikt. Jeg sier som jeg mener, at det er det rene sludder, det er falsk ordbulder, og der er i samme grad ukunstnerisk som det er ukommunistisk. «Hæ?» sier mannen og ser ut som han ikke riktig er med på notene. Jeg vil imidlertid ikke forklare mig nærmere, jeg sier bare, at slik går det ofte, når diktere skriver om sånt som er deres hjerte fjernt. Se bare, hvilken dikter Sivle er når han skrev om det, han forsto sier jeg.

– Men la oss få et av dine egne da! sier mannen.

Og hvorfor ikke? Jeg forteller at jeg har skrevet et dikt om en tigger jeg en gang møtte. En edel djevel, en adelstigger. Og jeg sier noget om at kjærligheten til de fattige er mere levende i mitt hjerte enn hatet til de rike. Min tigger sier et sted:

Jeg kjenner ørkner og jeg kjenner haver,
jeg kjenner frihet og jeg kjenner bånd,
jeg kjenner frihet og jeg kjenner slaver,
jeg kjenner skapningen av kjød og ånd.

Og jeg bekjenner, at intet kjenner
foruten dette, at jeg er en mann,
som signer solen med to tomme hender
og elsker skapninger som jeg kan.

– Ja du er knuppen i brillehuset du, Herman! sier mannen og tar sig en snus.

Men der sitter Sølvbrandsen, ganske stille, og hører efter. Han sover nemlig. Som et barn. Drømmer han om himmelske kalkovne? Jeg sier til de andre, at la ham sove. Og hvad har jeg mere her å gjøre, nu har jeg bysset et stort barn i søvn med et dikt.

            Herman Wildenvey.

Fra «Midtvesten» i USA

Om norske og svenske utvandrere til USA på attenhundre-tallet.

Krokstadelvingen Nils Andreas Steen, født 1887 – død 1964 var aktiv politiker for Arbeiderpartiet og var stortingsmann i ca. 20 år fra 1928. Han var en ressursperson utenom det vanlige.

I sin ungdom bodde han i noen år i USA. Han dro til Amerika som 15-åring i 1902. Han hadde spart penger i 2 år for å komme seg dit. Han kom tilbake til Norge som 27-åring i 1914. Da han og broren Eugen så hverandre igjen første gang var det mest på stemmen han ble kjent igjen. Han reiste ut som ung gutt og kom hjem som en voksen mann. Hans datter Kari foteller også om et spesielt vemodig gjensyn med moren.

Kari har gitt meg tillatelse til å offentliggjøre en fortelling som faren Nils har skrevet om nordmenn og svensker som emigrerte til Midtvesten på 1800-tallet. Han forteller om indianere som ble sveket og om deres brutale hevn og kamper mellom indianere og uskyldige settlere.

I 2009 besøkte jeg Grove City sammen med min datter Kari. Morsomt å besøke stedet der min svigerfar Kenford Støa ble født. Grove City ligger i «Midtvesten» i USA – ute på det vidstrakte flate landskapet ca seks norske mil vest for Minneapolis. I dette området hadde det vært harde kamper mellom urbefolkningen og Skandinaviske settlere.

Vest for Minneapolis i staten Minnesota ligger Meeker County. Min svigerfar Kenford Støa ble født i den lille byen Grove City i Meeker County i 1911. Litt lengre vest ligger den lille byen Wilmar i Kondiyohi County. Her ble svigerfars bror Harry født i 1908. De ville som så mange andre forsøke å skape seg et bedre liv i Amerika enn i det daværende fattige Norge, men familien klarte ikke å etablere seg slik de hadde tenkt og lengtet tilbake til Norge. De kom tilbake til Norge og Krokstadelva i 1916 etter ca 15 år .

I 2009 besøkte jeg Grove City sammen med min datter Kari og min fem-menning Douglas Bruce . Grove City hadde da 608 innbyggere.  Douglas stakk innom biblioteket som var det eneste stedet som holdt åpent i byen den søndagen. Da de fikk høre at det var to nordmenn på besøk ble det stor stas og hun ringte til museumsbestyreren som kom med en gang og åpnet og hadde omvisning bare for oss. Veldig mange i dette området har Skandinaviske forfedre og det bar museet preg av.

Det som Nils Steen hadde skrevet fra dette området ble derfor enda mer interessant for meg. Jeg kjenner igjen beskrivelsen av «det herlige landskapet» på prærien. Vi kjørte ca. 6 mil vestover fra Minneapolis og landskapet endret seg til flate vidder og utallige innsjøer med flotte treklynger og små bebyggelser og tettsteder.

Jeg har i liten grad korrigert for feil ortografi og kommafeil mm. Han skriver med en tydelig og nydelig løkkeskrift og det er bare noen få ord jeg er litt usikker på.

Her kommer fortellingen:

Omtrent midt i staten Minnesota ligger et av de vakreste og frodigste strøk i Midtvesten. Det er den såkaldte «Lake Park Region» beliggende i Meeker og Kondiyohi countyer. Området omfatter store områder med bølgende prærie og hundreder av innsjøer som er omkranset med skog av ek, alm, hikory og en masse andre forskjellige tresorter. Dette herlige landskap var ikke bebodd av hvite før 1856.

Indianerne av den mektige dakotastamme og da særlig den krigerske siox streifet her om som de ubestridte herrer til de overdådige rigdommer av vildt og fisk. Østover mot Wiskonsingrensen var der dengang en veldig urskog som foreløbig stengte for de hvites fremtrengen vestover. Imidlertid hadde omstreifende jegere våget sig gjennem skogen og de fortalte om det herlige lannet vestenfor. Disse rykter nådde frem til endel norske settlere som hadde bosatt sig i den vestlige del av Wisconsin og de bestemte sig for å dra vestover for å sondere terrenget. Den første som fandt veien dit var Ole Ness fra Nes i Hallingdal – han tok lann i Meeker County litt vestenfor den nuværende by Litefield. Senere kom krødsherringen Even Railson Glesne og Ole og Anders Walhovd og Emil Falk, de tre siste var fra Toten. De kom først til Ole Ness, men fortsatte videre forbi Eagle Lake og til Norway Lake i den nordlige del av Kandiyohi county hvor de tok lann.

Lenger nordvest lå Salmon Lake, en bølgeformig hevning av prærien skilte de to innsjøer Norway Lake og Salmon Lake fra hverandre. I 1857 var lannet omkring Salmon Lake tatt av en mann fra Hardanger, Lars Endresen Rosseland og hans hustru Guri. Efter dem kom flere haringer og bosatte sig i nærheten og snart var lannet rundt disse sjøene opptatt av folk for det meste fra Hardanger. De førte en primtiv tilværelse disse første nybyggere. Det var smått om penger blandt dem, de kunde ikke avle noe som kunde selges da de ikke hadde noe marked. Men alikevel levet de godt for der var overflod av vildt i skogene og på prærien og fisk i indsjøene. De satte opp sine blokkhus og levet relativt lykkelig. Men så fikk det hele en brå slutt. En skrekkelig ulykke rammet plutselig disse pionerene som lyn fra klar himmel. I fem år hadde de levet sammen med indianerne i vennskap og ingen ting tydet på at det med et slag skulde bli en fryktelig forandring.

Som før nevnt var det den stolte og krigerske sioxstamme som behersket det lannet som nu utgjør begge Dakotastatene og Minnesota. Disse sioxer var et mandig og dristig folk, herdet i lidelser og tålmodige prøvelser. De var høisinnet og trofaste mot sine venner, men listige og grusomme som djevler når de følte sig sveket. Disse fruktbare prærier med sin overdådige rigdom på altslags vildt hadde vært deres jaktmarker fra tidenes morgen og her levet de sit liv som de naturens barn som de var. Til å begynde med så de ikke ondt på de fredelige nybyggere enskjønt de på en måte fortrengte dem fra deres prærier. Den amerikanske regjering anerkjendte også deres eiendomsret til lannet forsåvidt som den «kjøpte» det av dem for siden å la pionerene kolonisere det. Men her får regjeringen ta ansvaret for det som hendte. For den «betaling» som indianerne skulde ha for lannet, det var både mat og klær og endel penger, den blev de snytt for av de kjeltringene som regjeringen benyttet som sine agenter. Og da indianerne følte sig sviktet reiste de sig i forbitrelse og tok en grusom hevn. Det sørgelige ved det var at hevnen gikk utover de helt uskyldige personene og deres kvinner og barn. I Kandyyohi og Meeker Countyer brøt stormen løs onsdag den 20de august 1862. De var en deilig sommmerdag, det hadde vært en fin høst og den rike avling var netop innhøstet. Ca en 4 – 5 miles vest for Norway Lake bodde endel svenske familier. Det var Daniel Broberg, Sven Aamann og Johannes Lindberg. De hadde fått besøk av en omreisende predikant Andrew Jackson og alle de voksne var samlet i Lundbergs blokkhus for å høre denne Jackson preke. Det var et fremtredende trekk ved disse nybyggerne at de var sterkt religiøst innstillet. Predikanten hadde såvidt begynt da Brobergs syvårsgamle sønn kom styrtende inn i hytten og fortalte at indianerne var kommet og at de var slemme mot hans søskend og at de sølte med maten.

Ingen tenkte på noen fare, men møtet blev alikevel opløst idet de fleste mente det var best å hindre at indianerne ødela formeget. Lindbergs to voksne sønner hadde geværer og de dro avsted i forveien.

En stund efter kom gamle Lindberg frem til Brobergs blokkhus og han hørte der blev skudt og straks efter så han sine sønner komme løpende ut av hytten med indianerne efter sig. Idet de skulde klyve over et gjerde blev de begge skudt. Den eldste Lars døde med det samme mens den yngre Samuel kun blev truffet i hoften. Han faldt overenne og lot som han var død. En av indianerne gav ham et slag av geværkolben og vrengte hans lommer, men gjorde ikke noe mere med ham. Han kom sig siden vekk og berget således livet.

Indianerne blev nu opmerksom på gamle Lundberg og skjøt flere skudd efter ham, men han fikk flyktet og gjemt sig vekk i skogen. De øvrige som hadde vært forsamlet i Brobergs hytte kom nu tilstede og alle, untatt den lille gutten som varslet overfallet, blev drept og skalperet. Denne lille syvåringen fikk smuttet inn i hytten og gjemt sig i kjelleren. Indianerne var efter ham, ødela alt i hytten, men fandt ham ikke da de ikke opendaget lemmen over kjelleren hvor gutten lå gjemt.

Imidlertid var gamle Lundberg kommet sig hjem til sit eget blokkhus og han tok resten av sin familie ut og gjemte dem i en myr. Så dro han og Sven Åmann avsted for å varsle sin nærmeste nabo Ole Knutsen om faren. Men på veien blev de opdaget av indianerne og da de ingen dekning hadde på den åpne prærie tok de tilflukt i en myr hvor de forsøkte å dekke sig i det høie sivet. Her la de sig ned så børsepipene blev fulde av vann men indianernes kule hvinte om dem.

Det så mørkt ut, men plutselig reiste Lundberg sig op i fortvivelse og brølte på godt svensk idet han siktet med sin unyttige børse: «Jag skal lära er at skjuta.»    Og dette blev deres redning for da indianerne så den gamle mannen med det lange skjegget reise sig og utfordret dem blev de redde. Overtroiske som de var trodde de at denne erværdige gamle mann var unner Manitows («Store Ånd») spesielle besyttelse da de jo hadde skutt utallige kuler efter ham uten å treffe. De flyktet i største hast utenfor skuddvidde og gjemte sig bak sine tepper. Lundberg og Åmann gikk nu rolig ut av myren og fortsatte utover prærien mens indianerne fulgte dem på avstand.

 Da de kom til Ole Knutsen fandt de blokkhuset tomt, alle var flyktet til Even Railson. Dit søkte også Lundberg og Åmann. Der var forsamlet mange flyktninger og de bestemte sig for å søke tilflukt ute på en øy i Norway Lake («Indianerøya») for bedre å kunne forsvare sig. Imidlertid savnet mann Lundbergs hustru og datter og Johannes Iversens fem barn. Johannes Iversen var drept av indianerne, men hustruen og barna var unsluppet og hadde skjult sig i det høie præriegress. Her kom barna vekk fra moren i mørket og da moren omsider kom frem til Norway Lake alene, blev seks mann sendt ut på prærien for å lete efter barna. De blev tilsludt funnet vetskremte og brakt i sikkerhet på indianerøya. Neste dag dro to avdelinger ut for å lete efter Lundbergs hustru og datter. De hadde endel trefninger med indianere, men da de alle var godt bevepnet kom de godt fra det De unnersøkte flere blokkhus, men fandt hverken moren eller datteren. Imidlertid tok de med sig hvad de fandt av proviant og klær tilbake til tilfluktstedet på indianerøya. Men ute på vidden 10 mil sydvest lå de lemlestede lik av venner og naboer og de syntes ikke de kunde la dem ligge som bytte for prærieulvene. De besluttet å dra ut å begrave dem tross kvinner og barns gråtkvalte bønner om ikke å sette livet på spill.

I grålysningen dagen efter dro en flokk avsted bevepnet med børser, økser og spader. Ut på Prærien fandt de Samuel Lundberg, som blev skutt i hoften utenfor Brobergs hytte, og hans søster. Et par mann fulgte disse tilbake til øya. De andre fortsatte utover. De fandt 13 lik, fryktelig mishandlet; som de la i en grav, hvorefter de dro tilbake til øya.

På øya blev det snart nød da de kun hadde mat for tre dage. Og da de hvert øyeblikk kunde vente å bli beleiret av indianerne måtte de se å komme sig østover til nærmeste større bebyggelse. De fikk fanget inn endel okser og samlet noen vogner, men blev anfaldt av rødhudene der og blev drevet på flykt. Da de tilslutt var ferdig til å dra avsted fikk de sig en ny skrek i livet. Ute i horisonten mot sydvest så de en betydelig rytterskare nerme sig, og da de viste at ingen hvite bodde i den retning forskanset de sig bak sine vogner fast besluttet på å selge sine liv så dyrt som mulig. Men da rytterflokken kom nermere fik de se at det var bevepnede personer fra øst som var på streifetur over prærien for å hjelpe folk i sikkerhet. Rytterne kunde fortelle at Lundbergs hustru, Even Glesne med flere var brakt i sikkerhet i Paynesvills. De hadde også reddet fem små barn som i tre døgn hadde vandret rundt på prærien uten mat eller mål. Deres far var drept av indianerne og deres mor kommet bort for dem. De var så skremte at rytterne måtte jage dem som ville dyr før de fikk tak i dem. Dette var vestenfor Norway Lake.

En 8 a 10 mil sydvest for Norway Lake var også nybyggerne blit overfaldt. En av de første som faldt som offer var Borger Thorson. Han blev drept med en tomahawk av en indianer som hadde sneket sig inn på ham bakfra mens han arbeidet ute på åkeren. De neste var Olaf Hagen, hans hustru og barn. Hagens lik blev funnet i gresset utenfor åkeren hvorhen han hadde slept sig for å stoppe blødningen med gressdotter. Henimot kvellen kom en flokk rødhuder ca 15 – 20 til Oskar Eriksens hytte. En yankee ved navn Foote med sin hustru og barn var kommet i forveien for å varsle at indianerne var på krigsstien. Utenom disse var også en svenske (Swenson) med hustru og barn.
Da indianerne merket at de var såvidt mange i hytten blev de forsiktige og anstillet sig meget venlige. De kjendte Fote som en erfaren jeger og «dead shot».

De slog foreløbig leir et stykke unna hytten. Men for å utspeide hvormange der var forsamlet i hytten sendte de flere gange et par av sine krigere unner påskudd av å låne forskjellige ting. Imidlertid forløp natten uten noen annen forstyrrelse. I hytten var der fire voksne menn, to kvinner og åtte barn. Om morgenen kom en av rødhudene og bad om poteter og en gryte å koke dem i. Foote svarte at en gryte kunne de alltid få låne, men potetene fikk de grave op selv. Mot dette protesterede en svenske ved navn Charley og så at en slik uhøflighet vilde bare irritere indianerne og bød sig til at grave potetene.
Foote advarte ham men Charley tok en hakke og gikk ut. Foote fulgte med, men uten børse. Utenfor stod en indianer inhyllet i et teppe og smilte på den venligste måte, men et glimt i hans sorte øyne fikk Foote til å ane uråd og han snudde for å hente sin børse. Men før han nådde hytten skjøt indianeren, som hadde en børse skjult under teppet ham i ryggen så han faldt utenfor døren ute av stand til å reise sig. En annen indianer som stod på lur på det ene hjørne av hytten skjøt også på ham men bommet. Hans hustru løp resolut ut og halte ham inn hvorefter hun grep børsen og feldte den indianer som først hadde skudt. Den annen rødhud la på sprang ned mot leiren men ble feldt av Foote som hadde fått slept sig hen til det ene vinduet. Charley som såvidt hadde kommet ut på åkeren blev skudt og lå død med hakken i den ene hånd og en potet i den annen.

I flere timer pågikk nu en heftig kamp med utveksling av skudd og mange av indianerne måtte bite i gresset, men både Foote og Eriksen blev hårdt såret. Tilslutt kunde de ikke røre sig. Men for at indianerne ikke skulde merke hvor dårlig det stod til i hytten fortsatte begge kvinnene skytingen. Swenson viste sig å være en feig kryster som satt i et hjørne av hytten og jamret sig og vilde at de godvillig skulde overgi sg til indianerne. Men kvinnene truet med å skyte ham hvis han ikke holdt munn. Ut på eftermiddagen ga indianerne op kampen da de hadde mistet omtrent halvparten av sine folk. Kvellen og natten forløp nu uten flere angrep. Da det lysnet av dagen var der ikke en indianer å se og Foote og Eriksen bad innstendig sine hustruer å ta barna og flykte østver i sikkerhet. De hadde ikke lenge igjen å leve mente de og barnas liv burde ikke settes på spill nu da mennene ikke var istand til å forsvare dem. Med et bittert farvel og blødende hjerter forlot deres trofaste hustruer hytten. Men to gange kom de tilbake til hytten da de ikke kunde holde ut å tenke på at deres kjære menn skulde overlates til sig selv i deres smertefulde døsstund. Men hensynet til barna veiet tungt. Eriksen hadde tre og Foote fire barn, alle unner den voksne alder. De døende menn befalte da sine hustruer å dra avsted og efter mange strabaser kom de frem i sikkerhet.

Stillheten ruget nu over det lille blokkhus ute på sletten kun avbrudt nu og da av stønn fra de hårdt sårede menn. De lå side om side og blodet fra dem begge randt sammen i en pøl mellem dem. Dagen var meget varm og svermer av fluer surret inn gjennem de knuste vinduer, tiltrukket av blodlukten, og plaget de sårede som lå der hjelpeløse uten å kunne røre sig.

Da indianerne opga kampen ved Eriksens hytte dro de nordvest op mot Salmon Lake. Lidt vestenfor denne lille innsjøen bodde Eriksens svigerfar Lars Rosseland. Tvers over på den annen side hadde indianerne fra gammelt av en yndet leirplass og de hadde ofte vanket hos ham. Han tenkte derfor ikke på noen fare da seks bevepnede indianere kom inn i hytten. Da de hadde sittet en stund bad de om litt melk å drikke og Rosseland gikk ned i kjelleren og hentet et fat. Men i det samme han rakte fatet til den nærmeste rødhud kløvet denne hans hode med tomahawken. Den eldste sønnen Endre som netop kom inn blev øieblikkelig drept og likeledes hans hustru. Den annen sønn Ole blev skudt i skulderen, men med en selvbeherskelse som var beundringsverdig for en 14 års gutt, simulerte han død så indianerne foreløpig ikke ga mere akt på ham. En lykke for ham at de ikke tok hans skalp. Da indianerne kom var Rosselands hustru Guri med sin yngste datter nede i en jordkjeller for å hente op noe til matlagningen. Hun steg akurat op av kjelleren i samme øyeblikk som hendes mann og sønn blev drept. Hun blev opdaget og en indianer skjøt på hende men traff ikke. Forskrekket slo hu armene op over hodet og lot sig falle tilbake ned i kjelleren som om hun var truffet. Der fattet hun sig. Hun gjemte hurtig sin lille datter unner noen sekkefiller og la sig selv i fordreiet stilling som om hun var død og dette frelste hende.

Indianerne tok sig god tid. De slaktet en okse som de stekte og spiste og før de dro satte de fyr på husene og høistakkene. De andre døtrene Brita og Guri tok de med sig som fanger. Endelig langt om lenge da det blev stilt våget Guri sig frem av kjelleren, og et trøstesløst syn møtte hende. Hun så sitt hjem ødelagt, sin mann, sin svigerdatter og sønner drept og sine to døtre bortført. Stive og lemlestede lå disse kjære, hun kunde ikke gjøre noe for dem som kunde få dem til liv igjen, men med maktesløs kjærlighet la hun en pute unner hodet på hver av dem så de kunde ligge bedre i den evige søvn. Så kom hun til å tenke på sin eldste datter som var gift med Eriksen.

Det var begynt å skumre men hun bestemte sig alikevel til å dra over til Eriksens hytte. Men i mørket for hun vill og hun måtte slå seg tilro på den åpne prærien unner tindrende stjernehimmel med prærieulvene luskende omkring. Ved daggry tok hun igjen fatt men kom nu tilbake til sitt eget hus. Her møtte der hende en glede i sorgen. Hendes sønn Ole var kommet sig op og ifærd med å skaffe sig noe å spise. Han hadde som før sagt simulert død og på den måte unngått døden, men mistet bevistheten pågrunn av blodtapet. Guri vilde igjen gjøre et forsøk på å nå frem til Eriksens hytte. Rødhudene hadde drept eller jaget bort alle kreaturene men Guri fikk alikevel fanget inn en av deres egne og en fremmed okse på prærien. Disse fikk hun efter mye strev spent for en slådd hvorefter de satte kurs for Eriksens hytte. De nærmet sig meget forsiktig da de på lang avstand kunde se at indianerne hadde hjemsøkt stedet. Blokkhset stod der som før men det røk av restene efter en høistakk og uthusene var borte. Guri og lille Anna holdt på med oksene et stykke borte mens Ole forsiktig krøp nermere for å speide. Mens han lå og lyttet hørte han en stemme inne i hytten. Det var Foote, men guttene trodde det var indianerne og skyndte sig tilbake. De kjørte nu rundt for å se til de andre naboer men hvor de kom hadde indianerne herjet. Hist og her traff de på skalperte lik av venner og naboer. Det hele så så uendelig trøstesløst ut, dette paradis av et settlement var forvandlet til en kirkegård hvor de blodtørstige rødhuder rådde grunnen alene. Triste og nedtrykte til det ytterste dro de tilbake til sitt eget hjem og tilbrakte natten blandt sine døde. Tidlig neste morgen gjorde Guri istand niste og tok med det beste som var igjen av sengklær og endel andre saker. Ole var nu så dårlig at han ikke kunde gå og måtte legges slodden. Guri tok også dennegang veien om Eriksens hytte for om mulig å få byttet slådden med en vogn. Ole blev stadig dårligere og døde i Guris arme før de nådde frem til Eriksens hytte. Dennegang gikk hun inn i huset og fandt Fote og Eriksen som ennu levet, men var fryktelig medtagne av blodtap, feber og tørst. De var begge ved bevissthet og blev meget glade da de så Guri, men de bad hende skynde sig bort fra dette dødens lann, for dem kunde intet gjøres alikevel, de bare ønsket vann. Men Guri lot sig ikke skremme – hun gjorde op ild og varmet vann, vasket og forbandt deres sår så godt hun kunde og fikk tilogmed litt mat i dem. Så samlet hun myrgress i vognen og slepte de sårede menn ut av hytten og op i vognen. Dette var en hard job for Foote veiet neste 100 kg og de var helt hjelpeløse. Men Guri greide det. I nesten tre døgn slepte de sig frem østover prærien til Forest City, den nærmeste landsby. Om natten sat hun på vakt med riflen i fanget og om dagen gikk hun foran oksespannet med den i hendene. Guri var den siste som forlot dette blodige lann – og det vakte stor opsikt blandt befolkningen i Forest City da hun kom trekkende med sitt lass av sårede og hjelpeløse. At en enslig gammel kvinne torde gi sig til i flere døgn i fiendens lann og sanke på sårede og finne utvei i alle vanskeligheter var en enestående bedrift, det rene heltemot. Hendes bedrift satte mot i de forknytte pionerer og stimulerte dem til å ta kampen op mot rødhudene. Midt i sin store sorg hadde Guri alikevel en glede. Blandt flyktningene i Forest Cuty fandt hun sine to døtre som var blitt bortført av indianerne. De hadde allerede den første natt rømt fra sine voktere og unsluppet i det høie præriegress. De hadde opholdt livet på ville bær og melk fra omstreifende kuer og blev tilslutt reddet av en soldatpatrulje. Footes og Erksens hustruer og barn blev også reddet og de selv kom seg av sine sår. Eriksen levet helt til 1925 da han døde 87 år gammel. Nybyggerne spredte sig nu østover til de store og mere folkerike settlementer hvor de var sikre for indianerne. Men med vedmod tenkte de på sine ødelagte hjem og sine kjære døde derute på vidden i Kandiyohi hvor deres flokker av kjyr, griser og høns var spredt utover det tause villniss hvor kun nu de seiersberusede rødhuder hersket over de blodbestenkte sletter.

I tre år lå Kandiyohi øde, men så blev indianerne fordrevet vestover og pionerene begyndte å komme tilbake til sine nybygg. Andrew Railson var en av de første, så fulgte de andre efter og i løpet av de følgende 10 år blomstret settlementet op som aldrig før. De ville siuxer som nu var knekket ble forvist til en reservasjon i Red Riverdalen i den nordvestre del av staten. Der holdt de sig iro indtil 1875-79 da de igjen gjorde et forsøk på å grave op stridsøksen for å slutte seg til deres store høvding Sitting Bull som en stund herjet stygt i de sorte bjerge i Syd Aakpia ?. Men nu var regjeringen med sine soldater herrer over stillingen og indianerne ga sig snart da Sitting Bull efter å ha gjort det av med General Custer og hans 700 soldater ved Little Big Horn rømte over grensen til Kanada.

Even Railson var en stor eventyrer, dristig og pågående, men samtidig en real og skvær kar. Han var meget gode venner med indianerne og blev tilogmed optatt i stammen og fikk navnet «Big White Chief». På hans lann var der en lanntunge som stakk ut i Norway Lake og som fra gammel tid hadde vært leirplass for indianerne. Even lot dem beholde den og det var de meget takknemlige for.

Følgende historie som jeg hørte fortalt om ham viser at han var meget populær blandt dem. En dag kom en ung indianer til ham og ba om å få låne hans rifle. Med mange fakter betrodde indianeren ham at han var syk, ikke kunne spise ikke sove. Forundret spurgte Even hvad det hadde med riflen å gjøre. Jo saken var at indianeren var forelsket i Minnehaha, en vakker indianepike som imidlertid avviste ham med forakt fordi han ennu ikke hadde feldt sin første hjort. Even syntes synd på ham og lot ham få låne riflen for at kunde bli istand til å nedlegge det nødvendige offer på sit kjærlighets alter. Imidlertid gikk tiden og indianeren kom ikke tilbake med riflen.
Even gikk da en dag til hans telt for å få den tilbake, men indianeren negtet å gi den fra sig godvillig. Men nu blev Even sint. Han tok indianeren i nakken og slengte ham ut av teltet og fant riflen gjemt i et teppe. Derpå gikk han til høvdingen og forlangte indianeren straffet.
Høvdingen sammenkaldte de eldste og efter en lang #pow-pow» blev stakkaren refset. Men enda mente de at det ikke var nok til å gjøre uretten god igjen. En deputasjon av de eldste og værdigste tok med sig ophavet til striden, den bedårende Minnehaha, og bad Even motta denne indianeblomst som en liten erstatning for sine krenkede følelser.

Damhusene

Damhusene på Ulevannet og Øyvannet.
I går, 23 oktober 2017, var Hans Jørgen Nilsen og jeg på tur for å se på damhusene på Ulevannet og Øyvannet. Litt sur og kald vind, men fint å komme seg ut i alle fall.

Damhusene er eldgamle og mange har rissa inn navn og årstall på veggene både utvendig og innvendig. Hans Jørgen hadde lånt nøkkel og vi kom oss inn i huset på Øyvannet, men på Ulevannet var det bytta lås.

Damhusene bærer på mye historie og jeg kan kanskje få noen til å fortelle. F.eks. hvem som var damvokter når osv.
Veldig synd at damhuset på Solbergvannet ikke ble tatt vare på da dammen ble forsterka etter uværet «Frida».

Johan Pettersen var damvokter i ca 30 år fra 16. juni 1917 til 1. mars 1947. ble oppsagt pga sykdom. Han ble dårlig til beins og en natt det hadde kommet mye snø klarte han ikke å komme seg innover. Han spurte Antom Blomkvist om hjelp, men heller ikke han klarte å komme seg innover på det vanskelige føret. Dette førte til at Åbogen gikk tom for vann og produksjonen på Krogstad stoppet opp.

Tillegg 13. november 2017:
Har snakka med Sverre Pettersen.   Hans bestefar Johan Pettersen var damvokter i en lang periode. Johan hadde notert sirlig veldig mye.  Notatet i boka forklarer noe om når de enkelte damvokterne hadde jobben.

Per Nilsen hadde vært damvokter i mange år, muligens fra før 1900, og sluttet 15. juni 1917 pga sykdom. Han døde i 1918. Johan Pettersen fra 16. juni 1917 til 1. mars 1947. Deretter begynte Nils Nilsen.

«Nils Damslepper» hadde jobben som damvokter til sin død 8. desember 1968. I en overgangsperiode overtok deretter sønnene hans jobben inntil Arthur Bjurstrøm, som var damvokter for Drammen kommune, også overtok ansvaret for dammene på Ulevannet og Øyvannet.

Hvem var damvoktere før Per har jeg ikke funnet ut.

Johan Pettersen var en «Skaumann» i alle sine dager. I ovennevte bok forteller han om at han var kasserer og oppsynsmann på bilveien fra bygda til Yttervannet. Tar det med selv om det ikke har noe med dammene å gjøre.

 

 

 

 

 

 

 

 

Rune Nilsen forteller om sine minner sammen med bestefar Nils:

«Både oldefar Per Nilsen og bestefar Nils P. Nilsen var damvoktere, og jeg har mange flotte minner fra da jeg «hjalp» bestefar i jobben hans i helgene som guttunge. Gikk innover på fredag, stengte lukene og la oss til på Yttervannstua.  Ofte ble det fisketurer til Vrangla, Dypingen,Sandungen m.fl.
Søndag formiddag var det på tide å åpne lukene igjen før vi tok beina fatt hjem igjen.
Det varierte hvilke vann han tappet mest fra, prøvde vel å «belaste» både Ulevannet og Øyvannet like mye.
I bekken rett innafor Årbogen lå det en stein han brukte som «målestav».
Gikk det for lite vann over den ble det en tur til Lampetjenn for å gi litt ekstra derfra.
Bestefattern fulgte nøye med på værmeldingene, var det meldt regn i dagevis, eller om det ble knallvarmt, måtte han ta med det i beregningen.
Vanligvis ble det tatt 6-8 omdreininger på sveiva som heiste luka, og den måtte settes inn med fett så den glei greit i føringene.
Og så var det bekkerensk, hadde sommerjobb med det i -64, pluss å male røra fra Årbogen ned til Cellosedammen ved Stalltråkka.
Å du herlige tid!!»

Yttervannstua – som ble brukt av damvokterne. Den er antagelig satt opp ikke så lenge etter 1900. Hytta eies nå av familien Hoff. Den er «integrert» i den nye hytta som ble bygget da de kjøpte hytta av Krogstad Cellulosefabrikk. Fotograf. Paul Pettersen 1952.

Damhuset på Ulevannet. Foto Arne Temte 23.10.2017. Det var bytta lås så vi kom oss ikke inn her.

Damhuset på Øyvannet, 23.10.2017. Foto Arne Temte.

 

«Lilløy». Da damhuset på Steindamstjenn skulle rives ble det tatt ned og satt opp på Lilløy og brukt som do og uthus. Det er den tømrede delen vi ser til høyre på huset.

 

 

 

 

 

 

Damhuset på Øyvannet innvendig.

Vi ser at det er rissa inn mange navn og årstall.

.

Inne i huset på Øyvannet. Vi ser en gammel spiker og jeg er ikke i tvil om at denne er laget på Spikerfabrikken i Krokstadelva.

.

 

 

Se flere bilder herhttp://www.eiker.priv.no/#!album-85

Handle på bok.

Om Eiendommen «Folkvang» på Tråkka – og om å handle på bok.

Gammelt bilde fra Tråkka.

Enda et gammelt bilde.

 

 

 

 

 

Gammelt bilde – vi ser antagelig familien Eriksen på trappa.

Sånn ser det ut nå.

 

 

 

 

 

 

«Eriksenhuset» har jeg kalt det for – fordi her drev Hans Eriksen med familie matbutikk – eller «kolonialforretning» som det het på den tida. Han drev fra 1904 og mer enn 30 år – Butikken ble vel avviklet omtrent da krigen brøt ut.

«Å handle på bok» var vanlig før i tida. Jeg googla uttrykket og ser at vi som er født i 30-, 40- og 50-åra husker at det var handla på bok så seint som på 1970-tallet, men de senere årgangene ungdommer kan jo ikke huske dette.

Det var veldig vanlig i alle fall helt til 1960-tallet og enkelte steder til langt ut på 1970-tallet. Å handle på bok var å handle «på krita», men det betydde nok ikke at det var vanlig pga at folk hadde dårlig råd. De fleste hadde fast rutine om å gjøre opp for seg på lønningsdagen. Det var kjekt å slippe pengehåndtering hver eneste dag og en kunne sende barn for å handle uten å være redd for at de skulle rote bort pengene på veien.

På Eiker Arkiv fikk vi inn ei sånn bok og vi ser at her bygde det seg opp litt for stor gjeld i en periode.

Ikke så viktig å fortelle hvem kunden var som hadde denne avtalen, men morsomt å se at det er kjøpmann Eriksen på Tråkka som har inngått kontrakt med sin kunde.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Eriksen drev «kolonialforretning» på Tråkka. Han har sørget for å få tatt mange interessante bilder fra Krokstadelva tidlig på 1900-tallet. Han fikk laget postkort som han solgte i butikken.

Her er noen slekts- og andre opplysninger som jeg har fått av Jonn Eriksen (han er ikke i slekt med kjøpmann Eriksen): Ellers vet jeg ikke mye om han, men har hørt at han var en veldig streng mann – særlig overfor datteren Gudrun – og det sies at hun derfor ikke bare hadde en lykkelig ungdom selv om de økonomisk antagelig hadde det romsligere enn de fleste.

Det begynner noen år før Eriksen kom:
Johan Pedersen Ødegård ble født 25. februar 1843 i Nes på Øvre Romerike. Han dro til Oslo for å få jobb . I alle fall bodde han i Oslo i 1865 og var da «malersvenn».   I 1867 giftet han seg med den fire år eldre Anne Kirstine Olsdatter, f. 16.10.1839. De bosatte seg i Kragerø og fikk fem barn. De fire første i Kragerø, mens den yngste, som het Alma, ble født i Larvik den 30. april 1878..

I folketellingen i 1900 bor Alma Ødegård i Krokstadelva. Hun har kjøpt eiendommen «Folkvang» på Tråkka og driver der «Landhandel med Mode- og Manufakturforretning». Hun har også en leieboer, en tysk skredder, Julius Landean, som bor der sammen med kone og barn.

Forretningen har tydelig is ikke gått så bra for hun måtte gå fra huset i 1904. Da fikk Hans Eriksen kjøpt eiendommen på auksjon.

Hvem var denne Hans Eriksen?
Han ble født 10. januar 1870 i Hollerud, Tyristrand. Han flyttet til Krokstadelva drev som kjøpmann på Tråkka fra 1904 til han døde 1933. Han var gift med Karoline Amalie Andersdatter, født 12. desember 1870. Hun var født på Trolsrud i Sande. De fikk en datter, Gudrun Eriksen, født 23. desember 1896.
Gudrun overtok eiendommen etter sine foreldre i 1943. Gudrun var først gift med Kristian Løvås, f. 21. juni 1898 i Fræna. Han døde 28. juli 1968.   Senere ble Gudrun gift med enkemannen Marius Simensen. Han var født i Slora, Høland i Akershus, men han var nesten som innfødt Krokstadelving å regne. Han drev som selvstendig tømmermann og var «sjefen» på Bedehuset i Krokstadelva.

Gudrun døde 3. desember 1978 og Marius 14. januar 1992.

Etter krigen fikk Lorang Olsen leiet forretningen og bodde i huset sammen med kona og 1 sønn.

I 2. etasje bodde Hans Bjerknes med kona Maren f. Holmen og 2 barn, Per Ole og Anne. Jeg har ikke leita fram hvem som har bodd i huset etter at Marius Simensen døde.