Damhusene

Damhusene på Ulevannet og Øyvannet.
I går, 23 oktober 2017, var Hans Jørgen Nilsen og jeg på tur for å se på damhusene på Ulevannet og Øyvannet. Litt sur og kald vind, men fint å komme seg ut i alle fall.

Damhusene er eldgamle og mange har rissa inn navn og årstall på veggene både utvendig og innvendig. Hans Jørgen hadde lånt nøkkel og vi kom oss inn i huset på Øyvannet, men på Ulevannet var det bytta lås.

Damhusene bærer på mye historie og jeg kan kanskje få noen til å fortelle. F.eks. hvem som var damvokter når osv.
Veldig synd at damhuset på Solbergvannet ikke ble tatt vare på da dammen ble forsterka etter uværet «Frida».

Johan Pettersen var damvokter i ca 30 år fra 16. juni 1917 til 1. mars 1947. ble oppsagt pga sykdom. Han ble dårlig til beins og en natt det hadde kommet mye snø klarte han ikke å komme seg innover. Han spurte Antom Blomkvist om hjelp, men heller ikke han klarte å komme seg innover på det vanskelige føret. Dette førte til at Åbogen gikk tom for vann og produksjonen på Krogstad stoppet opp.

Tillegg 13. november 2017:
Har snakka med Sverre Pettersen.   Hans bestefar Johan Pettersen var damvokter i en lang periode. Johan hadde notert sirlig veldig mye.  Notatet i boka forklarer noe om når de enkelte damvokterne hadde jobben.

Per Nilsen hadde vært damvokter i mange år, muligens fra før 1900, og sluttet 15. juni 1917 pga sykdom. Han døde i 1918. Johan Pettersen fra 16. juni 1917 til 1. mars 1947. Deretter begynte Nils Nilsen.

«Nils Damslepper» hadde jobben som damvokter til sin død 8. desember 1968. I en overgangsperiode overtok deretter sønnene hans jobben inntil Arthur Bjurstrøm, som var damvokter for Drammen kommune, også overtok ansvaret for dammene på Ulevannet og Øyvannet.

Hvem var damvoktere før Per har jeg ikke funnet ut.

Johan Pettersen var en «Skaumann» i alle sine dager. I ovennevte bok forteller han om at han var kasserer og oppsynsmann på bilveien fra bygda til Yttervannet. Tar det med selv om det ikke har noe med dammene å gjøre.

 

 

 

 

 

 

 

 

Rune Nilsen forteller om sine minner sammen med bestefar Nils:

«Både oldefar Per Nilsen og bestefar Nils P. Nilsen var damvoktere, og jeg har mange flotte minner fra da jeg «hjalp» bestefar i jobben hans i helgene som guttunge. Gikk innover på fredag, stengte lukene og la oss til på Yttervannstua.  Ofte ble det fisketurer til Vrangla, Dypingen,Sandungen m.fl.
Søndag formiddag var det på tide å åpne lukene igjen før vi tok beina fatt hjem igjen.
Det varierte hvilke vann han tappet mest fra, prøvde vel å «belaste» både Ulevannet og Øyvannet like mye.
I bekken rett innafor Årbogen lå det en stein han brukte som «målestav».
Gikk det for lite vann over den ble det en tur til Lampetjenn for å gi litt ekstra derfra.
Bestefattern fulgte nøye med på værmeldingene, var det meldt regn i dagevis, eller om det ble knallvarmt, måtte han ta med det i beregningen.
Vanligvis ble det tatt 6-8 omdreininger på sveiva som heiste luka, og den måtte settes inn med fett så den glei greit i føringene.
Og så var det bekkerensk, hadde sommerjobb med det i -64, pluss å male røra fra Årbogen ned til Cellosedammen ved Stalltråkka.
Å du herlige tid!!»

Yttervannstua – som ble brukt av damvokterne. Den er antagelig satt opp ikke så lenge etter 1900. Hytta eies nå av familien Hoff. Den er «integrert» i den nye hytta som ble bygget da de kjøpte hytta av Krogstad Cellulosefabrikk. Fotograf. Paul Pettersen 1952.

Damhuset på Ulevannet. Foto Arne Temte 23.10.2017. Det var bytta lås så vi kom oss ikke inn her.

Damhuset på Øyvannet, 23.10.2017. Foto Arne Temte.

 

«Lilløy». Da damhuset på Steindamstjenn skulle rives ble det tatt ned og satt opp på Lilløy og brukt som do og uthus. Det er den tømrede delen vi ser til høyre på huset.

 

 

 

 

 

 

Damhuset på Øyvannet innvendig.

Vi ser at det er rissa inn mange navn og årstall.

.

Inne i huset på Øyvannet. Vi ser en gammel spiker og jeg er ikke i tvil om at denne er laget på Spikerfabrikken i Krokstadelva.

.

 

 

Se flere bilder herhttp://www.eiker.priv.no/#!album-85

Reklamer

Handle på bok.

Om Eiendommen «Folkvang» på Tråkka – og om å handle på bok.

Gammelt bilde fra Tråkka.

Enda et gammelt bilde.

 

 

 

 

 

Gammelt bilde – vi ser antagelig familien Eriksen på trappa.

Sånn ser det ut nå.

 

 

 

 

 

 

«Eriksenhuset» har jeg kalt det for – fordi her drev Hans Eriksen med familie matbutikk – eller «kolonialforretning» som det het på den tida. Han drev fra 1904 og mer enn 30 år – Butikken ble vel avviklet omtrent da krigen brøt ut.

«Å handle på bok» var vanlig før i tida. Jeg googla uttrykket og ser at vi som er født i 30-, 40- og 50-åra husker at det var handla på bok så seint som på 1970-tallet, men de senere årgangene ungdommer kan jo ikke huske dette.

Det var veldig vanlig i alle fall helt til 1960-tallet og enkelte steder til langt ut på 1970-tallet. Å handle på bok var å handle «på krita», men det betydde nok ikke at det var vanlig pga at folk hadde dårlig råd. De fleste hadde fast rutine om å gjøre opp for seg på lønningsdagen. Det var kjekt å slippe pengehåndtering hver eneste dag og en kunne sende barn for å handle uten å være redd for at de skulle rote bort pengene på veien.

På Eiker Arkiv fikk vi inn ei sånn bok og vi ser at her bygde det seg opp litt for stor gjeld i en periode.

Ikke så viktig å fortelle hvem kunden var som hadde denne avtalen, men morsomt å se at det er kjøpmann Eriksen på Tråkka som har inngått kontrakt med sin kunde.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Eriksen drev «kolonialforretning» på Tråkka. Han har sørget for å få tatt mange interessante bilder fra Krokstadelva tidlig på 1900-tallet. Han fikk laget postkort som han solgte i butikken.

Her er noen slekts- og andre opplysninger som jeg har fått av Jonn Eriksen (han er ikke i slekt med kjøpmann Eriksen): Ellers vet jeg ikke mye om han, men har hørt at han var en veldig streng mann – særlig overfor datteren Gudrun – og det sies at hun derfor ikke bare hadde en lykkelig ungdom selv om de økonomisk antagelig hadde det romsligere enn de fleste.

Det begynner noen år før Eriksen kom:
Johan Pedersen Ødegård ble født 25. februar 1843 i Nes på Øvre Romerike. Han dro til Oslo for å få jobb . I alle fall bodde han i Oslo i 1865 og var da «malersvenn».   I 1867 giftet han seg med den fire år eldre Anne Kirstine Olsdatter, f. 16.10.1839. De bosatte seg i Kragerø og fikk fem barn. De fire første i Kragerø, mens den yngste, som het Alma, ble født i Larvik den 30. april 1878..

I folketellingen i 1900 bor Alma Ødegård i Krokstadelva. Hun har kjøpt eiendommen «Folkvang» på Tråkka og driver der «Landhandel med Mode- og Manufakturforretning». Hun har også en leieboer, en tysk skredder, Julius Landean, som bor der sammen med kone og barn.

Forretningen har tydelig is ikke gått så bra for hun måtte gå fra huset i 1904. Da fikk Hans Eriksen kjøpt eiendommen på auksjon.

Hvem var denne Hans Eriksen?
Han ble født 10. januar 1870 i Hollerud, Tyristrand. Han flyttet til Krokstadelva drev som kjøpmann på Tråkka fra 1904 til han døde 1933. Han var gift med Karoline Amalie Andersdatter, født 12. desember 1870. Hun var født på Trolsrud i Sande. De fikk en datter, Gudrun Eriksen, født 23. desember 1896.
Gudrun overtok eiendommen etter sine foreldre i 1943. Gudrun var først gift med Kristian Løvås, f. 21. juni 1898 i Fræna. Han døde 28. juli 1968.   Senere ble Gudrun gift med enkemannen Marius Simensen. Han var født i Slora, Høland i Akershus, men han var nesten som innfødt Krokstadelving å regne. Han drev som selvstendig tømmermann og var «sjefen» på Bedehuset i Krokstadelva.

Gudrun døde 3. desember 1978 og Marius 14. januar 1992.

Etter krigen fikk Lorang Olsen leiet forretningen og bodde i huset sammen med kona og 1 sønn.

I 2. etasje bodde Hans Bjerknes med kona Maren f. Holmen og 2 barn, Per Ole og Anne. Jeg har ikke leita fram hvem som har bodd i huset etter at Marius Simensen døde.

Julehilsen fra «Kalosjen».

Julehilsen til ansatte på «AS Den Norske Kalosje- & Gummivarefabrik.»

Denne kom jeg over på Eiker Arkiv. Det var en liten gave til de ansatte på
«A.S Den Norske Kalosje- & Gummivarefabrikk» til jul – antagelig rundt 1950 en gang. Det er en såpekopp i gummi. Den var nok å regne for en ganske stilig sak på badet i den tida – hvis en var så heldig å ha et badeværelse da.

Elektrisk belysning i heimen.

Bildet er tatt fra der Bedehuset ligger. Årstall er etter 1909 for bestefar Jørgen m/fam flyttet inn i desember 1909. Det er før 1916 for da ble kraftledningen vi ser tatt ned. Bildet er antagelig tatt i perioden 1910 – 1912.

Teksten til bildet.

 

 

 

 

 

 

Strømmen kom tidlig til Krokstadelva.
Jeg har ikke detaljkunnskaper om dette, men det var i alle fall en gruppe med «foregangsmenn» fra Bedehusgata som sto i spissen for
«Krokstad elektriske Lysanlæg» i starten. Historien om da strømmen kom til Eiker er glimrende fortalt av Bent Ek i boken «Lys over hjembygdens bakker» som ble utgitt i 2002.
Her framgår det at Krokstadelvingene var først ute i Buskerud med å bruke elektrisitet til lys og senere kokeplater mm i bolighusene.

Jørgen Temte var en periode formann for anlegget, Otto Kristoffersen var kasserer og jeg tror at begge brødrene Lars og Jens Larsen var med i styret. Antagelig var også Aksel Stake med. Han bodde i huset som Arne Holmen overtok senere.

 

«Udligning til Krokstad elektriske Lysanlæg» for abbonent nr 67, Martin Andersen (Senere Martin Fjeldstad)- . Utlånt av Ole Martin Fjeldstad.

Første kvittering gjelder for perioden 15. februar og ut første kvartal 1911. Vi ser at han betalte for 1 stk. 25 Lyslamper og 1 stk. 16 Lyslamper og dette kostet i kr. 3,63 pr kvartal det året. – – Morsomt å se underskriften til Otto Kristoffersen. Han var min beste kamerats bestefar.

 

På siste side av kvitteringsboka har vi kommet til 1927 og vi ser at strømforbruket koster kr. 5,05 pr kvartal.

 

Det er ikke vanskelig å skjønne at det var et stort framskritt å få elektrisk lys i hjemmene. Jeg hørte f. eks. et opptak av Martin Nilsen (født i 1871) at det ikke var så lett å få lest lekser da han gikk på skolen for det var jo ikke bestandig de hadde parafin til parafinlampene og da måtte de lese til lyset at tyristikker.

Jørgen Temte har fortalt at styret hadde vært i Oslo for å forhandle med Fa. Kure for å kjøpe kokeplater. De fikk pruta ned prisen og bestilte ganske mange. De regna med at de alle fleste ville kjøpe kokeplate for de hadde jo forhandla om strømprisen med Drammen Elektrisitetsverk og fått avtale om at prisen pr. kwh ble lavere jo høyere forbruket var. Elektrisitetsverket hadde nok regna med at strømmen bare ville bli brukt til lys.

Etter møtet hos Fa. Kure måtte de på restaurant for å få seg mat. Jens Larsen syntes at svinekotletten var veldig tynn og spurte kelneren om hva slags kjøtt de hadde fått servert. Det var da kelneren fortalte at det var svinekjøtt og at Jens replisserte: «Det må ha vært et av øra je har fått da». Han var kjapp replikken den karen – det var nok der sønnen Åsmund hadde sin underfundige humor fra i sine mange fine dikt.

 

Jakt og fiske i gamle dager.

Utdrag fra Martin Fjeldstads jaktdagbok + intervju med nittiårsjubilanten Johan Andersen. Det var nok mere vilt å høste på i skauen den gangen. Jakt var matauk.

Marthin Fjeldstads jaktdagbok. Avfotografert på Eiker Arkiv. (Det er barnebarnet Ole Martin som har gitt meg tilgang til boka).

 

 

.

 

 

 

 

 

Johan Andersen, Krokstadelva – intervjuet av Roar Bråthen.

 

 

 

 

 

Vinterliv paa Eksætertraktene

I Fremtiden for 24. januar 1920 fant jeg denne artikkelen innsendt av en «Skogsvandrer». Han skriver om skogstraktene ved «Eksæteren og deromkring». Ikke ante jeg at det var så stor turisttrafikk og annen virksomhet der oppe.

Vinterliv paa Eksætertraktene.

For dem som i aarrekker har fartet indover skogtraktene ved Eksæteren og deromkring er det interessant at iagtta den forandring paa turist- og sportstrafikens omraade i senere aar.
I ældre tider var det anseet som en ganske respektabel dyst for en skiløpet at gi sig ikast med en Eksætertur. Da kjendte man ikke patentbindinger og skistaver med trinser paa, og dertil kom at de faa som la ivei som regel maatte brøite i meterhøie snefonner. Naar man efter meget besvær endelig var naadd frem til Eksæteren, var det almindelig at ta ind paa Gamlevolden for at hvile et par timers tid og faa sig en styrkedraape i form av kaffe efter gode gamle opskrifter før man tok fat paa hjemveien. Jeg vet ikke om det var denne kaffen paa Gamlevolden, eller hvad det var, som var aarsak til den koselige stemning som altid raadet i hytten til Anders Gamlevolden. Man saa igjen de samme kjendte ansigter fra tidligere vintere. Selv om man ikke saa hverandre oftere, var man allikevel kamerater og gamle kjendinger, og hadde fælles interesser ved at løse hverandre av med at fortælle om hændelser baade fra nutid og fortid. Og mange interessante historier og oplevelser blev servert paa egte skogmands vis.

Kaffedunsten og dampen av vaate klær og tobaksrøk var saa tæt at man kun av og til skimtet ansigtene mellem skylaget og gjorde ogsaa sit til den egte hytteidyl. Netop denne idyl gjorde at man efter en saadan skogtur hadde indtryk av at ha faat et litet glimt av skogslivet, og derforblev det en interessant oplevelse og et kjært minde.

Som sagt, meget har forandret sig i de senere aar. Gamlevolden har været bortleiet til byfolk, som brukte den som sportshytte, men nu staar den øde og forlatt og minder om svundne tider.

Det mest søkte sted herinde er nu hos Anders Tveiten paa Kasta. Han har gjort et stort tilbyg til den gamle stue og indrettet sig med det for øie at kunne huse saa mange gjester som mulig, Det er vistnok menngen saa snart som mulig at rive gamlestuen og fortsætte tilbygget. Da vil det sikkert bli mere hotelmæssig. Tveten har paa sommertiden sengepladse til 60 a 70 personer, men naar bygget blir ferdig, vil han kunne ta imot ca. 100. Det vil nok allikevel ikke forslaa, da efterspørselen om hus de senere aar har været saa stor, at man især paa sommertiden har maattet tinge flere uker i forveien om man skulde faa plads. I de par sidste vintere har det ogsaa især paa lørdagskveldene været fuldt hus, saa de som ikke er blandt de heldige og kan være tidlig ute, maa søke at faa hus paa andet sted. Og det er ikke altid det behageligste paa en mørk og kold vinterkveld. En bedring vil det nok om ikke lenge bli, da den især av de ældre skogsfolk vel kjendte Kristen Kasta har under opførelse en større gaard straks i nærheten. Det er hans mening at indrette sig for turisttrafiken. Et tidsspørsmaal er det vel bare naar det atter maa bygges, om man skal tilfredssille behovet, dersom tilstrømmingen fortsætter som den har gjort i de sidste dage.

Det er ikke bare Drammensere, Liunger og Eikværinger som søker hit, men ogsaa mange Kristianiafolk har i de senere aar søkt hitover paa disse kanter. Eksæteren er et meget vakkert og hensigtsmæssig sted for et ferieophold. Dertil kommer at det ikke er mer avskrækkende dyrt end at det kan være overkommelig ogsaa for arbeidsfolk at nyte et ferieophold her.

Et stykke indenfor Eksæteren, mot Lierkanten, ligger flere smaapladse hvor der ogsaa er anledning til at overnatte og til ophold for længere tid. Vi har bl. a. Sydsæteren, ca 1 og eln halv timers marsj fra Utengen st., netop oppudset, pent sted. Her bor for tiden ingen folk, men den leies bort for kortere eller længere tid. Kvistaas, ca. 2 timers marsj fra Utengen st., er et nyt opført solid hus, ualmindelig vakker beliggenhet og hyggelig sted.
Avdalen er ogsaa et koselig og interessant sted. Her drives en liten fabrik for tilvirkning av kosteskaft, flagstænger og forskjellig dreierarbeide. Det virker lidt disharmonisk saaledes inde i skogstillheten at høre dampmaskinens stønnen og sagbladets monotone sang. Men det er liv paa Avdalen og morsomt er det at se paa indretningen og slaa av en prat med eieren. Det sidste er ikke det mindst interessante.

Hestemyr er navnet paa en plads lidt længere indpaa. Her er det ogsaa mange som i aarets løp nyter gjæstfriheten.

Forbi disse steder fører en netop nyanlagt kjørevei, saa det vil antagelig i fremtiden bli almindelig færdsel indover paa disse kanter.

Skogsvandrer.

Arbeidergata

Fra Arbeidergata tidlig på 60-tallet:

Arbeidergata på 60-tallet-

Fra en av mine «følgere» – har jeg fått det fine bildet fra Arbeidergata i Mjøndalen – med følgende tekst:  «Oskar Svendsen f 1909 i Heggedal, oppvokst i Mjøndalen.Først i Korsgården. Der bodde de sammen med morens bror og familie (Jens Hammerborg og Hilda Portås.) De flyttet til Smedgata 8 i Mjøndalen. Oskar er bror til min bestemor. Han startet butikken på 30 tallet. Først ved siden av der det var bensinstasjon ( nå Finn Haugen) også ved siden av nedre skolen. Broren til Oskar var også på Grini, Reidar Svendsen  (bor i Krokstadelva) Det var et stykke om han i Finnmark II.» 

 

 

Arbeidergata i dag 4. august 2017.

Moro med gamle bilder. Nesten ikke til å kjenne seg igjen i Arbeidergata. Måtte bare over til Mjøndalen og ta et bilde fra omtrent samme sted.

Her har det vært brann. Det ser jo helt utbrent ut så her blir det nok riving og jeg gjetter på nybygg etter hvert med 4 etasjer.

Her ser vi omtalte Finn Haugen bensinstasjon.

 

Her ser vi Oskar Svendsen sammen med en kunde.

Oskar Svendsen utafor butikken – Kjekk kar med tidsriktige bukser – ikke fullt så smale i beina som dagens mote.

 

 

.

Birkebeineren – 1955

Moro å lese gamle aviser. Vi på Eiker Arkiv kaster oss over gamle nyheter og drar dem fram i lyset igjen. I dag var det Arnt som spurte om en artikkel i Fremtiden 7. oktober 1955 var noe for meg.
Arnt og Olav sitter og blar og leser gamle aviser side for side. Det vil si hver eneste side dag for dag og årgang etter årgang. Litt av en jobb og de noterer seg når det står noe fra Eiker. Dette legges etter hvert ut som søkbart slik at det går an å finne fram til artikkelen.

Artikkel i Fremtiden, fredag 7. oktober 1955. Avfotografert på Eiker Arkiv.

Selvfølgelig var en artikkel om Birkebeineren interessant:
«Vi tar oss av de unge» forteller den da 16 år gamle Oddbjørn Fure. Han ble intervjuet av Fremtidens journalist «Rob.» det vil si Roar Bråten – også fra Krokstadelva.
I artikkelen kan vi lese at Birkebeinerens guttelag har spilt seg fram til finalen i kretsmesterskapet. og allerede 10. oktober kan vi lese i Fremtiden at «Årets kretsmester i gutteklassen heter Birkebeineren».

 

På samme side leser vi at Birkebeineren har arrangert orienteringsløp i idylliske omgivelser. Hvor var det?

Jo da, vi leser at «Lampetjern lå og lyste blått i den fine høstsolen, og på rabbene rundt var alle høstens vakreste farger representert, fra grønt til gult til det dypeste røde. Det var nettopp en slik dag som alle o-løpere håper på, og de koste seg riktig både ute i løypene og på samlingsplassen.

Fra sportssidene i Fremtiden mandag, 10. oktober 1955.

Vi blir også minnet på at den gangen var det ikke bilvei fram til Lampetjern. «Vanligvis blir alle orienteringsløp nå til dags lagt slik at en kan bile helt fram til samlingsstedet, men i Birkebeinerens løp i går måtte løperne for en gangs skyld ta benene fatt allerede før starten. Det var vel en halvtimes gange, men da var en også framme ved et så iddylisk sted at en skal lete for å finne maken.»

 

 

.

Spikerfabrikken

Spikerfabrikken.

En av følgerne til bloggen har spurt meg om jeg ville finne fram til mere historie omkring Spikerfabrikken i Krokstadelva. Akkurat nå er det ferie ved Eiker Arkiv og ikke så lett å finne stoff der. Burde først og fremst ha snakket med Randi Stensmyren som er en av dem som kan mye om emnet. Jeg har ikke mye kunnskap om bedriften, men har i all hast funnet fram noe – og så får vi utdype dette emnet etter ferien.

Etableringen av spikerfabrikken førte til at det ble et eget lite samfunn oppe i Spikerkroken (eller «Fabrikkkroken» eller bare «Kroken.) Jeg har skjønt at samholdet blant de som bor der og bodde der og som har tilhørighet dit, er veldig sterkt. Spikerfabrikken som var i drift fra 1762 til 1893, førte til av vi fikk innflytting til Krokstadelva fra hele Østlandet – noen kom også fra Sverige. Innflytterne hadde blant annet stor påvirkning på «Krokstadelvadialekten». De ble Krokstadelvinger og i dag er jo «halve Krokstadelva» etterkommere etter Spikerfabrikkarbeidere, f.eks. Bjurstrømslekta.

(Anders Magnus Bjurstrøm, f. 8. oktober 1833 i Högsäter i Värmland. (Døde i Krokstadelva 25. juli 1925). Han flyttet til Norge i 1866 og kom først til Tistedalen og til Krokstadelva i 1873. Han fikk jobb som spikersmed på Spikerfabrikken. Han giftet seg med Krokstadelvingen Maren Olsdatter, f. 22. april 1859. (Hun døde på Casperplassen i Krokstadelva 29. april 1930).

Anders Magnus og Maren fikk 3 barn som vokste opp: Alfred f. 3. mars 1890, Severin f. 13. november 1897 og Olaf født 31. mars 1900.

Det er stor etterslekt i Krokstadelva.
(Slektsopplysninger ved Jonn Eriksen.))

En annen  var Conrad Fjeldheim som var med å stifte Birkebeineren. Han var sønn av Karl Hansen f. 15.9.1853  (d. Krokstadelva 28.4.1927) – som kom til Krokstadelva og  Spikerfabrikken fra Fet kommune i Akershus og hadde aner fra både Østfold og Sverige.

Vi som bor i Krokstadelva nå tenker nok sjelden på hvor mye av vår kultur som kommer fra industrien og tilflyttingen av folk i forbindelse med den.

Artikkel fra «PM

 

 

Jeg har funnet fram til 2 artikler om Spikerfabrikken. Den første er fra «P.M.» «Bedriftsblad for A/S Askim Gummivarefabrik, A/S Den Norske Kalosje- og Gummivarefabrik og A/S Vestlandske Gummivarefabrik». Det er Martinius Hamarstrøm som forteller. Martinius var faren til Åse, Erling og Ragnar. Martinius var i sin tid en sentral person i Eiker Historielag.

 

 

 

 

 

Den andre er en fin artikkel i Fremtiden 12. juli 1958. Det er Krokstadelvingen Roar Bråthen som intervjuer Aksel Stake og Martin Nilsen. De forteller om miljøet i Krokstadelva og bl.a. barnearbeid på Spikerfabrikken.

Fremtiden 12. juli 1958 – avfotografert på Eiker Arkiv.

Her er skisse over Spikerfabrikken og bygningene fra boka: «Fra spiker til cellulose». – som ble gitt ut i 1968

.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jørn Bjerkeseth har eksempel på flere som kom til Spikerfabrikken (Jfr. kommentar): Erik Johansen/Marie Olsdatter kom fra Aker til Cappelens Fossesholm som Møller i 1858.
Han er senere møller ved Lysaker mølla, som må ha ligget like der Rakel/Kåre Lysaker bodde, og Lars Kåre bor i dag.(Møllebakken)
Sønnen,Ole Kristian Julius Eriksen f 1852 fikk 10 barn i Krokstadelva,og det ble starten på «Møllær Slekta».
Arbeidsulykker.
Ole Kristian, mistet en 15 år gammel sønn i reima på Spikerfabrikken 28 mai 1890, Karl Kristiansen f.1875. Senere druknet hans bror Erik Kristiansen, født 1876, 16 august 1931 i Cellulosedammen omtrent på samme sted.
Erik og Marie fikk en sønn til på Lysaker, Hans Petter Eriksen f 1861. Han finner vi fra 1900 til ut på 1920 tallet i Maridalsveien 39 i Oslo. Han var jo oppvokst med spikerfabrikken, og fortsatte sitt arbeidsliv ved DEN NORSKE HESTESKOSØM Fabrikk som smed. Denne er i dag en del av Mustad Fabrikker.
Kanskje det er også sant som de gamle Krokinger sa, at Abreham Lincoln i det Hvite Hus, hang lua si på en spiker, fra Krokstadelva?

MIF-IBK og fotballkamper og slosskamper.

Rob, Roar Bråthen, har skrevet en fin artikkel om fotballkamper i Krokstadelva i gamle dager. Gamle dager er i dette tilfelle nærmere bestemt for litt over 100 år siden.   Vi får høre at fotballkampene på Nedre Eiker ofte sluttet med steinkast  – Mjøndølingene måtte legge fra seg klærne slik at de var lette å få tak i for hvis Mjøndølingene vant måtte en visst regne med slosskamp.  Det har vel heldigvis roa seg litt etter hvert.

Fremtiden 8. november 1958- avfotografert på Eiker Arkiv.

Videre har Per Oseth skrevet om at MIF må stå ledtog med djevelen. Kan hende det, men de er jo og har også vært ganske gode til å spille fotball, men her gjelder det storbakken Vikkollen. Per trøkker tel og forteller på sin måte.
Jeg har nærmest alltid hatt et godt forhold til Mjøndalen og til Mjøndølinger, men må innrømme at det er vanskelig å undertrykke en fleip hvis anledningen byr seg. I den anledningen er det så vidt jeg tør å henlede oppmeksomheten på en tidligere artikkel på denne bloggen. Se: Heia MIF!

Dere får lese sjøl – klikk i bildet for å forstørre.