Nora forteller. Del 2.

Her kommer neste del av fortellingen. Det er litt tidkrevende for jeg må skrive av og redigere og lese korrektur. I tillegg er jeg jo pensjonist og da har en det jo så travelt støtt. I dette avsnittet forteller hun om å gå ned til Gatetråkka- området for å handle.  Ikke no´rart at «åvaforbøringane» hadde kraftige leggmuskler og var seige til å gå, også i min tid.

Andre del:

Jeg husker enkelte ting fra jeg var liten. Jeg lekte med Olga og Edle Skogly. Jeg var visst så pratsom så Tora, mora deres måtte være streng og sa til meg: «Du må ikke prate så fært, for Emil har nattveka og skal sova». Da svarte jeg: «Kan ikke jeg få nakke, så kan jeg gå». Så gikk jeg hjem. Dette fortalte Tora til mamma og de hadde moro av det. Jeg pleide visst også å snakke bakvendt.

Jeg husker en gang mamma, Ellen og jeg skulle gå til Blåfjell. Jeg satt på ryggen til mamma og da vi skulle gå gjennom gjerdet møtte vi noen folk. Da kalte jeg dem for «Blåbærtrutene» og da spurte mamma meg: «Hvorfor sa du det da?» svarte jeg: «Dæferatte dem tar blåbæra våres».

Da vi hadde plukka bær en stund, så falt jeg og mista spannet, «så jeg gikk bi for den stokken, så mista jeg bæra mi og så mista jeg lokket mitt».   Jeg kan enda se for meg den stokken selv om jeg bare var ca 3 år den gangen.

Jeg husker også når jeg var med for å handle. Vi gikk ned Krokstadsida og så måtte vi hvile og jeg skal peke ut det berget vi satt på. Da fikk jeg et lite kremmerhus med noe godt i.

Hver søndag morgen fikk jeg hvetekake med sirup. De lyste fra etasjeovnen og vi hadde det så koselig. Det er minner som har satt seg fast.

Så lekte jeg med Hans som vi kalte for Hans Juliassen. Det navnet fikk han fordi han vokste opp hos sin bestemor som het Julia på grunn av at mora døde han ble født.

Det er bare 14 dager mellom oss, men jeg husker ikke hvem av oss som er eldst. Jeg lagde søtsaker og da sa Hans: «Det er ditmat detta Nora»:

Jeg lekte også med Andrea. Da måtte jeg gå ned jordet og over brua og opp bakken til Bjurstrøm, Så lekte vi til det ble mørkt. Da var jeg redd da jeg skulle gå hjem, særlig da jeg skulle gå over brua. Jeg tenkte vel at det kunne være troll under der. En gang da Andrea var hos meg hadde vi bundet kjelkene sammen. Så hørte vi at faren til Andrea ropte og skulle bruke kjelken på jobben. Andrea gråt fordi vi ikke fikk kjelkene fra hverandre. Faren hennes brukte seg, så måtte jeg gå inne etter en kniv og da klarte vi det.

Andrea døde da hun fikk det første barnet sitt – hun var ikke mer enn 17 – 18 år gammel.

Så lekte jeg med Maren og Gudrun og Gulbrand Gulbrandsen. Han pleide å spørre: » Era Nora hime i dag´a?» De reiste alle sammen til Amerika.

De bodde i det huset som ligger rett over for Peder Fjeldheim. Når vi bada så var det i bekken og det var en fin kulp ved Bjørkedokksletta. Det er forbi alle gårdene der som Ragna Martinsen bodde og det huset som Peder Kristiansen satte opp.

Når en går opp bakken så ligger det ei slette og der skulle det vel enda være noen steiner etter murene som det er på slike tufter. Anna Bjerkedokk hadde sitt hjem der, ei lita stue..

Så husker jeg at det skulle bli krig – det var vel i 1914. Vi gikk til Yttervannet til hytta til fabrikken. Onkel Per var damslipper, så han hadde nøkkel. Jeg husker at jeg måtte gå mens dem bar Erland for han hadde vondt i magen. Jeg lurer nok litt på om han lurte dem. Da vi kom inn så lå Ingeborg på gulvet og skura. Hun hadde på seg et par gamle bukser som hørte onkel til.

 

Forts. Det kommer mye mer.

Reklamer

Nora Mikkelsen f. Nilsen forteller:

Nora Mikkelsen, født Nilsen, født 28. august 1908 –

Hun forteller om sine foreldres slekt og videre om minner gjennom livet helt fra hun var lita jente. Hun har ganske sikkert skrevet ned ting med tanke på sine etterkommere. Hun er flink til å fortelle og husker mange detaljer helt fra tidlig barndom. Nora var ca 68 år da hun skrev ned dette.

Noe av det hun skriver er noe såpass privat at jeg har utelatt noen få setninger. Hun skriver åpenhjertig om sin far og ikke alt er helt positivt. Faren Martin Nilsen var tomteformann på Krogstad Cellulosefabrikk og hadde makt f. eks. til å bestemme hvem som skulle få jobb i ei tid med stor arbeidsledighet. Han var en streng mann og en sterk mann. Tilsammen er ikke det en oppskrift på å bli en populær mann.

Jeg skriver av og redigerer litt. Dette er lokalhistorie. Mange vil kunne kjenne seg igjen og mange vil kjenne navnene og mange er i slekt med de som er nevnt. Jeg har snakka med datteren Miriam. Hun har selvfølgelig lest dette før og er positiv til at jeg deler dette med flere.

Nora Mikkelsen. Ansatt på Kalosjen fra 28.8.1908. Fra «PM». Avfotografert på Eiker Arkiv.

Sånn starter fortellingene:

Første del:

Nedre Eiker ligger i en dal med skau og fjell i åssidene på hver side. Drammenselva renner gjennom dalbunnen og på skyggesiden ligger Mjøndalen og på solsiden ligger Krokstadelva.

Jeg er født øverst i Krokstadelva på et lite småbruk som kunne fø 2 – 3 kuer. I tillegg hadde vi gjerne en gris.

Jordene var brattlendte så vi kunne sette oss på kjelken eller spenne på oss skiene like utenfor stueveggen. Det var et eldorado for barn å vokse opp i og i tillegg kunne vi leike i skauen og i bekken som rant like forbi.

Min søster Ingeborg holdt på å drukne i den bekken en gang. Det var om våren og bekken var stor og stri i vårflommen. Heldig vis var det en gutt som het Fritjof Fingarsen der. Han klarte å holde henne igjen i håret og fikk dratt henne på land. Dere vet jo at «ukrutt forgår ikke så lett».

Den gården vi hadde het Ingersbakken. Den hadde min bestefar eid. Han het Petter Pettersen Sand. Han var fra Sand, der som Kjøsterudgården ligger. Der hadde forfedrene hans gjestgiveri. Den lå jo nede ved elva og der var det stor trafikk, antagelig med mye fyll og spetakkel som det pleier å være på slike steder.

Den veien som går på nersida av Ingersplassen ble kalt for Pettersveien.

Min bestemor het Ingeborg og hadde 6 barn, 3 jenter og 3 gutter. Jentene het Marie, Maren som var min mor, og Inga. Guttene var Bernhard, Anders og Per. Bernhard reiste til Amerika veldig ung og døde blant fremmede bare 21 år gammel.

Bestefar hadde først Kasperplassen. Der ble min mor født. Der var det en foss og der hadde han ei mølle. Det lå bare 1 hus der den gangen, ei gammel stue.

Etterpå overtok en svenske som het Magnus Bjurstrøm stedet, så nå kaller de stedet for Bjurstrømgrenda.

Kona til Magnus tjente på Lysaker som var en stor bondegård.. Maren ble med barn med bonden og så gikk Magnus inn som far. Det var Lysaker som eide Kasperplassen og Magnus fikk sparken på grunn av at han gikk inn som far og gifta seg med henne.

(En annen forklaring kunne jo være at han ikke fikk sparken, men at han fikk Kasperplassen som påskjønnelse for at han påtok seg farskapet?)

De fikk 3 gutter til og alle guttene fikk tomt og bygde seg hus der. Den yngste som het Olaf reiv ned den gamle stua og satte opp nytt hus. Olaf ble gift med Maja Lysaker, som var i slekt med han som hans mor fikk barn med.

Bestefar var også snekker. Han lagde likkister og mor fortalte at når noen sa at de var lei av livet så sa dem: «Da får de få Petter til å lage kiste da».

Den eldste søsteren til mor het Marie og hun hadde 2 moteforretninger i Drammen. Hun kunne gjort det riktig bra, men hun var ei «uro». Hun skulle nok ha beholdt selskapene. Hun hadde vist vært gift også og hun hadde en datter. Jeg vet ikke om mannen hadde reist eller om hun var enke. Marie fikk «Amerikafeber» og hun ville ha alle sammen med seg og reise til Amerika. Datteren til tante Marie het Kirsten og var 17 år da de reiste til Amerika.

Mor skulle vært med til Amerika, men bestefar ble syk og mor måtte bli igjen til han ble bra. Det var meningen at mor skulle komme etter, men bestefar døde og mor hadde fått følge med min far, Martin Nilsen.

Det ble gifting og far kjøpte gården. De fikk 4 jenter, Ingeborg 1.12.1894, Ellen 26.1.1894, Nora 1.1.1903 som døde høsten 1906 og meg, Nora Dagmar, f. 28.8.1908.

Nora døde da hun var bare 3 år gammel. Hun døde av difterit. Hun skulle vært så pen med brune øyne og brunt krøllet hår. Mor kunne selvfølgelig ikke glemme henne og fortalte mange ganger om personer som hadde sagt pene ting om henne.

Det var om høsten og hun var med i potetåkeren. Hun skulle bære ei bøtte, men så sa hun. «jeg ørker ikke jeg».

De gikk opp med henne i 3 dager og tre netter. Det var difterit og hun fikk ikke puste.

Pappa gråt så med en gang, men så var det som strøket av han, men mamma gråt hver gang hun kom over klærne hennes. En gang hun skulle se i den ene støvlen hennes så hun at det var en stift som hun hadde gått på uten å klage. Det synte mamma var så vondt.

Forts.