Wildenvey om Mjøndalen i gamle dager.

Herman Wildenvey om Mjøndalen i gamle dager.
Her forteller han om Petter Baker – sitt møte med Sølvbrandsen, Bonden, Skogen og «den lokale Kolingen».
  Han forteller om kalkommen som han husket fra sin ungdom like etter forrige århundreskifte.

Tirsdag 13. november blir en festdag for Nedre Eikers beboere. Den dag vil bygdens store sønn, den verdensberømte lyriker Herman Wildenvey lese dikte i Folkets us i Krokstafelven. Vi skulde anta at salen vil vise sg altfor liten til å rumme alle dem som da vil benytte anledningen til å høre vort lands fremste lyriker tolke sine egne dikte. Det er sjelden Wildenvey optrer i sin hjembygd og man kan være forvisset om at enhver med gnist av forståelse for lyrisk skjønnhet, slik aom han mere enn nogen annen har gitt den liv og form, vil møte frem til dennne oplesning. Der er grunn til å lykkønske eikværingerne med denne aften og de må alle bidra til at den blir en suksess.

i går var jeg på Eiker Arkiv uten spesielle «bestillinger» og kunne drive med min egen «butikk». Jeg startet med å finne fram Fremtiden for annet halvår 1923 – for der skulle det stå et innlegg om Herman Wildenvey den 9. november. Den fant jeg fort, men det var bare innledningen til å bla gjennom hele det halvårets aviser. Det sto massevis om Eiker i mange slags fasonger. Dvelte først ved en artikkel som handlet om «Svær øl-debatt på Øvre Eiker – og spekulasjon om hvorvidt det er øllet som er årsak til verdenskrigen? Morsom den da – men det får bli en annen gang.

Det var jo Wildenvey dette skulle handle om og her er det første. Spennende annonsering av at Wildenvey skulle komme til Krokstadelva for å lese sine dikte.

Til slutt fant noe av det som jeg håpet på å finne. Håper at du ikke skremmes av de mange ord. Veldig mange ord – og det er jo bra for en som meg som elsker ord.

Herman Wildenvey var en kunstner med ord – ikke bare i diktene, men også fortelleren Herman. Morsomt å «høre om»  Mjøndalen for nesten hundre år siden – som ikke var til å kjenne igjen på grunn av alle forandringene som hadde skjedd siden sist han var der. –
Han skulle kommet igjen nå – da ville han helt opplagt ikke kjent seg igjen i Mjøndalen i det hele tatt – Mjøndalen som nå er proppfull av nybygg –  mange av dem kan neppe kalles praktbygg – og som snart fyller hver eneste flik der går an å presse inn en bygning. Men jeg sier som Herman – folka, de er helt sikkert de samme gamle gode Mjøndølingene.

 

 

 

Fra Fremtiden lørdag 15. desember 1923:

Streiftog i hjembygden.

For «Fremtiden» av Herman Wildenvey.

Været holdt naturligvis ikke hvad det lovet, eller rettere sagt, det blev mer ustadig til en eller annen kant enn vi hadde ventet: Det blev ingen Indian Summer, det blev sne.

Og da denne hvitevare fra skyene, som så mange diktere har prøvet å fine på nye uttrykk om, begynte å optre i nokså store menger, fikk jeg hurtig føle hvor avvent jeg i virkeligheten er med sne. Denne lydløse dansemorro i luften verken tiltaler mig eller taler til mig, som f. eks. et ordentlig regnvær om sommere. Den forekommer mig unaturlig som selve døden, og dessuen har den en ubehagelig tendens til å begrave oss. Dikterne taler ikke for ingenting om sneens hvite liklin.

Nok derom.
I et ublidt vær og et farlig føre tar jeg en tur gjennem Mjøndalens gater, hvor det er umulig å kjenne sig igjen efter opkomsttidens fabelaktige forandringer. Jeg er bedre kjent i Texasbyen Mobile og i republikken Guatemalas hovedstad, enn med de nye gater i Stor-Mjøndalen. Men her som overalt er menneskene de minst forandrede. Som nu for eksempel Petter Baker, er han forandret? Nei takk og lov, ikke det minste! Han står nu som for over tyve år siden og dirigerer sin brødvogn ut i verden, til Hokksund. til Vestfossen, og en og annen gang våger han sig over broen til Krokstadelven. Før broens tid var det bare på isføre han kunde velsigne Krokstadelvingene med sitt brød. Men akkurat slik dirigerte han brødvognen ut dengang, jeg som skolegtt bodde hos ham.  En gang imellem fikk jeg kjøre ut og avhende bakervarer jeg også. Og Petter likte svært god, at jeg solgte ut hele beholdningen og fikk mange penger inn, og likte mindre godt, at jeg gav bort hvert eneste brød og kom hjem uten en øre. «Jo, du er mig en fin brødkjører», sa han da.

Ak, Petter! det var allikevel gode guttedage! I bakeriet gikk en underlig svenn, som hadde de selsomste bøker, mine fjortenårige øine hadde sett. Vi lå på maven langs bagstetraugene og leste Maxim Gorki …. Ved en bokauksjon på avholdslokalet fikk bakersvennen en dag tilslått sig Nærus «Skildringer og stemninger fra den nyere litteratur» for femogtyve øre, og her møtte jeg for første gang anarkisten og dikteren Arne Dybfest, og navne som Knut Hamsun, Gunnar Heiberg …. En bok uten permer og titelblad gjorde mig ganske ør og unyttig til alt. Bakersvennen hadde lest den sønder og sammen, men takket være et sitat i Narups «Skildringer» identifiserte jeg allikevel boken. Det var «Sult», Hamsuns storatrede første kapitel» Det var ikke nogen ny bok dengang, men for mig var den det nyeste av alt her i verden. Og jeg husker, at den dag jeg hadde lest den første gang, gav jeg mere enn almidelig meget brød bort. Jeg skulde hilse fra Petter Baker og si, at det var ham en utsøkt glede å få forære bort et par brød, sa jeg, og folk så stort på mig, før de tok imot presenten! Ja du gode Petter, det var annet enn din uskyldige brøddeig, som gjæret i de dage!

På min tur gjennem byen treffer jeg andre minne og andre kjennnger også. Jeg husker ikke med det samme hvad de heter, men det gjør ingen ting, for jeg vet, at før eller senere døper jeg dem om allikevel. Uforandret som de er, kjenner jeg dem igjen, og uforandret som jeg er, kjenner de mig. En av dem, – Skogen, – var ti år sist jeg så ham, og han er akkurat den samme lillegutt tross tross årene, bare med den forskjell, at han er ikke fullt så fanaisk avholdsmann som dengang. Det er heller ikke jeg.
Mens Skogen og jeg står og snakker sammen om været komer en skapning bort til oss og hilser på det hjerteligste. hans antrekk og utseende vilde fryde Albert Engstrøms sjel. Det er selveste kolingen som kommer. Hvor kommer han fra? Det er en innfødt koling, hans hotell heter «Kalkommen», om det er Eikers, Aasens eller Mjøndalens kalkfabrikk, det vet jeg ikke, men på en av dem losjerer han. Hele året. —År efter år, sier han selv. Nu og da foretar han kanskje en utflukt til Rjukan eller Notodden, eller han inspiserer andre steders kalkovne, – men han sover aldri så godt som på sin egen.

– Hvordan går det? spør jeg.

– Jeg kan ikke se, hvad du sier. Sola skjær mig i øra, ler han. og tørker nogen våte snefiller ut av sitt kalkpudrede ansikt med et gjennombløtt trøjeærme.

– Er du gælen! Du må ikke så og vaske dig her, Sølvbrandsen, sier en tredjemann, som nettop slutter sig til oss.

– Nei, jeg hadde tenkt å ta solbad idag. Men skal vi stå her midt i solsteken og svette? Skal vi ikke se å komme bort i en skygge? sier Sølvbrandsen. Alle kaller ham Sølvbrandsen og han lyder navnet uten innsigelser.

Det sner riktig nederdrektig, dyvåte snefiller klasser oss om ørene så det smelder, det er som om vrede værguder ustanselig spytter oss i ansiktet, men Sølvbrandsen vrir det om til solskinn. Og det er ikke så lite solskinn i den latter, han lurer frem hver gang han sier noget riktig forvrengt. Men hver gang den nyankomne tredjemann, Bonden, de kaller, sier nogen ting, så vil ikke Sølvbrandsen le.

– Snakk høiere» sier han.

– Hvorfor det? spør bonden.

– For jeg hører så elendig på det venstre øie» svarer Sølvbrandsen. Og så ler han igjen med den ubeskriveligste av all latter:

– Hoo-hove-ooo!

Plutselig ser han alvorlig på mig og sier:

– Mester! Du som det er gått så gæli med her i verden, du kunde vel ikke ligge oss velstandsfolk til byrde med nogen papirører til en flaske kaffi vel?

– Kaffe?

– Ja, sprit har vi –  heller ikke! hevder han.

– Jeg har en resept på portvin, sier Skogen, og gjør sig plutselig storartet gjeldende. Og resepten er god nok, brukt men god, det mangler bare noge kroner.

– Ja, men vi har jo ingen steder som egner sig til å sitte og ture litt, og dessuten har vi vel ingen glass, ytrer jeg.

– Hoo-hovi-ooo! låter Sølvbrandsenn. Han synes jeg er over alle grenser upraktisk. Imidlertid blir Bonden sendt avgårde til landhandleren for å kjøpe glass, Skogen får en neve enkronesedler til portvin. – vi avtaler å møtes borte i et bakværelse på «Arbeidern», som ligger like ved, – og Sølvbrandsen og jeg går i forveien. Da vi kommer under tak, begynner Sølvbrandsen på nytt å sette allting på hode, han endevenner alle begreper med en forbløffende rutine, ja med virtuositet. Om en kakkelovn, som er aldeles iskald, sier han at den er glorød, overophetet, fy fan for en varme! Han fryder sig over sine bakvente påfunn som en guttonge over å gå på henderne. I tredve år har han losjert på kalkovnen, hvor der er centralvarme så det forslår, og i det siste også elektrisk lys, – og han har vært frisk, dødsfrisk hele tiden.

– Og alltid i godt humør?

– Humør! ler Sølvbrandsen, spør fisken i vannet om han trenger paraply!

– Er du bestandig så spøkefull, nevner jeg?

– Spøkefull og full og full av fan! Presten kom her for nogen år siden, sent på kvelden en morgen, og sa:

– Det er stygt av deg å ikke gå i kjerka. – Ja derfor gjør jeg det ikke heller, sa jeg, – siden har jeg ikke sett ham.

Han ler og forteller videre på sin vriene måte- – om sig selv, om livet på kalkovnen, og meget annet. Jeg lar ham prate og later som jeg hører godt efter, men i virkeligheten ser jeg et billede for mig, og følger det et øyeblikk i fantasien:

Det er vinternatt, kulde, rimede trær. Syngende telefontråder glitrer i et grinende elektrisk lys utenfor kalkfabrikken. Rundt om på tomten ligger der rene festningsmurer av ubrent sten – under sne, trillebører spriker med armene op av sneen, hist og her sees en gang, som fører inn til fabrikkens innre. Opover en lang bro går en mann med et matspand i hånden og en snadde i munnen. Han forsvinner inn i det hemmelighetsfulle halvlys bak fabrikkens røde vegger. Derinne er det lunt, det lukter av frisk sagflis og honved, som kalkbrennerne bruker til å fyre med. Veden står i stabler langs en runding, som minner om menesjen et sirkus. Brenneren løfter med en blankslitt jernkrok hettene av fyrhullene og slipper veden ned i «kamrene» nedenunder, hvor kalken brennes. En rød tungespiss av en flammeslår op som fra en underverden, hver gang brenneren napper en hette av et hull og putter vedskier ned. Det hele ser trolldomsaktig og mystisk ut, det minner om kulsvierhistorier og kvernsagn….

Mannen med matspannet gjør sig istand, han skal ha nattarbeide, men han synes å være ganske morgenfrisk. Han er svensk, og han jodler og plystrer plutselig gjennem stillheten. Og nu blir der med ett et underlig beveget liv rundt omkring: De faste og tilreisende gjester nede i de nettop tømte kalkkamre våkner til en liten «nattmat», de kjenner den glade jodler, som gjerne deler sitt spand mellem dem. Efter litt passiar, munterhet av groveste og sundeste art, gjemmer de sig bort igjen et sted, hvor det er godt og varmt. Og utenfor ligger allting og sover, men stjernene står stille og iler videre….

Jeg blir avbrudt i mitt lille fantasisyn ved at Bonden og Skogen kommer tilbake og planter en portvinsflaske og fire drammeglass på bordet. Sølvbrandsen vil endelig være munnsjenk, og under de lystigste forbannelser over at glassene er altfor usynlige, helder han en god del utenom dem. Hvorom allting er, flasken er tom i et nu, og det er ikke annet å gjøre enn å sende Skogen avsted igjen med den samme resept og nogen nye enkronesedler. Også den annen flaske får rivende avsetning, men portvin er jo nærmest en svagdrycka, en damedrikk, det river hverken i halsen eller i hodet, og Skogen og Bonden kommer med fine hentydninger til at litt sterkere saker ikke er å forakte….

– Nu er jeg så frisk, at jeg kunde trenge en doktor,          sier Sølvbrandsen.

– Doktor Nygaard? spør jeg troskyldig.

– Nei en kaffedoktor. Hoo-hovi-ooo!

Men jeg vil ikke over i ulovligheter, jeg sender Skogen avsted igjen med den fullt lovlige resept og nogen enkronesedler og en ny flaske dukker op. Samtidig dukker der flere gjester op. Og Lydia dukker op og vil fordrive oss. Lydia er rasende og streng, hun har opsikt med huset, og dette går ikke an. Og heri har Lydia storlig rett, mener vi alle, og vi skal gå med det samme. Men vi blir sittende.

Utenfor vedblir sneværet, vi kan umulig gå ut i uføret. Skogen, ta en tur på apoteket. Glem ikke parasollen. Og passiaren går, spørsmål drøftes. Men Sølvbrandsen drøfter intet spørsmål. Nu og da gråter han en liten latter, som han selv sier. Ellers sitter han og ser ut i været, som ustanselig hiver utropstegn og spørsmålstegn mot vindusrutene…. En mann står plutselig op og deklamerer Per Sivles arbeiderdikt. Jeg sier som jeg mener, at det er det rene sludder, det er falsk ordbulder, og der er i samme grad ukunstnerisk som det er ukommunistisk. «Hæ?» sier mannen og ser ut som han ikke riktig er med på notene. Jeg vil imidlertid ikke forklare mig nærmere, jeg sier bare, at slik går det ofte, når diktere skriver om sånt som er deres hjerte fjernt. Se bare, hvilken dikter Sivle er når han skrev om det, han forsto sier jeg.

– Men la oss få et av dine egne da! sier mannen.

Og hvorfor ikke? Jeg forteller at jeg har skrevet et dikt om en tigger jeg en gang møtte. En edel djevel, en adelstigger. Og jeg sier noget om at kjærligheten til de fattige er mere levende i mitt hjerte enn hatet til de rike. Min tigger sier et sted:

Jeg kjenner ørkner og jeg kjenner haver,
jeg kjenner frihet og jeg kjenner bånd,
jeg kjenner frihet og jeg kjenner slaver,
jeg kjenner skapningen av kjød og ånd.

Og jeg bekjenner, at intet kjenner
foruten dette, at jeg er en mann,
som signer solen med to tomme hender
og elsker skapninger som jeg kan.

– Ja du er knuppen i brillehuset du, Herman! sier mannen og tar sig en snus.

Men der sitter Sølvbrandsen, ganske stille, og hører efter. Han sover nemlig. Som et barn. Drømmer han om himmelske kalkovne? Jeg sier til de andre, at la ham sove. Og hvad har jeg mere her å gjøre, nu har jeg bysset et stort barn i søvn med et dikt.

            Herman Wildenvey.

Advertisements

2 thoughts on “Wildenvey om Mjøndalen i gamle dager.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s