Sivert Sørensens sørgelige skjebne.

Jeg var liten gutt og en dag jeg kom til bestemor skulle hun pusse vinduer og ellers gjøre rent. De gammeldagse stuevinduene rakk nesten opp til taket så hun måtte bruke gardintrapp for å nå opp. Da jeg kom fikk jeg jobben med å pusse de øverste vinduene. Bestemor var glad for å få hjelp og vi hadde en hyggelig dag.

Hun fortalte om bestefar som hadde syklet til Hadelands Glassverk for å kjøpe glass. Tror neppe noen ville bruke så mye energi på en slik handel. Så fikk jeg seks av de 12 glassene han hadde kjøpt. De har jeg enda.

HADELANDSGLASS

Så satt vi og bladde i gamle papirer. Det jeg husker er et dikt som bestefar hadde skrevet. «Dette skrev Jørgen og la under puta i kista til Karoline da hun skulle begraves», sa bestemor. Karoline var bestemors litt yngre søster.

Så fant jeg et avisutklipp fra «Fremtiden» en eller annen gang tidllig på 1900-tallet. Det var ei historie hvor alle ordene begynte på bokstaven S. Den historien fikk jeg skrevet av og i dag dukka den plutselig fram sammen med noen andre gamle papirer. Her er den historien :

sivert

Sjømann Sivert Sørensens sørgelige skjebne.

Sjømann Søren Sørensens sønn, Sivert Sørensen, seilte sin sedvanlige søndagstur 17. september 1717 søndenom Sjellands sydligste spisser. Sydvest storm, sterk strøm så seilasen syntes strandbreddens stående sjøfolk så særdeles skjebnesvanger, så samme sjøfolk selvfølgelig skrek stopp.

Sivert Sørensen stod stolt som salig seierrike sjøadmiral Skram, snodde sitt store sortbrune skjegg, svang sin sydvest, samt styrte skipet.

Sivert sang sjømannsviser – samtidig steg stormen, sjøen skvulpet skrekkelig. Skuten slingret, skumbølgerne sto som små snøberg. Sivert skrekkedes, så sin sørgelige skjebne, sendte sin skatt Sara, sitt siste sukk, samt sang sin svanesang.

Skuten sank, Sivert svømte slett, sank selvfølgelig snart, Senere samme skjebnesvangre søndag, såes Sivert Sørensens Sara seg søkende sin sjømann, søndenom sandbankene. Sara stanset, så Siverts sydvest, skrek, sank sønderknust sammen. Søkende sjømenn så snart Siverts sølete sildebidte sønderrevne skikkelse svømmende.

Sist søndag skrinlagdes Sivert. Sørgeskaren samledes, sognets sangforening sang salmen: «Sørgende sind ser sorgen sort».   Sognepresten sa: «Sørgende slekt, sørgende sognefolk, sjøen slukte sjømannens sønn. Siverts siste sukk sendtes sikkert slektninger, store små, samt sin sjels senere skjebne». Som Salomon sier så smukt: «Som solens stråler smelter sneen, således slukker sangen sorgens siste sukk.» Sørger sognefolk, sukker sognefolk, synger senere, så slukkes sikkert sorgen».

Sjømennene senket Siverts siste sovekammer. Sand strøddes, store skip skjøt salutt.

Slektningene spanderte svinestek, saltmat, svenskborgske små snapser, Søsterkake samt sherry. Sørgeskaren svirret slemt. Sørensen senior savnet sin sønn som sin støtte.   Samtlige Siverts syv søstre satte slepen sort støtte, samt sørgepil. Siste sorg svant.

Syv somre såes Sara stedse stille, sørgende. Så sjenket Sara styrmann Svendsen sitt samtykke. Snart såes Sara seile som styrmannskone.

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s