Noras fortelling. 4. del.

Nora Mikkelsen, f. Nilsen forteller.  Noen ganger er jeg litt i tvil om jeg skal utelate noe i hennes åpenhjertige fortellinger, men har kommet til at det meste tåler dagens lys.   F. eks. skader det neppe etterslekta at det blir kjent at en av forfedrene kanskje har hatt et overforbruk av alkohol. Det gjaldt nok ikke bare han i den tida. Det var en usunn drikkekultur i første halvdel av forrige århundre og enda verre var det nok på 1800-tallet. Folk jobba og sleit for å forsørge store familier og det var nok tvilsomt at de «gode gamle dager» bare var gode.

4. Fjerde del:

I dette kapitlet forteller Nora om muntre episoder, om arbeid og slit og om folk som bodde på «Plassane».

Ingeborg var så glad i å være hos bestemor at hun ikke ville gå hjem igjen. En gang hun var der skulle bestemor bort og ba onkel Gunnar om å følge henne hjem. Ingeborg ville ikke hjem og hun sparka og klora og kasta lua hans langt bortover jordet. Da hadde han sagt: «Den jenta får du meg aldri til å følge hjem mer.»

Ingeborg var ei ordentlig ugangskråke. En gang sto hun og ropte på Ellen som sto utenfor vinduet så hun kunne ikke høre henne. Da tok hun en kjepp som lå på bakken og slo på vinduet med den, men det var en isklump på kjeppen så hun slo i stykker vinduet. Hun var redd for pappa for han var så streng, så hun hengte for gardinene for at han ikke skulle oppdage det. En annen gang klatra hun opp i et epletre og brakk av ei stor grein. Den dro hun nedover til bekken for at han ikke skulle se det.

Hun jobba på gummivarefabrikken og en dag tok hun med seg bensin på kaffeflaska for hun skulle rense noe. Da hun kom hjem satte hun bensinflaska på benken. Hun fortalte ikke a det var bensin. Om morgenen trodde mamma at det var vann og helte det i vaskevannsfatet som sto på et stativ. Da pappa skulle på jobb om morgenen pleide han å tenne pipa og kaste fyrstikka i vaskevannsfatet. Det gjorde han også denne morgenen og «lågan» sto opp i taket. Pappa greip tak i vaskevannsfatet og huka seg ut døra og kasta fatet ut i snøhaugen. «jeg trur sjølveste fa´en er laus, jeg», ropte han.

Ingeborg gikk og lo hele veien til jobben. Da hun fortalte det til jentene på jobben fikk de seg en god latter.

Jeg husker så godt da bestemor kom og skulle hjelpe oss i slaktinga. Det var stas. Husker at hun hadde på seg strieforkle og hadde oppbretta ærmer. Hun satt og stappa blod i pølser og hadde et horn som hun tredde pølsene på og så brukte hun pinner i steden for hyssing. Det var gjerne en stor balje full. Det brant så koselig i ovnen mens hun satt der og fortalte litt av hvert.

Hun fortalte at hun og ei annen jente som tjente på Lysaker lurte seg til å lage blodklubb med ister i til tjenesteguttene. Bestemor hadde nok også vært full av «galskap» og moro hun også.

Tarmene måtte skrubbes og gjøres rene. Det var ikke som i dag da de er å få kjøpt ferdige.

Så hjalp hun oss på jordene og i potetsettinga. Da var gjerne tante Lisa med også. Hun hadde strieforkle på seg og så gikk de med ei flisekurv mellom seg. I den var det kumøkk som de måtte ta med bare fingrene og spre som gjødsel.

Bestemor måtte gå på gårdene og hjelpe til med vask og slakting og litt av hvert for å få mat til barna. Pappa har fortalt at de gikk på gårdene og tagg om bein. De gikk barbeint til langt på høsten. De fikk «prøve livet».

Bestemor fortalte at Olava, svigerinna hennes, var ei livat dame. En gang de var ute og plukka bær, gikk hun opp på en stubbe for å holde tale. Hun sa: «Vi kan vel være stolte, vi som har fått de kjekkeste karene i hele Krokstadelva.

Olava er bestemora til min venninde Dagny, så vi er tremenninger, ja vi er vel nesten skyldt til hele Krokstadelva for vi er av Jørnsærslekta.

Like ved Granbakken ligger det ei slette som heter Holmguttsletta. Der er det en bekk og der gikk vi på tur med barna. Vi kokte kaffe og hadde med ma.

Der hadde det stått ei lita stue og steinene fra murene lå der enda den gangen. Han som hadde bodd der het Martin Holmgutt. Han var en orginal, Det blei sagt at han blei sånn etter at kjæresten hadde bedratt han med en annen. Vi barna var redd han for han var så morsk og se på og ofte knyttet han neven mot oss – og noen ganger gikk han med ei øks under amen.

På Verpløkka som ligger like før en kommer til Årbogen, bodde det en som het Jørn Engelien – og i Gosen er det Langeløkka hvor Stenklev bodde.

På Blåfjell lå det også et lite småbruk. Jeg veit ikke om låven er det ennå. Jeg husker den vesle stua. Vinduene var knuste, men det var epletre og syrinbusk jeg minnes. Jeg vet at det var ei jente der som het Edith. Et stykke nedenfor lå det ei stu som het Taraldsbråten. De siste som bodde der var Gurine og mann og barn, men de flyttet ned til Brekke.

Hun ble enke og gikk og solgte frø og hun vaska for folk. Vi kalte henne for frøkjærringa og vaskekjærringa

Jeg husker at bestemor Ellen fortalte om moster Eli og Per. Hun sa at Per var så ofte syk og at Eli gråt, men da sa Per: «Gråt ikke du Eli for vi skal først til grava, vi.» Og sånn ble det også.

Jeg husker at når bestemor snakka om ekteskap, så sa hun gjerne: «En veit ikke å en har i sekken før en har åpna bandet». Hun snakka nok av erfaring for jeg trur at hun kanskje ikke hadde det så godt, for bestefar var nok litt for «glad i flaska».

 

Reklamer

5 kommentarer om “Noras fortelling. 4. del.

  1. Takk igjen Arne 🙂 Moro å lese om gamledager, og jeg har jo selv trådt mine barnesko på Granbakken, og var mye på Holmguttsletta og Verpløkka når vi leika.

    Liker

    • Flott at du skriver og deler denne historia. Spesiellt var det hyggelig at Blåfjellsletta og Edit nevnt. Hun var flink med diktning og døde selv av tuberkulose. Jeg kjente henne ikke selvfølgelig, men hun var min svigermors kusine. Fra henne fikk jeg høre om den tida og hvordan ting var da. Fortsett med skrivinga! Hilsen Trine K Brænden

      Liker

  2. Takk for hyggelig tilbakemelding, Trine. Jeg føler meg privilegert som får lov til å bearbeide og dele denne fine fortellinga. Folk i generasjonene før meg var som regel flinke fortellere og Nora var ingen unntagelse i så måte. Hvis du kan utfylle noen del av historien, f.eks. med noe fra Bjåfjell er du velkommen til det.

    Liker

  3. Hei og takk for interessante tekster!Mor og jeg var bortom Blåfjell i dag, vet du mer om stedet enn det som står over her? Det kunne vært interessant med gamle bilder og beskrivelse rundt hvem som bodde der, når og hva de drev med.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s